Overgrep på Nasjonalbiblioteket

«Skal vi ta henne»?

- Du må ikke ta det så personlig, sa hun, uten å se meg inn i øynene, med et ondskapsfullt smil.

Følgende historie kan illustrere en situasjon vi nok er flere som har opplevd en eller flere ganger i vårt liv. Overgrep! Et overgrep kan oppfattes mer eller mindre ydmykende. Dette jeg skal fortelle om føltes ikke spesielt ydmykende. Men alt tatt i betraktning så var det uten tvil ment å være det fra overgriperens side. Innledende kommentar tyder på det.

På mitt første møte på Nasjonalbiblioteket med min lap-top hadde jeg glemt å ta med meg penger til garderoben. Siden dette biblioteket ligger i passe gangavstand fra der jeg bor, var det ikke første gang jeg satte mine ben der. Sikkerhetsvaktene var derfor ikke ukjent med meg.

Jeg spurte om det var mulig å sette fra meg lap-top-vesken ett eller annet sted uten tilsyn slik at jeg slapp å gå derfra uten å få fullført mitt ærend. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg penger til garderobeskapet. Svaret fra vaktene var et kontant nei. For dere som ikke frekventerer Nasjonalbiblioteket, så bør det innskytes at biblioteket fremstår som et hvilket som helst annet bibliotek. At kommunen bruker våre skattepenger til å holde igang en arbeidsstokk som stort sett oppholder seg nede i resepsjonen sittende eller stående og pratende med hverandre; og stort sett ser ut til ikke å bry seg, blir det et tankekors for meg som har vært innom utallige ganger siden det ble gjort endringer for millioner av ytterligere skattekroner.

Visstnok skal det finnes verdifulle skatter der, men disse er låst inn. Og tiltross for at Norge og Oslo er blitt et paradis for kriminelle øst-europeere ikke minst, så må man med respekt å melde stille seg undrende til at dette tjuve-pakket skulle begi seg inn på Nasjonalbiblioteket for å stjele gamle bøker. Det henger ikke på greip. Og etter mange år som sikkerhets-vakt, tror jeg mange etterhvert finner seg andre jobber. Det er simpelthen ingen spenning å spore. Og stort sett sitter de da også stille på benken eller kjøkkenstolene rundt resepsjonen, gjespende og uinteresserte.

Altså var jeg ikke ukjent som besøkende verken den omtalte dagen eller den dagen jeg skal formidle min erfaring - hva gjelder en dag i januar 2011. Den allerede omtalte dagen da de nektet meg å sette igjen lap-top-vesken i garderoben ga jeg uttrykk for at jeg fant dem sære. Verken mer eller mindre. Og jeg måtte gå derfra med halen mellom bena.

Straks innenfor inngangen fra gaten blir man henvist til en garderobe der man blir bedt om å henge fra seg yttertøy og det man måtte ha av skrivesaker eller lap-top, som skal i en av deres plastposer innen man beveger seg opp i etasjene. Så langt greie, enkle regler å følge.

Denne dagen i januar passerte jeg på vei til garderoben den samme unge, arabisk utseende kvinnen som jeg altså ved en tidligere anledning hadde omtalt som sær. Hun sitter enten i skranken eller på en kjøkkenstol utenfor. Det er som sagt sjelden man ser dem oppe på lesesalen. Men de har en skjerm der de kan følge med på aktivitetene rundt om. Og skulle de oppdage noe «mistenkelig». Som at noen skulle ta en slurk av en Farris-flaske; ja, så er de straks på pletten. Denne kvinnen har uten tvil lagt merke til meg jevnlig to ganger i uken. Mitt ansikt er dermed kjent av henne og blant vaktene forøvrig. Normalt snur de seg ikke når jeg kommer inn ad sving-døren.

Etter å ha hengt av meg kåpen i garderoben og pakket om mine skrivesaker til en plastpose, tar jeg som vanlig heisen til fjerde etasje. Idet jeg skal entre korridoren mot lesesalen ser jeg henne; den arabisk utseende unge kvinnen som jeg få minutter tidligere hadde passert nede i første etasje. Hun står der uten tvil - parkert - med ansiktet vendt mot meg. Hun har definitivt ikke vært i bevegelse innen jeg nærmer meg henne. I forholdsvis lang avstand til henne snakker hun til meg og sier: «Du kan ikke gå inn i lesesalen med den ute-jakken på». Jeg reagerer spontant på stedet. Delvis fordi jeg oppfattet helt klart at hun ventet på meg, og delvis fordi min jakke definitivt ikke er en ute-jakke. Diskusjon oppstår og jeg går av de nevnte årsaker rett i forsvar; og det er da tanken slår meg. For det første at hun med sin kultur ikke burde ha denne stillingen; hun har ikke et naturlig forhold til norske, sosiale koder. Hun tilhører en yrkesgruppe som i utgangspunktet er ment å sende signaler om autoritet. Men autoritet skal virke preventivt og ikke provoserende. Siden jeg opplever dette som et personlig maktovergrep, antar jeg at hun også har psykopatiske trekk. Eller et behov for å vise sin forakt for de hun skal vokte over. Det er ikke uvanlig at personer med psykopatiske trekk uten sosiale antenner finner seg til rette i disse yrkesgruppene. Det er påfallende hvor mange av innvandrerne fra midt-østen som dukker opp som kontrollører på trikken og i vaktselskap generelt. Det er ingen tvil om at disse kommer fra land der de er oppvokst under undertrykkende sharia-lover; og vi vet også at mange drives av en tanke om oss europeere som «skitne og vantro hunder». I tråd med den «koranske» boka de slår opp i med jevne mellomrom.

Min ute-jakke er ikke en ute-jakke. Det er en jakke med samme funksjon som en «inne-jakke» man trekker på seg under vinterkåpen. Den er en midje-kort, ettersittende lærjakke. Etter å ha forsøkt å få Vigdis Moe Skarstein eller hennes underordnede på telefonen som jeg tar ute i skranken, gir jeg opp - og oppsøker denne maktsyke kvinnen og stiller henne noen spørsmål.

1. Hva med denne jakken er det du har behov for å kalle en ute-jakke. Har det med stoffets kvalitet å gjøre? Burde den ha vært av strikket ull?
Svar: ja
2. Er det noe galt med lengden, hva om jakken er lengre eller kortere (kortere kunne den ikke bli)
Svar: lengden er ikke avgjørende
3. Hva med farge?
Svar: ikke avgjørende
4. Er det lov å gå med skjerf?
Svar: ja
5. Hvorfor er det lov å gå med skjerf?
Svar: det er lov med skjerf - fordi det er vanskelig å smugle noe under et skjerf
6. Hva med min sorte, tynne høyhalsede genser - vil jeg måtte ta av meg denne? (Under har jeg kun en b-h)
Svar: den er lov å ha på seg
7. Med andre ord er det fasongen og kvaliteten på jakka som har bidratt til at du mener at du er berettiget til å utøve din autoritet?
Hun svarer ikke.

Da jeg innser at dette utarter seg til å bli det reneste sprøyt, og etter å ha blitt fortalt at «jeg ikke må ta det så personlig», sier jeg: «vet du hva, jeg er en godt voksen dame, jeg er født og oppvokst i Norge; med andre ord jeg er etnisk norsk; dette blir for drøyt for meg å forholde seg til»; napper hun til seg telefonrøret, sprut rød i fjeset; men får ikke svar fra sin kollega. Jeg innser da av erfaring at min markering om etnisitet har provosert den unge, arabisk-utseende kvinnen. Og at nå er hun i ferd med å ringe etter assistanse. For nå har hun uten tvil – møtt en rasist! Jeg har de siste 5-10 årene lært meg å kjenne lusa på gangen, og velger følgelig å gå derifra.