Eva og Adam forvist ut av Eden

Eva hadde akkkurat forlatt Adam der under det fikentreet som vokste langt vest i hagen. Deres felles hvilested. Det var sent på dag og solen var i ferd med å gå ned. Deilig temperatur; hun gikk der helt naken i hele sin skrud. Eva var vakker og perfekt på alle vis. Den dagen hun møtte Adam var den flotteste dagen i hennes liv. Adam var hennes make som Gud hadde sagt da Han hadde introdusert dem. Hun husket det som om det skulle vært i går. Adam som la seg ned på kne i takknemlighet og Guds ild som hadde lyst så fantastisk opp foran dem. Det var forresten noen dager siden hun hadde samtalt med Gud, men han hadde lovet å se etter dem snart. Gud med sin særegen basun-røst hadde sagt til Adam: «Eva er din for evig»! At Gud hadde tatt et ribbein av Adam når han sov ble de fortalt en tid senere. De fant hverandre fra første dag og siden vært sammen om alt. Adam var veldig opptatt med dyrene om dagen. Gud hadde bedt ham om å gi dem navn. Og det var visst ingen enkel sak. Derfor hadde Adam etter en lang økt lagt seg ned under fikentreet denne dagen og sagt at Eva gjerne måtte gå en tur i hagen; det var så mye hun ennå ikke hadde sett og opplevet. De vakreste blomstene som Adam hadde kalt roser var de vakreste. Til det hadde Adam svart at han syntes fiolene var penest. Vel, hadde Eva sagt du trenger jo ikke være enig med meg. Du har din vilje; jeg har min.

Så der hadde hun vandret i sine egne tanker. Hun hadde ikke gått særlig langt; hun ville ikke være for langt unna Adam nå da det snart ble mørkt. Solen var på vei ned og det var ganske stille rundt henne der hun gikk og nynnet. Hun hadde en fin røst hadde Adam sagt en gang, da hun diktet en sang om løvene og lammene som gresset sammen. Druene hang i klaser og var svært søte på denne tiden av året; hun plukket en stor blå drue og puttet i munnen. Da hørte hun noe og selv om lyden ikke var ukjent var den noe sterkere enn hun var vant til. Svisj, svisj! Eva stoppet og tenkte at det kanskje var den slangen som pleide sno seg oppetter fikentreet deres; og ventet på at den skulle dukke opp.

«Eva»; noen kalte på henne og ikke kunne det være Adam, hun kjente ikke stemmen igjen og det var jo tross alt bare dem to i Eden. Og så Gud da, selvsagt. «Eva», sa stemmen. Hun stoppet brått opp. «Ja», svarte hun, her er jeg. Hun kjente den igjen, slangen som hun var blitt så glad i. Den hadde et fantastisk flott mønster i skinnet sitt. Og nå snakket den til henne. Hva var nå dette? Den eneste hun pratet med i Eden var jo som hun atter en gang overbeviste seg om; Adam - og Gud. «Eva», sa stemmen igjen, kan du stoppe opp litt; jeg er her oppe, om du snur deg er jeg her på den nederste grenen. Hun så opp; overrasket over at slangen kunne snakke. Men alt var jo så overveldende i Eden; hun hadde ennå ikke vendt seg til det; selv etter denne lange tiden etter at hun møtte Adam.

Slangen kremtet en smule; «e...hem...du vet det treet lengst ned i haven, ja, e... hm...det epletreet du vet». Ja, uhm, svarte Eva, det treet som Gud har sagt at vi aldri må spise av? «Ja, nettopp, svarte slangen, det var akkurat det treet jeg tenkte på. Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg kom til å tenke på det treet idag, der jeg kveilet meg rundt fikentreet ditt. Men da jeg så Adam ligge der så fredelig å snorke, tenkte jeg at du verden hvilken ro! Dere er jo så søte sammen, jeg vet at du er veldig glad i Adam». Og jo, det er jeg, forsikret Eva. Det ble en liten pause mellom dem. Men du nå må jeg gå videre innen det blir mørkt. «Nei, vent litt, jeg har noe å fortelle deg; en hemmelighet. Og når den er fortalt kan du gå å fortelle den til Adam, selvsagt». Javel, svarte hun, la meg få høre!

«Ja, jo, eee. hm... det var bare det at dere vet ikke hele sannheten om det epletreet, men det har du kanskje tenkt litt over?» Ja, nei, det er jo så mange andre epletrær i hagen så hvorfor skulle vi mase på Gud om akkurat det treet? «Helt enig», svarte slangen. «Gud har befalt og de rådene han har gitt dere er av ren kjærlighet, det skal du vite». Ja, det vet vi, svarte Eva med et smil om munnen. Det var ikke så lenge siden hun hadde snakket med Gud og han hadde vært i så godt humør. Han hadde fortalt at nå hadde han liksom ferie. Etter alle disse tusen årene som han hadde drevet på og skapt jorden og alt det som fantes der, ikke minst menneske-paret. Nå var han trøtt og måtte hvile. Men som han hadde sagt så mange ganger; jeg blir så glad etter å ha snakket med dere, mine barn. Dette sa Gud ofte, det var alltid godt å være til etter denne samtalen med Gud.

Det var blitt nok en pause mellom slangen og Eva, han hadde registrert at kvinnen hadde falt litt i tanker. Og han visste også meget godt hva hun tenkte på; han var allvitende, for var han ikke en av Guds sønner? Han hadde jo assistert Gud den tiden Han skapte jorden og alt det andre. Men ikke desto mindre syntes slangen at han ikke ble tatt nok i vare på. Gud var alltid så mye mer interessert i Jesus, Guds første skapning eller engel som de ble kalt. Han var faktisk litt sjalu på Jesus.

«Vel, hva var det nå vi snakket om, startet han opp igjen? Jo, det er det epletreet, har du forresten sett de eplene»? Ja, svarte Eva, de er spesielt store. Men de ligner jo på de andre eplene og de jeg synes best om er de rød-grønne. De er så saftige! «Ja, men det er noe mer med de eplene som du burde vite». Å, sa Eva, hva da? «Jo, Gud har nok sagt at dere ikke skal spise av det treet, og det er en grunn til det, men det har han ikke fortalt dere». Ikke så viktig, svarte Eva kort. «Nei, men i det treet ligger din og Adams fremtid». Fremtid, sa Eva. «Ja, fremtid, sa slangen og kvitterte med å slå et slag med halen. I det treet ligger den egentlige sannheten. Det er riktig som Gud har sagt at dere ikke bør spise av det treet, men har dere gjort dere noen tanker om hvorfor»?» Som sagt nei, sa Eva nå begynte hun å bli trøtt av denne samtalen som ikke førte noen sted hen. «Hvis dere spiser av det treet så vil dere bli lik Gud», sa slangen med ettertrykk. «Dere vil bli opplyste mennesker, dere vil lære Gud å kjenne som dere ennå ikke kjenner Ham, sa slangen, og smalt igjen med halen mot det store treet. Prøv da vel så skal du se, du vil merke det så fort du har tatt en bit. Det er ikke farlig, Gud har bare overdrevet litt. Tro meg!»

Nå var Eva blitt både døsig og nysgjerrig. Hun ba derfor slangen føre henne dit for nå ville hun teste ut denne slangen som hun etterhvert synes så mye om. Den var jo så vakker. De trengte ikke gå så veldig langt og Eva visste veien der hun gikk i sine egne tanker. Slangen fulgte etter henne på jorden. Den var taus nå. Her er det, sa Eva, jeg tror jeg tar det store rød-grønne der, sa hun og pekte på et eple som hang tilgjengelig til. Hun førte det til munnen og det smakte så godt at hun tok to biter i en jafs. Saften var søt og fyldig, det rant nedover halsen hennes og hun lo. Hun tørket seg med håndbaken og tok nok en jafs av eplet. Jeg tror jeg tar med ett til Adam også siden jeg nå allikevel er her, sa hun til seg selv. Slangen så hun ikke mere til.

Hun gikk med forte skritt tilbake og ropte på Adam da hun nærmet seg fikentreet deres. «Ja, jeg er her fremdeles og har akkurat gjort meg noen tanker om hva vi skal spise til kvelds», svarte Adam. Trenger ikke, sa Eva kjekt, her sa hun, skal du få smake det beste eplet noensinne. «Takk», svarte Adam og ga henne et lite kyss på kinnet. Tok en stor bit han også, og mellom tyggingen mumlet han, «hvor fant du dette eplet, Eva?» Jo, nå skal du høre, sa Eva, og så fortalte hun hele denne surrealistiske historien om slangen som hadde snakket til henne. Adam stoppet straks opp i tyggingen, han så på henne med store øyne. «Slanger kan ikke snakke! - hva har du gjort? Du har latt deg lure. Dette lover ikke bra, Eva, og du burde visst bedre. Jeg har jo innprentet deg så ofte i denne tiden at her i Eden kan du spise alt – bare ikke av treet som Gud kaller treet til kunnskap om godt og ondt».

Han fikk ikke sagt mer for der over dem hørte de Gud. - Adam, sa Gud. «Ja, her er vi», svarte Adam. - Og Eva ved din side, ser jeg. «Ja, hun står her». Eva hadde nå kastet eplet fra seg. Det gikk endelig opp for henne at noe var fundamentalt galt. Adam hadde vært så forskrekket over det han hørte at hun hadde aldri før sett ham så opprørt. - Men Adam, hvorfor har du et fikenblad der nede? «Jo, da jeg fikk Evas historie var det som noe merkelig skjedde i hodet mitt. Jeg ble så rar i kroppen, jeg så at Eva var naken; derfor skjuler jeg meg med dette fikenbladet». Ja, Eva som sto nær ham hadde gjort det samme. Hun var taus og lot Adam snakke med Gud. - Eva, sa Gud med en annen røst. Den var ikke lenger mild som hun var vant til. - Eva, sa Han atter en gang, du har vært ulydig? «Ja», pep Eva, nå følte hun seg skikkelig dårlig. Eplet gjorde henne faktisk kvalm. Hun satte seg ned og holdt nesten på å besvime. Dette var noe nytt. Smerter var ikke noe de var vant til.

Eva, sa Gud igjen. Du er blitt lurt. Den slangen du snakket med var en av mine kjære sønner, som stadig vekk gjør meg ulykkelig. Han heter Satan, og det han fortalte deg var en løgn. «Løgn», tenkte Eva. Noe hun aldri hadde hørt uttalt før. Gud fortsatte: - Det kalles en løgn når man ikke forteller sannheten. Satan har fortalt deg verdens første løgn. Nå var Gud bedrøvet og det hørtes på stemmen. - Eva, sa han nå, enda så lei meg jeg er har jeg intet annet valg enn å forvise både deg og Adam ut av Eden. Dere har begge vært ulydige mot meg. Adam hadde skylt på Eva hele tiden. «Det var hun som fristet meg med det eplet», hadde han sagt og sett på Eva med stor mistenksomhet. Hvem var nå denne kvinnen egentlig, hadde han tenkt. Deilig var hun i alle fall, han håpet at Gud snart skulle forsvinne slik at de kunne legge seg.

Det var sent og nå hadde han fått en sånn rar følelse i kroppen. Han kom i tanker der og da, selv innen Gud hadde forlatt dem; om at han skulle elske med Eva og gjøre det som Gud hadde ymtet om at han skulle gjøre etterhvert når han var ferdig med å kalle alle dyrene med et navn. Nå fikk han plutselig litt hastverk. Han irriterte seg over Gud som fremdeles sto der. Og hva var det han sa? At de barna som de skulle få, de skulle Eva føde med smerter? Smerte, hva var nå det? Nei, hva var det nå som gikk av Gud, han var jo deres venn, og nå sa han at Adam skulle få slite for føden fremover. For de hadde vært så ulydige, sa Gud; Han hadde brukt en røst de ikke kjente.

Stakkars mennesker, sa Gud, idet han forsvant opp i skyen. Han var på vei til et møte med Satan.

Fortsettelse følger.