Turistforeningen vil så gjerne, men får de det til?

Medlemstallet øker år for år, men ikke så mye at man har begynt å oje seg. Turistforeningen er ikke for alle nordmenn. Vi liker å tro det, men turistforeningen har noen utfordringer som jeg gjetter at de fremdeles benekter.

Vi vil gjerne på tur og vi er vel genetisk et folk som er litt primitive av natur. Vi liker det enkle men vi liker også en smule luksus. Vi ligger gjerne i telt hvis kroppen tåler det. Men vi setter også pris på en tre-retters middag med et glass vin eller to til. Er dette realistiske mål kan man jo spørre seg; og det med god grunn.

I yngre år hadde jeg ingen problemer med å ligge på et tynt liggeunderlag rett på bakken. Ikke lenger; jeg lider av muskel og skjellet-plager. Og hvem gjør ikke det? Har hørt at nordmenn flest lider under denne folkesykdommen.

Så selv om turistforeningen liker å skilte med tøffe damer i styre og stell, så fremstår dette ikke troverdig for gud og hvermann i dette landet. Der ungene våre får mindre mosjon enn pensjonistene. Noe den digitale utviklingen må ta skylda for. Allerede i barneskolen blir ungene utrustet med en maskin med tilgang til Internett. Kunnskapen renner av dem og man kan spørre seg om de får noe vettugt ut av skoletiden. Ingen spør etter innsats. Ingen krever disiplin. Det sørger sosialistene for; de traumatiserte med sitt klamme grep om oss. Fra vugge til grav.

Mange barn blir aldri kjent med norsk natur. Og fortsetter sin omgang med Internett frem til leggetid. Ikke som før i tiden da vi var ute fra morran til kveld. Sommer som vinter. Og det helt uten turistforeningens innsats. Idag ser mange norske foreldre imidlertid verdien av å ta med ungene ut på tur. Noe vi eldre gjenkjenner og gleder oss over; der vi en søndag har tatt den korte turen inn til en av turistforeningens hytter langt inn i skogen, men med bilvei nesten helt frem.

Ja, er det så galt? Det med bilvei, mener jeg. Dette er også en måte å få folket ut på tur. Der vi slipper å bekymre oss over om vi vil falle bevisstløse av utmattelse om på tunet fremme ved målet. Tre-fire kilometer en søndag kan være det som skal til for å få oss opp av godstolen. Joda, jeg vet at dette også er turistforeningens mål. Men leser du Fjell&Vidde kan du allikevel få et inntrykk av at du ikke blir istand til å henge med på turene som planlegges hvert år. De fremstår altfor krevende. Og mer rettet mot den yngre garde. Å nei, protesterer noen; du skulle bare visst hvor mange 80-åringer vi har som medlemmer. Pøhhhh...

En utfordring som jeg ikke er alene om å erkjenne; er det faktum at mange turisthytter er så dårlig utstyrt. Hva enten den er betjent eller ubetjent. Som Olav Thon har uttrykt det: etter mange mil i ulendt terreng er det viktig at vi tilbys en god madrass. Det er langt fra alle som har ligget i trening innen de legger ut på en tur i fjellet. En natt på en hard eller en bløt skumgummi-madrass kan bli alfa og omega for om man orker fortsette turen dagen etter.

En annen ting er det hygieniske. Mange hytter som er betjente tilbyr fellesdusj der de hygieniske forholdene er under pari. Har kanskje du også pådratt deg fotsopp etter en tur til fjells? Lukten av dårlig rengjorte dusjer og toaletter er ikke å kimse av. Det sies at når du besøker en restaurant så bør det første du gjør være å ta en titt på toalettet. Det for å få et tips om den maten du skal innta i restauranten. Så også på turisthyttene.

Noen hytter er privat-drevet og innbydende hva gjelder menyen og godkjent hva gjelder både hygge og omgivelser. Og vi velger disse frem for en betjent hytte eiet av turistforeningen, som er for enkle. Altfor enkle! Men etter som svært mange er enslige idag så kan en helg bli uforholdsmessig dyr. Deler du rommet med en venn eller en venninne slipper du unna med halvparten. Reiser du enslig må du fremdeles betale for den køya som ikke blir brukt. Urettferdig og ikke tillitvekkende. Her kunne kanskje staten, som så gjerne ser at vi kommer oss opp av godstolen bidra med noen kroner. Vi er jo etter sigende et av verdens rikeste land.

De store høyfjells-hotellene synger visst mer eller mindre på siste verset. Synd, for der oppe på Sanderstølen var det en gang godt å være. Buffétene var overdådige. Omgivelsene var nesten mer enn man kunne forvente langt inne på vidda. Men nå er det slutt; hotellet er gått konkurs og ligger brakk. Men så kunne vi kanskje ha greid oss med halvparten av den luksusen som ble tilbudt oss?

Etter en regntung sommer må de aller fleste få anledning til å kjenne på sola et par uker. Og den finner de neppe i Norge, i alle fall ikke sammenhengende. Derfor reiser vi syd-over. Der vi peser oss gjennom to uker i juli og august i 40 grader celcius. Men alt er bedre enn ingenting.

Det sies at feriekassa fremdeles er tung etter en ferietur til Hellas, og at vi lengter etter skog og mark og gjerne lange turer; der vi føler at pulsen slår litt fortere enn normalt. Men hvis det er et faktum at folk ikke er vant til dette, og ender opp med å ha flere vondter enn da de satte av gårde, så vil turistforeningen komme til kort om de ikke tar de nevnte utfordringene på alvor.

Skikkelige madrasser, aksepterte hygieniske forhold - og god mat; - må være en minste betingelse hvis vi skal la oss friste! Ingen luksus, men det er lov og bruke sundt bondevett.