Deja vu

Føler du som jeg at du lever i en ond og skruppelløs verden? At døgeniktene bare blir fler og fler; og at de reglene vi forholdt oss til for bare ett ti-år siden ikke lenger er gyldige? At det du trodde var godhet igår er blitt til ondskap i dag. At du er havnet i et mareritt du ikke har noen anelse om hvordan du er havnet i? At psykopatene eller dem vi gjerne kaller dritt-sekker, de blir bare flere og flere? At dagen sjelden blir sånn du hadde regnet med? At solen ikke lenger skinner som den gjorde og at energien tappes dag for dag?

At ordensmakten er overlatt til folket. At kriminaliteten kom med den perverse innvandringen og at du er blitt et gissel. Du tør ikke lenger gå alene i skogen (der kan du treffe folk som gjemmer seg for myndighetene). Parkene er okkupert av rumenske bander, som nå til alt overmål skal innlemmes som medlemmer av Folketrygden på lik linje med oss som har jobbet siden vi var barn mer eller mindre.

Du ligger natt etter natt søvn-løs i tanker og grubler over at din datter; eller din sønn for den sak skyld ennå ikke er kommet hjem etter en tur med en kamerat. Og at hun kanskje tar den korteste veien hjem; gjennom parken.

Du stopper ikke lenger på gaten når noen står der som om de var hjelpeløse turister med et kart og forventer at du skal svare høflig og imøtekommende. Nei, du gjør ikke lenger det; fordi du kan bli ranet. Du går forbi og etter deg får du slengt perverse kommentarer om din egen person. Og skulle du komme til å ytre deg høyt nok om hva du mener om dette og hint kan du i nær fremtid regne med å bli tiltalt for rasisme.

Jeg satt den dagen det skjedde i min egen stue på Frogner den 22 juli og så på TV da gården jeg bodde i gynget fra side til side i det som føltes som flere sekunder. Et voldsomt brak fikk meg til å tro at vi var i krig og at en bombe ble sprengt nede ved Akershus festning.

Vi fikk alle våre liv endret den dagen. På TV fikk vi de første bildene av Regjeringsbygget og VG-bygget med knuste ruter i alle etasjer. Kaos rundt Akersgaten - og omliggende bygninger så ut som om det var startet en krig i Oslo.

Den samme ettermiddagen måtte jeg handle; og jeg visste at skulle jeg kunne samtale om det som skjedde og det vi trodde var et angrep fra en muslim; da burde jeg komme meg ut på gaten. Der jeg møtte en bekjent, var inne på ICA rett over gaten. Vi vekslet ord som om dette var noe vi hadde regnet med. I min omgangskrets er vi forberedt på det verste som er relatert til muslimsk innvandring - og på mange måter desillusjonert ifht til fremtiden. Vi tilhører en generasjon som kjenner historien.

At vi senere på dagen får reportasjer fra Utøya der det hevdes at minst 20 personer ligger døde i vannkanten etter at et helikopter har sveipet over øya ble ikke til å tro. Nei, dette var for surrealistisk. Noen overdrev! Og at det senere på kvelden ble bekreftet nærmere 100 døde kropper; det var det ikke mulig å ta inn over seg.

Dagen etter eller var det samme kveld sto Jens Stoltenberg frem på TV for å tale til folket. Dette bildet er limt fast til netthinnen. Jeg blir ikke kvitt det. Ikke det at jeg graver det frem til stadighet, men hver gang den mannen viser seg på TV, så ser jeg dette bildet for meg igjen. Av en skikkelse med et grått og tomt blikk. Hele han fremstår grå og farveløs - og jeg skulle ønske jeg kunne si; alvorlig. Men nei, det er ikke et sånt bilde som har klistret seg på netthinnen. Det er bildet av en person som ytrer noen ord, tom i blikket; lesende fra et ark.

Jeg ble så satt ut av det arket at jeg skrev umiddelbart et essay om dette faktum. Det faktum at vår statsminister snakker til folket sitt via et ark! Det var nesten ikke til å tro. Denne mannen som vi frem til da har sett i situasjoner der han blir konfrontert av opposisjonen i Stortingssalen, eller der han blir intervjuet på TV og svarer som på auto-pilot. I situasjoner der opposisjonen har konfrontert ham som løgner. Denne mannen leser denne dagen fra et hvitt ark; til oss vettskremte borgere som i bunn og grunn har ventet på det verste. At en terrorist skal slå til uten forvarsel.

Så der sto altså denne mannen som pr dags dato er folkets leder; som om det var en kloning fra en annen planet. Surrealistisk er det mest nærliggende ordet jeg kan komme på. Men hva er det han sier? Eller hva er det han ikke sier til folket sitt? De fleste husker det nok; og jeg mener han omtalte demokratiet. Han snakket om en mann som hadde angrepet demokratiet. Jeg har i tiden som har gått spurt meg selv hvorfor jeg reagerte på dette uttrykket. Jens Stoltenberg sto frem på TV som en ikke-person som snakket til oss om svada. En kroppslig figur uten sjel.

Jeg glemmer aldri uttrykket i øynene hans da han sto frem senere på TV og holdt om en person; jeg husker ikke hvem. Men han fikk mye skryt i dagene som fulgte husker jeg og jeg tenkte – hæ? Hva er det ikke jeg får med meg her? Hadde denne mannen forsøkt å legge armene rundt meg tror jeg bestemt at jeg hadde skjøvet ham så langt vekk som overhode mulig! He gives me the creep.

I tiden etter ble Jens S etterfulgt av sine likesinnede som messet om det samme. Demokratiet! Den ene døgenikten etter den andre sto frem å forsvarte sin egen ideologi. Arbeiderpartiets. Og ytret ord som liksom skulle trøste oss. Ord som endte med det man kalte et enormt rose-tog. De må ha tjent en formue blomster-butikkene i de dagene på denne masse-suggesjonen. Jeg grøsser idag ved tanken. For selv om det var et enormt rose-tog så er altså ikke Stortorvet så j.... stort, da. Men når det ligger tonnevis med røde roser i hauger på Stortorvet, så ser det unektelig surrealistisk ut.

Det var selvsagt ikke til å unngå at mediene kastet seg over dette fenomenet. Man solgte aviser som varmt hvete-brød i de dager. Men man glemte at i Oslo bor det snart mer enn en halv million mennesker. Og så mange får man ikke plass til på Stortorvet. Så majoriteten av Norges befolkning som nå nærmer seg 6 millioner; de satt faktisk hjemme i sine egne stuer og beskuet fenomenet, som nok for de fleste fremsto som den reneste galskap.

I disse ferietider der solen ikke lenge skinner - og der jeg fremdeles lever på den solvarme uken i Hellas i midten av juni - er det nå blitt tid for skjønnlitteratur - og film jeg ikke lenger ser på kino. En bok jeg derfor i denne forbindelse har lyst å skyve foran meg er en bok skrevet av en fransk forfatter; Philippe Claudel; den gir deg nok definitivt en følelse av deja vu. Og personlig gjør den meg uvel.

Historien er bare så velkjent at den antagelig gir deg den samme følelsen av gjenkjennelse som jeg forsøker å formidle i dette essayet. En surrealistisk virkelighets-fornemmelse. Som gradvis sniker seg inn på oss. Fordi denne verden styres av gale og ondskapsfulle ledere med problematiske personlighets-forstyrrelser.

Boka får du antagelig låne på biblioteket. Og bare så du er advart; jeg kan ikke anbefale den om du går rundt med selvmordstanker. Da bør du bestemt avstå!

«Granskingen» - også forfatter av boka «Grå sjeler».

På baksiden står det: «Vi begynner å forstå at Granskerens manglende mulighet for å avslutte granskingen gjenspeiler vår egen maktesløshet, stilt overfor en verden vi har lagd og som er bestemt til å ødelegge oss».