Tenk dere; UD sender barn til land de ikke kjenner fra før. Etter at de er født og vokst opp i Norge. I ni lange år har de gått på skole i Norge; de har til og med fått venner her. Ikke verst bare det, forresten! De har fått venner og de snakker samme språk som venninnene sine. Men nå må de reise. Til land der foreldrene selv er vokst opp. Til land der språket snakkes mellom foreldrene i det daglige uten tvil; som av UD forventer at de skal tvangssendes; tilbake - fordi de ljuger. Fordi de er uredelige. Fordi de ikke er bære-kraftig. Fordi de lever av våre velferdsgoder. - Tenk dere hvilket traume det må være. Nesten ikke til å fatte, ikke sant?
Tenk dere, også da at min datter etter ni år må gjøre det samme. Tenk dere hvilket traume det må ha vært å bryte opp fra venninner og skole for å leve med sin familie i et land der språket er totalt ukjent for henne. Traumatisk, ikke sant?
Tenk dere, da også på alle de barna som flytter land og strand rundt med sine diplomat-foreldre. Tenke dere, da også på alle misjonær-barna som må flytte med mor og far til det samme landet som Fatima må flytte til med sine foreldre.
For min datter måtte ikke tvangssendes med sin familie til et annet land. Ei heller barna til diplomat foreldrene som reiser strand og land rundt. Ei heller barna som følger sine misjonærfamilier. Nei, for disse barna har det vært en reise og en mulighet til å bli kjent med andre kulturer.
Ja, som barna til kronprins Håkon og Mette-Marit; de som tok med seg barna sine midt i skole-året for å reise til andre land. Det er nesten ikke til fatte. De ble tatt ut av skolen sin. De måtte si 'hade' til venner og venninner. De måtte til og med lære nye språk.
Det er nesten ikke til å fatte. Det må være mange traumatiserte voksne rundt om i Norge.
Men språk har de lært seg. Og horisonten er blitt vid. Og kulturer har de lært å kjenne.
Men Fatima - som måtte tvangssendes ut av Norge fordi foreldrene ljuger og er uredelige. Og Fatima som måtte reise til det landet som foreldrene har sine egne aner. Ja, stakkars jente. Hvilken skjebne! Det er nesten ikke så man orker tenke tanken ut!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar