Jo jeg husker også pizza-restauranten i Storgata; som idag har fått terningskast 2. På 70-tallet kunne vi nyte flotte tynne pizzaer med mye godt fyll; og gratis kål-salat; en såkalt cold-slaw. Det var dengang; idag er den gjenåpnet som en altmulig restaurant. Ikke overraskende. For hvem er det som åpner sånne steder idag om ikke innvandrere med ris eller shushi som hovedrett på menyen. Eller meksikansk som nå er tilfelle.
Men på 70-tallet var nok Oslo mest kjent for sin italienske restaurant på vest-kanten; i Kirkeveien.
Gino Valente var italieneren som drev dette stedet som i mange år var kjent som en kjendis-restaurant. Det er grunn til å mimre for oss som nå er opp i årene og kanskje føler oss litt små-triste nå i før-julstida. Alt er ikke som før i tiden og dans har vi mange av oss ikke lenger ork til å tenke på en gang. Med vår reumatisme, dårlige rygger og det som verre er.
Men hos Gino var vi velkommen på 70-tallet; og du og du hvor deilig det var å bli sluppet inn av døren til Gino Valente; hva enten vi fikk et bord ved vinduet eller tok stegene raskt ned i kjellern der disco-rytmene slo imot oss. Det var deilig og være ung den gang og vi var mange som var godt kjent der hva enten vi var rukket å bli kjendis eller ei.
En kveld jeg husker spesielt var den kvelden selveste Rod Stewart var gjest hos Gino. Wow, hvem ble ikke høye av det møtet! Der satt han med struttende blondt hår, tynn og mager. Nesten som en gutt-unge å regne. Med sitt følge og sin empressario. Det var tider det!
Nei, takke meg til tidene dengang, da vi kunne rusle hjem midt på natten gatelangs uten pepper-spray i lomma - i tilfelle svart-muskede innvandrere - som lusket i buskene bak velstelte Frogner-hager. På «beste vestkant».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar