Nå er jeg god i det engelske språk; det er ikke det. Men som min kusine bemerket da vi skulle betale regningen – «det der blir bare feil»! Mannen foran oss snakket kun engelsk. Ikke var han fra et engelsktalende land heller for når vi hadde betalt og sagt adjø svarte han med «grassiass». Hææ?
La oss si at det var våre gamle mødre som ville spise på restaurant for en gang skyld. De blir møtt med en engelsktalende kelner som spør «how many are you»? Bare spørsmålet er jo ikke særlig relevant når du skal ut å spise, men vi forstår at det er relevant når det skal velges bord. Er du en person så kan du ikke okkupere et fire-mannsbord, ikke sant?
Men denne gangen var det altså undertegnede skulle møte en kusine for en middag på en restaurant i Tønsberg. How many are you? Hva sier du? How many are you? Hva sier du, jeg forstår ikke? Hun gjentok sitt mantra tre ganger; jeg like mange ganger. Hun ble rødere i kinnene for hver gang. Selv var jeg nødt til å ta meg sammen; det var ikke meningen å gjøre den stakkars jenta forlegen. Så jeg avbrøt vår intetsigende dialog med en frase på hennes morsspråk; hun var fra Canada fikk jeg vite; fra henne som et siste forsøk på å komme seg ut av en situasjon som for henne ble pinlig. - I am only teasing you; you can relax! Sa jeg og jenta forsvant og vi fikk ikke se noe mer til henne den kvelden.
Joda, det var en etnisk norsk der også. Men i de bakre gemakker passerte vi to mørkhudede ansatte på vei ut. Kelneren som kom med sin ambulerende kort-automat fikk ingen tips fra meg. Hvorfor? Jo, da jeg skulle taste inn i et ekstra beløp som man nå for tiden lar stå åpen istedet for å be om pin-koden promte – ja på det punktet gjorde jeg noe galt tydeligvis. Men når jeg kommenterte dette sto han der som et stort spørsmålstegn. Han forsto ikke ett norsk ord!
Det var da min kusine sa: «Dette går bare ikke an». Og hun er ikke en person som ojer seg normalt.
På min vei til Hellas overnattet jeg på Park Inn ved flyplassen. Min plan var å spise i hotellets restaurant. Men da jeg på ettermiddagen observerte den ene mørkhudede kelner og kokk og kjøkken -sjef ble det faktisk litt for mye for meg. Hvorfor? Jeg har lest altfor mange rapporter der Mattilsynet har konstatert og stengt de mange innvandrer-restauranter med skremmende dårlig hygiene. Jeg går derfor sjelden på restaurant i Norge. Og forøvrig ville jeg ikke finne på å feriere i land der disse er representert. Min skepsis blir altså bare større med årene.
Hva gjelder det massive kravet fra enkelte politikere om arbeidsinnvandring har jeg store problemer med å tro på teorien at det ikke lenger skulle finnes serveringspersonale eller kokker blant våre egne etniske norske unge kvinner og menn. Men – selvsagt er dette snakk om attraktivitet. Er lønnen satt til en slavelønn er det ingen tvil om at våre egne ikke gidder gå inn i disse yrkene. Men det er jo bare å gi alle som fortjent det, for pokker!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar