Sannsynligheten er stor vil jeg hevde med tyngde. Og siden min blogg er kjent blant ofrene for disse ondskapsfulle og forvirrede menneskene, så skal jeg innrømme at jeg er ambivalent til å fortsette mine historier. Jeg har jo kommet videre og kjenner lusa på gangen. Men det er jo ikke for meg selv jeg skriver. Det er for å opplyse de som er nysgjerrige. Ikke bare på emnet psykopati men også på utviklingen i samfunnet vi lever i. Jeg tør den påstand at den negative utviklingen vi er vitne til men som mange lukker øynene for - er relatert til psykopatene. Og at ofrene ikke bare er enkeltmennesker men hele samfunnet som sådan. I. Nissen tillater seg i sin bok «Psykopati» og vise til tysk kultur som eksempel.
Man kan gjerne for meg kalle disse menneskene (bare) usympatiske, men nå er det nå en gang sånn at i USA er psykopati en diagnose. I Norge derimot er endog psykologer tilbakeholdne med å bruke ordet. Jeg spurte psykolog Grethe Nordhelle etter å ha hørt hennes foredrag om manipulering om ikke dette handlet om psykopati. Hun så strengt på meg og sa at i Norge bruker vi ikke denne diagnostiseringen; her kalles det asosial oppførsel. Det er uten tvil en asosial oppførsel vi opplever og det nærliggende er å tenke fyttirakkern for en usympatisk person. Kald, overfladisk; som om hun lever i sin egen lille forkludrete verden. Som om han mangler noe alt vesentlig for å kunne forholde seg til ham. For om du tillater deg å ymte noe om at du reagerer på måten hans så vil han definitivt rygge tilbake å spørre hva du mener med det. For ærlig talt tror jeg nå etterhvert at de ikke har en ringe anelse om hvordan han/hun oppleves. Det blir derfor mener jeg håpløst å ta noen form for diskusjon. Enten snur du ryggen til kanskje med en bemerkning i håp om at de som er vitne til henne reagerer. Er det ingen vitner er det sånn jeg nå forstår det totalt bortkastet tid.
En historie:
Er nå på jakt etter et sted å bo og inntil videre blir det i et leieforhold. Jeg flytter langt vekk fra Oslo. Og med bil denne dagen hadde jeg flere slitsomme mil foran meg og dertil aggressiv innkreving av skatter og avgifter fordi jeg er så heldig å få kjøre på veiene til fru Kleppa. Du vet hun som er ansvarlig for krøtterstiene vi kjører på i mange deler av landet. Hun som er ansvarlig for at du støtt og stadig aldri kommer deg verken på jobb eller hjem, les: Jernbaneverket. Hun som indirekte er ansvarlig for den ondskapsfulle nye ekteskapsloven. Og det fordi hennes homofile sønn fikk overbevist henne i siste liten om at det var viktig for ham å få respekt fra det norske folk. Men altså....
Jeg hadde snakket med denne kvinnen som hadde bedt meg møte kl 18 til visning på den adressen leiligheten lå. Hun hadde sagt at det var veldig viktig for henne å møte leieboeren - siden dette dreide seg om en firemannsbolig der man ville måtte forhold seg personlig til hverandre i felleskapets lune men ofte uforutsigbare fremtid sammen. Med hensyn til plenklipping, snømåking og denslags. Et forhold jeg innså ville måtte bli problematisk og ikke noe å anbefale. Men altså.....
Møtte opp avtalt tid og ble møtt av en kvinne som stirret på meg med et intenst og tomt blikk. "Vi tar en runde rundt huset først så kan jeg vise deg boden". Så tilbake foran huset der nåværende mannlige leieboer satt som en saltstøtte og hilste knapt. Allerede da forsto jeg at mannen ikke var særlig bekvem. Da det ble hevdet at denne leieboeren var fleksibel mht til flytting og på spørsmål fra meg senere på hvorfor han ønsket flytte fra denne flotte leiligheten - svarte han knapt hørbart: «jeg har familie på en annen kant av landet».
Tilbake foran huset sier utleier: «Og ja der kommer hun jeg har invitert samtidig som deg».
- Ja, svarte jeg, det kan jo være lurt å samle de interesserte.
Hun gikk bort til den nyankomne og vekslet noen ord jeg ikke kunne høre, men jeg forsto at det var noe mer enn et velkommen hun utvekslet. Tilbake rundt huset for å se på boden en gang til for deretter å entre leiligheten. Det var som sagt ingen hjertelig tone mellom utleier og leieboer. Noe var galt! Normalt sier man opp kontrakten med tre måneders varsel. Men denne leieboeren var altså fleksibel?
Jeg har lært meg etter en del flyttinger de siste årene at det er lurt å stille spørsmål som kan avsløre hvilken personlighet jeg vil måtte forholde meg til. Jeg skrøt av leiligheten og den nydelige terrassen; fortalte om meg selv for at hun skulle danne seg et bilde av meg som hun selv hadde gitt inntrykk av var viktig for at vi i de fire leilighetene sammen skulle finne kjemien. Antagelig på oppfordring fra de andre «medlemmene».
Den andre kvinnen derimot var kun mellommann for en som skulle ansettes i kommunen. En kvinne fra Førde som ikke hadde anledning til å komme nedover før den 24. juni. Javel, tenkte jeg dette virker mer og mer underlig. Men det som toppet seg var at mine initiativ til en dialog med utleier ble som å snakke til veggen. Hun maktet rett og slett ikke forholde seg til oss begge. Hennes oppmerksomhet ble stadig mer og mer mot mellommannen - som altså snakket for en annen!
Utleier avslørte sin agenda stadig mer og mer. Hun tok snart to skritt nærmere mellommannen og vekk fra meg som ble stående å betrakte ryggtavlen hennes. Da hun gjentatte ganger sa: «Ja, jeg fikk jo så god kjemi med henne» (Førde-kvinnen som hun kun hadde hatt telefonisk kontakt med)"Ja, måtte mellommannen innrømme; det hadde hun også fått".
- Unnskyld, sa jeg – jeg er her fremdeles.
Ja, svarte utleier og stirret tomt tilbake og vendt straks ryggen til igjen.
- Ærlig talt, sa jeg. Hva er det du driver med? Her har du invitert meg til visning. Jeg kommer langveis fra; en slitsom tur har det vært. Jeg har måttet vente helt til klokken 18 for denne visningen. Men du har eller hadde jo allerede bestemt deg innen jeg ankom.
Utleier vender sitt tomme innholdsløse blikk tilbake til meg som om det jeg sier er totalt gresk. Og så da? Jo, sier jeg du er skremmende uærlig, men takk skal du ha; jeg er sjeleglad for at jeg oppdaget hvem du er. Innen jeg havnet i det samme dilemmaet som nåværende leieboer, tenkte jeg i mitt stille sinn. For jeg har gått i baret før, jeg. Med etterfølgende forsøk på å knuse meg. En leieboer står heldigvis ikke uten et rettsvern. Men det er alltid bedre og være føre var.
Og har du fremdeles ikke forstått hva jeg forsøker fortelle deg – sier jeg bare dette: «Velkommen etter»!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar