Hva er det som gjør noen mennesker til medløpere?

Da Danmark ble okkupert på samme tid som Norge ble det 9. april 1940, var det et faktum at landet ble tatt på senga; akkurat som i Norge. Tyskere lå i buskas rundt om i København og ropte «hands up» mot dansker som var på vei til arbeide. De ante ingenting. I Berlin hadde Danmarks ambassadør 5 dager tidligere fått en drøss med indikajsoner på hva som var i gjære, men denne informasjon ble ikke tatt på alvor av den danske regjering. Denne var like lite forberedt som den norske.

De som skulle forsvare landet, hadde tiltross for dette blitt sendt hjem med sin uniform, med beskjeden om å ta det med ro. Tyskerne hadde en lett match da de spaserte over den tysk-danske grensen, i motsetning til Blucher som kom seilende opp Oslo-fjorden, lett synlig og ble beskutt fra Oscarsborg. Danskene var livredde for at København ville bli bombet. I Oslo satt man på Grand Hotel i noen dager og lurte på hvorfor fly dundret over vår egen hovedstad. For i Oslo var det ingen grunn til bekymring; visstnok. Tyskerne hadde kanskje mer respekt for nordmenn enn for dansker? I allefall de første dagene.

En kvinne fortalte i ett intervju som er laget om en dokumentar om tyskernes okkupasjon, som forøvrig gikk lekende lett, og allerede ved lunsjtider den 9. april hadde tyskerne full kontroll. Akkurat som i Oslo, men der ble troppene geleidet opp Karl Johansgate av vårt eget politikorps. Folk sto langs gatene og nærmest hyllet troppene som gled opp over mot Stortinget. Slottet skulle de senere oppdage var forlatt. Likeså regjeringen som hoppet på et ekstratog til Hamar for å komme seg unna. I København gikk det værre.

Regjeringen i begge land oppfordret folk til å ligge lavt og ikke gjøre motstand. De fleste gjorde heller ikke det. Og denne kvinnen kunne fortelle om danske fruer som samlet seg om de tyske troppene med kaffe og kaker. Riktig så idyllisk var det i Københavns gater den dagen. Barna samlet seg i flokker, og mange danske barn ble fotografert på armen til en tysk offiser. Den danske kvinnen glemmer aldri dette synet. Det sjokkerte etter sigende.

Når man hører denslags historier, og denslags historier som i ettertid verserte om biskop Berggrav som dro med seg en gjeng tyskere opp i Oslo-marka med en roppert. For å få de unge som allerede da hadde organisert seg; frem fra skogen; igjen – for å legge seg flate for tyskerne, kan man virkelig lure.

Det som slår en med disse surrealistiske historiene er at det alltid finnes mennesker som bidrar til kaoset. Hva enten det er dagens kritiske okkupasjon av spesielle innvandrere eller okkupasjon av tyskere dengang. Hva er det som skiller disse menneskene fra de intelligente og de dumme?

Handler det om disse som var villige til å gjøre motstand mot all urett; og dermed ble sabotører og motstandsmenn- og kvinner under krigen i Danmark og Norge? Eller hva med alle dem som skriver blogger i 2013; de såkalte høyreradikale? Eller handler det også om disse som ble medløpere? Dengang. Og idag. Disse som valgte og velger feil side; og syntes okkupasjonen nærmest var et kjærkomment avbrekk på den kjedelige hverdagen?

Akkurat som idag har vi vanlige mennesker; og vi velger og tro at de har en intelligens middels eller i alle fall deromkring. Det være seg naboer, arbeidskolleger og partnere. Disse som er villige til å løpe den ondes ærend. På bekostning av demokrati og folkets vilje. Akkurat som idag. Eks vis som når man snakker i samme åndedrag om rumenske tiggere som det er synd om, men uten å vedkjenne seg at de samme er kriminelle og bidrar til at kaoset blir komplett? Ja, hva skiller en forræder fra en lojal medborger? De gode mot de onde?

Når kampen er over skjer alltid rettferdigheten fyllest, som det heter. De illojale blir hengt på torget og satt i gapestokken. De rettferdige får et evig liv. I så fall er det intet som er nytt.

Idag kan vi lese at «fellesskapsfølelsen» er under pari. Følelsen av frykt og uttrygghet derimot er på oppadgående. Er det kanskje medløperne i alle kategorier som har skylda? Hva med våre barn som blir overlatt til venstre-radikale lærere; større deler av sitt oppvoksende liv? En undervisning der «alle skal med» og alt er tillatt. Der troen på det guddommelig erstattes med troen på at alt går. Nøytrale kjønnslover. En oppfordring om å undersøke det som er tabu. Legge til rette for umoralsk aktivitet. Normoppløsning. Forblinde våre unge kvinner til å tro at alt her i livet handler om «likestillling». Nå står unge jenter frem på tv og mener at det er «klart at de også må gjøre militær-tjeneste»; det er jo likestilling ellers i samfunnet.

At de om noen år når de har vært gjennom barnefødsler, amming og nattevåk, og jobben med å ta vare på hus og hjem innser den galskapen de er manipulert inn i, kan det være for sent. Skillsmisse-statistikken er ikke på nedadgående.

Nei, «felleskapsfølelsen» handler om så mye. Ikke bare om å ta vare på den nære familien. Men også den manglende følelsen av tilhørighet. Nasjonalstaten er i oppløsning. Befolkningen består av «dem» og «vi». Folket er splittet. Den 22. juli ble en merkedag for tiden etter. Det var etter 22. juli folk vi øynene opp for hvor mye som er galt i samfunnet.

Roser er røde, men de visner fort.