Min far var motstandsmann. Min onkel
var motstandsmann. Min far rakk å rømme over til Sverige. Min onkel
ble bokstavelig tatt på senga av statspolitiet. Angiverne var
norsk(e) politifolk ansatt i deres hjemkommune.
Når nå Eirik Weum har skrevet bok om
torturistene, som var ansvarlig for at deres egne landsmenn ble
torturert ser jeg med spenning frem til å få mer informasjon om hva
som skjedde på Møllergata 19; dit min onkel ble ført etter
arrestasjonen. Som barn fikk jeg korte utdrag av dette som skjedde
denne tidlig morgen med etterfølgende historier om deres kamp som
motstandsmenn; enda så unge de var. Begge under 30 år.
At historien bør fortelles er jeg ikke
i tvil om. Det jeg reagerer på er at den kommer nå så mange år
senere. Hvor mange av disse unge menn og kvinner er i live idag? Min
far er død og siden jeg vet at han var svært skuffet over ikke å
ha fått den gjenoppreisningen han mente han fortjente, så tror jeg
forståelig nok han ville ha følt en oppreisning i å vite at det
atter en gang ble satt fokus på hvem de egentlig var; disse som var
skyld i hans brors død. For at dette har vært en sår historie i
min egen familie har jeg etterhvert forstått.
At min onkel levde en stund etter at
familien fikk beskjed om at han var død er en side av
historien. Det er vel ille nok at en mor, en far og søsken starter
sorgen på et tidspunkt da deres sønn og bror faktisk var i live; om
så livet hang i en tråd etter gjentatt tortur; og så senere få
dette bekreftet, må ha vært mer en påkjenning enn hva en kunne
forestille seg.
Men historien ble fortalt i ettertid og
den var en bitter pille for min far, som kunne fortelle oss barn at
min onkel fikk neglene trukket ut. Han tiet - og derfor måtte han
lide. Ytterligere detaljer har familien valgt å legge lokk på.
Bortsett fra det faktum at han på Trandum i Trandum-skogen ble
beordret til å grave sin egen grav; innen han ble skutt gjentatte
ganger i hodet. Det skal finnes kulehull på åstedet; der han fikk
sitt endelikt med et nummer.
At disse hendingene skal frem er
selvsagt; og hører med til historien om våre unge motstandsmenn,
som risikerte livet for oss - dengang vi var okkupert av tyskere.
Men når denne historien blir fortalt såpass sent etter at de aller
fleste nå er døde, kan jeg ikke finne redelige grunner til at
familiene til torturistene, som vel antagelig også er døde alle som
en; nå skal måtte leve og lide med den sannheten de mange
etterkommere nå får slengt i ansiktet. Jeg spør også: hvor var
«Vær varsom-plakaten», journalistens og forfatterens daglige
verktøy; da han valgte å gå så langt som å navngi de kriminelle
- anno 2012?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar