Jeg trodde (innerst inne) at jeg kunne være trygg. For mitt eget liv, for mine barns liv og for mine barnebarns liv. Jeg stolte på at vi hadde en ansvarsfull regjering, et forsvar det står respekt av og et politikorps som ville stille opp for oss når det gjaldt. Noen der ute; anonyme voktere som forlengst hadde analysert våre muligheter for angrep. Fra hvem som helst; uansett etnisk bakgrunn. Vi vet nå i ettertid at akkurat det er irrelevant. Motivene er ikke de samme. Og vil for fremtiden heller ikke være av samme kategori. Noen ønsker at noen skal våkne. Og midlene vet vi er der. Muligheten til å drepe. Vi lever i en alder der ingenting er umulig.
TV2 viste i kveld en dokumentar om hendelsene den 22.7 - som ikke bare ble en grusom beretning om lidelser ingen i sin villeste fantasi kunne forestille seg. Vi bor i et land som utad fremstår som et fredelig og menneskevennlig land. Vi er kjent for våre evner og vår vilje til å megle mellom land som strides. Og stort sett har vi dialoger - som vi nå innser ikke har noen mening annet enn for de karrierebevisste politikerne, som streber mot høyere mål. Kanskje er Utøya for mange - og har vært for mange et første steg mot toppen av stigen. Jens deltok. Jonas deltok; og vi vet alle at Utøya for dem ble det første steget mot toppen. Gudene vet hvor de havner om noen år!
Torbjørn Jagland sitter som generalsekretær i Europarådet «for fremme av arabisk og islamsk kultur i europa». Jeg grøsser!
Jeg kunne ikke tro det og har fremdeles problemer med å tro det jeg hørte. Fra en camping-turist som ble en redningsmann. Som plukket opp halvt druknende og forskremte ungdommer – desperate; svømmende mot land milevis fra Utøya - i håp om å slippe fra kulene fra en mann som var i en annen verden. Som henrettet nådeløst. De la på svøm i det iskalde vannet. Ledelsen stakk av fikk vi vite. De måtte redde sine egne verdifulle liv. Ikke vanskelig å forstå panikken som oppsto. Ingen skal klandres for det. Men kunne ikke «M/S Torbjørn» ha gjort noen bestrebelser på å plukke opp ungene som klamret seg; iskalde til livet der ute i fjorden? Stakk de bare av?
Camping-turisten fra fastlandet kunne fortelle at han på vei mot land møtte en «liten rød båt» fullastet med spesialtrente politimenn og våpen. EN LITEN RØD BÅT. Den båten som ikke engang var sjødyktig. Den båten som fikk motorstopp! Ord blir liksom meningsløse når fakta synker inn.
Ikke kom ungdommene frem til politiet når de desperate slo nødnummeret. Politiet i Buskerud. Ja, hvor mange var de på vakt da tro? Regjeringen har jo bestemt at politistasjoner skal legges ned en etter en. Ikke noe nytt det. Jeg vet etter å ha bodd i Drøbak at skjedde det noe der, tok det politiet 30 minutter innen de innfant seg hvis noe skjedde etter kl 16.00. Da var det vakta i Ski som ble ansvarlige. Med andre ord ikke ulikt situasjonen for politiet i Buskerud/Drammen den fatale dagen.
Syv hundre ungdommer ble sendt på leir til Utøya. Med på lasset fulgte 1 stk politimann i sivil. Hvorfor sivil? Visste alle hvilken rolle han hadde? Denne stakkars mannen som også måtte bøte med livet? Norge er i krig; i stillingskrig. Men vi er jo alle «en eneste stor familie», gad vite. For det har Jens sagt så mange ganger nå - at man kan jo spekulere i om det er for å berolige seg selv? Muslimer, buddhister og kristne; alle en eneste stor familie. Mot en enslig blond og blå-øyet arisk utseende ung mann fra beste vestkant. Så da er det vel ingenting å frykte lenger, da! Eller?
Venstresiden mot høyresiden. De som selger landet vårt og velferden vår. Mot de som tillater seg å snakke om snik-islamisering og hva vi bør bruke oljefondet til. For å sikre våre barn og våre barnebarn en trygg og god fremtid i verdens rikeste land.
Venstresidens grenseløse og naive politiske agenda. Når skal de lære? Hva kan vi forvente oss i fremtiden? Om en tid er allting glemt. Jens vil love «milliarder». Men vi vet nå alle hva som skjer med de pengene. Knut lover penger til politiet og titter sørgmodig inn i kameraet når ting settes på spissen. Og Forsvaret? Ja, er ikke det snart nedlagt?
Skrekk og gru! Hva blir det neste?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar