Det har jeg personlig ikke, men jeg aner at noen i familien ligger i buskene og har kun ett ønske - og det er å skape splid. Det er med tiden blitt stadig mer innlysende hvem dette er - og det føles bare trist. Dette mennesket fremstår som en ondskapsfull person, som når vedk ikke får viljen sin ett sted blir kreativ nok til finne utveier andre steder; desperat bare for å ta rotta på meg.
Det er så deilig å kjenne lusa på gangen! Det er så deilig at det kan ikke beskrives. Vedk tror at hun ikke blir oppdaget. Det sladres og kveruleres og sladres og kveruleres igjen og igjen. Denne personen kommer ikke til å gi seg før hun er i graven. Så trist, så trist denne “vedkommende” må ha det i livet sitt! Når det sitter og sturer i sin ensomhet dag ut og dag inn. Man hører sjelden det snakkes godt om andre fra denne munnen. Bare drittprat! Jeg lurer på: sitter sånne personer og snakker høyt med seg selv? Det kan jo ikke bare være lett å sitte inne med så mye gørr! Sjelen tar skade av sånt, uten tvil!
Har du en sånn en i familien - som har forbannet seg på - at om det så er det siste hun gjør her i livet så er det å skape så mye strid, at det ikke er til å unngå at det blir det. Eller? Kanskje ikke? Om vedk ikke får snøre ett sted så kan du banne deg på at da vil det prøve seg et annet sted. Jeg oppdaget dette idag, og det er så deilig når det åpenbarer seg. Det som blir trist til syvende og sist, er det faktum at vedk drar andre med seg i fallet. For fallet blir så enda mye større når nærstående blir involvert. Ikke for psykopaten men for den “nærstående” - som antagelig blir enda mer ensom i sin ensomhet. For psykopaten bryr seg nøkken om dette. Kan det bli verre?
I et forhold til psykopaten er det bare en ting å gjøre: LØP - før det virkelig er for sent!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar