Sosialisme – del 1

Sosialisme som ideologi burde være langt mer i fokus enn det er idag. Spesielt nå innen vi skal ta stilling til hva slags politikk som skal føres i Norge de nærmeste årene. Sosialdemokratiet har vel på mange måter blitt en hvilepute og noe vi har tatt for gitt. Da vi fikk Lov om Folketrygd for alle i 1967 var det en milepæl for landet og vi har mye å takke det norske folk og Arbeiderpartiet for i årene etter krigen.

Kanskje har utviklingen gått for fort for mange i landet? Plutselig en dag på 70-tallet kunne vi innkassere enorme summer på funn av oljen som ble vår største sovepute. Kanskje ble vi for laid-back og naive; soveputen var fylt med lun, myk dun; vi sank ned i en uendelig deilig følelse av velvære. Når utlendingene kom fra Pakistan på turistvisum var det ingen som blunket. Og plutselig slo de seg ned; og ingen blunket da heller. At jeg solgte min første leilighet til en pakistansk familie på Rodeløkka allerede på 70-tallet, sier mye om hvor etablert denne folkegruppen var allerede dengang.

Tidene forandret seg og det betraktelig. Plutselig skjedde saker og ting så fort at vi knapt enset det fra den ene dagen til den andre. Det gikk rykter om de empatiske nordmenn i landet der oppe der man kunne møte på isbjørner i gatene; uten at resten av verden lot seg skremme av den slags. Plutselig strømmet de til landet vårt i en fart som ingen hadde merket før. Det kom mennesker som sa de hadde det så vondt i hjemlandet at siden de hadde hørt om det snille folket der langt nord så tenkte de at – ja, hvorfor ikke flytte til et av de rikeste landene i verden. At langt rikere land lå og fremdeles ligger mer laglig til geografisk betød lite. De skulle til Norge - og ingen reagerte før vi fikk en regjering som lovte «endringer» med Jens Stoltenberg i spissen på nasjonalt TV. Endringene burde vel strengt tatt den gang blitt identifisert, men siden vi jo er vant med endringer i dette landet så takket vi ja uten å blunke.

Hva vi takket ja til, det har vi nå sett de siste fire årene. Jens statsminister var så kåt på en lederjobb som nasjonens sjef at han var villig til å selge både sin egen sjel og landets sjeler til djevelen: nemlig partiet SV. I regjeringskontorene har dette partiet bidratt til at tilliten til landets regjering er på kokepunktet. Ja rent bortsett fra de som mener at Jens statsminister anses for å være en svigermorsdrøm, da. Det er visst dessverre altfor mange av dem.

Min favoritt-bok The Liberal Mind: «the psychological causes of political madness» er det nok ikke mange nordmenn som har lest. Den er ikke oversatt, men la meg bare til slutt referere til enkelte påstander fra boken; fritt oversatt fra engelsk.

«Hvis Andersen tjener 1 mill. i året og Olsen tjener halvparten av dette så anses inntektsforskjellen å være ganske stor. Men ingen med hånden på hjertet kan påstå at Olsen dermed sagt har det økonomisk dårlig. Ei heller at han ikke burde kunne leve godt av dette. Ei heller forventer man normalt at Andersen skal måtte dele sin inntekt med Olsen. Med andre ord kan man ikke påstå at denne forskjellen per se er urettferdig. Men den sosialistiske ide derimot vil for enhver pris få oss og Andersen til å tro at dette faktum er urettferdig. Med andre ord ren misunnelse!»

Med SV i regjering er det vel ingen nå lenger som er i tvil om hvordan stoda er og vil bli i fremtiden. For skal disse mentalt forstyrrede sosialistene få bestemme, så vil skatter og avgifter bare eskalere. Og formuesskatten og arveavgiften som Frp vil fjerne; den skatten som allerede er penger som for lengst er skattlagt – den skal i pengebingen til SV - som enten vil spare oss til fant uten investeringer av noe slag, eller de vil dele formuen ut til økonomiske lykkesøkere og andre som ser sitt snitt til å snyte oss med sugerøret langt ned i Folktrygdfondet - og andre fond for den sakens skyld.

Les forøvrig dette: http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme