Hvis man går inn for å presse
sannheten frem lenge nok så vil den komme frem i lyset.
Her jeg bor nå ligger det en
«åkerlapp» av en golfbane. Den tilfredsstiller selvsagt ingen av
de opprinnelige golfreglene alle golfspillere skal ha med seg på
golfbanen. På denne golfbanen som de kaller en golfklubb ligger
utslagfeltene tett i tett. Har du litt peiling og tilhører du dem
som ikke fikk golfkortet pr postoppkrav; noe som man idag i
realiteten kan få pga nye regler «om at alle kan spille golf»
derfor ingen spesielle offisielle krav. Dette vet jeg fordi jeg selv
ble golfer etter en ganske streng eksamen for mer enn 15 år siden da
det het det grønne kortet.
Har ved ett par anledninger besøkt
denne klubben og tenkt at den er en treningsbane. Det er plass til 9
hull, og greenene og utslagfeltene ligger tett i tett. Fra første
hull slår du i retning en green. Bare det er oppsiktsvekkende. Det
fordi den ligger kun 100 meter unna. Da jeg besøkte klubbens «pro»,
Miguel må han ha følt at jeg var høy på pæra. I butikken hans
rett over gaten fra klubben tok jeg en prat og ba om info om de
nærmeste klubbene på Costa Blanca. Ja, svarte Miguel, «proen», vi
har jo denne klubben rett over gaten. Okeey, sa jeg, men nå tenkte
jeg på en «ornt'lig» klubb. Det der sa jeg og pekte, er vel ikke
annet enn en treningsbane? Jeg merket at han ble satt ut, vi fikk
ikke noen god kontakt.
Et par uker senere gikk jeg innom
klubben da det så ut som de spilte «på ornt'lig». Jeg passerte
klubbhuset like ved første nedslagsfelt. Ble vennlig mottatt av en
spansk spiller som var svært generøs. Mens vi står der og prater
kommer det en golfball susende og traff mønet på det lille
klubbhuset. Det ble straks en heftig stemning mellom oss og jeg lurte
på hvor den ballen kom fra. Det var ingenting som egentlig skulle
tilsi at den skulle i den retningen. Men sånn er det i golf, ikke
alle er like flinke til å slå ballen rett frem. Vi forflyttet oss
til fremsiden etter dette, da jeg begynte å insinuere at dette var
risikabelt.
Hun dro meg med for å treffe Miguel
som jeg hadde truffet før, og siden jeg ikke kan dy meg, forteller
jeg at det var nære på at jeg fikk en golfball i hodet. Miguel ble
litt snurt og svarte prompte at de hadde aldri hatt noen ulykker der
i hans tid.
Idag var det igjen spill på banen og
siden jeg denne gangen også håpet å treffe nordmenn som kunne gi
meg litt inside-info gikk jeg bort til klubbhuset og ble møtt av
Annika, en hollandsk litt yngre golfspiller. Hun skravlet i vei og
fortalte om hvor morsomt de hadde det i denne klubben. Noen nordmenn,
her da, spurte jeg. Ja, de to som står der sa hun og pekte, er
norske. De viste seg å være engelske. Ingen nordmenn i spill denne
gangen heller. Men bruker ikke du også denne klubben og banen kun
til å trene på, da, insisterte jeg. Jo, men vi spiller også for
seier her, og andre ganger setter vi oss i en buss og besøker andre
klubber. Ja, noe større enn dette her da, sa jeg og pekte utover
åkerlappen. Der folk sto tett i tett. Ja da, men dette er en
ni-hulls-bane og vi er mer enn fornøyd. Du må bli medlem, du kommer
til å trives, sa Annika. Uten tvil tenkte jeg der jeg ble presentert
for hennes golf-venninner.
Senere tok jeg veien om banen på
utsiden og i siste liten oppdaget jeg et utslagfelt med fire damer
der inne i skyggen av et par palmer. Jeg ut til siden og nærmet meg
så fort jeg kunne for at de skulle forstå at jeg nå var blitt
oppmerksom på dem. Ingen ropte på meg, de slo i vei!
Og der, der var det visst en som nesten
var blitt truffet. Selv så jeg ikke hendelsen men merket meg at de
var blitt litt urolig. Derfra var neste stopp klubbens bar. Der
utenfor satt jeg i ti minutter og akkurat i det jeg skulle reise meg
for å gå – suste det en golf-ball - sier og skriver 10 cm fra meg
rett forbi ansiktet mitt. Dette hadde jeg vitne på og han skrek til
da det skjedde. Vi var begge skjønt enige om at dette var
«dangerous».
Jeg var hva man trygt kan si fem
sekunder fra å bli drept. Det er nemlig det du kan bli om du får en
golf-ball i hodet. Bak baren viste det seg, lå ytterligere
utslagfelt tett ved. Ergo burde denne baren ha ligget et helt annet
sted, ikke der hvor man hadde satt ut bord og stoler for publikum.
Endelig fikk jeg syn for saken. Jeg
hadde provosert golfere; jeg hadde provosert «proen» med at denne
banen kanskje ikke holdt mål uten å si det i klartekst. Endelig ble
det bekreftet. Ikke rart at nordmenn holder seg langt unna. Eller
gjør de det? Hollendere, briter og spanjoler derimot....
Tyskere har jeg ikke møtt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar