Invalide håndballspillere

Finnes en håndballspiller idag som med vettet i behold (i det minste) vil pense ungene sine inn på en karriere som håndballspiller? Jeg mistenker det, ja! Men tyder dette på omsorgssvikt eller dårlig dømmekraft? Kom i snakk med en ung kvinne igår som mente hun hadde talent for denne sporten. Hun var høy og typisk sporty. Hun fortalte meg at det var på hengende håret hun hadde endt opp som håndballspiller selv. Det var imidlertid flere grunner som fikk henne av den karusellen. Et poeng var det faktum at for å bli en god spiller så må du regne med å være på trening 3-4 ganger i uken minst allerede som 13-åring. Dette går ut over skolearbeid og dermed vil du ganske snart henge etter. Og jeg tør spørre hvor mange av våre dyktige spillere har idag en utdannelse å falle tilbake på? Ikke mange, mente min samtalepartner.

For oss som tilskuere ser det tøft ut til tider og det er til å undres over at spillerne holder ut år ut og år inn. Det faktum at det er mange stygge fall kan komme til å bli avgjørende for hvilke skader du pådrar deg. Det skal visstnok også være et talent å falle riktig. Det talentet er det ikke alle som har. Men på herrelandslaget skiller de seg ut de som er villig til å ta en støyt. Søsknene Løke; og Frank spesielt er en hardhaus i mine øyne. Han skyr ingenting og ligger mest vannrett når han scorer. Med en haug spillere som kaver med armer og bein oppå ham igjen. Ikke underlig at han ofte havner på benken med fargede kort. Andre igjen ser man viker unna og er sjelden å se på benken som en konsekvens. Går ut fra at de skygger unna pga allerede konstatert invaliditet.

Det koster og være profesjonell uten tvil siden man har inngått feite kontrakter som gir dem en inntekt de kan leve av og enda mer. Kjersti Grini har vonde knær og smertefulle knær er visst noe de aller fleste er plaget av. Min samtalepartner pådro seg skader allerede i ung alder og hevder hun burde ha hoppet av karusellen mange år før skadene var et faktum. Idag, sier hun, har hun så ødelagte ankler at de ser ut som en gammel dames: hovne og blå.

Som unge foreldre har vi forskjellig oppfatning av dette med å «pense» ungene våre inn på ymse interesser og idretter. De fleste foreldre er seg sitt ansvar bevisst. Og de fleste har ingen ambisjoner på barnas vegne. Noen derimot har det og legger press ubevisst eller bevisst på ungen som allerede som barn ser opp til sin far – eller mor. Kanskje er det sånn, tror jeg - at det er fedrene som leder an i denne ambisjonshungeren. Kanskje starter han bevisst eller ubevisst å manipulere sin unge sønn til å tro på karriere og et liv i rampelyset (hvilken glede man nå kan ha av det?). Så han starter treningen etter sitt eget hode. Han ser at sønnen synes dette er morsomt. Og hvilken sønn ønsker ikke tilbringe tid med far? Eller han ser at dette synes sønnen er kjedelig og lar ham være. Når sønnen ber om fotballsko, så er han klok nok til å gjøre sønnen i stand til å trene fotball istedet for håndball. Når det blir kjedelig er faren - men like gjerne moren selvsagt – der og støtter sønnen eller datteren i sin nye interesse. Jeg har selv gått gjennom dette og er og har alltid vært av en oppfattning at alt skal være gøy og uten press av noe slag. Mine barn kunne velge; slalom, ridning, tennis, fotball, seilbrett. Men skolearbeidet bør alltid komme i første rekke. Og får ungene det presset på seg vil innsatsen for den spesielle idretten falle i skyggen av en utdanning.

Å spille fotball eller håndball er gøy. Men hva gjelder skadeomfanget er det en skremmende fremtid for disse som ikke har noe å falle tilbake på. Har du et kreativt hode kan du selvsagt ende opp som (invalid) forretningsmann/kvinne. For det skal ikke mye intelligens til å skyve en ball i mål. Det er forskjell på å være smart og det å være intelligent. Og det er svært betenklig og ansvarsløst hvis han eller hun som vet hva det koster av lidelser - penser sine egne barn inn i en idrett han kjenner så vel – og det med åpne øyne!