Helseprogrammet Puls hadde på NRK et tankevekkende program om piller og avhengighet. Piller som skal dempe symptomene for angst eller depresjon. Noe det er mange nordmenn som lider av; ikke minst depresjon. Psykiatriske sykehus er som så mange andre sykehus nedlagt for mange år siden for å spare. For Norge er et fattige land; gad vite. Ja, for hvis du tror at vårt oljefond er større enn du kan fatte og at vi kan leve av bare renteinntektene alene både en og to generasjoner, så er visst dette ikke riktig. Om jeg tar feil? Vel, lytt til den sosialistiske regjeringen neste gang budsjettet legges frem. Det er Jens vår statsminister som hevder at vi er et fattig land. Selv lar jeg meg ikke lure så lett og tviler på hvert eneste ord som renner ut av denne mannens nebb.
Hva gjelder piller for depresjon vet jeg mer enn mange. Ikke bare fordi jeg selv vet at man kan bli avhengig men fordi jeg har lest den katalogen legene bruker når de henviser pasienten sine på et preparat de gladelig gir deg. Fordi de bare har 15 minutter og knapt nok det til rådighet for hver pasient som er innom deres legekontor daglig. Dette har vi erfart; dette vet vi.
Det vi derimot ikke vet er at det aldri på forpakningene kan leses at pillene du ser frem til å bruke ikke bare er vanedannende, men selvmords-drivende. De vil gi deg en rus som varer en time eller to og er du langt nede i kjellern vil du føle deg fristet til å ta nok en pille; enda en og enda en. En deilig rus så lenge det varer. Jeg har prøvd det så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har en pakke liggende som jeg fikk av en lege i Nice da jeg bodde der for noen år siden. Disse bør brukes innen juni i år så de begynner å bli gamle. Jeg benytter meg da heller ikke av dem fordi jeg er deprimert. Og har aldri gjort det. De stammer fra en kort periode da jeg følte at jeg trengte fysisk ro. Fysisk ro, ja. Disse pillene er også anvendelig når jeg ikke får sove. De skal visstnok være angstdempende. Men jeg lider ikke av angst heller.
Da jeg senere linket meg inn på en side på internett, der man kan få råd om helse og oppdaget sliterne som daglig linket seg inn der for å pludre med nettsidens lege - og oppdaget hans ansvarsløse forhold til disse ved å diagnostisere over nettet. Ved f eks å anbefale så og så store doser av det og det preparatet, ble jeg mildest talt nysgjerrig. Jeg ikke bare stilte denne legen opp mot veggen med kritiske spørsmål, men ble etterhvert så godt kjent med den katalogen som legene slår opp i og er tilgjengelig på nett, at jeg etterhvert følte jeg var berettiget til å stille ham noen spørsmål om hans personlige ansvar. Dette ble etter som tiden gikk et problem for legen, som omsider blokkerte meg fra nettsiden.
Mine kritiske spørsmål ble også registrert av hans pasienter som i årevis var avhengig av både legen og pillene. Jeg ble bedt om å holde meg borte fra nettsiden og noe jeg respekterte. Det som ble tankevekkende var legens ansvarsløse holdning. Og hans avvisning hva gjaldt hans rolle som var mer enn betenkelig. Det viste seg også at ved nærmere undersøkelse hadde denne legen vært under TV2' gravende journalistikk og avslørt som korrupt. At han fremdeles agerer som veiledende lege er oppsiktsvekkende.
Og at det er et faktum at piller kan drive deg mot selvmordets rand, er ikke en hemmelighet, men et faktum du ikke får vite. Og heller ikke kan lese deg til av forpakningen som følger med.
mandag 7. februar 2011
lørdag 5. februar 2011
Skal vi akseptere trakasseringene?
Som samfunnskritisk debattant og skribent, og en dame som er godt voksen reflekterer jeg stadig over hva jeg ser som negative tendenser i samfunnet. Mitt inntrykk er at vi går gradvis mot et anarki. Politiet er fraværende - og har du noe å klage på, får du ikke medhold. Politiet henlegger saker som kanskje for dem er trivielle ifht narkotika og mord. De benytter seg av samlebånd-prinsippet og ser ikke engang på klagens innhold. Dette er min erfaring i et par saker jeg har anmeldt. Vakthold-selskapene har tatt over - og som publikum møter vi hva jeg gjerne karakteriserer som døgenikter uten utdannelse av noe slag. Skal vi ta disse på alvor bør de fremstå som autoriteter, hvilket de ikke gjør. Vi vet dessuten at mange står i politiets strafferegister. Å møte disse i situasjoner der man føler seg overkjørt, fremstår surrealistisk og absurd. Fordi man står overfor mennesker som har sine egne personlige beveggrunner. Deres kulturelle ståsted er svært ulikt det norske. De frykter ikke engang represalier. Det er ingen som setter dem på plass. Hvis man føler seg overkjørt, kan man regne med å høre at «man ikke må ta det personlig». Når man som jeg møter denne situasjonen som beskrevet som overgrep på Nasjonalbiblioteket, så fremstår det som jeg har havnet på en psykiatrisk avdeling og man reagerer normalt deretter. Men siden man vet når man er på et asyl, at dette er galskap og dermed ikke noe å hisse seg opp over, føles det ekstra sterkt og det blir vanskelig å forholde seg rolig og behersket - når man vet at man faktisk bare er på biblioteket! Mange vil nok naturligvis gå rett i taket ut av ren frustrasjon. Og når man, som mange erfarer idag ikke får gjenhør, hvis man som før i tiden klager til bedriftens øverste leder eller andre klageinstanser kunne få medhold. Så mener jeg at man som en naturlig konsekvens snart utvikler et samfunn basert på anarki og hevntanker. Med andre ord et lovløst samfunn som vi kjenner fra midt-østen.
Et annet perspektiv som jeg seriøst mener det er viktig å ta en debatt om er denne stadige trakasseringen av oss etniske nordmenn - som bare vi nevner at «vi faktisk er født og oppvokst i Norge», blir kalt rasister. Hvem som tillater seg å påføre oss merkelappen vet vi og har vi visst i mange ti-år allerede. Dette er de virkelige rasistene; de som skal drepe alle jøder og kristne som dessuten blir kalt «vantro hunder». Dette medfører ikke for oss etniske så mye foreløpig, men det er vel bare et tidsspørsmål. Dem som tankevekkende derimot blir marginalisert, er rasistene selv; de arabisk utseende innvandrerne som for mange nordmenn nå omtales og står i en egen klasse: de j.... muslimene. Tar jeg for store ord i min munn? Neppe! Har vi ikke vært rasister før, så blir vi det nå! Jeg er ikke alene om å kunne vise til flere og lignende historier enn den på Nasjonalbiblioteket.
Folk forflytter seg pga «de j.... muslimene», hva enten de er erklært muslimer eller ikke. Utseendet avslører hvor de er fra. Vi er blitt vant til å skjære alle over en og samme kam. Vi gidder knapt engang åpne munnen mot dem; vi bare flytter. Dermed oppstår gettoene. Og bryr vi oss om det? Njaaaaa, neppe! Vi vet at dette er konsekvensen når våre politikere fremstår som noen døgenikter og nekter å ta sannheten innover seg. Men integrasjonen som idag går tregt, kommer til å gå tregere og tregere. Og årsaken den ligger definitivt hos dem vi flytter fra. Disse - uansett om de representerer disse vi møter på forskjellig negativt vis, vil naturligvis forbli marginalisert. Og de vil som en konsekvens måtte forholde seg utenfor samfunnet der nordmenn vil fortsette med sitt - og der bare tanken på arabiske, muslimske innvandrere gjør oss syke!
Om du tviler på mine påstander anbefaler jeg deg å sjekke document.no. Den eneste nyhetssiden som kaller en spade for en spade!
Et annet perspektiv som jeg seriøst mener det er viktig å ta en debatt om er denne stadige trakasseringen av oss etniske nordmenn - som bare vi nevner at «vi faktisk er født og oppvokst i Norge», blir kalt rasister. Hvem som tillater seg å påføre oss merkelappen vet vi og har vi visst i mange ti-år allerede. Dette er de virkelige rasistene; de som skal drepe alle jøder og kristne som dessuten blir kalt «vantro hunder». Dette medfører ikke for oss etniske så mye foreløpig, men det er vel bare et tidsspørsmål. Dem som tankevekkende derimot blir marginalisert, er rasistene selv; de arabisk utseende innvandrerne som for mange nordmenn nå omtales og står i en egen klasse: de j.... muslimene. Tar jeg for store ord i min munn? Neppe! Har vi ikke vært rasister før, så blir vi det nå! Jeg er ikke alene om å kunne vise til flere og lignende historier enn den på Nasjonalbiblioteket.
Folk forflytter seg pga «de j.... muslimene», hva enten de er erklært muslimer eller ikke. Utseendet avslører hvor de er fra. Vi er blitt vant til å skjære alle over en og samme kam. Vi gidder knapt engang åpne munnen mot dem; vi bare flytter. Dermed oppstår gettoene. Og bryr vi oss om det? Njaaaaa, neppe! Vi vet at dette er konsekvensen når våre politikere fremstår som noen døgenikter og nekter å ta sannheten innover seg. Men integrasjonen som idag går tregt, kommer til å gå tregere og tregere. Og årsaken den ligger definitivt hos dem vi flytter fra. Disse - uansett om de representerer disse vi møter på forskjellig negativt vis, vil naturligvis forbli marginalisert. Og de vil som en konsekvens måtte forholde seg utenfor samfunnet der nordmenn vil fortsette med sitt - og der bare tanken på arabiske, muslimske innvandrere gjør oss syke!
Om du tviler på mine påstander anbefaler jeg deg å sjekke document.no. Den eneste nyhetssiden som kaller en spade for en spade!
torsdag 3. februar 2011
Overgrep på Nasjonalbiblioteket
«Skal vi ta henne»?
- Du må ikke ta det så personlig, sa hun, uten å se meg inn i øynene, med et ondskapsfullt smil.
Følgende historie kan illustrere en situasjon vi nok er flere som har opplevd en eller flere ganger i vårt liv. Overgrep! Et overgrep kan oppfattes mer eller mindre ydmykende. Dette jeg skal fortelle om føltes ikke spesielt ydmykende. Men alt tatt i betraktning så var det uten tvil ment å være det fra overgriperens side. Innledende kommentar tyder på det.
På mitt første møte på Nasjonalbiblioteket med min lap-top hadde jeg glemt å ta med meg penger til garderoben. Siden dette biblioteket ligger i passe gangavstand fra der jeg bor, var det ikke første gang jeg satte mine ben der. Sikkerhetsvaktene var derfor ikke ukjent med meg.
Jeg spurte om det var mulig å sette fra meg lap-top-vesken ett eller annet sted uten tilsyn slik at jeg slapp å gå derfra uten å få fullført mitt ærend. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg penger til garderobeskapet. Svaret fra vaktene var et kontant nei. For dere som ikke frekventerer Nasjonalbiblioteket, så bør det innskytes at biblioteket fremstår som et hvilket som helst annet bibliotek. At kommunen bruker våre skattepenger til å holde igang en arbeidsstokk som stort sett oppholder seg nede i resepsjonen sittende eller stående og pratende med hverandre; og stort sett ser ut til ikke å bry seg, blir det et tankekors for meg som har vært innom utallige ganger siden det ble gjort endringer for millioner av ytterligere skattekroner.
Visstnok skal det finnes verdifulle skatter der, men disse er låst inn. Og tiltross for at Norge og Oslo er blitt et paradis for kriminelle øst-europeere ikke minst, så må man med respekt å melde stille seg undrende til at dette tjuve-pakket skulle begi seg inn på Nasjonalbiblioteket for å stjele gamle bøker. Det henger ikke på greip. Og etter mange år som sikkerhets-vakt, tror jeg mange etterhvert finner seg andre jobber. Det er simpelthen ingen spenning å spore. Og stort sett sitter de da også stille på benken eller kjøkkenstolene rundt resepsjonen, gjespende og uinteresserte.
Altså var jeg ikke ukjent som besøkende verken den omtalte dagen eller den dagen jeg skal formidle min erfaring - hva gjelder en dag i januar 2011. Den allerede omtalte dagen da de nektet meg å sette igjen lap-top-vesken i garderoben ga jeg uttrykk for at jeg fant dem sære. Verken mer eller mindre. Og jeg måtte gå derfra med halen mellom bena.
Straks innenfor inngangen fra gaten blir man henvist til en garderobe der man blir bedt om å henge fra seg yttertøy og det man måtte ha av skrivesaker eller lap-top, som skal i en av deres plastposer innen man beveger seg opp i etasjene. Så langt greie, enkle regler å følge.
Denne dagen i januar passerte jeg på vei til garderoben den samme unge, arabisk utseende kvinnen som jeg altså ved en tidligere anledning hadde omtalt som sær. Hun sitter enten i skranken eller på en kjøkkenstol utenfor. Det er som sagt sjelden man ser dem oppe på lesesalen. Men de har en skjerm der de kan følge med på aktivitetene rundt om. Og skulle de oppdage noe «mistenkelig». Som at noen skulle ta en slurk av en Farris-flaske; ja, så er de straks på pletten. Denne kvinnen har uten tvil lagt merke til meg jevnlig to ganger i uken. Mitt ansikt er dermed kjent av henne og blant vaktene forøvrig. Normalt snur de seg ikke når jeg kommer inn ad sving-døren.
Etter å ha hengt av meg kåpen i garderoben og pakket om mine skrivesaker til en plastpose, tar jeg som vanlig heisen til fjerde etasje. Idet jeg skal entre korridoren mot lesesalen ser jeg henne; den arabisk utseende unge kvinnen som jeg få minutter tidligere hadde passert nede i første etasje. Hun står der uten tvil - parkert - med ansiktet vendt mot meg. Hun har definitivt ikke vært i bevegelse innen jeg nærmer meg henne. I forholdsvis lang avstand til henne snakker hun til meg og sier: «Du kan ikke gå inn i lesesalen med den ute-jakken på». Jeg reagerer spontant på stedet. Delvis fordi jeg oppfattet helt klart at hun ventet på meg, og delvis fordi min jakke definitivt ikke er en ute-jakke. Diskusjon oppstår og jeg går av de nevnte årsaker rett i forsvar; og det er da tanken slår meg. For det første at hun med sin kultur ikke burde ha denne stillingen; hun har ikke et naturlig forhold til norske, sosiale koder. Hun tilhører en yrkesgruppe som i utgangspunktet er ment å sende signaler om autoritet. Men autoritet skal virke preventivt og ikke provoserende. Siden jeg opplever dette som et personlig maktovergrep, antar jeg at hun også har psykopatiske trekk. Eller et behov for å vise sin forakt for de hun skal vokte over. Det er ikke uvanlig at personer med psykopatiske trekk uten sosiale antenner finner seg til rette i disse yrkesgruppene. Det er påfallende hvor mange av innvandrerne fra midt-østen som dukker opp som kontrollører på trikken og i vaktselskap generelt. Det er ingen tvil om at disse kommer fra land der de er oppvokst under undertrykkende sharia-lover; og vi vet også at mange drives av en tanke om oss europeere som «skitne og vantro hunder». I tråd med den «koranske» boka de slår opp i med jevne mellomrom.
Min ute-jakke er ikke en ute-jakke. Det er en jakke med samme funksjon som en «inne-jakke» man trekker på seg under vinterkåpen. Den er en midje-kort, ettersittende lærjakke. Etter å ha forsøkt å få Vigdis Moe Skarstein eller hennes underordnede på telefonen som jeg tar ute i skranken, gir jeg opp - og oppsøker denne maktsyke kvinnen og stiller henne noen spørsmål.
1. Hva med denne jakken er det du har behov for å kalle en ute-jakke. Har det med stoffets kvalitet å gjøre? Burde den ha vært av strikket ull?
Svar: ja
2. Er det noe galt med lengden, hva om jakken er lengre eller kortere (kortere kunne den ikke bli)
Svar: lengden er ikke avgjørende
3. Hva med farge?
Svar: ikke avgjørende
4. Er det lov å gå med skjerf?
Svar: ja
5. Hvorfor er det lov å gå med skjerf?
Svar: det er lov med skjerf - fordi det er vanskelig å smugle noe under et skjerf
6. Hva med min sorte, tynne høyhalsede genser - vil jeg måtte ta av meg denne? (Under har jeg kun en b-h)
Svar: den er lov å ha på seg
7. Med andre ord er det fasongen og kvaliteten på jakka som har bidratt til at du mener at du er berettiget til å utøve din autoritet?
Hun svarer ikke.
Da jeg innser at dette utarter seg til å bli det reneste sprøyt, og etter å ha blitt fortalt at «jeg ikke må ta det så personlig», sier jeg: «vet du hva, jeg er en godt voksen dame, jeg er født og oppvokst i Norge; med andre ord jeg er etnisk norsk; dette blir for drøyt for meg å forholde seg til»; napper hun til seg telefonrøret, sprut rød i fjeset; men får ikke svar fra sin kollega. Jeg innser da av erfaring at min markering om etnisitet har provosert den unge, arabisk-utseende kvinnen. Og at nå er hun i ferd med å ringe etter assistanse. For nå har hun uten tvil – møtt en rasist! Jeg har de siste 5-10 årene lært meg å kjenne lusa på gangen, og velger følgelig å gå derifra.
- Du må ikke ta det så personlig, sa hun, uten å se meg inn i øynene, med et ondskapsfullt smil.
Følgende historie kan illustrere en situasjon vi nok er flere som har opplevd en eller flere ganger i vårt liv. Overgrep! Et overgrep kan oppfattes mer eller mindre ydmykende. Dette jeg skal fortelle om føltes ikke spesielt ydmykende. Men alt tatt i betraktning så var det uten tvil ment å være det fra overgriperens side. Innledende kommentar tyder på det.
På mitt første møte på Nasjonalbiblioteket med min lap-top hadde jeg glemt å ta med meg penger til garderoben. Siden dette biblioteket ligger i passe gangavstand fra der jeg bor, var det ikke første gang jeg satte mine ben der. Sikkerhetsvaktene var derfor ikke ukjent med meg.
Jeg spurte om det var mulig å sette fra meg lap-top-vesken ett eller annet sted uten tilsyn slik at jeg slapp å gå derfra uten å få fullført mitt ærend. Jeg hadde nemlig glemt å ta med meg penger til garderobeskapet. Svaret fra vaktene var et kontant nei. For dere som ikke frekventerer Nasjonalbiblioteket, så bør det innskytes at biblioteket fremstår som et hvilket som helst annet bibliotek. At kommunen bruker våre skattepenger til å holde igang en arbeidsstokk som stort sett oppholder seg nede i resepsjonen sittende eller stående og pratende med hverandre; og stort sett ser ut til ikke å bry seg, blir det et tankekors for meg som har vært innom utallige ganger siden det ble gjort endringer for millioner av ytterligere skattekroner.
Visstnok skal det finnes verdifulle skatter der, men disse er låst inn. Og tiltross for at Norge og Oslo er blitt et paradis for kriminelle øst-europeere ikke minst, så må man med respekt å melde stille seg undrende til at dette tjuve-pakket skulle begi seg inn på Nasjonalbiblioteket for å stjele gamle bøker. Det henger ikke på greip. Og etter mange år som sikkerhets-vakt, tror jeg mange etterhvert finner seg andre jobber. Det er simpelthen ingen spenning å spore. Og stort sett sitter de da også stille på benken eller kjøkkenstolene rundt resepsjonen, gjespende og uinteresserte.
Altså var jeg ikke ukjent som besøkende verken den omtalte dagen eller den dagen jeg skal formidle min erfaring - hva gjelder en dag i januar 2011. Den allerede omtalte dagen da de nektet meg å sette igjen lap-top-vesken i garderoben ga jeg uttrykk for at jeg fant dem sære. Verken mer eller mindre. Og jeg måtte gå derfra med halen mellom bena.
Straks innenfor inngangen fra gaten blir man henvist til en garderobe der man blir bedt om å henge fra seg yttertøy og det man måtte ha av skrivesaker eller lap-top, som skal i en av deres plastposer innen man beveger seg opp i etasjene. Så langt greie, enkle regler å følge.
Denne dagen i januar passerte jeg på vei til garderoben den samme unge, arabisk utseende kvinnen som jeg altså ved en tidligere anledning hadde omtalt som sær. Hun sitter enten i skranken eller på en kjøkkenstol utenfor. Det er som sagt sjelden man ser dem oppe på lesesalen. Men de har en skjerm der de kan følge med på aktivitetene rundt om. Og skulle de oppdage noe «mistenkelig». Som at noen skulle ta en slurk av en Farris-flaske; ja, så er de straks på pletten. Denne kvinnen har uten tvil lagt merke til meg jevnlig to ganger i uken. Mitt ansikt er dermed kjent av henne og blant vaktene forøvrig. Normalt snur de seg ikke når jeg kommer inn ad sving-døren.
Etter å ha hengt av meg kåpen i garderoben og pakket om mine skrivesaker til en plastpose, tar jeg som vanlig heisen til fjerde etasje. Idet jeg skal entre korridoren mot lesesalen ser jeg henne; den arabisk utseende unge kvinnen som jeg få minutter tidligere hadde passert nede i første etasje. Hun står der uten tvil - parkert - med ansiktet vendt mot meg. Hun har definitivt ikke vært i bevegelse innen jeg nærmer meg henne. I forholdsvis lang avstand til henne snakker hun til meg og sier: «Du kan ikke gå inn i lesesalen med den ute-jakken på». Jeg reagerer spontant på stedet. Delvis fordi jeg oppfattet helt klart at hun ventet på meg, og delvis fordi min jakke definitivt ikke er en ute-jakke. Diskusjon oppstår og jeg går av de nevnte årsaker rett i forsvar; og det er da tanken slår meg. For det første at hun med sin kultur ikke burde ha denne stillingen; hun har ikke et naturlig forhold til norske, sosiale koder. Hun tilhører en yrkesgruppe som i utgangspunktet er ment å sende signaler om autoritet. Men autoritet skal virke preventivt og ikke provoserende. Siden jeg opplever dette som et personlig maktovergrep, antar jeg at hun også har psykopatiske trekk. Eller et behov for å vise sin forakt for de hun skal vokte over. Det er ikke uvanlig at personer med psykopatiske trekk uten sosiale antenner finner seg til rette i disse yrkesgruppene. Det er påfallende hvor mange av innvandrerne fra midt-østen som dukker opp som kontrollører på trikken og i vaktselskap generelt. Det er ingen tvil om at disse kommer fra land der de er oppvokst under undertrykkende sharia-lover; og vi vet også at mange drives av en tanke om oss europeere som «skitne og vantro hunder». I tråd med den «koranske» boka de slår opp i med jevne mellomrom.
Min ute-jakke er ikke en ute-jakke. Det er en jakke med samme funksjon som en «inne-jakke» man trekker på seg under vinterkåpen. Den er en midje-kort, ettersittende lærjakke. Etter å ha forsøkt å få Vigdis Moe Skarstein eller hennes underordnede på telefonen som jeg tar ute i skranken, gir jeg opp - og oppsøker denne maktsyke kvinnen og stiller henne noen spørsmål.
1. Hva med denne jakken er det du har behov for å kalle en ute-jakke. Har det med stoffets kvalitet å gjøre? Burde den ha vært av strikket ull?
Svar: ja
2. Er det noe galt med lengden, hva om jakken er lengre eller kortere (kortere kunne den ikke bli)
Svar: lengden er ikke avgjørende
3. Hva med farge?
Svar: ikke avgjørende
4. Er det lov å gå med skjerf?
Svar: ja
5. Hvorfor er det lov å gå med skjerf?
Svar: det er lov med skjerf - fordi det er vanskelig å smugle noe under et skjerf
6. Hva med min sorte, tynne høyhalsede genser - vil jeg måtte ta av meg denne? (Under har jeg kun en b-h)
Svar: den er lov å ha på seg
7. Med andre ord er det fasongen og kvaliteten på jakka som har bidratt til at du mener at du er berettiget til å utøve din autoritet?
Hun svarer ikke.
Da jeg innser at dette utarter seg til å bli det reneste sprøyt, og etter å ha blitt fortalt at «jeg ikke må ta det så personlig», sier jeg: «vet du hva, jeg er en godt voksen dame, jeg er født og oppvokst i Norge; med andre ord jeg er etnisk norsk; dette blir for drøyt for meg å forholde seg til»; napper hun til seg telefonrøret, sprut rød i fjeset; men får ikke svar fra sin kollega. Jeg innser da av erfaring at min markering om etnisitet har provosert den unge, arabisk-utseende kvinnen. Og at nå er hun i ferd med å ringe etter assistanse. For nå har hun uten tvil – møtt en rasist! Jeg har de siste 5-10 årene lært meg å kjenne lusa på gangen, og velger følgelig å gå derifra.
tirsdag 1. februar 2011
Og bloggen var ikke død!
For en tid tilbake bestemte jeg at bloggen skulle legges død. Tiltross for at jeg ikke har skrevet et innlegg på flere måneder, registrerer jeg imidlertid at leserne mine fremdeles er såpass mange - at jeg fremover dann og vann vil skrive av meg det som opptar meg - og ikke minst det som frustrerer meg - i et samfunn jeg som godt voksen kvinne ikke lenger igjenkjenner.
tirsdag 28. september 2010
Er du glad i barnet ditt!
«Når skal vi bry oss? Mange barn frykter sydenferien, fordi foreldrene legger igjen hemningene hjemme i forhold til alkohol». Om dette kan vi lese på nettsiden til Nrk.
Min store svakhet er små barn som ikke kan forsvare seg mot dem barnet burde kunne stole på. Tilfeller med barn som blir utsatt for omsorgsvikt på syden-ferien er ikke unike. Vi har mange av oss - om ikke direkte kunnet mistenke at barna lider på grunn av foreldrenes alkoholvaner. Du ser barna alene ved bassengkanten i mange timer og spør deg hvor er mor og far? Barna ser kanskje ut til å greie seg forholdsvis godt. Men vi vet intuitivt at det er ikke første gang barnet opplever å være alene uten foreldre som er tilstede. I beste fall ligger mor og far under parasolen med skallebank; etter gårsdagens fest på en av sydens nattklubber. De er kanskje der ved bassenget, men de er ikke tilstede. De satser kanskje på at andre følger litt med for dem, hvilket man også gjør. For disse barna stikker seg ut.
I flere år har jeg nå forsøkt å komme til bunns i Barneloven som er kjent for å skulle ivareta «barnets beste». Det hevdes der at foreldrene er de nærmeste til å ta et ansvar for barna sine. Men at barna allerede i en alder av 7 år skal «høres». Når de fyller 12 år skal ikke bare barna høres men de har faktisk rettigheter. Ved en skillsmisse skal barnet kunne velge hvor de vil bo i tilfeller der barna blir en kasteball mellom foreldrene. Jus på dette området har endret seg opp gjennom årene. For 20 år siden var det populært å gi begge foreldrene rett til å bestemme hvor barna skulle være og hvordan samværsavtalen skulle være. Såkalte forstå-seg-påere mente at barna ikke hadde vondt av å flytte hver uke. Frem og tilbake som en pakke mellom mor og far. Og man kan mistenke at sårede fedre sto bak dette initiativet. Tyve år senere har man kommet til at dette var galt. Barna ble påført traumer. Det ble altfor slitsomt. Og ikke minst man tok ikke hensyn til at barn er lojale mot sine foreldre, noe som klart ble utnyttet.
Barn er lojale i mange år; inntil de med erfaring innser at noe er galt. På ett tidspunket gjør de opprør og da blir det ofte en stygg affære for både mor og far. Alle foreldre bør være oppmerksom på dette og slutte å være egoister.
Barneloven nevner ikke barnets forhold til eventuelle besteforeldre. Og tar du kontakt med Familievernkontoret for om mulig å få aksept for at du som mormor eller bestefar har mye å bidra med til barnets oppvekst, så faller disse organisasjonene ned på Barneloven og hva denne sier. Tiltross for at Barneloven er blitt endret flere ganger opp gjennom de seneste årene er besteforeldre fremdeles ikke inkludert i fokuset på «barnets beste».
I en by i Danmark har jeg tilfeldigvis kommet over en brosjyre som til min store forundring fokuserer i stikk motsatt retning enn hva man gjør i Norge. F eks anser man der at besteforeldre er en ressurs. Det fokuseres videre på at «mor» ikke lenger som en selvfølge skal være barnets eneste kontakt. Det fokuseres på det de kaller beskyttende faktor «i familien» og «i nærmiljøet».
F eks nevnes disse punktene:
• Megen opmærksom i .
de første leveår
• Positiv forældre-barn .
relation i tidlig barndom
• Forældrene er sammen .
om at opdrage barnet
• Flere omsorgspersoner
end moderen
• Gode sociale og .
økonomiske forhold
• Godt søskendeforhold
Om nærmiljøet/nettverket nevnes disse punktene:
• Positive relationer til .
bedsteforældre
• Adgang til støtte hos .
familie
• Tætte kammeratskabs-.
relationer
• Adgang til socialt netværk .
i nærmiljøet
• Adgang til råd og vejled-.
ning fra betydningsfulde
voksne, fx pædagoger og
lærere
• Adgang til ydre ressourcer
Allerede her ser man at foreldrenes rolle ikke lenger anses for ene og alene og ha betydning.
Hva gjelder risikofaktorer for barnet nevnes disse punktene:
• Stress og misbrug i .
graviditeten
• For tidlig fødsel – komplikationer
i forbindelse med
fødslen
• Manglende omsorg de
første levemåneder
• Lang adskillelse fra primær .
omsorgsperson inden for
de første leveår
Når det skal vurderes om barna forholder seg sundt til omgivelsene fokuseres på dette:
• ukritisk kontaktsøgende
• usædvanligt frygtsom, forstemt, forskræmt, bedrøvet
• trist, indelukket, apatisk
• mangler nysgerrighed og interesse for omgivelserne
• isolation – trækker sig fra børnefællesskabet, leger kun med meget yngre børn, eller bliver holdt udenfor af
andre
• manglende livsglæde og initiativ
• tager få initiativer til kontakt
• søvnproblemer, mareridt
• ikke alderssvarende vækst – vægt og højde – uden at der er organisk årsag
Hva gjelder «ukritisk kontaktsøgende» har jeg selv opplevd dette da jeg var på besøk i en dansk barnehave. Barnet var først naturlig sjenert men etter en kort stund kom det å satte seg på fanget mitt. Helt ut av det blå og noe som jeg konkluderte med var en søken etter nærhet og trygghet. Jeg finner dette illevarslende. Det gir signaler om at noe bør gjøres i forhold til barnet.
«Men det er vigtigt at huske, at børn reagerer forskelligt over for belastende faktorer i deres liv, fordi der også er beskyttende faktorer – både hos barnet selv og i dets omgivelser. Når barnet er udsat for belastninger, er det således i samspillet mellem, hvor sårbart barnet er, og hvilke beskyttende faktorer der er til stede i barnet, familien og netværket, der bliver bestemmende for barnets udvikling/udsathed».
Skal ta dette siste opp i et annet innlegg.
Min store svakhet er små barn som ikke kan forsvare seg mot dem barnet burde kunne stole på. Tilfeller med barn som blir utsatt for omsorgsvikt på syden-ferien er ikke unike. Vi har mange av oss - om ikke direkte kunnet mistenke at barna lider på grunn av foreldrenes alkoholvaner. Du ser barna alene ved bassengkanten i mange timer og spør deg hvor er mor og far? Barna ser kanskje ut til å greie seg forholdsvis godt. Men vi vet intuitivt at det er ikke første gang barnet opplever å være alene uten foreldre som er tilstede. I beste fall ligger mor og far under parasolen med skallebank; etter gårsdagens fest på en av sydens nattklubber. De er kanskje der ved bassenget, men de er ikke tilstede. De satser kanskje på at andre følger litt med for dem, hvilket man også gjør. For disse barna stikker seg ut.
I flere år har jeg nå forsøkt å komme til bunns i Barneloven som er kjent for å skulle ivareta «barnets beste». Det hevdes der at foreldrene er de nærmeste til å ta et ansvar for barna sine. Men at barna allerede i en alder av 7 år skal «høres». Når de fyller 12 år skal ikke bare barna høres men de har faktisk rettigheter. Ved en skillsmisse skal barnet kunne velge hvor de vil bo i tilfeller der barna blir en kasteball mellom foreldrene. Jus på dette området har endret seg opp gjennom årene. For 20 år siden var det populært å gi begge foreldrene rett til å bestemme hvor barna skulle være og hvordan samværsavtalen skulle være. Såkalte forstå-seg-påere mente at barna ikke hadde vondt av å flytte hver uke. Frem og tilbake som en pakke mellom mor og far. Og man kan mistenke at sårede fedre sto bak dette initiativet. Tyve år senere har man kommet til at dette var galt. Barna ble påført traumer. Det ble altfor slitsomt. Og ikke minst man tok ikke hensyn til at barn er lojale mot sine foreldre, noe som klart ble utnyttet.
Barn er lojale i mange år; inntil de med erfaring innser at noe er galt. På ett tidspunket gjør de opprør og da blir det ofte en stygg affære for både mor og far. Alle foreldre bør være oppmerksom på dette og slutte å være egoister.
Barneloven nevner ikke barnets forhold til eventuelle besteforeldre. Og tar du kontakt med Familievernkontoret for om mulig å få aksept for at du som mormor eller bestefar har mye å bidra med til barnets oppvekst, så faller disse organisasjonene ned på Barneloven og hva denne sier. Tiltross for at Barneloven er blitt endret flere ganger opp gjennom de seneste årene er besteforeldre fremdeles ikke inkludert i fokuset på «barnets beste».
I en by i Danmark har jeg tilfeldigvis kommet over en brosjyre som til min store forundring fokuserer i stikk motsatt retning enn hva man gjør i Norge. F eks anser man der at besteforeldre er en ressurs. Det fokuseres videre på at «mor» ikke lenger som en selvfølge skal være barnets eneste kontakt. Det fokuseres på det de kaller beskyttende faktor «i familien» og «i nærmiljøet».
F eks nevnes disse punktene:
• Megen opmærksom i .
de første leveår
• Positiv forældre-barn .
relation i tidlig barndom
• Forældrene er sammen .
om at opdrage barnet
• Flere omsorgspersoner
end moderen
• Gode sociale og .
økonomiske forhold
• Godt søskendeforhold
Om nærmiljøet/nettverket nevnes disse punktene:
• Positive relationer til .
bedsteforældre
• Adgang til støtte hos .
familie
• Tætte kammeratskabs-.
relationer
• Adgang til socialt netværk .
i nærmiljøet
• Adgang til råd og vejled-.
ning fra betydningsfulde
voksne, fx pædagoger og
lærere
• Adgang til ydre ressourcer
Allerede her ser man at foreldrenes rolle ikke lenger anses for ene og alene og ha betydning.
Hva gjelder risikofaktorer for barnet nevnes disse punktene:
• Stress og misbrug i .
graviditeten
• For tidlig fødsel – komplikationer
i forbindelse med
fødslen
• Manglende omsorg de
første levemåneder
• Lang adskillelse fra primær .
omsorgsperson inden for
de første leveår
Når det skal vurderes om barna forholder seg sundt til omgivelsene fokuseres på dette:
• ukritisk kontaktsøgende
• usædvanligt frygtsom, forstemt, forskræmt, bedrøvet
• trist, indelukket, apatisk
• mangler nysgerrighed og interesse for omgivelserne
• isolation – trækker sig fra børnefællesskabet, leger kun med meget yngre børn, eller bliver holdt udenfor af
andre
• manglende livsglæde og initiativ
• tager få initiativer til kontakt
• søvnproblemer, mareridt
• ikke alderssvarende vækst – vægt og højde – uden at der er organisk årsag
Hva gjelder «ukritisk kontaktsøgende» har jeg selv opplevd dette da jeg var på besøk i en dansk barnehave. Barnet var først naturlig sjenert men etter en kort stund kom det å satte seg på fanget mitt. Helt ut av det blå og noe som jeg konkluderte med var en søken etter nærhet og trygghet. Jeg finner dette illevarslende. Det gir signaler om at noe bør gjøres i forhold til barnet.
«Men det er vigtigt at huske, at børn reagerer forskelligt over for belastende faktorer i deres liv, fordi der også er beskyttende faktorer – både hos barnet selv og i dets omgivelser. Når barnet er udsat for belastninger, er det således i samspillet mellem, hvor sårbart barnet er, og hvilke beskyttende faktorer der er til stede i barnet, familien og netværket, der bliver bestemmende for barnets udvikling/udsathed».
Skal ta dette siste opp i et annet innlegg.
torsdag 26. august 2010
Skylappene kommer i flere farger; rosa er mest populært!
«Det er 99,78% mindre sjans for at en svenske begår et voldsbrott».
Det er valgtider i Sverige og der debatteres alt annet enn innvandring. Ett parti som ikke får delta er Sverigedemokraterna. Dette partiet er «rasistisk, nazistisk og innvandrings-fiendtlige». Ja faktisk blir partiet karakterisert på samme vis som vårt eget Fremskrittsparti. Forskjellen er at dette partiet som ligger langt over våre norske sperregrenser for å kunne delta i politikken ennå ikke har kommet seg så langt at de blir tatt på alvor av sine politiske kolleger. Selv statsministeren går med hue under armen og armen i bind.
I motsetning til Fremskrittspartiets og Carl I Hagens dengang fremtidsvyer som nå begynner å bli antikvariske siden han og en stor del av folket i mange mange år har kunnet bidra til å bekrefte påstander om et demografisk endret land - og som nå er ett parti som høyst sannsynlig vil sitte i regjering om tre år sammen med Høyre - eller alene (noe usikkert pr idag) – har Sverige og Sverigedemokraterna nå kun «nylig» våknet av dvalen. De møter en skremmende motstand der hjemmesidene deres blir hacket og valgteltene deres blir brent ned.
Det måtte x-antall «Rosengårder» (Malmø) og annet rusk og rask til for at noen etterhvert så at «noe måtte gjøres». Ta eksempelvis Sveriges voldtektstatistikk der man nå innrømmer at innvandrere generelt ligger på toppen. Og ikke bare i Sverige er dette et fakum men også her i Norge ligger «innvandrere» på toppen av statistikken. Alle overfallsvoldtekter i 2009 i Norge ble faktisk begått av innvandrere. Mange av disse ble begått av negre men også av irakere og da spesielt gjennom gruppevoldtekter.
Da jeg for 4-5 år siden overvar den såkalte «kurder-saken» i Lagmannsretten der 5-6 unge kurdere satt på tiltalebenken, gjorde den ikke bare inntrykk på meg men tanken om at dette var et engangseksempel som vi nordmenn aldri kom til å høre om igjen, var en nærliggende og bekvemmelig tanke. Det skulle vise seg at jeg dessverre tok feil. Gruppevoldtekter er blitt et fenomen i Norge og ofrene er nesten uten unntak norske, etniske unge jenter under 18 år.
Det er som sagt valgtider i Sverige om dagen og nå har også TV-medier bestemt seg for å ta tak i Sverigedemokraterna's påstander om at innvandringen på mange områder har slått feil. Om det er alle «Rosengårdene» rundt om i Sverige som har bidratt skal være usagt. Poenget er at det nå er begynt å ulme i det svenske folk. De beter seg riktignok som nordmenn flest har gjort i mange år i forhold til Frp, når de blir spurt offentlig eller privat om de sympatiserer med det «rasistiske, nazistiske og innvandrerfiendtlige» nye partiet. De svarer NEI.
-«Er du klar over at det begås fem ganger så mange voldtekter i Sverige som i Norge og Danmark tilsammen? Og at disse er begått av innvandrere»?
-«Det er mange fremmedfiendtlige i Sverige».
-«Er du ikke skremt over denne utviklingen»?
-«Vi trenger innvandrere i Sverige»
-«Kunne du tenke deg å flytte til Rosengård (i Malmø)"?
-«Jeg har ingen venner eller familie der».
-«Kjenner du noen innvandrere overhode»?
-«Nei, det bor ingen i min gård».
-«Kunne du tenke deg å gjøre en innsats for å bli kjent med en innvandrer»?
-«Jeg er veldig opptatt, med jobb, venner og familie».
-«Har du barn»?
-«Ja, to jenter på 5 og 9 år».
-«Hva tenker du om at disse snart er i en alder der du ikke lenger kan følge dem overalt»?
-«Når den tid kommer så er jeg sikker på at problemet med integreringen av innvandrere i Sverige er en saga blott».
Er du forøvrig en av dem som synes skylapper er fancy – så link deg for all del ikke inn på denne:
http://www.friatider.se/experten-sd-har-ratt-om-valdtakterna
Det er valgtider i Sverige og der debatteres alt annet enn innvandring. Ett parti som ikke får delta er Sverigedemokraterna. Dette partiet er «rasistisk, nazistisk og innvandrings-fiendtlige». Ja faktisk blir partiet karakterisert på samme vis som vårt eget Fremskrittsparti. Forskjellen er at dette partiet som ligger langt over våre norske sperregrenser for å kunne delta i politikken ennå ikke har kommet seg så langt at de blir tatt på alvor av sine politiske kolleger. Selv statsministeren går med hue under armen og armen i bind.
I motsetning til Fremskrittspartiets og Carl I Hagens dengang fremtidsvyer som nå begynner å bli antikvariske siden han og en stor del av folket i mange mange år har kunnet bidra til å bekrefte påstander om et demografisk endret land - og som nå er ett parti som høyst sannsynlig vil sitte i regjering om tre år sammen med Høyre - eller alene (noe usikkert pr idag) – har Sverige og Sverigedemokraterna nå kun «nylig» våknet av dvalen. De møter en skremmende motstand der hjemmesidene deres blir hacket og valgteltene deres blir brent ned.
Det måtte x-antall «Rosengårder» (Malmø) og annet rusk og rask til for at noen etterhvert så at «noe måtte gjøres». Ta eksempelvis Sveriges voldtektstatistikk der man nå innrømmer at innvandrere generelt ligger på toppen. Og ikke bare i Sverige er dette et fakum men også her i Norge ligger «innvandrere» på toppen av statistikken. Alle overfallsvoldtekter i 2009 i Norge ble faktisk begått av innvandrere. Mange av disse ble begått av negre men også av irakere og da spesielt gjennom gruppevoldtekter.
Da jeg for 4-5 år siden overvar den såkalte «kurder-saken» i Lagmannsretten der 5-6 unge kurdere satt på tiltalebenken, gjorde den ikke bare inntrykk på meg men tanken om at dette var et engangseksempel som vi nordmenn aldri kom til å høre om igjen, var en nærliggende og bekvemmelig tanke. Det skulle vise seg at jeg dessverre tok feil. Gruppevoldtekter er blitt et fenomen i Norge og ofrene er nesten uten unntak norske, etniske unge jenter under 18 år.
Det er som sagt valgtider i Sverige om dagen og nå har også TV-medier bestemt seg for å ta tak i Sverigedemokraterna's påstander om at innvandringen på mange områder har slått feil. Om det er alle «Rosengårdene» rundt om i Sverige som har bidratt skal være usagt. Poenget er at det nå er begynt å ulme i det svenske folk. De beter seg riktignok som nordmenn flest har gjort i mange år i forhold til Frp, når de blir spurt offentlig eller privat om de sympatiserer med det «rasistiske, nazistiske og innvandrerfiendtlige» nye partiet. De svarer NEI.
-«Er du klar over at det begås fem ganger så mange voldtekter i Sverige som i Norge og Danmark tilsammen? Og at disse er begått av innvandrere»?
-«Det er mange fremmedfiendtlige i Sverige».
-«Er du ikke skremt over denne utviklingen»?
-«Vi trenger innvandrere i Sverige»
-«Kunne du tenke deg å flytte til Rosengård (i Malmø)"?
-«Jeg har ingen venner eller familie der».
-«Kjenner du noen innvandrere overhode»?
-«Nei, det bor ingen i min gård».
-«Kunne du tenke deg å gjøre en innsats for å bli kjent med en innvandrer»?
-«Jeg er veldig opptatt, med jobb, venner og familie».
-«Har du barn»?
-«Ja, to jenter på 5 og 9 år».
-«Hva tenker du om at disse snart er i en alder der du ikke lenger kan følge dem overalt»?
-«Når den tid kommer så er jeg sikker på at problemet med integreringen av innvandrere i Sverige er en saga blott».
Er du forøvrig en av dem som synes skylapper er fancy – så link deg for all del ikke inn på denne:
http://www.friatider.se/experten-sd-har-ratt-om-valdtakterna
fredag 20. august 2010
De velger å leve i mørket
Lesingen av boka til Ed Husain; «Islamisten» nærmer seg slutten. Det har vært interessant om ikke akkurat fascinerende lesning om den unge gutten, som ender opp i samrøre med ekstreme islamister i øst-London. Vi aner en oppvakt og intelligent person som etter noen år fremstår som premie-eksemplet for muslimsk rotløs ungdom i England og som bare mer og etter som tiden går havner på de arabisk viddene bokstavelig talt.
De blir plukket opp i en sårbar alder for deretter og sluses inn i de forskjellige islamske retningene som alle har et mål for øye: etablere en islamsk stat. Ikke flere - men en universell. Der guden deres Allah skal herske. Har nevnt det før her og sier det gjerne igjen: Han hersker allerede! Denne verdens gud fremstilte seg for Jesus, Guds sønn allerede da han vandret rundt på jorden innen han oppfylte det som skulle frelse menneskeheten. Denne verdens gud er her allerede og kaoset blir bare mer og mer komplett.
Muslimen Ed lærer seg etterhvert arabisk og man burde da kunne regne med at han med sine intellektuelle evner ville være istand til å gjennomskue filosofien bak koranens budskap. Disse skjønnmalende uttrykkene han finner i koranen etter selv å ha tatt et oppgjør med den politiske siden av islam - gjør ham til en tanketom muslim som stadig søker etter ro i sjelen. Men tiltross for en søken etter mening surrer han seg bare ytterligere inn i disse skriftstedene som «profeten» har bidratt til i koranen via Muhammeds egenforståelse av jødisk og kristen litteratur. Og det tiltross for at vi vet at profeten aldri skrev ned ett eneste ord. Dette burde ha åpnet øynene til Ed som luller seg inn i skjønnmalende beskrivelser om en virkelighet bare forvirrede mennesker ønsker seg - a la 72 jomfruer og den slags tøv.
Denne alltid tilstedeværende skjønnmalingen av en profet som i følge historien var å regne som pedofil giftet seg som 50-åring med den 6 år gamle jentungen Aisha og gjorde henne gravid som 9-åring. Den samme profeten som muslimene holder for å være hellig masakerte ikke bare jøder men sin egen familie som etterhvert delte seg i to leire: sunni og shia-muslimer. Ikke til å undres over at det i Norge finnes flere ti-talls islamske organisasjoner som mottar statsstøtte hvert år. De har nemlig ingen felles tro. Denne verdens gud har vitterlig formørket deres sinn!
2. Kor. 4:4 -
De blir plukket opp i en sårbar alder for deretter og sluses inn i de forskjellige islamske retningene som alle har et mål for øye: etablere en islamsk stat. Ikke flere - men en universell. Der guden deres Allah skal herske. Har nevnt det før her og sier det gjerne igjen: Han hersker allerede! Denne verdens gud fremstilte seg for Jesus, Guds sønn allerede da han vandret rundt på jorden innen han oppfylte det som skulle frelse menneskeheten. Denne verdens gud er her allerede og kaoset blir bare mer og mer komplett.
Muslimen Ed lærer seg etterhvert arabisk og man burde da kunne regne med at han med sine intellektuelle evner ville være istand til å gjennomskue filosofien bak koranens budskap. Disse skjønnmalende uttrykkene han finner i koranen etter selv å ha tatt et oppgjør med den politiske siden av islam - gjør ham til en tanketom muslim som stadig søker etter ro i sjelen. Men tiltross for en søken etter mening surrer han seg bare ytterligere inn i disse skriftstedene som «profeten» har bidratt til i koranen via Muhammeds egenforståelse av jødisk og kristen litteratur. Og det tiltross for at vi vet at profeten aldri skrev ned ett eneste ord. Dette burde ha åpnet øynene til Ed som luller seg inn i skjønnmalende beskrivelser om en virkelighet bare forvirrede mennesker ønsker seg - a la 72 jomfruer og den slags tøv.
Denne alltid tilstedeværende skjønnmalingen av en profet som i følge historien var å regne som pedofil giftet seg som 50-åring med den 6 år gamle jentungen Aisha og gjorde henne gravid som 9-åring. Den samme profeten som muslimene holder for å være hellig masakerte ikke bare jøder men sin egen familie som etterhvert delte seg i to leire: sunni og shia-muslimer. Ikke til å undres over at det i Norge finnes flere ti-talls islamske organisasjoner som mottar statsstøtte hvert år. De har nemlig ingen felles tro. Denne verdens gud har vitterlig formørket deres sinn!
2. Kor. 4:4 -
torsdag 19. august 2010
Muslim og identitet
Hvis den amerikanske presidenten Barack Hussein Obama ønsket å være ærlig om sin religionstilknytning så hadde han stått frem og fortalt folket dette med overbevisende argumenter. Men så har han ikke til hensikt å gjøre. Hvilket er blitt et problem - ikke minst for hans egne borgere i USA; og det sågar både blant republikanere og demokrater. De vet simpelthen ikke hvor de har mannen!
Er fremdeles underveis med å lese boka til Ed Husain; «Islamisten». Jeg oppfatter ikke at Ed har vært ekstrem. Det jeg leser er en søkende ung gutt som hopper fra den ene islamske og ekstreme organisasjonen til den andre og som ender opp med å avstå fra sine tidligere ekstreme tanker om en verdensomspennende islamsk stat - til å bli en ung mann som søker ro i sjelen. Der Gud; den eneste sanne er hans mål.
Hva ville Ed sagt om Obamas forsøk på å lure «oss»? Hvordan oppfatter muslimen Ed Husain sin egen identitet? Han hevder han etter å ha endret kurs som tyveåring, undersøker verdens små og stor religioner men ender allikevel på islam som grunnlag for sin videre livsførsel. Konkluderer derfor med at hans muslimske opphav blir avgjørende.
Hussein B Obama har også et muslimsk opphav via sin egen kenyanske far. Han vokste dessuten opp i Indonesia. Og ikke minst han skiftet i voksen alder navn: fra et amerikansk klingende navn til et arabisk klingende navn: Barack Hussein Obama. Konvertitter gjør dette og Ed Husain forteller i boken sin om amerikanske imamer med navn som Gary, Barry og Edward o.l - som ved å forlate sin kristne opprinnelse går over til islam og endrer navn til Ali, Muhammed o.l.
Barry Soetero er Obamas tidligere navn. Moren var hvit og kristen av opprinnelse. Konklusjonen om at han skiftet navn når han ble gammel nok til å ta denne beslutningen på egen hånd er vel neppe «far fetched». Han erkjenner med dette valget sin tilknytning til islam og egen identitet.
Ed Husain er en ung mann som lar seg lede av ekstreme islamitiske organisasjoner i England som forøvrig ble og er arnested for disse arabisk, tilknyttede organisasjoner som yngler terrorister. Dette har pågått med Tony Blairs velsignelse. Noe som er fremkommet etter hans avgang. Og noe som islamister har benyttet seg av. Sånn sett har England gravd sin egen grav.
Hva gjelder Hussein Obama så er nå amerikanerne flest nå overbevist om at mannen er muslim. At dette i det hele tatt opptar amerikanere flest er et stor tankekors. Burde de ikke i det minste ha kjennskap til presidentens verdisett? Burde ikke det være et krav for å bli USA's president? Han sjonglerer med å vise frem kona og ungene foran et juletre den ene dagen for så å ønske muslimer «god ramadan» - den neste. Ikke bare en gang - men noe som kan se ut til å bli en innarbeidet vane. Han snakker såpass varmt om islam at det ikke er noen tvil vil altså mange mene. Han er til dags dato ennå ikke observert ved en kirke. Hvorfor ikke? Kan det være at han ønsker holde skjult hva angår hans egen tro? Og hvorfor det når USAs lovgivning er bygget på kristne, demokratiske verdier? Skammer han seg kanskje over å fremstå som en «vantro, kristen hund»?
Ed Husain fremstår troverdig i sin bok der han forteller oppriktig om sin frustrasjon som ung gutt i et mer og mer islamisert England. Og skal ha berøm for å kalle en spade for en spade. Det står det respekt av.
Barry Soetero ....eh....Hussein Obama fremtår som en løgner og en sjarlatan. En mann vi ikke vet hvor vi har. Det er verst for amerikanere, men USA har vært et rike vi ikke har kunnet overse. Er kanskje den tiden forbi? Som kristen er det fristende å spekulere i Åpenbaringsboken og dyrene der.
Er fremdeles underveis med å lese boka til Ed Husain; «Islamisten». Jeg oppfatter ikke at Ed har vært ekstrem. Det jeg leser er en søkende ung gutt som hopper fra den ene islamske og ekstreme organisasjonen til den andre og som ender opp med å avstå fra sine tidligere ekstreme tanker om en verdensomspennende islamsk stat - til å bli en ung mann som søker ro i sjelen. Der Gud; den eneste sanne er hans mål.
Hva ville Ed sagt om Obamas forsøk på å lure «oss»? Hvordan oppfatter muslimen Ed Husain sin egen identitet? Han hevder han etter å ha endret kurs som tyveåring, undersøker verdens små og stor religioner men ender allikevel på islam som grunnlag for sin videre livsførsel. Konkluderer derfor med at hans muslimske opphav blir avgjørende.
Hussein B Obama har også et muslimsk opphav via sin egen kenyanske far. Han vokste dessuten opp i Indonesia. Og ikke minst han skiftet i voksen alder navn: fra et amerikansk klingende navn til et arabisk klingende navn: Barack Hussein Obama. Konvertitter gjør dette og Ed Husain forteller i boken sin om amerikanske imamer med navn som Gary, Barry og Edward o.l - som ved å forlate sin kristne opprinnelse går over til islam og endrer navn til Ali, Muhammed o.l.
Barry Soetero er Obamas tidligere navn. Moren var hvit og kristen av opprinnelse. Konklusjonen om at han skiftet navn når han ble gammel nok til å ta denne beslutningen på egen hånd er vel neppe «far fetched». Han erkjenner med dette valget sin tilknytning til islam og egen identitet.
Ed Husain er en ung mann som lar seg lede av ekstreme islamitiske organisasjoner i England som forøvrig ble og er arnested for disse arabisk, tilknyttede organisasjoner som yngler terrorister. Dette har pågått med Tony Blairs velsignelse. Noe som er fremkommet etter hans avgang. Og noe som islamister har benyttet seg av. Sånn sett har England gravd sin egen grav.
Hva gjelder Hussein Obama så er nå amerikanerne flest nå overbevist om at mannen er muslim. At dette i det hele tatt opptar amerikanere flest er et stor tankekors. Burde de ikke i det minste ha kjennskap til presidentens verdisett? Burde ikke det være et krav for å bli USA's president? Han sjonglerer med å vise frem kona og ungene foran et juletre den ene dagen for så å ønske muslimer «god ramadan» - den neste. Ikke bare en gang - men noe som kan se ut til å bli en innarbeidet vane. Han snakker såpass varmt om islam at det ikke er noen tvil vil altså mange mene. Han er til dags dato ennå ikke observert ved en kirke. Hvorfor ikke? Kan det være at han ønsker holde skjult hva angår hans egen tro? Og hvorfor det når USAs lovgivning er bygget på kristne, demokratiske verdier? Skammer han seg kanskje over å fremstå som en «vantro, kristen hund»?
Ed Husain fremstår troverdig i sin bok der han forteller oppriktig om sin frustrasjon som ung gutt i et mer og mer islamisert England. Og skal ha berøm for å kalle en spade for en spade. Det står det respekt av.
Barry Soetero ....eh....Hussein Obama fremtår som en løgner og en sjarlatan. En mann vi ikke vet hvor vi har. Det er verst for amerikanere, men USA har vært et rike vi ikke har kunnet overse. Er kanskje den tiden forbi? Som kristen er det fristende å spekulere i Åpenbaringsboken og dyrene der.
onsdag 18. august 2010
Guden Allah har mange tilhengere i Norge
Dette er et lite knippe:
Islamic Preaching Institute - Statstilskudd 2009
Muslim Senter Furuset Oslo - Statstilskudd 2009
Det somaliske samarbeidssenteret i Norge ( DSSSN )
Islamic Cultural Centre Norway - Statstilskudd 2009
Al-Redha Islamic Center - Statstilskudd 2009
Anjuman-E-Hussaini, Norway - Statstilskudd 2009
Søndre Nordstrand Muslimske Senter - Statstilskudd 2009
Noor Islamsk Forening NIF - Statstilskudd 2009
Central Jamaat-e-Ahl-e-Sunnat Norway - Statstilskudd 2009
Center Rahma - Statstilskudd 2009
Badar Islamsk Kultursenter ( BIKS ) - Statstilskudd 2009
World Islamic Mission - Statstilskudd 2009
Dar-ul Uloom - Statstilskudd 2009
Islamic Solidarity Society - Statstilskudd 2009
Ghousia Muslim Society - Statstilskudd 2009
Tauheed Islamic Centre - Statstilskudd 2009
Den Islandske menighet - Statstilskudd 2009
Den Islamske Kurdiske foreningen - Statstilskudd 2009
Det islamske kultursenter i Oslo - Statstilskudd 2009
Disse får statstilskudd og livnærer seg dermed av norske skattepenger!
Islamic Preaching Institute - Statstilskudd 2009
Muslim Senter Furuset Oslo - Statstilskudd 2009
Det somaliske samarbeidssenteret i Norge ( DSSSN )
Islamic Cultural Centre Norway - Statstilskudd 2009
Al-Redha Islamic Center - Statstilskudd 2009
Anjuman-E-Hussaini, Norway - Statstilskudd 2009
Søndre Nordstrand Muslimske Senter - Statstilskudd 2009
Noor Islamsk Forening NIF - Statstilskudd 2009
Central Jamaat-e-Ahl-e-Sunnat Norway - Statstilskudd 2009
Center Rahma - Statstilskudd 2009
Badar Islamsk Kultursenter ( BIKS ) - Statstilskudd 2009
World Islamic Mission - Statstilskudd 2009
Dar-ul Uloom - Statstilskudd 2009
Islamic Solidarity Society - Statstilskudd 2009
Ghousia Muslim Society - Statstilskudd 2009
Tauheed Islamic Centre - Statstilskudd 2009
Den Islandske menighet - Statstilskudd 2009
Den Islamske Kurdiske foreningen - Statstilskudd 2009
Det islamske kultursenter i Oslo - Statstilskudd 2009
Disse får statstilskudd og livnærer seg dermed av norske skattepenger!
mandag 16. august 2010
Er barnet ditt i ansvarsfulle hender?
Ettersom jeg selv har hatt barn i barnehage burde jeg kanskje veie mine ord. Men det er heller aldri forsent å reflektere. Og foreldre med barn bør ikke glemme at den dagen du lar barna dine registrere i en barnehage så har du inngått en avtale du høyst sannsynlig ikke kjenner innholdet i. Det fordi man regner med at barnet der er i trygge hender. At dette ikke alltid er tilfelle og at barnet ditt er under påvirkning du kanskje ikke sympatiserer med bør du ikke feie under teppet. Og tenk litt over det dere som avleverer ungene tidlig om morgen og henter dem igjen sent på ettermiddagen. I løpet av den tiden har du vel unektlig mistet en god del av kontrollen med barnet ditt?
Det kan være mye å utsette på pedagogikken. Barnet ditt omgås andre barn og her har du så absolutt en utfordring siden du ikke har en anelse om hvilke omgivelser disse igjen lever under. Noen signaler får du når barnehagen stenger for dagen og du selv får tilbakemeldinger på godt og vondt. Fra barnet ditt! Selv følte jeg ikke at jeg hadde spesielle grunner til å reagere og var overbevist om at barna var i ansvarsfulle hender. Men vi ble jo kjent med Bjugn-saken. Som satte en støkk i mange foreldre. Men dette er nå mange år siden og tidene forandrer seg. På den ene og den andre måten.
For ikke så lenge siden var jeg på et møte i Vårt Lands regi. Skrev senere et innlegg her på bloggen: «Karen Pinholts lefling med oss». I den forbindelse vises til flg oppslag:
http://www.vl.no/samfunn/article22492.zrm
«En del av verden.» Det er stiftelsen Reform (Ressurssenter for menn) som har laget undervisningsmateriellet som så langt er blitt trykket i 1.500 eksemplarer. Regjeringen har støttet prosjektet med 150.000 kroner. Dette kommer i tillegg til de fire millionene som Reform mottar i årlig statsstøtte fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Ambisjonen med prosjektet er å utvide barns kjønnsidentitet. Homofili skal innlemmes i barnehagens kunnskapsformidling. Seksuelt mangfold skal synliggjøres. Barn skal lære at det er normalt å ha homofile og lesbiske foreldre.
Eksempelsamlingen er en oppfølging av Stortingsmeldingen «Likestilling i barnehagen».
Det er snakk om hefter som skal fordeles i barnehagene i Norge - der ovenstående er signaler om hva som skjer bak ryggen din.
«Super-nanny» er et britisk reality TV-program om foreldre som strever med sine barns oppførsel. Når supernanny setter opp en alvorlig mine og smeller igjen lokket på lap-topen sin er det virkelig fare på ferde. Og man aner at foreldre som er plukket ut til å være med i disse programmene er valgt ut av myndighetene av ymse årsaker. De er samarbeidsvillige men man aner at det er lagt et visst press på dem. Noe vi antar når TV-kameraene avslører en oppførsel som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.
Når ungene i alderen 3- 6 år kaller foreldre «big fat ass-hole» eller «fucking dick», eller «I hate you and wish you were dead» - da tror jeg faktisk ikke at man kan skylde bare på barnehagen. Men at ungen din kommer hjem og banner er ikke noe nytt. Og siden barn vokser opp med andre barn hva enten det er i barnehagen eller i nabolaget vil de unektelig lære både det ene og det andre. Selv har jeg ikke hatt barn som banner. Og selv har jeg heller aldri ment at jeg har hatt behov for en Supernanny bare så det er sagt. Det jeg imidlertid har erfart er at representanter fra det sosialdemokratiske regime har jobbet med min tenåring på en svært lite konstruktiv måte. Og det langt innen jeg ved en tilfeldighet oppdaget at så var tilfelle. Ikke bare en gang!
Det kan være mye å utsette på pedagogikken. Barnet ditt omgås andre barn og her har du så absolutt en utfordring siden du ikke har en anelse om hvilke omgivelser disse igjen lever under. Noen signaler får du når barnehagen stenger for dagen og du selv får tilbakemeldinger på godt og vondt. Fra barnet ditt! Selv følte jeg ikke at jeg hadde spesielle grunner til å reagere og var overbevist om at barna var i ansvarsfulle hender. Men vi ble jo kjent med Bjugn-saken. Som satte en støkk i mange foreldre. Men dette er nå mange år siden og tidene forandrer seg. På den ene og den andre måten.
For ikke så lenge siden var jeg på et møte i Vårt Lands regi. Skrev senere et innlegg her på bloggen: «Karen Pinholts lefling med oss». I den forbindelse vises til flg oppslag:
http://www.vl.no/samfunn/article22492.zrm
«En del av verden.» Det er stiftelsen Reform (Ressurssenter for menn) som har laget undervisningsmateriellet som så langt er blitt trykket i 1.500 eksemplarer. Regjeringen har støttet prosjektet med 150.000 kroner. Dette kommer i tillegg til de fire millionene som Reform mottar i årlig statsstøtte fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Ambisjonen med prosjektet er å utvide barns kjønnsidentitet. Homofili skal innlemmes i barnehagens kunnskapsformidling. Seksuelt mangfold skal synliggjøres. Barn skal lære at det er normalt å ha homofile og lesbiske foreldre.
Eksempelsamlingen er en oppfølging av Stortingsmeldingen «Likestilling i barnehagen».
Det er snakk om hefter som skal fordeles i barnehagene i Norge - der ovenstående er signaler om hva som skjer bak ryggen din.
«Super-nanny» er et britisk reality TV-program om foreldre som strever med sine barns oppførsel. Når supernanny setter opp en alvorlig mine og smeller igjen lokket på lap-topen sin er det virkelig fare på ferde. Og man aner at foreldre som er plukket ut til å være med i disse programmene er valgt ut av myndighetene av ymse årsaker. De er samarbeidsvillige men man aner at det er lagt et visst press på dem. Noe vi antar når TV-kameraene avslører en oppførsel som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.
Når ungene i alderen 3- 6 år kaller foreldre «big fat ass-hole» eller «fucking dick», eller «I hate you and wish you were dead» - da tror jeg faktisk ikke at man kan skylde bare på barnehagen. Men at ungen din kommer hjem og banner er ikke noe nytt. Og siden barn vokser opp med andre barn hva enten det er i barnehagen eller i nabolaget vil de unektelig lære både det ene og det andre. Selv har jeg ikke hatt barn som banner. Og selv har jeg heller aldri ment at jeg har hatt behov for en Supernanny bare så det er sagt. Det jeg imidlertid har erfart er at representanter fra det sosialdemokratiske regime har jobbet med min tenåring på en svært lite konstruktiv måte. Og det langt innen jeg ved en tilfeldighet oppdaget at så var tilfelle. Ikke bare en gang!
lørdag 14. august 2010
De skjuler hele kroppen for å tiltrekke mannen
Det tiltross for at jeg ikke har lest meg gjennom hele boka til Ed Husain; «Islamisten». Er jeg imidlertid fristet til allerede nå å kommentere de første hundre sidene. For det er interessant lesning og godt skrevet. Ed Husain; en indisk-pakistansk-engelsk ung gutt blir av bestefaren opplært i koranens allestedsværende surr. Eh... suraer. Denne boka er basert på skriftsteder fra Bibelen og jødenes bok. Vi som finner deres ideologi motbydelig bør innse at for mange muslimer er dette deres religion og deres forhold til guden Allah. - Som sagt mye surr!
Den unge mannen som går på skole i øst-London får sin skolering som barn sammen med etniske engelske og muslimske asiatiske barn uten dette evinnelige maset om særbehandling vi erfarer idag i norske skoler. Da han skal starte på ungdomsskolen vil imidlertid foreldrene som man oppfatter som moderate muslimer at sønnen skal begynne på en typisk gutteskole - noe som ikke er uvanlig i England. Det som er uvanlig er imidlertid det faktum at denne skolen som i mange skoledistrikter i Norge er en skole der majoriteten av elevene er muslimsk. Dette forstår vi skal få store konsekvenser for den unge Ed. Tiltross for at han bor 20 minutters gange fra vennenes moske velger han etterhvert å tilhøre denne i stedet for sin egen. Og man aner en ensom ungdom som er lett å lede. Til foreldrenes fortvilelse surrer han seg mer og mer inn i det som skal fremstå som en ekstrem sekt av islamister sånn vi etterhvert er blitt kjent med islam i Norge og resten av europa. Ed Husain blir bare mer og mer ekstrem etter som tiden går.
Hvor ekstrem har jeg foreløpig ingen anelse om da jeg knapt har lest de hundre første sidene av boka. Det som imidlertid fanger min interesse er at han selv til sin store undring gradvis innser at det han driver med og som også har gjort ham mer og mer fremmed overfor foreldrene har påvirket «søstrene» (i troen) som gradvis endrer karakter - og blir mer og mer avvisende mot sine «brødre». De endrer klesstil fra mini-skjørt og sminke til burka; hijab og niqab. Bilder vises her på siden. Disse jentene har den tiden deres brødre har brukt energi og tid på å islamisere og boykotte skolens disko-fester og dens sosiale liv vært i kontakt med en samling manlige muslimske lærde.
Ed Husain skriver: «Vi fikk høre at disse strebet etter å leve som de tidligere muslimene (på 700-tallet). Nå hevdet de at de hadde frigjort seg fra menn og ikke lenger ønsket å bli betraktet som sex-objekter». Med andre ord får man her i alle fall en forklaring på hvorfor unge jenter og kvinner i det moderne vest-europa nå kler seg pga muslimske menns trakassering og nedverdigende behandling av kvinner generelt - og spesielt fordi det er dette de er blitt oppdratt til. Guden deres som de kaller Allah har visstnok bestemt at kvinnene deres skal være sex-objekter som de kan behandle verre enn dyr.
Det som provoserte var at burka-jentene avviste sine muslimske brødre men flørtet vilt og sosialisert som før med sine jevn-aldrende ikke-muslimer.
Ed Husain skriver: Blant mange av brødrene fremsto nå burka-jentene nå som spesielt attraktive. Så attraktive at de vekket begjæret hos disse ungdommene som tidligere ikke hadde interessert seg vesentlig for jenter generelt. Han skriver: «Mange av mine medlemmer som tidligere ikke hadde brydd seg om kvinner ble nå hjelpeløst forelsket i disse – bare fordi de var helt tildekket»! «Og istedet for å be om stevnemøter, slik de pleide å gjøre – fridde de til dem»! «Begjæret etter å kunne kle av dem alt det overflødige var forferdelig»! Innrømmer Ed Husain.
Nu vel! – Nå er det nok mange som får seg en tankevekker eller to og siden vi er blitt så opptatt av den galskapen som de muslimske innvandrerne har pådyttet oss i et moderne, likestilt samfunn så er det enda større grunn til å være på vakt. For om det er et brudd på likestilling eller ei å bli pådyttet metervis med stoff; lange kjoler og hijab allerede som 2-åringer - så er det ikke til å komme bort fra at dette vi nå opplever som den rene skjære galskap – faktisk er å betrakte som akkurat det!
Den unge mannen som går på skole i øst-London får sin skolering som barn sammen med etniske engelske og muslimske asiatiske barn uten dette evinnelige maset om særbehandling vi erfarer idag i norske skoler. Da han skal starte på ungdomsskolen vil imidlertid foreldrene som man oppfatter som moderate muslimer at sønnen skal begynne på en typisk gutteskole - noe som ikke er uvanlig i England. Det som er uvanlig er imidlertid det faktum at denne skolen som i mange skoledistrikter i Norge er en skole der majoriteten av elevene er muslimsk. Dette forstår vi skal få store konsekvenser for den unge Ed. Tiltross for at han bor 20 minutters gange fra vennenes moske velger han etterhvert å tilhøre denne i stedet for sin egen. Og man aner en ensom ungdom som er lett å lede. Til foreldrenes fortvilelse surrer han seg mer og mer inn i det som skal fremstå som en ekstrem sekt av islamister sånn vi etterhvert er blitt kjent med islam i Norge og resten av europa. Ed Husain blir bare mer og mer ekstrem etter som tiden går.
Hvor ekstrem har jeg foreløpig ingen anelse om da jeg knapt har lest de hundre første sidene av boka. Det som imidlertid fanger min interesse er at han selv til sin store undring gradvis innser at det han driver med og som også har gjort ham mer og mer fremmed overfor foreldrene har påvirket «søstrene» (i troen) som gradvis endrer karakter - og blir mer og mer avvisende mot sine «brødre». De endrer klesstil fra mini-skjørt og sminke til burka; hijab og niqab. Bilder vises her på siden. Disse jentene har den tiden deres brødre har brukt energi og tid på å islamisere og boykotte skolens disko-fester og dens sosiale liv vært i kontakt med en samling manlige muslimske lærde.
Ed Husain skriver: «Vi fikk høre at disse strebet etter å leve som de tidligere muslimene (på 700-tallet). Nå hevdet de at de hadde frigjort seg fra menn og ikke lenger ønsket å bli betraktet som sex-objekter». Med andre ord får man her i alle fall en forklaring på hvorfor unge jenter og kvinner i det moderne vest-europa nå kler seg pga muslimske menns trakassering og nedverdigende behandling av kvinner generelt - og spesielt fordi det er dette de er blitt oppdratt til. Guden deres som de kaller Allah har visstnok bestemt at kvinnene deres skal være sex-objekter som de kan behandle verre enn dyr.
Det som provoserte var at burka-jentene avviste sine muslimske brødre men flørtet vilt og sosialisert som før med sine jevn-aldrende ikke-muslimer.
Ed Husain skriver: Blant mange av brødrene fremsto nå burka-jentene nå som spesielt attraktive. Så attraktive at de vekket begjæret hos disse ungdommene som tidligere ikke hadde interessert seg vesentlig for jenter generelt. Han skriver: «Mange av mine medlemmer som tidligere ikke hadde brydd seg om kvinner ble nå hjelpeløst forelsket i disse – bare fordi de var helt tildekket»! «Og istedet for å be om stevnemøter, slik de pleide å gjøre – fridde de til dem»! «Begjæret etter å kunne kle av dem alt det overflødige var forferdelig»! Innrømmer Ed Husain.
Nu vel! – Nå er det nok mange som får seg en tankevekker eller to og siden vi er blitt så opptatt av den galskapen som de muslimske innvandrerne har pådyttet oss i et moderne, likestilt samfunn så er det enda større grunn til å være på vakt. For om det er et brudd på likestilling eller ei å bli pådyttet metervis med stoff; lange kjoler og hijab allerede som 2-åringer - så er det ikke til å komme bort fra at dette vi nå opplever som den rene skjære galskap – faktisk er å betrakte som akkurat det!
onsdag 11. august 2010
Kristin og Liv driter seg ut!
Kommunikasjonsrådgiver Elizabeth Hartmann sier at damene driter seg ut. Og damene hun sikter til i dagens avis er de som alltid sitter på hver side av Jens. Om det er fordi han føler seg tryggere da eller om det er for å garantere at de ikke flyr i tottene på hverandre skal være usagt. Og damene er som frittalende høns begge som en. Og Jens «den konfliktsky» var kanskje ikke helt klar over hvem han inviterte inn i varmen dengang han så sitt snitt til å danne en slags regjering for å få tilfredsstilt sitt grandiose ego?
At Jens er konfiktsky er det ingen som helst som tviler på nå etter at et par av hans tidligere kolleger har fortalt oss det. Vi vet det jo endog svart på hvitt. Ikke er han synlig heller så man kan jo lure på om han i virkeligheten er på jobben. Det vi vet er at han lider av skjellettsykdommen Bechterew. Noe som gjør han mer eller mindre ufør etter som tiden går. Og ettersom jeg selv lider av muskel- og skjellet-plager har jeg faktisk sympati med mannen. Men sympatien stopper der bare så det er sagt.
For jeg kan ikke tenke meg en mann som fremstår mer som en slapp-fisk enn Jens Stoltenberg. At han «leder» landet er en vits. Ordførere rundt om i landet lurer vel til tider på om mannen er oppegående. For de ser ikke noe til ham påstås det. Før han tilslutt antagelig med et stort hjertesukk inviterer dem på en Oslo-tur med eller uten sight-seeing i Frognerparken. Og så – eureka - får vi beviset for mannens eksistens: han lever! Ja da gitt – han er endog på godt humør. Så antagelig har han bare vært sengeliggende noen dager. På grunn av ryggen eller noe sånt!
Jo da gitt, han lyser mot oss på Dagsrevyen med et smil der hjertet så langt fra er med; det kan vi tolke utav kroppsspråket; der smilet er stivt som tørket leire. Jo da, sier Jens - vi har nok hørt sutringen deres der oppe på det barske Vestlandet. Tro du meg (tenker han i sitt stille sinn og forbanner velgernes stadige mas). Og ryktene sier at dere har tenkt å avsette meg. Men ta det med ro – alt årnær sæ! Selvsagt skal vi lytte og det gjør vi hele tiden det. Og så ser vi blikket glir opp til venstre eller høyre (alt ettersom han er venstrehendt eller ikke) jfr innlegget her om løgnaktighet.
Og galleriet applauderer; de er nå overbevist om at regjeringen og Jens må snu i mastesaken på Hardangervidda. Siv er først ute og som regel dilter det en Krf-politiker etter og forteller oss nyttige idioter som stemte på dem – at «sånn går det når presset blir for stort». Det de vet er at Jens gir katten i hva folket måtte mene. Vedtaket er fattet det. Det har Schjøtt sagt og det har Ris sagt. Så denne sjarmoffensiven fra Jens statsminister er som vanlig ikke noe annet enn et spill for galleriet.
I mellomtiden kan kommunikasjonrådgiver Hartmann fortelle oss at det ikke må være noen tvil her: Damene til Jens; Kristin og Liv – de driter seg ut! Og den karakteristikken er slem. Den passer best på fjortisene fra skolegården der de ypper seg mot røklet som stilltiende måper over hvor frekke de tillater seg å være.
Men vil folket lære; vil de tenke seg om neste gang Jens forteller oss at «vi får vente å se»? Når han blir spurt sånn rett før vi lurer på om vi skal gå til valgurnene ved neste valg - om «vi kan stole på ham». Time will show!
At Jens er konfiktsky er det ingen som helst som tviler på nå etter at et par av hans tidligere kolleger har fortalt oss det. Vi vet det jo endog svart på hvitt. Ikke er han synlig heller så man kan jo lure på om han i virkeligheten er på jobben. Det vi vet er at han lider av skjellettsykdommen Bechterew. Noe som gjør han mer eller mindre ufør etter som tiden går. Og ettersom jeg selv lider av muskel- og skjellet-plager har jeg faktisk sympati med mannen. Men sympatien stopper der bare så det er sagt.
For jeg kan ikke tenke meg en mann som fremstår mer som en slapp-fisk enn Jens Stoltenberg. At han «leder» landet er en vits. Ordførere rundt om i landet lurer vel til tider på om mannen er oppegående. For de ser ikke noe til ham påstås det. Før han tilslutt antagelig med et stort hjertesukk inviterer dem på en Oslo-tur med eller uten sight-seeing i Frognerparken. Og så – eureka - får vi beviset for mannens eksistens: han lever! Ja da gitt – han er endog på godt humør. Så antagelig har han bare vært sengeliggende noen dager. På grunn av ryggen eller noe sånt!
Jo da gitt, han lyser mot oss på Dagsrevyen med et smil der hjertet så langt fra er med; det kan vi tolke utav kroppsspråket; der smilet er stivt som tørket leire. Jo da, sier Jens - vi har nok hørt sutringen deres der oppe på det barske Vestlandet. Tro du meg (tenker han i sitt stille sinn og forbanner velgernes stadige mas). Og ryktene sier at dere har tenkt å avsette meg. Men ta det med ro – alt årnær sæ! Selvsagt skal vi lytte og det gjør vi hele tiden det. Og så ser vi blikket glir opp til venstre eller høyre (alt ettersom han er venstrehendt eller ikke) jfr innlegget her om løgnaktighet.
Og galleriet applauderer; de er nå overbevist om at regjeringen og Jens må snu i mastesaken på Hardangervidda. Siv er først ute og som regel dilter det en Krf-politiker etter og forteller oss nyttige idioter som stemte på dem – at «sånn går det når presset blir for stort». Det de vet er at Jens gir katten i hva folket måtte mene. Vedtaket er fattet det. Det har Schjøtt sagt og det har Ris sagt. Så denne sjarmoffensiven fra Jens statsminister er som vanlig ikke noe annet enn et spill for galleriet.
I mellomtiden kan kommunikasjonrådgiver Hartmann fortelle oss at det ikke må være noen tvil her: Damene til Jens; Kristin og Liv – de driter seg ut! Og den karakteristikken er slem. Den passer best på fjortisene fra skolegården der de ypper seg mot røklet som stilltiende måper over hvor frekke de tillater seg å være.
Men vil folket lære; vil de tenke seg om neste gang Jens forteller oss at «vi får vente å se»? Når han blir spurt sånn rett før vi lurer på om vi skal gå til valgurnene ved neste valg - om «vi kan stole på ham». Time will show!
mandag 9. august 2010
Er du en løgner?
Har funnet en artikkel på nett om hvordan avsløre løgn og løgnere. Artiklen i dette tilfellet handlet om at tollere går på kurs for å lære seg «å lese» mavefølelsen sin. Intuisjon er vel et godt ord for dette. Noe det sies at kvinner har mer enn menn. Det er også skrevet bøker om dette og noen har sogar gjort det til et yrke; å lære andre å ta løgnerne.
Ble faktisk litt satt ut av en påstand om at hvis tollerne observerer noen som ved bagasje-utleverings-båndet stadig skuer i retning av utgangen med rødt/grønt skilt så går tanken hen til det de har lært på kurset: at her kan man ha med en smugler å gjøre. Ikke at jeg opptar tankene med dette selv der jeg ofte står og venter. Men så står det også at potensielle smuglere stirrer rett frem for seg i motsetning til disse som gjerne tar en titt inn i rommet der altså noen blir tatt på fersken. Noe jeg altså gjør nesten hver gang jeg passerer det «røde rommet». Og det faktisk uavhengig om jeg har en flaske Malibu for mye eller ei. Jeg har til dags dato aldri blitt sluset inn for en sjekk.
Kan jeg av den grunn trekke den slutning at jeg ganske enkelt ser ærlig ut? Jeg påstår jo selv at jeg aldri lyver. At jeg omgår sannheten for ikke å såre noen skjer rett som det er. Men har jeg gjort noe umoralsk som å smugle en flaske sprit så er jo dette også å betrakte som en løgn. Men så er det det med graden av løgn, da. Er en såkalt hvit løgn noe å forakte? Dette vil vel de fleste svare nei på tror jeg. Men lyver jeg overlagt for å fremstille meg i et bedre lys enn andre - da er det ikke bare umoralsk men komplett forkastelig.
Tollere og vektere går altså på kurs for å kjenne oss igjen som potensielle smuglere og tyver. De lærer å tolke kroppsspråket vårt. En tidligere amerikansk president med initialene BC løy om sitt forhold til sekretæren sin. Han pleier å røyke sigarer denne mannen som fremdeles er aktiv i politikken. At det ble påstått at han hadde hatt sex med jentungen det kunne han ikke være enig i. Vi vet vel de fleste av oss hva han svarte på det spørsmålet: ««I never had sex with that woman». Ok, alt er relativt og kanskje var han selv overbevist om svaret. Kanskje var det så godt innøvd at han trodde på det selv? Men det som visstnok avslørte ham var at han blikket opp til venstre (til høyre for oss i TV-skjermen). Dette hevder altså ekspertene på løgnere er en avslørende faktor. Det som i tillegg ble kommentert var det underfundige at han blikket opp til venstre og ikke til høyre som er det mest vanlige. Så her var det altså noen som stusset. Inntil – eureka – BC er venstrehendt!
At det som regel er enkelt å avsløre løgnere for de fleste beror vel på at man har foran seg en person som opptrer særs klumsete. Noen stammer, vrir seg på stolen, blikket flakker o.l. Skal ikke mye magefølelse til å avsløre denne personen. Og er han/hun et barn er det vel å anse som bankers? Et annet uttrykk for at vedkommende lyver er hvis personen ikke er forberedt på konfrontasjonen. Hun vil da høyst sannsynlig gjenta svaret uten variasjon. Eller bli sint og stirre på deg. Det siste er ofte mer enn avgjørende for å ta en person i løgn.
Noen tips til etterretning:
Bli ikke forbannet! For dersom du blir overforbannet når du stoppes, er det grunn til å være på vakt. Man noterer seg dessuten pulsbevegelsen på halsen. Man ser etter fysiske tegn. Mange reagerer som om de skulle være uskyldige når de blir tatt.
Forøvrig:
Menns løgner er gjerne prestasjonsmotiverte, kvinner lyver sosialt. Løgnere kan oppdages ved uforsiktig ordbruk, usammenhengende og slurvete tale eller unødige forklaringer. Dersom løgnen er godt planlagt, vil løgneren gjerne gjenta denne historien med nøyaktig samme ordlyd. En person som snakker sant, vil derimot endre ordlyden fra gang til gang fordi det er innholdet som er viktigst.
La meg avslutte med en historie fra virkeligheten:
«For noen år siden gikk et ungt par med barnevogn gjennom tollen på Kastrup i København. En av tollerne kastet tilfeldigvis et blikk ned i vogna, hun syntes babyen så så blek ut. Da tolleren rørte ved den, oppdaget hun at den var helt kald. Det viste seg at babyen var død. Den var sprettet opp og fylt med heroin».
Men glem nå ikke ordtaket: «Ærlighet varer lengst»! For spør du meg – så vil sannheten alltid komme for en dag!
Ble faktisk litt satt ut av en påstand om at hvis tollerne observerer noen som ved bagasje-utleverings-båndet stadig skuer i retning av utgangen med rødt/grønt skilt så går tanken hen til det de har lært på kurset: at her kan man ha med en smugler å gjøre. Ikke at jeg opptar tankene med dette selv der jeg ofte står og venter. Men så står det også at potensielle smuglere stirrer rett frem for seg i motsetning til disse som gjerne tar en titt inn i rommet der altså noen blir tatt på fersken. Noe jeg altså gjør nesten hver gang jeg passerer det «røde rommet». Og det faktisk uavhengig om jeg har en flaske Malibu for mye eller ei. Jeg har til dags dato aldri blitt sluset inn for en sjekk.
Kan jeg av den grunn trekke den slutning at jeg ganske enkelt ser ærlig ut? Jeg påstår jo selv at jeg aldri lyver. At jeg omgår sannheten for ikke å såre noen skjer rett som det er. Men har jeg gjort noe umoralsk som å smugle en flaske sprit så er jo dette også å betrakte som en løgn. Men så er det det med graden av løgn, da. Er en såkalt hvit løgn noe å forakte? Dette vil vel de fleste svare nei på tror jeg. Men lyver jeg overlagt for å fremstille meg i et bedre lys enn andre - da er det ikke bare umoralsk men komplett forkastelig.
Tollere og vektere går altså på kurs for å kjenne oss igjen som potensielle smuglere og tyver. De lærer å tolke kroppsspråket vårt. En tidligere amerikansk president med initialene BC løy om sitt forhold til sekretæren sin. Han pleier å røyke sigarer denne mannen som fremdeles er aktiv i politikken. At det ble påstått at han hadde hatt sex med jentungen det kunne han ikke være enig i. Vi vet vel de fleste av oss hva han svarte på det spørsmålet: ««I never had sex with that woman». Ok, alt er relativt og kanskje var han selv overbevist om svaret. Kanskje var det så godt innøvd at han trodde på det selv? Men det som visstnok avslørte ham var at han blikket opp til venstre (til høyre for oss i TV-skjermen). Dette hevder altså ekspertene på løgnere er en avslørende faktor. Det som i tillegg ble kommentert var det underfundige at han blikket opp til venstre og ikke til høyre som er det mest vanlige. Så her var det altså noen som stusset. Inntil – eureka – BC er venstrehendt!
At det som regel er enkelt å avsløre løgnere for de fleste beror vel på at man har foran seg en person som opptrer særs klumsete. Noen stammer, vrir seg på stolen, blikket flakker o.l. Skal ikke mye magefølelse til å avsløre denne personen. Og er han/hun et barn er det vel å anse som bankers? Et annet uttrykk for at vedkommende lyver er hvis personen ikke er forberedt på konfrontasjonen. Hun vil da høyst sannsynlig gjenta svaret uten variasjon. Eller bli sint og stirre på deg. Det siste er ofte mer enn avgjørende for å ta en person i løgn.
Noen tips til etterretning:
Bli ikke forbannet! For dersom du blir overforbannet når du stoppes, er det grunn til å være på vakt. Man noterer seg dessuten pulsbevegelsen på halsen. Man ser etter fysiske tegn. Mange reagerer som om de skulle være uskyldige når de blir tatt.
Forøvrig:
Menns løgner er gjerne prestasjonsmotiverte, kvinner lyver sosialt. Løgnere kan oppdages ved uforsiktig ordbruk, usammenhengende og slurvete tale eller unødige forklaringer. Dersom løgnen er godt planlagt, vil løgneren gjerne gjenta denne historien med nøyaktig samme ordlyd. En person som snakker sant, vil derimot endre ordlyden fra gang til gang fordi det er innholdet som er viktigst.
La meg avslutte med en historie fra virkeligheten:
«For noen år siden gikk et ungt par med barnevogn gjennom tollen på Kastrup i København. En av tollerne kastet tilfeldigvis et blikk ned i vogna, hun syntes babyen så så blek ut. Da tolleren rørte ved den, oppdaget hun at den var helt kald. Det viste seg at babyen var død. Den var sprettet opp og fylt med heroin».
Men glem nå ikke ordtaket: «Ærlighet varer lengst»! For spør du meg – så vil sannheten alltid komme for en dag!
søndag 8. august 2010
Åsne Seierstads ærekrenkende beskrivelser
Omsider har jeg fått låne et eksemplar av boken alle snakker om - «Bokhandleren i Kabul» basert på hva som skal være en sann historie om familien Khan. Forfatteren har etterhvert fått flere betraktelige krav mot seg etter at ærekrenkelses-advokat Per Danielsen tipset bokhandleren. Advokat Danielsen har gjort seg mest kjent som advokaten som taper denne type saker. Men som denne gang av Tingretten i Oslo vant på vegne av bokhandleren i Kabul. Åsne Seierstad som har forfattet boka har derfor nå ikke bare ett stort økonomisk krav mot seg. Nei, denne seieren har nå gitt advokat Danielsen så mye blod på tann – at nå ser han for seg at saken mot forfatteren vil komme til å eskalere. Og det ved å «ta for seg» alle Khan-medlemmene omtalt i boka. Mest i advokatens favør gjetter vi.
Selv har jeg lenge kun latt det bli med noen strøtanker om forfatteren som krevde å få bo hos familien Khan og etter sigende er historien hun forteller sann. Med andre ord det faktum at bokforleggeren selv personlig aksepterte at en skribent og journalist skulle få ta del i familiens hverdagsliv burde ha fått tankene på gli - om ikke annet hos denne mannen som er tøff nok til trosse Taliban og samtidig opparbeider seg en betydelig formue som bokhandler i det krigsherjede Afganistan. Med andre ord ikke hva vi ville kalle en noksagt av en mann.
Etter å ha kommet meg gjennom snart 200 sider og en historie som bare gjør meg mer og mer oppskaket lurer jeg nå på om jeg orker mer av dette. I allefall ikke som sengelektyre innen jeg faller i søvn. For søvndyssende er boka ikke. Åsne Seierstad skriver så engasjerende og lett-leselig at tiltross for persongalleriet i familien Khan har jeg ingen problemer med å følge historien, selv om den hopper fra det ene familiemedlemmet til det andre. Historien om den 19-årige Leila gjør stort inntrykk. Og forholdene hun lever under sammen med sin gamle mor og bokhandlerens familie er så sørgelig mildt sagt at det er vanskelig å fatte at noen holder det ut.
Dette er historien etter at Taliban forsvant fra bildet etter 9/11. Og dette er bildet av et land fullstendig knust etter uttalige kriger. Ikke minst etter at den gang Sovjetunionen herjet der. På 60-tallet husker jeg historier om hippier som reiste på hike-turer til Afganistan. Og kom hjem med afganske, broderte saueskinnspelser. Idag etter at islam har tatt knekken på landet er det iflg denne boka fremdeles en angst for at Taliban igjen blir en realitet. Dagens nyheter forteller og utfyller inntrykket om dagens situasjon og om et Taliban som ikke tenker gi seg.
Fikk altså endelig tak i boka og da jeg setter meg ned ved bordet til en annen gjest på kafeen min åpner han samtalen med: «så du har tenkt å lese den boka»? Mannen viste seg å være en tidligere advokat og relatert til det faktum stusset jeg over åpningskommentaren. Han kunne fortelle at han også hadde vært i besittelse av boka men at han hadde lagt den vekk for godt etter å ha lest halvveis. Dette gjorde meg nyssgjerrig og jeg svarte at mitt inntrykk hva gjaldt denne journalisten og forfatteren kanskje hadde gått for langt i sin beskrivning og at det derfor var naturlig å få en smekk. Samtidig som jeg argumenterte at private beskrivelser er det som faktisk selger om dagen. Med referanse til forfatter Karl Ove Knausgårds nedtegninger om sin egen familie; visstnok svært så detaljert.
Etter å ha lest meg gjennom mer enn halve boka har jeg underveis vært styrt av en forventning til at det vil dukke opp private beskrivelser om denne familien som faktisk burde kunne utløse et krav mot bokas forfatter; uansett størrelsesorden. At jeg altså etter 200 siders lesning ennå ikke har kunnet konstatere at så er tilfelle har jeg nå bestemt meg for at jeg er nødt til å fullføre lesningen. Tiltross for Åsne Seierstads utmerkede og nærgående beskrivelser av en familie i et land som vel må kunne hevdes å være det mest sørgelige land på jord. I et krigsherjet land i en stadig mørkere tid under et sadistisk, islamistisk diktatur.
Men at beskrivelsene er ærekrenkende må det da kun være en advokat av Danielsens kaliber som er i stand til å oppdage!
Selv har jeg lenge kun latt det bli med noen strøtanker om forfatteren som krevde å få bo hos familien Khan og etter sigende er historien hun forteller sann. Med andre ord det faktum at bokforleggeren selv personlig aksepterte at en skribent og journalist skulle få ta del i familiens hverdagsliv burde ha fått tankene på gli - om ikke annet hos denne mannen som er tøff nok til trosse Taliban og samtidig opparbeider seg en betydelig formue som bokhandler i det krigsherjede Afganistan. Med andre ord ikke hva vi ville kalle en noksagt av en mann.
Etter å ha kommet meg gjennom snart 200 sider og en historie som bare gjør meg mer og mer oppskaket lurer jeg nå på om jeg orker mer av dette. I allefall ikke som sengelektyre innen jeg faller i søvn. For søvndyssende er boka ikke. Åsne Seierstad skriver så engasjerende og lett-leselig at tiltross for persongalleriet i familien Khan har jeg ingen problemer med å følge historien, selv om den hopper fra det ene familiemedlemmet til det andre. Historien om den 19-årige Leila gjør stort inntrykk. Og forholdene hun lever under sammen med sin gamle mor og bokhandlerens familie er så sørgelig mildt sagt at det er vanskelig å fatte at noen holder det ut.
Dette er historien etter at Taliban forsvant fra bildet etter 9/11. Og dette er bildet av et land fullstendig knust etter uttalige kriger. Ikke minst etter at den gang Sovjetunionen herjet der. På 60-tallet husker jeg historier om hippier som reiste på hike-turer til Afganistan. Og kom hjem med afganske, broderte saueskinnspelser. Idag etter at islam har tatt knekken på landet er det iflg denne boka fremdeles en angst for at Taliban igjen blir en realitet. Dagens nyheter forteller og utfyller inntrykket om dagens situasjon og om et Taliban som ikke tenker gi seg.
Fikk altså endelig tak i boka og da jeg setter meg ned ved bordet til en annen gjest på kafeen min åpner han samtalen med: «så du har tenkt å lese den boka»? Mannen viste seg å være en tidligere advokat og relatert til det faktum stusset jeg over åpningskommentaren. Han kunne fortelle at han også hadde vært i besittelse av boka men at han hadde lagt den vekk for godt etter å ha lest halvveis. Dette gjorde meg nyssgjerrig og jeg svarte at mitt inntrykk hva gjaldt denne journalisten og forfatteren kanskje hadde gått for langt i sin beskrivning og at det derfor var naturlig å få en smekk. Samtidig som jeg argumenterte at private beskrivelser er det som faktisk selger om dagen. Med referanse til forfatter Karl Ove Knausgårds nedtegninger om sin egen familie; visstnok svært så detaljert.
Etter å ha lest meg gjennom mer enn halve boka har jeg underveis vært styrt av en forventning til at det vil dukke opp private beskrivelser om denne familien som faktisk burde kunne utløse et krav mot bokas forfatter; uansett størrelsesorden. At jeg altså etter 200 siders lesning ennå ikke har kunnet konstatere at så er tilfelle har jeg nå bestemt meg for at jeg er nødt til å fullføre lesningen. Tiltross for Åsne Seierstads utmerkede og nærgående beskrivelser av en familie i et land som vel må kunne hevdes å være det mest sørgelige land på jord. I et krigsherjet land i en stadig mørkere tid under et sadistisk, islamistisk diktatur.
Men at beskrivelsene er ærekrenkende må det da kun være en advokat av Danielsens kaliber som er i stand til å oppdage!
fredag 6. august 2010
Pakistansk nestekjærlighet? Njaaa....
Dagsrevyen melder ikveld om at store deler av Pakistan står under vann på grunn av flom. Og at Røde Kors ikke makter å samle inn nok penger. For et par dager siden hørte jeg på radion et innslag om at noen norsk-pakistanske unge ildsjeler hadde bestemt seg for å gå rundt i Oslo med tigger-koppene som vi nordmenn er så kjent med. Og som vi nordmenn ofte bidrar til å fylle når nøden er stor i muslimske land som ikke blir så hellig velsignet som vi her i det kristne skandinavia.
I tillegg til at skattepengene blir delt ut av staten selv via budsjettet for u-hjelp og lignende er nordmenn svært godt kjent i utlandet for å være uvanlig rause når det gjelder. Vi gir av vårt overskudd alle som en; fattig som rik - og noe vi alltid har gjort. Det ligger i genene å være generøs mot folk som lider. Ja, det er faktisk min påstand.
Det som ga meg noe å tenke på imidlertid og det som kun ble med dette korte innslaget på radioen denne morgen (hørte ikke noe mer om innslaget) for noen dager siden var de enkelte intervjuer med norsk-pakistanerne selv da de ble gjort oppmerksom på initiativet om å bidra. Ved blant annet ved innsamling på deres vanlige fredagsmøter i moskeen. Disse unge ildsjelene mente at der burde det kunne samles inn vesentlig tatt i betraktning hva slags sted moskeen jo skal være for muslimer. Og i allefall det vi tror den står for - ble det tankevekkende å høre kommentarene fra norsk-pakistanerne selv.
De så faktisk ingen grunn til å bidra til denne nød-innsamlingen. Hvorfor? Nei, de kjente ingen som var berørt av flommen. «Ingen i deres familie, så vidt dem bekjent var berørt i alle fall»! Så nei, dette hadde de ikke noe forhold til. Et poeng til de la vekt på var at de heller ikke hadde noe forhold til de pakistanske klanene i det området som er berørt. Hvilket var nok en god grunn til ikke å vise nestekjærlighet. I det hele tatt vil jeg håpe og tro - trist for ildsjelene selv å innse hvor galt det står til med nestekjærligheten hos deres egne, ikke sant?
Men det som ble stadig mer tankevekkende ble Dagsrevyens innslag i kveld. Det var denne pakistanske politikerens henstilling til norske artister om å bidra gratis. Eksempelvis Alexander Rybakk som ikke så noen grunn til å protestere. Han kunne jo både spille fele og synge for oss. Ja, ett eller annet skulle de nok finne på; God bless them!Hvor det ble av innslaget om hans egne landsmenn som ikke kunne se noe poeng i verken det ene eller det andre – ja det kan vi vel bare gjette oss til!
Nå er det jo sånn at mange nordmenn hevder at muslimske innvandrere lever på utsiden av vårt norske samfunn og noe mange nok undrer seg over da det jo blir klarere og klarere at integrering i det norske samfunn for disse faktisk ikke er ønskelig. Noe Ola og Kari blir stadig mer oppmerksom på takk og lov.
Personlig oppfatter jeg deres manglende giverglede som nok et eksempel på hvor forskjellig våre kulturer er og hvor forskjellige de vil forbli i fremtiden. Og hva gjelder dette eksemplet mener jeg dessuten at det er et svært grelt eksempel på hvor forskjellig vi tenker; kristne og muslimer.
I tillegg til at skattepengene blir delt ut av staten selv via budsjettet for u-hjelp og lignende er nordmenn svært godt kjent i utlandet for å være uvanlig rause når det gjelder. Vi gir av vårt overskudd alle som en; fattig som rik - og noe vi alltid har gjort. Det ligger i genene å være generøs mot folk som lider. Ja, det er faktisk min påstand.
Det som ga meg noe å tenke på imidlertid og det som kun ble med dette korte innslaget på radioen denne morgen (hørte ikke noe mer om innslaget) for noen dager siden var de enkelte intervjuer med norsk-pakistanerne selv da de ble gjort oppmerksom på initiativet om å bidra. Ved blant annet ved innsamling på deres vanlige fredagsmøter i moskeen. Disse unge ildsjelene mente at der burde det kunne samles inn vesentlig tatt i betraktning hva slags sted moskeen jo skal være for muslimer. Og i allefall det vi tror den står for - ble det tankevekkende å høre kommentarene fra norsk-pakistanerne selv.
De så faktisk ingen grunn til å bidra til denne nød-innsamlingen. Hvorfor? Nei, de kjente ingen som var berørt av flommen. «Ingen i deres familie, så vidt dem bekjent var berørt i alle fall»! Så nei, dette hadde de ikke noe forhold til. Et poeng til de la vekt på var at de heller ikke hadde noe forhold til de pakistanske klanene i det området som er berørt. Hvilket var nok en god grunn til ikke å vise nestekjærlighet. I det hele tatt vil jeg håpe og tro - trist for ildsjelene selv å innse hvor galt det står til med nestekjærligheten hos deres egne, ikke sant?
Men det som ble stadig mer tankevekkende ble Dagsrevyens innslag i kveld. Det var denne pakistanske politikerens henstilling til norske artister om å bidra gratis. Eksempelvis Alexander Rybakk som ikke så noen grunn til å protestere. Han kunne jo både spille fele og synge for oss. Ja, ett eller annet skulle de nok finne på; God bless them!Hvor det ble av innslaget om hans egne landsmenn som ikke kunne se noe poeng i verken det ene eller det andre – ja det kan vi vel bare gjette oss til!
Nå er det jo sånn at mange nordmenn hevder at muslimske innvandrere lever på utsiden av vårt norske samfunn og noe mange nok undrer seg over da det jo blir klarere og klarere at integrering i det norske samfunn for disse faktisk ikke er ønskelig. Noe Ola og Kari blir stadig mer oppmerksom på takk og lov.
Personlig oppfatter jeg deres manglende giverglede som nok et eksempel på hvor forskjellig våre kulturer er og hvor forskjellige de vil forbli i fremtiden. Og hva gjelder dette eksemplet mener jeg dessuten at det er et svært grelt eksempel på hvor forskjellig vi tenker; kristne og muslimer.
«Anna Anka – Paul Anka»
Dette amerikanske paret har gått fra hverandre. Og vi som bryr oss (egentlig svært lite) kan for en stakket stund igjen sette fokuset på fløtepusen og sangeren Paul Anka; for mange av oss blir det også mer naturlig. Hvem sang seg ikke hes til hitten «Diana - oh please stay by me Diana»? Var forresten ikke særlig gammel dengang den lå på førsteplass på hit-listene.
At den ene av partene ikke har til hensikt å legge inn årene er helt greit. Det er mange måter vi kan fortsette å leve i andres hoder. Og noen er da også dyktigere på å promotere seg enn andre av oss. Ikke at jeg har så mye å promotere annet en bidrag fra mine egne livserfaringer. Som sikkert for mange fremstår som både sært og kjedelig. Men så er det vel en grense for hvilke metoder man skal benytte seg av for å få oppmerksomhet.
Anna Anka som kaller seg modell og skuespiller har som mange av oss en blogg der hun kommuniserer med omverdenen på svensk. Med andre ord – i USA er det nok ikke mange som engang aner hvem hun er. I Norge har vi blitt kjent med henne via et intervju Skavlan hadde med henne på NRK. Jeg mener det var der hun sa de bevingede ord: «alle menn trenger en avsugning og dette skal vi gi ham; han fortjener det». Hvor mange som hoppet i sofasetene skal være usagt. Men jeg observerer at Anna selv ikke finner dette åpenhjertige uttrykket spesielt oppsiktsvekkende. Hun undrer seg da også i et av sine innlegg om det ikke er så at man har «ytringsfrihet i Sverige!» Ja du Anna, du Anna! Jeg går ut fra at du ikke har tenkt å flytte tilbake til «gamla landet». Du forstår – verden er ikke lenger som før. Og i Sverige spesielt der kan man nå bli arrestert og stilt for en domstol om man skal komme til å slenge med leppa på «dette viset».
Har du kanskje ikke hørt om det nye «mångfaldet» i Sverige, kjære Anna? Eller tror du at gamla landet er som før: opp en trapp og inn en dør? Nææ, du – ta deg en tur ned til Malmø i traktene der du tydeligvis er fra opprinnelig. Du vil komme til å bli skuggeredd for hva som møter deg allerede på jernvegs-stasjonen. Har du hørt om Rosengård? Ikke det? Gud i himlen; herved er du advart. Du bruker ikke et så simpelt språk på offentlig TV uten å måtte regne med få deg en smekk. Ikke av meg eller dine etniske med-svensker – nei da, det kan du ta med stoisk ro.
Nei, Anna Anka jeg dømmer deg ikke for denslags ufint språkbruk. Men det passer seg for det første ikke. Det kalles et simpelt språk og dermed falt du ned i vår bevissthet som en kvinne uten verken respekt for deg selv eller menn generelt. En blow-job som det jo kalles på ditt andrespråk, er en seksuell utfoldelse vi vanlige folk forbinder med prostitusjon og/eller pornografi. Og dette har ingenting med ytringsfrihet.
Jeg er ikke snerpete og hva folk gjør under sine private dyner er meg klekkende likegyldig. Men du fremstår nå selv som en kynisk og kald kvinne som gjerne går over lik for å få oppmerksomhet. Det slår meg at du er ekstremt narsissistisk. Det slår meg også at du setter svært liten pris på ditt eget liv. Føler du deg verdiløs? Når du så tydelig fremstår som en talsmann/kvinne for «hvordan holde på en mann» så utelukker du med denslags holdninger enhver form for nestekjærlighet. - «Du skal elske din neste som degselv»!
Du fremstiller kvinnen som en sex-slave. Noe vi gjenkjenner i den muslimske verden. Og sånn sett burde du kunne finne deg et forhold i et arabisk harem. Så hvorfor fremstår du så enkel? Jeg stilte deg spørsmål som angår dette jeg her nevner via bloggen din. I et håp om at du i det minste ville trykke kommentaren. Men ikke overraskende er det dine tilhengere som står for rygg-slikkingen og dermed setter standard for kvaliteten på bloggen din. Som du selvsagt selv må få sensurere. Men når du selv så åpenlyst i intervjuer og nå via «assistent-tv-programmet» gir oss lesere innblikk i din lett arrogante fremstilling av deg selv – mener jeg at du burde være åpen for kritikk - ikke bare hyklersk pjatt fra dine unge fans.
At den ene av partene ikke har til hensikt å legge inn årene er helt greit. Det er mange måter vi kan fortsette å leve i andres hoder. Og noen er da også dyktigere på å promotere seg enn andre av oss. Ikke at jeg har så mye å promotere annet en bidrag fra mine egne livserfaringer. Som sikkert for mange fremstår som både sært og kjedelig. Men så er det vel en grense for hvilke metoder man skal benytte seg av for å få oppmerksomhet.
Anna Anka som kaller seg modell og skuespiller har som mange av oss en blogg der hun kommuniserer med omverdenen på svensk. Med andre ord – i USA er det nok ikke mange som engang aner hvem hun er. I Norge har vi blitt kjent med henne via et intervju Skavlan hadde med henne på NRK. Jeg mener det var der hun sa de bevingede ord: «alle menn trenger en avsugning og dette skal vi gi ham; han fortjener det». Hvor mange som hoppet i sofasetene skal være usagt. Men jeg observerer at Anna selv ikke finner dette åpenhjertige uttrykket spesielt oppsiktsvekkende. Hun undrer seg da også i et av sine innlegg om det ikke er så at man har «ytringsfrihet i Sverige!» Ja du Anna, du Anna! Jeg går ut fra at du ikke har tenkt å flytte tilbake til «gamla landet». Du forstår – verden er ikke lenger som før. Og i Sverige spesielt der kan man nå bli arrestert og stilt for en domstol om man skal komme til å slenge med leppa på «dette viset».
Har du kanskje ikke hørt om det nye «mångfaldet» i Sverige, kjære Anna? Eller tror du at gamla landet er som før: opp en trapp og inn en dør? Nææ, du – ta deg en tur ned til Malmø i traktene der du tydeligvis er fra opprinnelig. Du vil komme til å bli skuggeredd for hva som møter deg allerede på jernvegs-stasjonen. Har du hørt om Rosengård? Ikke det? Gud i himlen; herved er du advart. Du bruker ikke et så simpelt språk på offentlig TV uten å måtte regne med få deg en smekk. Ikke av meg eller dine etniske med-svensker – nei da, det kan du ta med stoisk ro.
Nei, Anna Anka jeg dømmer deg ikke for denslags ufint språkbruk. Men det passer seg for det første ikke. Det kalles et simpelt språk og dermed falt du ned i vår bevissthet som en kvinne uten verken respekt for deg selv eller menn generelt. En blow-job som det jo kalles på ditt andrespråk, er en seksuell utfoldelse vi vanlige folk forbinder med prostitusjon og/eller pornografi. Og dette har ingenting med ytringsfrihet.
Jeg er ikke snerpete og hva folk gjør under sine private dyner er meg klekkende likegyldig. Men du fremstår nå selv som en kynisk og kald kvinne som gjerne går over lik for å få oppmerksomhet. Det slår meg at du er ekstremt narsissistisk. Det slår meg også at du setter svært liten pris på ditt eget liv. Føler du deg verdiløs? Når du så tydelig fremstår som en talsmann/kvinne for «hvordan holde på en mann» så utelukker du med denslags holdninger enhver form for nestekjærlighet. - «Du skal elske din neste som degselv»!
Du fremstiller kvinnen som en sex-slave. Noe vi gjenkjenner i den muslimske verden. Og sånn sett burde du kunne finne deg et forhold i et arabisk harem. Så hvorfor fremstår du så enkel? Jeg stilte deg spørsmål som angår dette jeg her nevner via bloggen din. I et håp om at du i det minste ville trykke kommentaren. Men ikke overraskende er det dine tilhengere som står for rygg-slikkingen og dermed setter standard for kvaliteten på bloggen din. Som du selvsagt selv må få sensurere. Men når du selv så åpenlyst i intervjuer og nå via «assistent-tv-programmet» gir oss lesere innblikk i din lett arrogante fremstilling av deg selv – mener jeg at du burde være åpen for kritikk - ikke bare hyklersk pjatt fra dine unge fans.
torsdag 5. august 2010
Hva skjer egentlig?
Det skrives og menes så mangt om dette samfunnet. Og personlig er jeg overbevist om at vi står ved enden av denne verdens ordning. Ikke at jeg har et forhold til Mr. Obamas «new world order». Overhode ikke. Dette er en konstruksjon jeg tror mektige politikere har konstruert ut fra et verdensbilde noen har skapt seg fordi Bibelen selv snakker om dette i Åpenbaringen og Daniels bok. Men altså....
Personlig er jeg kommet dit hen at jeg nå stort sett bare leser overskrift og ingress (den innledende delen i en nyhet) Jeg vet jo stort sett hva saken dreier seg om allerede da. Vi blir nok fortalt sannheten om den galskapen som styrer verden. Men den galskapen denne verden kommer til å ende i får vi ikke vite noe om via sosialistisk styrte aviser og andre medier. Vi fortsetter som på Noahs tid: «vi ekter og tar til ekte». - Med andre ord vi står opp om morran og tar det som en selvfølge at det regner - og noen ganger skinner solen. De fleste reflekterer ikke over sine egne liv. Og for mange tror jeg det er det beste. For kaoset i hodene deres er så markante at så fort vi setter oss ned og funderer over «dagen imorgen» så er sjansen stor for at vi faller ned i kjellern eller mentalt inn i en depresjon - langt verre enn den allerede er.
Skjebnen rammer oss alle står det i Bibelen. Den ene dagen skjenker vi en aldri så liten tanke til det livet vi har og nyter den i fulle drag. Den neste blir vi fortalt at vi har en kronisk kreft-sykdom. Dette fikk en venninne erfare for ikke mange ukene siden. Hun skjønner ingenting! Her var livet lagt opp til en behagelig alderdom. Hennes datter giftet seg omsider og selvom min venninne nok kan se langt etter barnebarn var livet allikevel helt ok.
Men hva skjer egentlig? Leser at en mann som heter Walker i California har bestemt at det er helt greit at homsene får lov til å inngå ekteskap etter den samme loven jeg selv engang sa ja til. Han er visst en dommer. Så da så! At majoriteten av velgerne ikke ønsket dette betyr visst ikkeno! Dommer Walker har talt og dermed har han lagt grunnlag for at "kjønn er ikke lenger en essensiell del av ekteskapet". Og siden mange mener at vi har utviklet oss fra apene eller at fisken svømte på land og ble menneske - så kan jeg ikke forstå det annerledes enn at det neste må bli at: apene også må få inngå ekteskap! For iflg Darwin er vi alle «dyr». Vel, det var jo ikke flere enn et par promille som fikk gjennomført vår egen nye ekteskapslov, så forundringen er jo ikke større enn at man linker seg opp til neste nyhet. Vi orker snart ikke åpne en avis eller internet uten at vi blir påminnet om at dommedag nok dessverre (for noen) er nær. Tro det eller ei!
Selv staten Israel som mange hevder står på hellig grunn vil nå promotere Tel Aviv; «den hvite by» som byen som ønsker en av disse homseparadene velkommen! Byen ligger jo ikke så langt fra den historiske Sodoma og Gomorra - sånn apropos. Så kanskje er det noe i at Armageddon vil starte der nede? Ingen som vet. Ei heller når det skal skje. Bare Gud Jahve!
Sukk!
http://www.israeltoday.co.il/default.aspx?tabid=79
Personlig er jeg kommet dit hen at jeg nå stort sett bare leser overskrift og ingress (den innledende delen i en nyhet) Jeg vet jo stort sett hva saken dreier seg om allerede da. Vi blir nok fortalt sannheten om den galskapen som styrer verden. Men den galskapen denne verden kommer til å ende i får vi ikke vite noe om via sosialistisk styrte aviser og andre medier. Vi fortsetter som på Noahs tid: «vi ekter og tar til ekte». - Med andre ord vi står opp om morran og tar det som en selvfølge at det regner - og noen ganger skinner solen. De fleste reflekterer ikke over sine egne liv. Og for mange tror jeg det er det beste. For kaoset i hodene deres er så markante at så fort vi setter oss ned og funderer over «dagen imorgen» så er sjansen stor for at vi faller ned i kjellern eller mentalt inn i en depresjon - langt verre enn den allerede er.
Skjebnen rammer oss alle står det i Bibelen. Den ene dagen skjenker vi en aldri så liten tanke til det livet vi har og nyter den i fulle drag. Den neste blir vi fortalt at vi har en kronisk kreft-sykdom. Dette fikk en venninne erfare for ikke mange ukene siden. Hun skjønner ingenting! Her var livet lagt opp til en behagelig alderdom. Hennes datter giftet seg omsider og selvom min venninne nok kan se langt etter barnebarn var livet allikevel helt ok.
Men hva skjer egentlig? Leser at en mann som heter Walker i California har bestemt at det er helt greit at homsene får lov til å inngå ekteskap etter den samme loven jeg selv engang sa ja til. Han er visst en dommer. Så da så! At majoriteten av velgerne ikke ønsket dette betyr visst ikkeno! Dommer Walker har talt og dermed har han lagt grunnlag for at "kjønn er ikke lenger en essensiell del av ekteskapet". Og siden mange mener at vi har utviklet oss fra apene eller at fisken svømte på land og ble menneske - så kan jeg ikke forstå det annerledes enn at det neste må bli at: apene også må få inngå ekteskap! For iflg Darwin er vi alle «dyr». Vel, det var jo ikke flere enn et par promille som fikk gjennomført vår egen nye ekteskapslov, så forundringen er jo ikke større enn at man linker seg opp til neste nyhet. Vi orker snart ikke åpne en avis eller internet uten at vi blir påminnet om at dommedag nok dessverre (for noen) er nær. Tro det eller ei!
Selv staten Israel som mange hevder står på hellig grunn vil nå promotere Tel Aviv; «den hvite by» som byen som ønsker en av disse homseparadene velkommen! Byen ligger jo ikke så langt fra den historiske Sodoma og Gomorra - sånn apropos. Så kanskje er det noe i at Armageddon vil starte der nede? Ingen som vet. Ei heller når det skal skje. Bare Gud Jahve!
Sukk!
http://www.israeltoday.co.il/default.aspx?tabid=79
mandag 2. august 2010
NASJONALSANGENE VÅRE
Ta vare på Norge – og syng av lungers fulle kraft!
*******
«Og skulde Nogen vel med Magt
faa Fædrelandet ødelagt?
Hvert Liv, min Fader jo har sagt,
er til dets Frelse viet»
Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.
Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker som i engen gå
for blomstene å bade?
Selv vinteren jeg frydes ved,
så hvit og klar som strøet med
all stjernehimlens herlighet
og hvite liljeblade.
Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinter bytte,
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi,
men noe godt er visst deri
som verd er å beskytte.
Gid jeg da snart må blive stor
-jeg har så lenge biet-
at tappert jeg kan verne for
min faders dyre frihet!
Og skulle noen vel med makt
få fedrelandet ødelagt?
Hvert liv, min fader jo har sagt,
er til dets frelse viet.
Det leve da som gran og fyr,
de sterke, eviggrønne,
som stjernene bak sine sky'r
er alltid like skjønne!
Kom vår og høst, som alltid før,
med blomster for min moders dør
med gyllent korn på faders stør,
som vil du dem belønne.
Forfatter: Henrik Wergeland
*******
«Og skulde Nogen vel med Magt
faa Fædrelandet ødelagt?
Hvert Liv, min Fader jo har sagt,
er til dets Frelse viet»
Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.
Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.
Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker som i engen gå
for blomstene å bade?
Selv vinteren jeg frydes ved,
så hvit og klar som strøet med
all stjernehimlens herlighet
og hvite liljeblade.
Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinter bytte,
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi,
men noe godt er visst deri
som verd er å beskytte.
Gid jeg da snart må blive stor
-jeg har så lenge biet-
at tappert jeg kan verne for
min faders dyre frihet!
Og skulle noen vel med makt
få fedrelandet ødelagt?
Hvert liv, min fader jo har sagt,
er til dets frelse viet.
Det leve da som gran og fyr,
de sterke, eviggrønne,
som stjernene bak sine sky'r
er alltid like skjønne!
Kom vår og høst, som alltid før,
med blomster for min moders dør
med gyllent korn på faders stør,
som vil du dem belønne.
Forfatter: Henrik Wergeland
lørdag 31. juli 2010
Sånn apropos rasisme - mot hvite
Leser i Jyllandsposten at tyrkere som strengt tatt er av den oppfatning iflg deres ideologi islam, ikke skal bidra til sæd-donering, plutselig er blitt så ivrige etter å fylle glass med sæd - at de fremstår som «over-ivrige» etter å etterlate seg spor i Danmark og da i dette tilfelle Århus.
”Størstedelen af vores produktion bliver eksporteret, og det er ikke alle steder, det duer med mørkhårede, brunøjede og (mørkhudede) børn. Desværre er det generelt svært at få fat i etniske donorer i Danmark.”
Hopper du i stolen? Er du kanskje såkalt anti-rasist? Slapp av og les videre, du!
Man har grunn til å stille spørsmål om motivet. Og gjetningene kan bli mange. Det første som slår meg er at dette påfunnet er relatert til det faktum at tyrkere de siste dagene er blitt kjent for å inngå ekteskap med middelaldrende kvinner i Norge for å få oppholdstillatelse. Og senere via norsk statsborgerskap med alt hva dette innebærer av tilgang ned i velferdskassa vår - og senere ikke minst fører til ytterligere muslimsk innvandring samt familiegjenforeninger der hele slekta ender i Norge.
Disse tyrkerne blir visstnok nå gått etter i privatlivet. Myndighetene i Norge blir også stadig mer oppmerksom på innvandrernes uredeligheter. Leser man forøvrig Jyllandsposten så fremstår det for undertegnede at der i landet er myndighetene blitt stadig mer på allerten. Og vi får håpe at dette når frem til «æbe-landet» også omsider. Vi har jo etterhvert også flere og flere bloggere som tør kalle en spade for en spade; noen jeg har linket til her på bloggen. Eksempelvis HRS med Hege Storhaug i spissen.
Vi vet av en sak som fikk stor oppmerksomhet i mediene; Naverud-saken at det som ofte blir avgjørende i saker der eksempelvis tyrkere har kommet seg til Norge via ekteskap med «gamle-mor» på bøgda, er at han var rask med å gjøre kvinnen gravid. For på denne måten utnytte reglen om familietilknytning og «hensyn til barnet». I Naverud-saken gjaldt det en fillipinsk au-pair som er gift med en nordmann og deres barn.
Med oppmerksomhet fra en godfjott av en journalist så kan hvem som helst idag få saken sin gjenopptatt hos UNE. Denne nemda der muslimen Abid Raja sitter og tar avgjørelser; sånn apropos. Det var bare det at i Naverud-tilfellet føltes det galt at moren skulle sendes ut av landet av grunner som virker absurde. Om det var en muslimsk kvinne med hijab eller burka det gjaldt så tviler jeg på at engasjementet hadde vært såpass stort fra andre enn journalisten selv. Ikke fordi vi er rasister men heller det enkle faktum at vi ser forskjell på rett og galt.
Hva gjelder tyrkiske menn som er overivrige etter å besvangre danske kvinner hva enten de er tyrkiske statsborgere i Danmark eller etniske dansker sies det ingenting om. Det kan like gjerne være det siste som det første.
For hvis vi tenker over hva som skjer i krig så kan diverse historier om voldtekt f eks under Balkan-krigene stå som skrekk-eksempler på hva serbiske soldater gjorde med muslimske kvinner som ble voldtatt og senere måtte føde barn som de bortadopterte i mange tilfeller. Utav ren skam.
For hva var serberens motiv for å besvangre disse kvinnene? En slags «søt» hevn?
”Størstedelen af vores produktion bliver eksporteret, og det er ikke alle steder, det duer med lyshårede, blåøjede børn. Desværre er det generelt svært at få fat i etniske donorer i Danmark,” siger Ole Schou.
Leser man dette gir det nok mange dansker; nordmenn også – kalde grøsninger og nok noen tanker om rasisme - «mot hvite, blonde og blå-øyde barn» - eller voksne for den saken skyld!
http://jp.dk/indland/aar/erhverv/article2136507.ece
”Størstedelen af vores produktion bliver eksporteret, og det er ikke alle steder, det duer med mørkhårede, brunøjede og (mørkhudede) børn. Desværre er det generelt svært at få fat i etniske donorer i Danmark.”
Hopper du i stolen? Er du kanskje såkalt anti-rasist? Slapp av og les videre, du!
Man har grunn til å stille spørsmål om motivet. Og gjetningene kan bli mange. Det første som slår meg er at dette påfunnet er relatert til det faktum at tyrkere de siste dagene er blitt kjent for å inngå ekteskap med middelaldrende kvinner i Norge for å få oppholdstillatelse. Og senere via norsk statsborgerskap med alt hva dette innebærer av tilgang ned i velferdskassa vår - og senere ikke minst fører til ytterligere muslimsk innvandring samt familiegjenforeninger der hele slekta ender i Norge.
Disse tyrkerne blir visstnok nå gått etter i privatlivet. Myndighetene i Norge blir også stadig mer oppmerksom på innvandrernes uredeligheter. Leser man forøvrig Jyllandsposten så fremstår det for undertegnede at der i landet er myndighetene blitt stadig mer på allerten. Og vi får håpe at dette når frem til «æbe-landet» også omsider. Vi har jo etterhvert også flere og flere bloggere som tør kalle en spade for en spade; noen jeg har linket til her på bloggen. Eksempelvis HRS med Hege Storhaug i spissen.
Vi vet av en sak som fikk stor oppmerksomhet i mediene; Naverud-saken at det som ofte blir avgjørende i saker der eksempelvis tyrkere har kommet seg til Norge via ekteskap med «gamle-mor» på bøgda, er at han var rask med å gjøre kvinnen gravid. For på denne måten utnytte reglen om familietilknytning og «hensyn til barnet». I Naverud-saken gjaldt det en fillipinsk au-pair som er gift med en nordmann og deres barn.
Med oppmerksomhet fra en godfjott av en journalist så kan hvem som helst idag få saken sin gjenopptatt hos UNE. Denne nemda der muslimen Abid Raja sitter og tar avgjørelser; sånn apropos. Det var bare det at i Naverud-tilfellet føltes det galt at moren skulle sendes ut av landet av grunner som virker absurde. Om det var en muslimsk kvinne med hijab eller burka det gjaldt så tviler jeg på at engasjementet hadde vært såpass stort fra andre enn journalisten selv. Ikke fordi vi er rasister men heller det enkle faktum at vi ser forskjell på rett og galt.
Hva gjelder tyrkiske menn som er overivrige etter å besvangre danske kvinner hva enten de er tyrkiske statsborgere i Danmark eller etniske dansker sies det ingenting om. Det kan like gjerne være det siste som det første.
For hvis vi tenker over hva som skjer i krig så kan diverse historier om voldtekt f eks under Balkan-krigene stå som skrekk-eksempler på hva serbiske soldater gjorde med muslimske kvinner som ble voldtatt og senere måtte føde barn som de bortadopterte i mange tilfeller. Utav ren skam.
For hva var serberens motiv for å besvangre disse kvinnene? En slags «søt» hevn?
”Størstedelen af vores produktion bliver eksporteret, og det er ikke alle steder, det duer med lyshårede, blåøjede børn. Desværre er det generelt svært at få fat i etniske donorer i Danmark,” siger Ole Schou.
Leser man dette gir det nok mange dansker; nordmenn også – kalde grøsninger og nok noen tanker om rasisme - «mot hvite, blonde og blå-øyde barn» - eller voksne for den saken skyld!
http://jp.dk/indland/aar/erhverv/article2136507.ece
onsdag 28. juli 2010
Det lønner seg å lyve – for noen
Les denne saken og spør deg: er denne personen mindre intelligent eller en notorisk løgner? Mange vil vel svare: «begge deler».
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3747606.ece
Det er blitt ekstremt mange mennesker i vårt land som ikke holder de 10 bud. Ikke ett eneste ett av dem. Disse skiller seg ut ved at de har en oppfatning om at det er greit både å lyve og stjele. Eller generelt bryte våre demokratisk baserte lover og regler. Ikke bare det men det er faktisk pålagt dem å lyve. For oss kristne nordmenn, dansker, svensker, franskmenn, nederlendere. Ja i det hele tatt er det et uttrykk for en ideologi. Jo flere man kan lure dessto flere jomfruer venter på dem i deres paradis.
At denne praksisen har fått utvikle seg er ikke tilfeldig. Mange av oss føler at noen får spesialbehandling når de bryter ett av de 10 bud. Ja, forstå meg rett det er mange i vårt land som ikke går av veien for å snyte på skatten, heve trygder de ikke har krav på og lignende. Noen av disse har en dysfunksjonell personlighet. Og disse vil derfor bli avslørt av den grunn og får som regel en streng dom.
Men så har vi altså disse som er pålagt å lyve om det samme; som denne mannen som er svensk statsborger; ja vi forstår at det ikke er en «svenske» - men en som har lurt seg til opphold i nabolandet og nå bedriver sin skitne business i Sandefjord – eller hvor det nå er. Han kom vel kanskje med Strømstadfergen? Og lyver altså så overbevisende (tror han) ja, han er overbevist om at det går hjem hos den naive nordmann.
Men får han straff som fortjent? Denne boten for smugling er jo bare en symbolsk sum. Hvis den hadde vært 10 ganger så høy så tror jeg kanskje (under tvil) at han ikke prøver seg på denslags stunt igjen. Og vil jeg påstå: hvis det var en «ekte svenske eller nordmann» som vanligvis viser seg å holde på med både smugling og frekke løgner, så hadde man hevet straffenivået på dette området prompte.
Men så er det bare det mener «man»: at stakkarn er antageligvis for dum til å forstå hvor galt det er både å lyve og stjele. Og dette bør da selvsagt være formildende som det heter. Disse menneskene lever på utsiden av våre egne norske og svenske samfunn og dette kommer de til å fortsette med. Så hvorfor ikke gjøre et skille den andre veien.
Er du bare for «statsborger»å regne så bør straffenivået heves. Vi andre skal ikke måtte forholde oss til strengere lover pga en mentalitet som nå bare blir tydeligere og tydligere i hele europa.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3747606.ece
Det er blitt ekstremt mange mennesker i vårt land som ikke holder de 10 bud. Ikke ett eneste ett av dem. Disse skiller seg ut ved at de har en oppfatning om at det er greit både å lyve og stjele. Eller generelt bryte våre demokratisk baserte lover og regler. Ikke bare det men det er faktisk pålagt dem å lyve. For oss kristne nordmenn, dansker, svensker, franskmenn, nederlendere. Ja i det hele tatt er det et uttrykk for en ideologi. Jo flere man kan lure dessto flere jomfruer venter på dem i deres paradis.
At denne praksisen har fått utvikle seg er ikke tilfeldig. Mange av oss føler at noen får spesialbehandling når de bryter ett av de 10 bud. Ja, forstå meg rett det er mange i vårt land som ikke går av veien for å snyte på skatten, heve trygder de ikke har krav på og lignende. Noen av disse har en dysfunksjonell personlighet. Og disse vil derfor bli avslørt av den grunn og får som regel en streng dom.
Men så har vi altså disse som er pålagt å lyve om det samme; som denne mannen som er svensk statsborger; ja vi forstår at det ikke er en «svenske» - men en som har lurt seg til opphold i nabolandet og nå bedriver sin skitne business i Sandefjord – eller hvor det nå er. Han kom vel kanskje med Strømstadfergen? Og lyver altså så overbevisende (tror han) ja, han er overbevist om at det går hjem hos den naive nordmann.
Men får han straff som fortjent? Denne boten for smugling er jo bare en symbolsk sum. Hvis den hadde vært 10 ganger så høy så tror jeg kanskje (under tvil) at han ikke prøver seg på denslags stunt igjen. Og vil jeg påstå: hvis det var en «ekte svenske eller nordmann» som vanligvis viser seg å holde på med både smugling og frekke løgner, så hadde man hevet straffenivået på dette området prompte.
Men så er det bare det mener «man»: at stakkarn er antageligvis for dum til å forstå hvor galt det er både å lyve og stjele. Og dette bør da selvsagt være formildende som det heter. Disse menneskene lever på utsiden av våre egne norske og svenske samfunn og dette kommer de til å fortsette med. Så hvorfor ikke gjøre et skille den andre veien.
Er du bare for «statsborger»å regne så bør straffenivået heves. Vi andre skal ikke måtte forholde oss til strengere lover pga en mentalitet som nå bare blir tydeligere og tydligere i hele europa.