Krisentrene fylles opp med voldtatte kvinner; de er muslimer

Nyhet fra nettsiden til Nrk; eller Ark (Arbeidernes rikskringkasting)

«Wanja Sæther er leder på Krisesenteret i Bodø. Hun mener at det bør rettes mer oppmerksomhet mot alle typer voldtekter, og ikke bare overfallsvoldtektene».

Denne kvinnen joober på et krisesenter. Vi vet idag at majoriteten av kvinnene som idag søker til et krisesenter i Norge er innvandrerkvinner. Dette er muslimske kvinner som lever sammen med den typen som overfaller oss kristne kvinner i opplyste gater og i smug. Når disse kvinnene får nok av trakassering i sine egne hjem, rømmer de og tar barna med seg. Helt forståelig, det.

Men kom ikke her å fortell meg at 16.000 etniske nordmenn voldtar sine kvinner hvert år! Forbanna løgn!

Denne nyheten er derfor en sannhet med modifikasjoner. Dette er en typisk bløff-nyhet; for i et forsøk på å ta fokuset vekk fra disse som nå omtales i vendinger som de venstre-vridde redaktørene og de sosialistiske politikerne ikke liker at vi bruker. Dette er faktisk relatert til den mulikulturelle, idealistiske regjeringen som Anders B Breivik har drept sosialdemokratiske ungdommer for. Er det fremdeles noen som ikke har fått med seg dette? Ja, tydeligvis. For han Knut har ikke gjort noe galt. Det nekter han i allefall å innrømme. Men det er et faktum at politiet; Knuts x-undersåtter ikke er tilstede der de burde være.

Og er indirekte og direkte årsak til at de ondsinnede, ekle muslimene fremdeles forsurer vår tilværelse.

Personlig kan jeg ikke se en neger eller en muslim uten at jeg får breknings-følelser. Jeg ser vekk i ren avsky. Ja, jeg skjærer alle over en kam. Gjør du? De er flere der ute blant oss som føler det samme.

Det som er så patetisk er at når vi endelig blir forelagt film og bøker regissert av muslimer; men så kalte «moderate» muslimer - så snakkes det i gåter. Som om det er forskjell på en muslim og en muslim. Og at islam egentlig ikke har noe med islam å gjøre. Og at koranen egentlig ikke sier det den sier, eller oppfordrer dem til å gjøre mot oss hvite kristne. Lar du deg lure? Ikke jeg!

Nei, jeg føler bare avsky når jeg må møte dem på butikken i sine avskyelige og tåpelig telt. Selv små søte brune småunger føler jeg nå bare avsky for. Jeg vet at en dag så vokser de opp - og om ikke lenge følger de sin mor i det samme fjollete kostyme. Blir du deprimert?

Karl Ove Knausgård

KOK er blitt spurt om han kunne tenke seg å gå i terapi. Det må ha vært en fleip. Når du setter deg ned for å skrive en bok som er så lang som et vondt år; og kaller den min kamp - burde det si mer enn ord.

KOK har gjort det mange ønsker de kunne gjøre. Men ikke orker. Til det er livet for paradoksalt jævlig. Ingen slipper unna oppturer og nedturer. Om det skulle finnes et helvete så må det være her og nå. Ingen slipper unna skjebner som kan være verre enn døden. På ett eller annet tidspunkt i livet vil du måtte spørre deg selv: hva er vitsen? Så jeg forstår at bøkene, de endeløse historiene til KOK blir lest av all verden. Det er en lise å lese historier fra virkeligheten. Den virkeligheten alle vil kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsen derimot må være relatert til en identitet.

En araber eller en øst-europeer vil ikke kjenne seg igjen i KOKs historier fra oppveksten på sørlandet. En nordmann født andre steder i Norge derimot vil kjenne seg igjen. Ikke bare i faktahistoriene men i KOKs forhold til familie og medmennesker. Disse historiene er norske. Men de kunne også være franske og engelske. Mens muslimer aldri vil kunne kjenne seg igjen i KOKs historier fra virkeligheten. Historiene er hentet fra kristne miljøer og er relatert til et forhold til kristne idealer. Til identitet og lojalitet. Til aksept for det som er norsk. Og svensk og dansk, men ikke på samme måte.

Jeg har ledd av hsitoriene hans så tårene har trillet. Av det ironiske og det lattermilde ved livets underfundigheter. Over hans oppvekst som mange kjenner igjen. Om hans forhold til venner og pubertet. Fra barn til ungdom; til voksen. Alle mennesker går gjennom de samme fasene og derfor kan vi smile, le eller gråte over gjenkjennelsen.

KOK's historier er samtaler om livet. Jeg tror ikke han kan skrive om annet. Han er ingen forfatter når han bruker historier fra virkeligheten. Hvem som helst kan skrive dagbok. Det han har måttet lære seg er å skrive som en skribent. Men det har også vært en prosess. Ikke alle er like flinke til å ordlegge seg. Noen gjør det best muntlig; andre skriftlig.Og det han må lære seg er å skrive levende. Og detaljert. Skriver du lange, detaljerte setninger derimot blir det fort patetisk. Beskrivelsen av en høst-dag i hytteveggen på fjellet, kan lett bli banal. Noe må skje; og det gjør det jo i alles liv når vi graver i hukommelsen.

KOK innrømmer at han er narsissistisk og jeg tror ham. Du må være så mye narsissist at du har tro på deg selv. Er du for mye narsissist er det ingen som liker deg. Da blir du lett å regne som egoistisk og selvopptatt. KOK har stor tro på seg selv. Og han har vært heldig i valg av livsledsager. Han kan takke kona Linda for at han har kunnet skrive på akkord med familielivet. Og ikke minst så tror jeg han mener det når han sier at han er ferdig som forfatter. Han har vrengt sjela si ut og inn; noe som ikke bekymrer ham det minste. Han måtte gjennom denne terapien. Og hans kamp er like mye vår alles kamp.

Han er masokistisk i sin tro på at livet selv er banalt tåpelig. Nå har han fortalt oss det. At hans forhold til en del av familien er anstrengt, driter han i. Dette har vært hans måte å frigjøre seg på. Han føler ikke savn. Han har aldri følt ekte kjærlighet. Han manglet kjærlighet og ømhet i oppveksten. Han er derfor ikke i stand til å gi det han aldri mottok. Ingen er det. Men våre medmennesker kan lære oss å elske. Barna våre kan lære oss hva kjærlighet er. Og siden KOK har blitt velsignet med barn og en forståelsesfull og kjærlig ektefelle og livsledsager - så er alt mulig.

Når han i et intervju sier at ingen liker ham så koketerer han ikke. Han vet mye om å bli mistrodd og mistenkt. Han er en god menneske-kjenner. Og han frykter heller ikke konsekvensen. For dette måtte han gjøre. Om han har såret noen underveis så er han klar over det. Og jeg tror han er i besittese av så mye empati at han ikke er uvillig til å innrømme at han var en drittsekk her og der underveis. Og da mot mennesker han ikke har behov for å henge ut. Personer han ikke kan klandre for et miserabelt liv. Eks vis historien om sin svigermor. Den tror jeg han angrer på. Den var ufin.

Så jeg liker Karl Ove Knausgård. Jeg liker ærlig mennesker som ikke er redd for å drite seg ut. Jeg liker utfordrende historier; og har alltid selv valgt venner og mennesker som «har en historie å fortelle». En krumbøyd mann som tigger om penger til mat, men som i realiteten ber om penger til narkotika - «har en historie å fortelle».

Jeg tror at Karl Ove kommer tilbake - og hvorfor ikke med en kokebok? Noe upersonlig. Kanskje en bok om konfekt og kaker; bakelser og bløtkaker med marsipan?