Nordmenn: Når de gamle tar seg til rette i syden

Idag skal jeg fortelle en historie som mange ikke har hørt. Ja, det fordi du ennå ikke er kommet i den alderen at du omgås personer i denne aldersgruppen. Den aldersgruppen som gradvis har fått byttet både hjerte og nyrer i en alder av 85 år. Disse som allerede har feriert det meste av vinteren i Spania de siste 20 årene.

Her jeg bor i en aldeles sjarmerende liten by på Costa Blanca, etter å ha feriert på Solkysten lenger sør i landet i mange år; helt siden jeg var i midten av 20 årene, faktisk. Her er jeg nå innlosjert på et typisk gamle-hjem. Jeg bestemte meg tidlig for å undersøke forholdene her; ikke for kun min egen skyld for et mulig sosialt samvær, men etterhvert gikk det opp for meg at her nede var det mange og nyttige opplysninger å hente om Ola og Kari. Og Jonas Støre som jo mener at alt er så såre vel i helse-Norge burde overvintre her nede i et par måneder; for da vil han lære mye om de gamle og bitre og livstrette menneskene som kaster seg på en pace-maker i en alder av 85 år. Min historie om denne kvinnen er sann og er tidligere omtalt her.

Historien er oppsiktsvekkende i den grad jeg mener det er surrealistisk å tro at man kan kjøpe seg til alderdom; og da i Norge spesielt fordi vi har så mye penger å rutte med. Ja for vi har masse penger i bingen, og vi forlanger at det blir brukt på oss - og da stadig lenger opp i årene. Selvom jeg ikke tror at en 85 år gammel mann eller kvinne i Norge ville bli prioritert i helse-køen for å få et nytt og kunstig hjerte. Og siden det vel koster flesk er jeg av den oppfatning at det heller ikke bør tilbys. Døden er allikevel ikke unngåelig.

I Spania, her disse rehabiliteres etter en sånn operasjon ville de aldri ha råd til å gi dette tilbudet til sin egen befolkning og derfor ser man heller ikke 85 år gamle kvinner og menn vandre gatelangs med rullator eller ta seg en kaffe på en bar. Disse som vi ser her er norske; bitre og livstrette. Mange av dem er ikke engang sympatiske og utstråler en lede som kan ta luven av åndsfriske og fremdels livsglade mennesker i sin beste alder.

Jeg har altså tatt initiativet til å undersøke disse menneskenes livskvalitet her nede; der solen skinner konstant. Har oppsøkt sjømannskirken som ikke lenger kan sies å være et ly for sjømannen, som for lengst har kommet seg på land. Det etter at rederiene ikke lenger så seg tjent med å ha dem som arbeidstakere. Filippinere var liksom billigere i drift. Og da så!

Så her nede der jeg overvintrer er sjømannskirken blitt et substitutt for gamle; bitre og livstrette mennesker som nok aller helst så at livet ebbet ut fortere enn det gjør. Her snakker presten litt; og bare litt om Jesus. Såpass lite at de gamle sukker og sier: «var det alt!» - etter at presten har gitt dem et lite innblikk i en historie om de tre konger etter lørdagsgrøten; som er proppet med kli og en stor neve rosiner for at de gamle endelig skal få gått på do. For er man kommet i denne alderen så holder det for mange med en skive ost til lunsj. Og da får tarmen svært lite å jobbe med.

Så de gamle de promper og sover, sover og promper. Når de kjeder seg sitter de og drar møblene over det marmorerte gulvet. De fleste er enslig og ikke vet jeg godt nok, men for meg forekommer det meg at det er de gamle menn som er verst. De er bitre de! Og siden de er feite mange av dem og gir blanke i å holde seg i form og har øl-mager i tillegg, så store at det ikke finnes ord for det så drar de selvsagt ikke damer - og det er vi fremdeles selv om vi passerer 85 års alder. Damer altså.

Så de promper høylytt uten skrupler. Og her er det så lytt at man kan høre en knappenål falle. Og det oppdager man ganske fort. Og da finner jeg det ganske kuriøst at de i tillegg ronker og skriker i naborommet, ja, for her bor man jo som høns i bur. Og da er det ikke ålreit og skrike ut sin orgasme så alle og enhver hører det. Men det gjør enkelte menn unektelig, og det forekommer meg at de mangler integritet. Og da driter de i om de promper høylytt. Eller gir fra seg andre primitive lyder. Det blir en demonstrasjon på sin manglende respekt for sine medmennesker. Uten tvil.

Så skulle du ha kommet på ideen om og selge kåken i Norge for å bosette deg her nede i sydens sol og bekvemmelighet på dine gamle dager, så må du også ta i betraktning at da får du naboens gjøren og laden problematisk nær innpå deg. Og spør du meg, ville jeg aldri finne på å bo på denne måten lenger enn nødvendig. Og den tiden er vel sier og skriver nær opp til 3 måneder hver vinter. Mellom desember og mars.

Borte bra, men for all del – hjemme er tross alt best!

Nei, «ærlig talt», Carl!

Nå har jeg skum-lest boka di, Carl I, og ærlig talt; er Frp et innvandringsfiendtlig parti eller er det ønsketenkning fra vår side? Du nevner ikke dette temaet med ett ord i boka di som kom ut i 2007. Der refser du imidlertid Hedstrøm og Kleppe for å holde talk-show. Ja, jeg var faktisk til stede på Kolbotn dengang da de holdt en av sine utmerkede taler. Der temaet var ganske riktig innvandring. De proklamerte for oss som hadde møtt opp og det var slett ikke mange. Men pressen var der og filmet. Det var dengang Hedstrøm & Kleppe sa at muslimene føder så altfor mange unger. Det begynner å bli noen år siden dengang og mye har skjedd. Negativt. Og ikke bare det men muslimene er i fokus som aldri før. Ikke minst etter at Frogner-gutten Breivik slo til.

Ja for det var jo ikke Frp han angrep, men indirekte partiet som stadig trekker seg fra tidligere uttalelser. Vi kjenner jo godt til Siv's uttalelse om snikislamisering. Og nå altså at hun ikke har noe imot multi-kultur. Ja er det kanskje sånn at noen har hvisket henne i øret at denslags ikke vil få henne inn i regjeringskontorene? Ja, at hun som lederen for Frps søsterparti i Danmark ikke har ryggrad?

Etter at du gikk av var partiet på topp med 30% oppslutning. Du sier at det bare kan gå nedover; og nedover gikk det gradvis etter at Siv Jensen overtok vervene dine. Men ærlig talt Carl; er det kanskje tilfeldig? At det går nedover med Frp? Når du altså ekskluderte Hedstrøm og Kleppe den gang for å fortelle folket sannheten? Den sannheten har jo vitterlig fått bein å gå på. Vi har fått et regnskap som tyder på at det koster å inngå avtaler med oljesjeikene i midt-østen. Vi har fått en Brochmann-rapport som taler sitt eget og særdeles ærlige språk. Vi har fått et europa som nå er i harnisk over å bli overkjørt av sine egne ledere. Høyre-radikale grupperinger dukker opp som paddehatter. Høyresiden i politikken blir sterkere for hvert år i alle land i europa. Gradvis har de bemerket seg, akkurat som Frp i sin tid. Men i motsetning til Danmark som nå igjen er på nedover-bakke fordi de trodde alt gikk på skinner, så har vi fremdeles ikke avklart forholdet vårt til den problematiske innvandringen av muslimer. Det nærmer seg et avgjørende valg og spør du meg, ser jeg ikke bort fra at de borgerlige; les: Høyre og Frp vil rote seg bort atter en gang. Ja som de gjorde i 2009.

Det er ikke skattenivået folk er opptatt av. Det er innvandring. Erna har ikke lyst til å være ekkel. Siv tør ikke hun heller, legge seg ut med Erna, for det vil hindre henne og holde seg på godfot med henne. For Erna er grei hun, så lenge Siv danser etter hennes pipe, og så mye «jern» i henne er det da ikke heller. Nei, dessverre tror jeg ikke på borgerlige overtakelse til høsten. Så lenge Høyre ikke vil bryte med handlingsreglen og så lenge Siv går stille i dørene og unnlater å tale velgernes språk. Partiets velgere; ja så tror jeg minsanten Frp kommer til å gjøre det dårligste valget noensinne denne gangen.

Synd forresten at Per Willy Amundsen forsvant over natten. Han hadde i allefall guts nok til å kalle en spade for en spade. Men han ble vel forflyttet han også? Du hadde jo ikke sansen for at en eller annen foran et valg mente at asylsøkere skulle interneres. Hvorfor ikke det? Vel. Ærlig talt så tror jeg du i boka di manipulerer. Du velger å fremstå som myk. En mann som gjerne feller noen tårer. Men ikke en gang kan jeg se at du snakker til de egentlige velgerne dine. De som har ett fokus og kun det: få stoppet innvandringen av muslimer.

Nei, du fikk vel så mye pes i din tid at du er blitt det som Valla skulle ha seg frabedt å bli kalt – en pusekatt. Og nå som du har lagt politikken på hylla og forholdet til din arvtager fikk seg en alvorlig knekk for ett par år siden, så er det vel like godt å fremstå som den hedersmannen du ønsker å være. Og da må du oppføre deg som det for å holde deg inne i varmen. Og da, ærlig talt nytter det ikke å snakke nedsettende om «folk». Og du vet hvordan det er; man blir gammel og blir som barn igjen. Barnslige og godslige tullinger; som glemmer snart det ene og snart det andre.

Nei, ærlig talt!

Ex-muslim har noe å si oss

I Spania bor en pakistaner; en vantro muslim etter Muhammeds beregninger. Han er asylant siden 2010 og nå skal han ha laget en muhammedsnutt på youtube. En islamkritisk sådan. Han ønsker fortelle oss det vi allerede vet men har godt av å bli påminnet om. At Muhammed var en morder og pedofil.

Belgia økte i begynnelsen av desember ifjor terrorberedskapsnivået til alvorlig. Årsaken til dette befinner seg altså i Spania. Derfra har man formidlet at en ny islamkritisk film er på trappene. Denne filmen er produsert av Imran Firasat som altså har laget en trailer på flere språk; der han selv figurerer i Madrid på Plaza de Colon, med det spanske flagget som bakgrunn.

Han sier i filmen at «hvis vi finner sannheten om Muhammed, kan vi finne sannheten om islam». Og dette: «var Muhammed en profet sendt av Allah eller var han en overgriper mot barn og en morder». Med andre andre ord det ene utelukker det andre, som jo er enkel matematikk.

Det er jo nesten så en kan ha lyst til å trykke Firasat til vårt kristne bryst. Og etter som tiden går og når det blir stadig flere muslimer som finner veien til sivilisasjonen i europa; vil vi gradvis se at skylappene deres forsvinner i takt med kristen opplysning.

I Spania er man usikker på hvordan denne mannen skal behandles. Man etterlyser juridiske motiver for å slette hans asylstatus. For Firasat blir forfulgt i Pakistan og har mottatt drapstrusler. Ergo nok til at han hadde fått helte-status i vårt land. Han mener sogar at islam som en organisert religion bør gjøres ulovlig. Så da er steget videre vil jeg tro, for dem som finner det fornøyelig å brenne boka deres så papiret knitrer. Og asken spres for alle vinder. Good riddans!

Fido vil ikke leke

Men det vil kameraten som tilfeldigvis lufter eieren sin. Hunder er intelligente og de er smarte. Får de mat så legger de seg flate. For eieren. Eller den som på tidspunktet vokter den. Eller trodde du at det var hunden som vokter deg?

Fido har fått en orange ring av plast i julegave. Nå skal den prøves ut på det store jordet utenfor her jeg bor. Eieren kaster ringen og som hunder flest så løper de etter alt som beveger seg. Hva enten det er en fugl eller en mus. Og fargerike ringer er vel å anse som teite objekter i hundens øyne. Men den forstår når eieren vil leke; og da vil den legge seg i selen som for tilfelle er løsnet. Og da er det helt andre motiv som står i hodet på hunden. Ja om den fikk velge selv så hadde den løpt så langt den bare kunne. Men så smart er den, at når eieren roper så betyr det giv akt. Og såpass forstår den også at forsvinner eieren så forsvinner matfatet. Og mat det spiser hunden. Men ikke bare det, finner den en hundelort på sin tisse-tur så gomler den litt på den også. For er det noe den er opptatt av så er det å fylle magen. Uansett hva det er. Trodde du kan kanskje at Fido bryr seg om konfekten du fikk til jul? Som du i din elskverdighet stapper den full med når den sitter der og ser bedende opp på deg?

Nei, Fido gjør det som faller den inn. De siste årene er det blitt populært å berømme den med godbiter. Du ber den komme tilbake til deg og den vil alltid gjøre det hvis du engang har lært den at den da vil få noe godt. Ja, som sagt om det så er en hundelort vil den komme tilbake når du roper. Du bør trene hunden tidlig når den er valp. Du bør være klar på at du er sjefen. Og da er det viktig at du er konsekvent.

Her på jordet foran huset der jeg nå bor har jeg hatt fornøyelsen av å være vitne til hundeeiere som enten allerede har forstått dette, eller hundeeiere som klart viser tegn på å ha lest noe om hundeoppdragelse, men som ikke helt forstår hundens personlighet. Fido som fikk en orange plast-ring til jul, har gjennomskuet eier og gidder ikke være med på leken. Eier gjør seg interessant og tar sats foran øynene på Fido, som for lengst har forstått at den må spille med. Ringen kastes opp i luften - og Fido som er smart gjør et kokett hopp i luften og setter av gårde. Endog i retning av den orange ringen. Men hva skjer? Han løper forbi! Hvor? Jo, bort til den nærmeste grønne tua som stinker av piss. Etter andre hunder. Der setter den snuta ned i graset og der blir den stående som en annen idiot.

Apport, skriker eier. Ingen respons. Eieren går bort, sier nei og drar Fido i båndet. Bort fra det stedet som Fido aller helst vil snuse på. Og snuse det er hunder veldig glad i. Spesielt i andre hunders romper. En hundetype som er kjent for å være en kåt jævel er puddelen. Store og små, de hopper på det meste. Om det så er beinet ditt så er de helt fra seg av begeistring.

Men så var det Fido. Han har nå gjentatte ganger demonstrert at denne orange plast-ringen den er kjeeeedelig! Han gidder bare ikke være med på leken. Eieren blir sur og slår den lett på snuta. Fido skuer med et uskyldsrent blikk tilbake og vil gjerne si noe - men får det ikke til.

Men så skjer noe. Fido er plutselig ikke lenger alene på jordet sitt. En stor puddel kommer byksende. Og han er leken. Fidos eier tenker som så at den idioten av en Boxer som så demonstrativt har neglisjert hennes innspill (boxere er forøvrig ikke dumme, jeg vet det) hun kaster den orange plast-dingsen nå - for å glede den nyankomne puddelen, som mer enn gjerne er med på leken. Ser man det ser man det! Puddelen Pedro løper etter i kåte byks; og der – der snapper han faktisk ringen i luften. Hurra! Endelig, tenker Fidos eier. Fido står fjetret ved siden av og følger med. Ved siden av eieren sin. Apport roper Fido, eh... eieren. Hva skjer? Puddelen Pedro legger fra seg ringen oppe i buskaset. Snuser litt; og så ? Jo - nå løfter den på det ene benet – og tisser! På den orange ringen! Det er så en kan gi seg ende over.

Og den orange ringen er det ingen som får tak i. Den sitter heretter nå fast i kjeften på Pedro - som kommer når det ropes, men som stikker av i det den vet at ringen vil bli tatt fra den.

Norske kjerringer i syden – nok en gang

På slutten av 80-tallet dengang vi vurderte å bosette oss på Costa del Sol var kysten et underholdende sted å være. Piano-barer og andre typer musikk-barer poppet opp som paddehatter. En kveld kunne man gå en løype opp i området rundt byen Fuengirola og nyte levende musikk alt fra 70-talls-låter til jazz. Alle hygget seg uten tvil. Så kom finanskrisen på slutten av 80-tallet og folk, og da som oftest dem som hadde satt det hele i gang, nemlig britene de dro hjem av ymse grunner. Så også undertegnede; og godt var nok det.

Her jeg overvintrer skal man idag lete lenge etter en britisk musikk-bar. Byen er befolket av få spanjoler men mange hollendere og nordmenn. Gaaaamle nordmenn. Eldgamle nordmenn. Og de skal ha seg frabedt litt musikk om det så kun var i helgene. En brite sa til meg, at han fikk ikke «lisens» av myndighetene her - «på grunn av bråk». For etter klokka 20 burde det være tyst om de gamle får bestemme; og det gjør de tydeligvis her.

Men et tips hadde vi fått om en bar langs stripa. Stripa er døpt om av undertegnede; fordi det der sitter fullt av alkiser hele dagen og glor. Utelivet etter at solen er gått ned har jeg ingen ide om, men vi bestemte oss for å undersøke nærmere et sted der musikere kunne komme å jamme. «Jam-session» som det heter på det språket. Vi slo oss ned og ble møtt med et ønske om at vi ikke måtte gå; gutta skulle bare ha en liten pause. Dette er ikke folk som får betalt normalt sett. De spiller gratis.

De startet opp med «Back in the USSR» om noen husker den. Deretter nok en rocka låt av The Beatles. Publikum var jo tross alt klienter fra den tiden. I bakgrunnen satt en gruppe på 3 kvinner. Norske. Og herregud å de skravla. Den sto ikke stille. Men ikke nok med det de fortalte hver sin historie og denne kunne oppfattes som svært privat til tider. Den ene sa f eks: «som om ikke jeg burde vetta det, jeg som har jobba i Barnevernet».

Bak oss satt et engelsk par; nærmere 60 enn 50 av utseende å dømme. Musikerduoen gjorde en fatal feil da de inviterte oss til å komme med ønsker. Det ble snart klart. For det tok ikke lang tid innen missis'en fra Engand skrek - «Santana»! Det ble stille fra scenen og de var slett ingen amatører på gitarene sine gutta fra Great-Britain. Men da ble det stille, gitt. «Eh, any other suggestions?» - «Why not Santana», argumenterte kvinnen atter en gang. Gitaristen innså hvilken brøler han hadde begått ved å invitere til ønske-konsert. «Could we come back to that, do you think?» - «What about Eagles then», hun hadde ikke tenkt å gi seg. - «Well (et sukk kunne registreres) let's figure it out and do a Johnny Cash instead, ay». - «Well okey then, as long as you do Eagles later on», svarte kjerringa mutt.

Johnny Cash sto som et skudd i lokalet og i bakgrunnen, som vi ikke kunne se fordi vi satt med ryggen til, ble det stadig mer støyende. De 3 norske kjerringene fra Norge hadde nå samlet seg om the English one, og nå tok de for seg av det de mente kunne være et passende sted og gjøre sine gymnastiske øvelser. Like foran inngangsdøra. De skrek og hylte som noen ville bavianer.

Og ikke nok med det, men da jeg omsider snudde meg for å få et bedre blikk over bråket, snudde mannen til den engelske kjerringa seg og sa muntert (skrek inn i øret mitt) «that is my wife»! - Han var så stolt over å proklamere dette at det ante oss at dette stedet nok ikke var noe for oss, tross alt. Brune steder kan være fornøyelige nok. Det er nok av opplevelser å ta av på sånne steder. Men dette!

Vi holdt forøvrig kjeft om vår egen nasjonalitet; og det var ikke med lite flau smak i munnen vi rømte stedet. At norske godt voksne kvinner kan oppføre seg på denne pinlige, perverse måten er vanskelig å akseptere. Selv forlot jeg stedet med en bemerkning fra en nordmann friskt i minne; han har bodd der nede siden 1996: «På det stedet setter i allefall ikke jeg mine ben»!

I Spania er det topp å være – men hvor lenge varer det?

Her jeg oppholder meg på Costa Blanca har jeg de siste ukene registrert at ting er i gjære. Og tanken er ikke bekvem. I alle fall ikke hva gjelder nordmenn som har satset pensjonen sin og alt de eier på å gjøre spanjol av seg. Jeg får et behov for å advare.

Og advarselen kommer fra en som en gang vurderte det samme. Og som nok ble saved by the bell; som betyr at jeg i aller siste liten havnet i en situasjon som nok reddet både meg og min datter. Aldri så galt så godt for noe som det heter. I en situasjon i livet når du ikke tenker klart, for å bruke en klisje, falt jeg for fristelsen om å endre livet mitt; uten å tenke klart nok over konsekvensene.

I de senere årene hører vi om barn som blir uskyldig ofre for ikke gjennomtenkte ideer om et liv som vil avgjøre deres fremtid. Barnevernet er sterkt engasjert her nede. Indirekte. Det norske som ikke har et ansvar for fastboende familier her kan ikke gjøre noe for alle disse ungene som etterhvert vil gå for lut og kaldt vann. Det behøver ikke nødvendigvis være uansvarlige foreldre som i utgangspunktet får problemer. En enslig mor eller far eller et par med barn kan ha store planer for barna sine. De tenker skole og utdannelse og kan ikke se at barna vil lide i andre miljøer selv om kulturen ikke er lik den norske. Men spør du meg tenker de ikke på det tidspunktet i livet sitt særlig lenger enn nesa rekker.

Og spør du meg burde barnevernet settes inn allerede når foreldrene tar barna ut av norsk skole straks innen det blir klart at de planlegger et liv i sydens sol og varme. Det burde settes inn tiltak for å advare. Advare mot drømmen, som etterhvert for de aller fleste vil falle i grus. Dette gjelder vil jeg mene alle kulturer som velger å bosette seg i land de ikke umiddelbart føler seg bekvem i. Hva enten det er muslimer fra midt-østen som ikke finner seg til rette i kristne kulturer eller nordmenn som tror at de vil passe inn uansett.

Mitt barn gikk i spansk skole. Miljøet var tildels spansk da hun etterhvert hadde spanske venner. Og for meg var det viktig å bli integrert så fort som mulig. Snakke språket; bo i spanske strøk. Her på Costa Blanca blir de norske barna henvist til norske statlige skoler. Det blir for noen en strek i regningen. At barnet ditt vokser opp og fullfører norsk videregående uten å kunne tilfredsstillende spansk er ikke bra; for å uttrykke seg mildt. En ungdom i en statlig norsk videregående har kun to timer spansk i uken. De snakker engelsk så fort de får en sjans. For engelsk er tross alt det språket alle «kan».

Erfaring viser at disse når de kommer i opprørsalderen i tenårene ikke føler seg hjemme i Spania. De har norske venner men siden de ikke snakker språket godt nok vil de ha problemer med å finne seg en bra betalt jobb. Så de drar tilbake til Norge for å studere. Mens foreldre og søsken blir igjen i landet. De har jo tross alt etablert seg her. Og det de engang investerte i en bolig blir det nå bare vanskelige å få igjen siden boligprisene synker dag for dag. Økonomisk vil de tape hvis de skulle få hjemlengsel.

Så har du de gamle som ikke jobber. Eller uføre som nok ikke er så uføre at de ikke kan nyte livet. De er jo tross alt ikke lenket til en rullestol selv om de mottar uføretrygd. Mange årsaker til at de ikke makter å jobbe. Disse signaliserer overfor arbeidsløse spanjoler - som nå oftere og oftere må gå fra hus og hjem - at noen har det bra og faktisk langt bedre enn spanjoler nå kan drømme om. De vandrer gatelangs og bedriver et slaraffenliv på barer og kafeer på dagtid. De gir til kjenne at de nyter livet og solen og strandlivet når været tillater det. De legger igjen penger både her og der og signaliserer igjen at det er forskjell på oss og dem. Nordmenn og nordeuropeere som har flyttet hit en gang har bidratt til å holde hjulene i gang her i mange år. Gleden var i mange år gjensidig. Men nå er det slutt. Og hvis spanjolene oppdager at de etterhvert kun holder liv i oss ved å gjøre det komfortabelt for oss, vil de etterhvert avsløre at de føler seg utnyttet.

Disse som har løpt bena av seg for å gi oss service vil etterhvert innse at de blir behandlet som slaver. Og når humøret svikter uansett nasjonalitet så kan det bli ubehagelig å være nordmann i et land der vi ikke forplikter oss. Når vi lever et bedagelig liv fra morran til kveld. Uten å strekke oss lenger enn til å befale eller kreve vår rett for hver euro vi legger igjen. Vi kan alltids avslutte med et «por favor», men jeg er skeptisk til hvor lenge dette vil vare. Hvor lenge vi nordmenn og spanjoler vil komme til å være på samme «lag».

Her nede har man etablert seg i alle yrkeskategorier. Ikke minst eiendomsmeglere som i dagens finansielle situasjon har vendt oppmerksomheten mot Norge og det faktum at vi kan tilbys hus og hjem for «slikk og ingenting». Det blir stadig mer fristende og være boligkjøper og dessuten få sol og varme hele året med på kjøpet.

Når jeg går forbi aviskiosken og leser forsiden på VG i januar; der jeg kan lese over en stor blå/hvit overskrift at «det vil bli iskaldt i ukene fremover» da er det jeg tenker at det er sannelig godt at det er her jeg er. For jeg reiste fra 12 minus til 20 pluss i løpet av få timer. Med snø som lå 30 cm over bakken.

Det er da du må holde tunga rett i munnen. Å selge alt for å bosette seg fast kan komme til å bli noe du angrer bittert på. Når spanjolene ikke lenger gidder å løpe beina av seg for å tilfredsstille oss, da vil du kort sagt mistrives.