Hvordan bli kvitt rumenske tiggere

Rumenske sigøynere er plagsomme uansett hvor de dukker opp. I Spania hevdes av noen at spanjoler har det trangt økonomisk. Av andre at dette er en sannhet med modifikasjoner. Endog i Norge har vi folk som bor på gaten. Ikke våre unge narkomane. Men de samme plagsomme rumenske tiggerne de har i Spania. De formerer seg styggelig i England og verre skal det bli når bulgarerne som ligner veldig på rumenere og deres kultur vil oversvømme England i samme grad. Stakkars briter. Knut Hamsun mente Storbritania ville utslette seg selv.

I Oslo forsøker politiet å rydde opp så godt de kan. Men de har ikke gode nok lover å håndheve fordi vi har noen døgenikter av noen politikere som ikke ser driten som samler seg overalt og plager folk med sitt nærvær. Rumenske tiggere blir ryddet fra den ene parken til den andre. Men de gode rådene/tipsene uteblir. For i Norge er vi så forbannet politisk korrekte at halvparten kunne være nok.

Til politiet i Oslo har jeg råd. Det er plukket opp fra en kilde her nede som kan fortelle om hvordan spanjolene selv ordner opp for å kvitte seg med problemet «rumenske tiggere». Og det fra den spanske hovedstaden, Madrid. For andre år på rad har man sett seg lei på disse plageåndene. Og siden politiet i Spania heller ikke har tilfredsstillende lover de kan håndheve; de er jo medlemmer av EU og da må de passe seg. At Norge ikke er medlem er en sannhet med modifikasjoner; EU-regler hoper seg opp i hauger foran norske byråkrater og venter bare på å bli implementert i våre egne norske lover.

Men altså er tipset hentet fra Madrid. Rumenske tiggere oppfører seg på samme måte som i Norge. De sover ute under broer eller inne i bakgårder. Eller i parker rundt om. Om dagen gjemmer de madrassene sine; og sånn gjentar det seg hvert eneste døgn. Men i Madrid er det visst håp frem til tilfredsstillende lover er på plass, for som på Costa Blanca har man sett seg så lei på at man ikke får gå i fred for disse plageåndene at de nå bare venter på å få en slutt på det. Det lokale politiet er overalt og mer tilstede enn i Norge. Men etter å ha forsøkt å rydde opp i Madrids gater og bakgårder i ett år er politiet gått lei. Nå overlates problemet til de fastboende som nå har tatt saken i egne hender. Noe vi nok vil se endrer seg i flere store og mindre byer etterhvert ikke bare i Norge men ellers i Europa.

I Madrid vasker man gatene selv utenfor sitt eget domene. Utenfor butikker og gårder. Og i spanske gårder er det vanlig med det som på fransk heter concierges som tar seg av den jobben; også. Siden politiet er fraværende bruker de nå det rengjøringsmidlet de bruker å vaske gatene med - til å spraye på tiggerne. Dette har vakt oppsikt fordi når det blir kuldegrader legger dette stoffet seg som is på fortauene. Det blir glatt.....Men som de sier; greit, vi skal ikke gjøre det når det er kuldegrader. Men så fort det blir varmegrader kommer vi til å fortsette. Nå har vi nemlig fått nok!

Herlig? Jeg tror at vi også i Norge om ikke lenge vil få de samme tilstandene. Borgere som samler seg sammen om oppdragene; anarkistiske tilstander. For Demokratiet - det er sannelig ikke mye verdt om dagen!

Som et apropos til andre typer tiggere har vi her en gjeng senegalesere, svarte som i natta. En pest og en plage. Den kilden som har informert meg om ovenstående kan fortelle at politiet vet råd hva gjelder denne type problem og bruker det for alt det er verdt. Som vi vet selger denne type plageånder vesker, briller, CD'er, DVD'er, klokker – you name it. I en by som El Campello har politiet gått til aksjon. Fire tusen - 4.000 ulovlige falske dupeditter er konfiskert. For eureka – det er jo ikke lov til å selge falske varer! Ikke bare er varene falske - men man skal ha en lisens for å selge varene også - og det har de ikke, for de er jo her ulovlig. Ergo det er bare å bruke hue og litt fantasi så løser man de fleste patetiske problemene vi også sliter med i Norge og da hovedsaklig i Oslo.

Golfregler: Ja, men ikke i spansk golf

Hvis man går inn for å presse sannheten frem lenge nok så vil den komme frem i lyset.

Her jeg bor nå ligger det en «åkerlapp» av en golfbane. Den tilfredsstiller selvsagt ingen av de opprinnelige golfreglene alle golfspillere skal ha med seg på golfbanen. På denne golfbanen som de kaller en golfklubb ligger utslagfeltene tett i tett. Har du litt peiling og tilhører du dem som ikke fikk golfkortet pr postoppkrav; noe som man idag i realiteten kan få pga nye regler «om at alle kan spille golf» derfor ingen spesielle offisielle krav. Dette vet jeg fordi jeg selv ble golfer etter en ganske streng eksamen for mer enn 15 år siden da det het det grønne kortet.

Har ved ett par anledninger besøkt denne klubben og tenkt at den er en treningsbane. Det er plass til 9 hull, og greenene og utslagfeltene ligger tett i tett. Fra første hull slår du i retning en green. Bare det er oppsiktsvekkende. Det fordi den ligger kun 100 meter unna. Da jeg besøkte klubbens «pro», Miguel må han ha følt at jeg var høy på pæra. I butikken hans rett over gaten fra klubben tok jeg en prat og ba om info om de nærmeste klubbene på Costa Blanca. Ja, svarte Miguel, «proen», vi har jo denne klubben rett over gaten. Okeey, sa jeg, men nå tenkte jeg på en «ornt'lig» klubb. Det der sa jeg og pekte, er vel ikke annet enn en treningsbane? Jeg merket at han ble satt ut, vi fikk ikke noen god kontakt.

Et par uker senere gikk jeg innom klubben da det så ut som de spilte «på ornt'lig». Jeg passerte klubbhuset like ved første nedslagsfelt. Ble vennlig mottatt av en spansk spiller som var svært generøs. Mens vi står der og prater kommer det en golfball susende og traff mønet på det lille klubbhuset. Det ble straks en heftig stemning mellom oss og jeg lurte på hvor den ballen kom fra. Det var ingenting som egentlig skulle tilsi at den skulle i den retningen. Men sånn er det i golf, ikke alle er like flinke til å slå ballen rett frem. Vi forflyttet oss til fremsiden etter dette, da jeg begynte å insinuere at dette var risikabelt.

Hun dro meg med for å treffe Miguel som jeg hadde truffet før, og siden jeg ikke kan dy meg, forteller jeg at det var nære på at jeg fikk en golfball i hodet. Miguel ble litt snurt og svarte prompte at de hadde aldri hatt noen ulykker der i hans tid.

Idag var det igjen spill på banen og siden jeg denne gangen også håpet å treffe nordmenn som kunne gi meg litt inside-info gikk jeg bort til klubbhuset og ble møtt av Annika, en hollandsk litt yngre golfspiller. Hun skravlet i vei og fortalte om hvor morsomt de hadde det i denne klubben. Noen nordmenn, her da, spurte jeg. Ja, de to som står der sa hun og pekte, er norske. De viste seg å være engelske. Ingen nordmenn i spill denne gangen heller. Men bruker ikke du også denne klubben og banen kun til å trene på, da, insisterte jeg. Jo, men vi spiller også for seier her, og andre ganger setter vi oss i en buss og besøker andre klubber. Ja, noe større enn dette her da, sa jeg og pekte utover åkerlappen. Der folk sto tett i tett. Ja da, men dette er en ni-hulls-bane og vi er mer enn fornøyd. Du må bli medlem, du kommer til å trives, sa Annika. Uten tvil tenkte jeg der jeg ble presentert for hennes golf-venninner.

Senere tok jeg veien om banen på utsiden og i siste liten oppdaget jeg et utslagfelt med fire damer der inne i skyggen av et par palmer. Jeg ut til siden og nærmet meg så fort jeg kunne for at de skulle forstå at jeg nå var blitt oppmerksom på dem. Ingen ropte på meg, de slo i vei!

Og der, der var det visst en som nesten var blitt truffet. Selv så jeg ikke hendelsen men merket meg at de var blitt litt urolig. Derfra var neste stopp klubbens bar. Der utenfor satt jeg i ti minutter og akkurat i det jeg skulle reise meg for å gå – suste det en golf-ball - sier og skriver 10 cm fra meg rett forbi ansiktet mitt. Dette hadde jeg vitne på og han skrek til da det skjedde. Vi var begge skjønt enige om at dette var «dangerous».

Jeg var hva man trygt kan si fem sekunder fra å bli drept. Det er nemlig det du kan bli om du får en golf-ball i hodet. Bak baren viste det seg, lå ytterligere utslagfelt tett ved. Ergo burde denne baren ha ligget et helt annet sted, ikke der hvor man hadde satt ut bord og stoler for publikum.

Endelig fikk jeg syn for saken. Jeg hadde provosert golfere; jeg hadde provosert «proen» med at denne banen kanskje ikke holdt mål uten å si det i klartekst. Endelig ble det bekreftet. Ikke rart at nordmenn holder seg langt unna. Eller gjør de det? Hollendere, briter og spanjoler derimot....

Tyskere har jeg ikke møtt.