onsdag 2. juni 2010

Den slemme naboen; igjen: - «Noke gale?»

Oppdager henne et godt stykke oppe i gaten idet jeg låser meg inn gateporten. Fra gatedøren frem til heisen tar det få sekunder. Har akkurat hentet posten så jeg går raskt forbi. Trykker på heisknappen det første jeg gjør og håper for guds skyld at dette spetaklet som bor under meg ikke skal nå frem innen heisdøren er lukket bak meg. Jeg hører gatedøren åpne seg og lukke seg og har ikke mer enn trykket på heisknappen så kommer hun løpende i firsprang; hesblesende og griper tak i heisdøren som om det gjaldt liv eller død. Hun hadde altså sett meg; tiltross for den lange avstanden som det var mellom oss – hun der på fortauet og meg som låser meg inn. Denne gale kvinnen som ikke lenger er i jobb - men som nyter sitt otium daglig i "timesvis" på dass, kun med en tanke i hodet: kødde med varmtvannet!

Denne kvinnen er «steike gale»! Akkurat idet jeg tenker at gud hjelpe meg, jeg rakk det - snur jeg meg og oppdager dette skremmende synet. Hele kroppen protesterer, hårene på kroppen reiser seg og jeg rekker akkurat å presse meg forbi henne med beskjeden: «Å gud, la meg få slippe å ta heisen sammen med deg»! Hopper ut av heisen idet døren er iferd med å klappe igjen. Den rakk å hoppe ut av skinnen da dette kvinnemennesket rakk å stoppe døren og står nå og stagger. Det er ikke til å tro: hun må ha løpt for livet i et desperat håp om å få ta heisen sammen med naboen som hun hater som pesten. Og det tiltross for at skulle jeg møte på henne på trikken eller gaten så later hun som om hun ikke aner hvem jeg er. Hun demonstrerer endog sin forakt for meg såpass patetisk at hun gjerne setter seg sidelengs på trikkesetet slik at jeg ikke skal gå glipp av henne. Der sitter hun og tilsynelatende nyter situasjonen i sitt forstyrrede sinn. Hun er overbevist om at jeg er et offer. Hennes offer!

Etter å ha sluppet unna denne gangen også, og på sikker avstand fra heisen hører jeg henne rope etter meg: «noke gale»? Bergensk; hun er fra Bergen! Og hun gjør meg rett og slett dårlig! Jeg må innrømme det. Men offer? Hun får frem i meg den menneskelige følelsen av overlegenhet. Den følelsen jeg alltid får når jeg står overfor mennesker med denne forstyrrelsen. Jeg må innrømme det; jeg venter i spenning på neste trekk. Utfordringen!

Som fortalt tidligere har jeg forberedt en kommentar. Men denne kvinnen har en farlig personlighetsforstyrrelse. Hun har definitivt psykopatiske trekk. Men det er noe mer; noe sammensatt. Det er altså ikke for ingenting at hun nå har vært sykmeldt (iflg hennes arbeidsgiver) i mer enn 2 år. Men hun er 10 år yngre enn meg og burde vel strengt tatt vært tatt hånd om av helsevesenet. Lagt inn; sperret inne? Kanskje med et håp om at hun igjen kan bidra med sine kokekunster? Men spør du en psykolog om hvor man kan henvende seg for å få hjelp mot disse gale menneskene, så sier de konsekvent at denne diagnosen er noe de helst ikke uttaler seg om; - psykopati. Man har forlengst sluppet gærningene løs! Galehusene er nedlagt!

http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/04/naboen-ondskapen-og-dens-til-tider.html