Leser vi Bibel-historien om Jesus får man et inntrykk av en lavmælt ung mann som ikke gjør noen noe fortred. Han er født av en kjødelig kvinne - Maria, unnfanget ved den Hellige Ånd - i den hensikt å forkynne for menneskene løftet om en ny og paradisisk jord – men også for deretter å dø for alle menneskers synder. Ref. «Trosbekjennelsen» her.
De jødiske skriftlærde og fariseerne stilte ham ofte til veggs og prøvde alltid forgjeves å lure ham med sine spørsmål. Jesus svarte ofte i gåter men ikke alltid. Hans disipler var hans trofaste følgesvenner og de var oppriktig interessert i å lære.
I Matteus kap. 7 setter han disiplene på plass ved at han forbyr dem å dømme hverandre. Han sier noe vi alle burde merke oss: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (....) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye». - Ingen kan vel benekte at dette er utrolig godt sagt!
Disiplene er også interessert i å vite hva de må gjøre for å bli frelst. Og leser vi historien blir i alle fall en mann oppfordret til å selge alt han har og eier for deretter å følge Jesus. Men Jesus taler også om det mange idag lurer på, det at vi daglig blir konfrontert med religioner og ideologier som hevder at de er av Gud. Noen religioner tror ikke engang på Gud men følger sin egen filosofi.
Men Jesus sier rett ut at det er kun to veier å velge mellom; fortapelsen eller livet. Han snakker om glupske ulver og falske profeter. Og han snakker i gåter når han bruker «frukt» som en forklaring. Han sier at vi skal kjenne menneskene på «frukten» de tilbyr. Han sier som sant er bl a at «hvert tre som ikke bærer god frukt, (skal bli) blir hogd ned og kastet på ilden, fordi et dårlig tre er lite verdt når det gir dårlig frukt».
Han snakker altså om falske profeter. I den forbindelse er vi etterhvert godt kjent med profeten Muhammed her i Norge og resten av verden likeså; uten at jeg skal reklamere for den mannen. La det derfor bli opp til enhver å teste «frukten»! Og i den forbindelse kan det være på sin plass og vise til den «gyldne regel»: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er hva loven og profetene bygger på».
Selv har jeg det håp at Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde; de siste som skal få en jordisk oppstandelse. Jesus skal da gjøre et skille mellom sauer og gjeiter. Til mange vil han si dem rett ut (som det står )i Matt. Kap.7, vers 23: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett»!
Som sagt det skal komme profeter i Guds navn og forlede menneskene. Det har vært nok av dem opp gjennom årene. Men en spesiel mann har vi hørt spesielt mye om i den senere tid. Navnet begynner på bokstaven M. - La dere ikke lure!
Så blir det opp til enhver å velge den rette «sti». Og ikke å forglemme den «gyldne regel»! - Så enkelt er det!
Denne bloggen var ikke ment å skulle bli en blogg som retter seg mot forkynnelse. Men ettersom Norge og resten av skandinavia opplever en kulturkrise og der vi ser at ideologien islam gis stadig mer spalteplass i våre medier - og ikke minst der islam allerede har overtatt skolens programforpliktelse til å spre det kristne budskap i hht Grunnloven, ser jeg bloggen som en mulighet til å endre på dette faktum. Og samtidig oppmuntre andre bloggere som gir inntrykk av å ha et ønske om å spre Guds ord – og som dessverre bruker mer av sin tid på å fremstå som en motvekt til de politiske partier i landet – om å endre fokus!
tirsdag 20. april 2010
mandag 19. april 2010
Den katolske kirke: Guds' stedfortreder på jorden?
Etter som tiden går så fremstår den katolske kirke mer og mer som en kirke uten troverdighet. Selv katolikker i syd-europeiske land – de vi oppfatter som ihuga troende katolikker har vel forlengst forstått at noe er galt. De siste årene er da dette også bevist utover enhver rimelig tvil. Prester og biskoper er under lupen. Deres hellige kontrakt med Gud om å leve i sølibat er krenket – ikke bare som barne-overgripere men kanskje også på annet vis?
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
søndag 18. april 2010
Cinque Terre
Italia er mitt favoritt-ferie-land nummer to etter Norge. Landets historie og vakre natur fascinerte meg allerede som ung dengang jeg var reiseleder for Tjæreborg Rejser. Dengang da jeg guidet full buss mellom København og Lago Maggiore; en utrolig vakkert beliggende innsjø nord i Italia. Hver 14 dag startet jeg turen nedover gjennom Tyskland og Sveits for endelig å gjøre 1 uke stopp i Baveno en liten by ved innsjøen. Den uken guidet jeg reisefølget mitt i Monte Rosa, Milano og noen landsbyer i regionen.
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
fredag 16. april 2010
Reklame er sååå ut!
Takk og lov for Adblock Plus! Etter å ha fjernet manuelt all reklame fra nettsidene til VG for noen uker siden kunne jeg endelig lese nyheter uten å bli forstyrret av «bannere» og all slags reklame som etterhvert har gjort meg mer og mer irritert. Nettsiden så nesten litt naken ut og jeg vurderte å gjenopprette noe for å få litt mer farge på siden. Jeg hadde beholdt bilder men det var alt.
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
onsdag 14. april 2010
Smerter - hva er det?
Har siden jeg var i 20-årene slitt med skjellet- og muskelsmerter. Jeg har strukket meg langt i å gjøre det som ble forventet av meg og har skrudd termostaten så langt opp at den ikke lot seg skru lenger. Det siste som et bilde på det som skjer med kroppen hvis du ikke tar signalene på alvor. Ansvaret for min familie ble for tyngende og kroppen sa tilslutt fra og jeg fikk den mistenkelig diagnosen fibromyalgi. Mistenkelig fordi det ikke kan påvises noe objektivt ved blodprøver.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
mandag 12. april 2010
Menneskene idag og på Noas tid
Før Jesus inntok minnemåltidet med sine apostler gikk han rundt i Jerusalem med dem. Etter å ha drukket vinen med dem etter måltidet sa han at dette var det siste måltidet med dem inntil han skulle komme igjen.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
søndag 11. april 2010
Den ondskapsfulle naboen
Som ung så jeg «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen som en sprø mann på et galehus. Dette var på en ikke akkurat liten kino men i en forholdsvis liten by i Norge som idag ikke lenger er en forholdsvis liten by men en by som er svært populær på Østlandet. Jeg husker at jeg var en av de få som lo av denne filmen. Ja, jeg husker endog at de jeg var på kino sammen med hysjet på meg og jeg forsto at denne filmen for de mange tilstedeværende var «dead serious». Men like fullt kan jeg huske at jeg gapskrattet av den galskapen som Jack fremstilte i sin rolle som antagelig passet ham perfekt. Ved senere anledninger i andre filmer har han jo fremstått som en person med sans for det surrealistiske. «Heksene i Eastwick» var også en film jeg tror han koste seg i - i rollen som ja; en gal og forskrudd mann.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
mandag 5. april 2010
"Trosbekjennelsen"
Har aldri hatt et forhold til den norske stat's kirke. Men det jeg måtte ha hatt, tok defintivt slutt den dagen da den norske stat ved sosialistene bestemte at alle veier fører til den Sanne Gud. Og noe som man deretter skulle forføre de minste med gjennom x-antall års statlig skolegang.
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
søndag 4. april 2010
Heidi Montag: «Mom, am I beautiful now»?
Er du like fascinert av enkelte reality-show som undertegnede er det muligens av forskjellige grunner. Kanskje drømmer du om å være ung og vakker? Eller finner du det mest underholdende å kunne bruke din psykologiske sans? Gjette deg frem til hvem som ender opp med hvem?
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
lørdag 3. april 2010
Spøkelset på «Tømte-hytta»
Som tidligere fortalt har jeg et forhold til naturen og har sansen for den litt primitive ferien der jeg kan ligge i telt. Etter mange år med ferier langt unna denne opplevelsen gjorde jeg alvor av en trang jeg hadde i mange år – vandre omkring med kun en sekk på ryggen. Mine hjem ble for noen år fremover vandrehjem, telt og turisthytter. Så da muligheten bød seg, lagret jeg eiendelene mine og la ut på tur; den første i 3 uker i Rondane - der jeg forøvrig gikk meg vill.
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
fredag 2. april 2010
Jesus' siste måltid med apostlene og den nye "pakt"
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Lukas kap. 22, vers 14 -
Lukas kap. 22, vers 14 -
torsdag 1. april 2010
Hyttevert på Røvollen i Femundsmarka
Mitt favorittprogram på TV nå om dagen er 71grader nord. Det er interessant å følge kjendisene som for tiden får prøvd kreftene sine. Hadde jeg vært ung idag hadde jeg garantert prøvd meg om muligheten bød seg.
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
tirsdag 2. februar 2010
"Feeling good" - Michael Buble med David Foster orchestra
http://www.youtube.com/watch?v=xflw1JIctTI
"I just haven't met you yet" - Michael Buble
Jenta som deltar i videon er nesten like vakker som min datter ;) Og - hun og Michael Buble er nå et par i flg sladrepressen.
http://www.youtube.com/watch?v=1AJmKkU5POA&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=1AJmKkU5POA&feature=related
torsdag 28. januar 2010
Kjelling på benken i 15 minutter!
Ser at Robert Hedin skal ha seg frabedt en psykolog som partner under EM. Det samme mente Kjelling etter kampen mot Kroatia for et par år siden. Og skal jeg være ærlig tror jeg neppe en psykolog er svaret. Isåfall bør psykologen være en del av teamet. Psykologer er overvurdert.
At laget skal ha vært forfulgt av uflaks blir en for lettvint konklusjon. Men å være istand til å analysere hva herrelandslaget lider av må være alfa og omega for senere kamper. Og om ikke Hedin er istand til å gå i seg selv så har vi jo Gjekstad og Scheie i panelet som ikveld ikke gikk av veien for en analyse. Og den var streng. Hedin fikk så vi nesten kunne se at ørene flagret. Og absolutt berettiget. Han tok noen ukloke avgjørelser. Og det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor ingen av de «nye» og fremadstormende gutta som henger med i følget ikke får prøve seg; og det selvsagt fra begynnelsen. Vi vet at Steinar Ege er en av de beste målvakter som finnes innen denne idretten. Men ikke minst fordi mannen kanskje burde pensjoneres for sin egen helse skyld, så må vi bruke de spillerne vi har. Og manglende bruk av Ole Erevik gjør jo ikke akkurat Erevik bedre ved at han må sitte på benken. Og hva med Magnus Dahl?
Det nåværende laget har vært å anse som «bænkers» de siste årene. Men det kan vel ikke være noen tvil om at det er enkelte av lagets enere som ikke nødvendigvis bør pensjoneres. Men for å slippe at de ender med stokk alle som en innnen de fyller 40 - så er det vanskelig å forstå - som Gjekstad også hisset seg opp over – at Hedin ikke benytter seg av dem som antagelig bare blir mindre og mindre motivert etter som årene går - når de vises så lite tillit.
Var forresten Kristian Kjelling «dett i nesa»?
At laget skal ha vært forfulgt av uflaks blir en for lettvint konklusjon. Men å være istand til å analysere hva herrelandslaget lider av må være alfa og omega for senere kamper. Og om ikke Hedin er istand til å gå i seg selv så har vi jo Gjekstad og Scheie i panelet som ikveld ikke gikk av veien for en analyse. Og den var streng. Hedin fikk så vi nesten kunne se at ørene flagret. Og absolutt berettiget. Han tok noen ukloke avgjørelser. Og det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor ingen av de «nye» og fremadstormende gutta som henger med i følget ikke får prøve seg; og det selvsagt fra begynnelsen. Vi vet at Steinar Ege er en av de beste målvakter som finnes innen denne idretten. Men ikke minst fordi mannen kanskje burde pensjoneres for sin egen helse skyld, så må vi bruke de spillerne vi har. Og manglende bruk av Ole Erevik gjør jo ikke akkurat Erevik bedre ved at han må sitte på benken. Og hva med Magnus Dahl?
Det nåværende laget har vært å anse som «bænkers» de siste årene. Men det kan vel ikke være noen tvil om at det er enkelte av lagets enere som ikke nødvendigvis bør pensjoneres. Men for å slippe at de ender med stokk alle som en innnen de fyller 40 - så er det vanskelig å forstå - som Gjekstad også hisset seg opp over – at Hedin ikke benytter seg av dem som antagelig bare blir mindre og mindre motivert etter som årene går - når de vises så lite tillit.
Var forresten Kristian Kjelling «dett i nesa»?
onsdag 27. januar 2010
Håndball: En «lob» er det sleipeste som finnes
Plutselig var det Håvard Tvedten som ble syndebukken. Men - mindre enn to minutter før han bommet med sin straffe, så pælma Kristian Kjelling ballen i tverrliggern. Så missen til Tvedten kom da i grevens tid for Kjelling kan man vel påstå. Og den klemmen han angivelig ga Håvard som trøst var vel mer å regne som en trøst for sin egen blemme, som vel så mye kunne ha blitt norske mediers hovedoppslag etter kampen. En blemme som altså gikk i glemmeboken bare få sekunder etter at Bredeli bar seg ende over og skrek og bar seg som vanlig.
Nok en håndballkamp! Et varierende spill fra både den ene og den andre av lagets enere. En kamp mot nok en gjeng med grisete motspillere. Er dette en utvikling vi skal akseptere? Det ser ut som om manglende brillianse må kompenseres med ufine taklinger der man river hverandre ned som om det skulle være en brytekamp.
Lobben til Anders Eggert og straffen til Håvard Tvedten var det mest oppsiktsvekkende i den kampen. Tvedtens straffer er blitt forutsigbare. Først i gulvet i rasende fart for derettet å sprette over hodet til keeper og inn i mål. Bærre lekkert! Men hva som var enda vakrere var lobben til Eggert. Det vakreste jeg har sett under disse kampene. For som i tennis der «lob»-uttrykket er mest kjent - er det utspillet det man humrer mest over. Den er så sleip og så elegant og uforberedt at man - både publikum og spillere blir sittende eller stående alt etter som – med åpen munn og gane.
Hva en eplekjekk, dansk "fjortis" mener med sitt utspill i avisen om at nordmenn er «fjellæber» kan ikke forstås på annen måte at det er sånn de selv føler seg - danskene, når de missunnelige som de er hver vinter – drar opp i de norske alper og setter utfor med fare for både egne og andres liv. Snakk om fjell-aper!
http://en.wikipedia.org/wiki/Lob_%28tennis%29
Nok en håndballkamp! Et varierende spill fra både den ene og den andre av lagets enere. En kamp mot nok en gjeng med grisete motspillere. Er dette en utvikling vi skal akseptere? Det ser ut som om manglende brillianse må kompenseres med ufine taklinger der man river hverandre ned som om det skulle være en brytekamp.
Lobben til Anders Eggert og straffen til Håvard Tvedten var det mest oppsiktsvekkende i den kampen. Tvedtens straffer er blitt forutsigbare. Først i gulvet i rasende fart for derettet å sprette over hodet til keeper og inn i mål. Bærre lekkert! Men hva som var enda vakrere var lobben til Eggert. Det vakreste jeg har sett under disse kampene. For som i tennis der «lob»-uttrykket er mest kjent - er det utspillet det man humrer mest over. Den er så sleip og så elegant og uforberedt at man - både publikum og spillere blir sittende eller stående alt etter som – med åpen munn og gane.
Hva en eplekjekk, dansk "fjortis" mener med sitt utspill i avisen om at nordmenn er «fjellæber» kan ikke forstås på annen måte at det er sånn de selv føler seg - danskene, når de missunnelige som de er hver vinter – drar opp i de norske alper og setter utfor med fare for både egne og andres liv. Snakk om fjell-aper!
http://en.wikipedia.org/wiki/Lob_%28tennis%29
mandag 25. januar 2010
Kjærlighet
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1. Kor. Kap.13
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1. Kor. Kap.13
søndag 24. januar 2010
For alt er tomhet!
Hva «svarte natta» betyr for Kristian Kjelling er ikke godt å si. Det vet han best selv. Når han beskriver sin egen innsats - med mellom 15-20 forsøk på å få ballen i nettet og oppnår 3 scoringer da betyr vel svarte natta noe analogt med noe uforklarlig. Ikke til å undres over; han sa jo dagen før at det ikke var noe galt med formen. Men det var etter at han selv kunne sole seg i glansen av 8 scoringer – av hvor mange mulig? Akkurat det er uinteressant. Men «det går» som kommentatorene i TV2's panel sa det så karakteristisk - «opp og ned med Kjelling». Hvorfor kan man spørre seg. Siden det ikke skorter på formen iflg mannen selv.
Men hva gjelder egen innsats - som fremstår så skiftende fra denne spilleren - som mediene benytter seg mest av når laget vinner - og like mye av når laget taper - må det bero på flere omstendigheter. Uansett - han elsker å uttale seg om kampen og sin egen innsats når han selv fremstår som en vinner - og om laget generelt når det går dårlig. Åkke som – det er noe som ikke stemmer. Og for en som betrakter det hele på sidelinjen, er det fristende å gjøre seg noen tanker.
Livet er som de fleste vet urettferdig til tider og i perioder fremstår det som et eneste stort svart hull. Da er det underlig å betrakte andres tilværelse når det virker som om det går på skinner. For det går opp og ned her i livet. Og ingenting skal tas for gitt. Det har jeg forresten alltid visst noe om. Og ikke alltid er det avgjørende hva du selv gjør livet til. Omstendigheter utenfor din egen kontroll er nok til å vippe enhver av pinnen. Men noen velger å ta livet og de lykkelige omstendighetene for gitt og lever i en nesegrus lykksalighet over sin egen daglige tilværelse uten tanker for andre. Mens andre blir sittende å måpe over livets urimeligheter og bare venter på sitt eget endelikt.
Og kanskje er det en tid for alt?
4Jeg så igjen på all den urett
som blir gjort under solen.
Jeg så de undertryktes tårer,
og ingen trøstet dem.
De som undertrykte dem,
hadde makten i sin hånd,
og det var ingen som trøstet.
2 Da priste jeg de døde lykksalige,
de som var borte for lenge siden.
De har det bedre enn de levende,
de som ennå er i live.
3 Men lykkeligere enn begge
er de som aldri har levd og sett
det onde som blir gjort under solen.
4 Jeg så at alt strev og all dyktighet
kommer av at den ene misunner den andre.
Også dette er tomhet og jag etter vind.
5 Dåren legger hendene i fanget
og tærer på sitt eget hold.
6 Det er bedre å ha en håndfull
og få leve i ro,
enn å ha begge hendene fulle
og streve og jage etter vind.
7 Enda mer har jeg sett
av tomhet under solen.
8 En mann kan stå helt alene,
uten sønn eller bror,
og likevel er det ingen ende
på alt han strever med;
hans øyne blir ikke mette av rikdom.
Fra Forkynneren.
Men hva gjelder egen innsats - som fremstår så skiftende fra denne spilleren - som mediene benytter seg mest av når laget vinner - og like mye av når laget taper - må det bero på flere omstendigheter. Uansett - han elsker å uttale seg om kampen og sin egen innsats når han selv fremstår som en vinner - og om laget generelt når det går dårlig. Åkke som – det er noe som ikke stemmer. Og for en som betrakter det hele på sidelinjen, er det fristende å gjøre seg noen tanker.
Livet er som de fleste vet urettferdig til tider og i perioder fremstår det som et eneste stort svart hull. Da er det underlig å betrakte andres tilværelse når det virker som om det går på skinner. For det går opp og ned her i livet. Og ingenting skal tas for gitt. Det har jeg forresten alltid visst noe om. Og ikke alltid er det avgjørende hva du selv gjør livet til. Omstendigheter utenfor din egen kontroll er nok til å vippe enhver av pinnen. Men noen velger å ta livet og de lykkelige omstendighetene for gitt og lever i en nesegrus lykksalighet over sin egen daglige tilværelse uten tanker for andre. Mens andre blir sittende å måpe over livets urimeligheter og bare venter på sitt eget endelikt.
Og kanskje er det en tid for alt?
4Jeg så igjen på all den urett
som blir gjort under solen.
Jeg så de undertryktes tårer,
og ingen trøstet dem.
De som undertrykte dem,
hadde makten i sin hånd,
og det var ingen som trøstet.
2 Da priste jeg de døde lykksalige,
de som var borte for lenge siden.
De har det bedre enn de levende,
de som ennå er i live.
3 Men lykkeligere enn begge
er de som aldri har levd og sett
det onde som blir gjort under solen.
4 Jeg så at alt strev og all dyktighet
kommer av at den ene misunner den andre.
Også dette er tomhet og jag etter vind.
5 Dåren legger hendene i fanget
og tærer på sitt eget hold.
6 Det er bedre å ha en håndfull
og få leve i ro,
enn å ha begge hendene fulle
og streve og jage etter vind.
7 Enda mer har jeg sett
av tomhet under solen.
8 En mann kan stå helt alene,
uten sønn eller bror,
og likevel er det ingen ende
på alt han strever med;
hans øyne blir ikke mette av rikdom.
Fra Forkynneren.
lørdag 23. januar 2010
Har du et usedvanlig stort ego?
Hva er narsissisme? Denne diagnosen som vi mener kjennetegner mennesker som har et usedvanlig stort ego. Historien om Narsissus er vel ikke alle kjent med, men den handler kort fortalt om han som oppdaget speilbildet av seg selv i et stille vann og falt i staver over hva han oppdaget; seg selv.
La meg først slå fast at jeg er ikke ekspert på faget psykologi; jeg har kun ett års studier på Blindern bak meg. Men finner du en utdannet psykolog som kjenner til denne diagnosen, som har stor likhet med psykopati – så er du mildest talt heldig. Ja heldig, fordi mennesker med denne diagnosen etterlater seg mange ulykkelige ofre i kjølvannet.
Å komme ut for en narsissist eller en psykopat er en surrealistisk opplevelse som går over år hvis det er ditt eget familiemedlem. Ofrene får altså ingen hjelp og har stort sett ingen andre å betro seg til enn «foreningen for psykopatiofre». Dette er det flere grunner til. Psykopaten gjør ikke alle til ofre; i allefall ikke mange samtidig. Men i nære forhold der ofret har blottlagt sine såre og svake sider er det bare peace-of-cake for psykopaten å holde trakasseringen gående. Hvis dette gjelder den som verken kan eller finner at den løsningen er god for alle parter - at han/hun «løper» fra psykopaten. For det eneste rådet ofrene tilbys er nemlig det: løp så fort du kan, eller la deg gradvis ødelegges. For ødeleggende er det! Et offer vil gradvis miste lysten til å leve, mister enhver gnist av initiativ - og ender vel de fleste ensomme og misforstått.
Narsissisten er nemlig en meget sjarmerende person; både kvinner og menn kan ha denne personlighetsforstyrrelsen. Han/hun er dyktig på å manipulere og mangler empati; evne til «å føle med andre mennesker».
De senere års forskning, empiri og teori legger nå til grunn en todeling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse: Overt Narcissism og Covert Narcissism. Om dette kan du lese på Wikipedia. Og her fremstår den sistnevnte typen personlighet som sårbar, sensitiv og stadig på utkikk etter kritikk.
Ser ingen grunn til å belære leserne ytterligere, som kan lese seg til denne diagnosen, som forøvrig ikke finnes i det europeiske diagnosesystemet ICD, men derimot i det amerikanske diagnosesystemet DSM («Narcissistic Personality Disorder»).
Skal heller ikke gå inn på de begge typene av narsissisme, kun den som mange nok har vært i nærkontakt med; Covert Narcissism. Nå hevdes det at det i alle mennesker bør finnes en aldri så liten narsissist og at vi imotsatt fall forblir selvutslettende - og det er ikke sundt.
Det finnes en sjekkliste utarbeidet for deg og meg der vi kan teste oss ut, en liste det er tvilsomt at psykopaten vil teste ut, da psykopaten overhode ikke har noen feil, iflg ham selv. Jeg trykker derfor sjekk-listen for «covert narcissism»:
1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.
2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.
3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.
4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.
5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.
6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.
7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.
8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.
9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.
10.Jeg føler meg brydd når andre menesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.
Denne skalaen kan du bruke:
1= usant, helt uenig
2= utypisk
3= nøytral
4= typisk
5= sant, helt enig
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/10/narsissistens-dilemma.html
La meg først slå fast at jeg er ikke ekspert på faget psykologi; jeg har kun ett års studier på Blindern bak meg. Men finner du en utdannet psykolog som kjenner til denne diagnosen, som har stor likhet med psykopati – så er du mildest talt heldig. Ja heldig, fordi mennesker med denne diagnosen etterlater seg mange ulykkelige ofre i kjølvannet.
Å komme ut for en narsissist eller en psykopat er en surrealistisk opplevelse som går over år hvis det er ditt eget familiemedlem. Ofrene får altså ingen hjelp og har stort sett ingen andre å betro seg til enn «foreningen for psykopatiofre». Dette er det flere grunner til. Psykopaten gjør ikke alle til ofre; i allefall ikke mange samtidig. Men i nære forhold der ofret har blottlagt sine såre og svake sider er det bare peace-of-cake for psykopaten å holde trakasseringen gående. Hvis dette gjelder den som verken kan eller finner at den løsningen er god for alle parter - at han/hun «løper» fra psykopaten. For det eneste rådet ofrene tilbys er nemlig det: løp så fort du kan, eller la deg gradvis ødelegges. For ødeleggende er det! Et offer vil gradvis miste lysten til å leve, mister enhver gnist av initiativ - og ender vel de fleste ensomme og misforstått.
Narsissisten er nemlig en meget sjarmerende person; både kvinner og menn kan ha denne personlighetsforstyrrelsen. Han/hun er dyktig på å manipulere og mangler empati; evne til «å føle med andre mennesker».
De senere års forskning, empiri og teori legger nå til grunn en todeling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse: Overt Narcissism og Covert Narcissism. Om dette kan du lese på Wikipedia. Og her fremstår den sistnevnte typen personlighet som sårbar, sensitiv og stadig på utkikk etter kritikk.
Ser ingen grunn til å belære leserne ytterligere, som kan lese seg til denne diagnosen, som forøvrig ikke finnes i det europeiske diagnosesystemet ICD, men derimot i det amerikanske diagnosesystemet DSM («Narcissistic Personality Disorder»).
Skal heller ikke gå inn på de begge typene av narsissisme, kun den som mange nok har vært i nærkontakt med; Covert Narcissism. Nå hevdes det at det i alle mennesker bør finnes en aldri så liten narsissist og at vi imotsatt fall forblir selvutslettende - og det er ikke sundt.
Det finnes en sjekkliste utarbeidet for deg og meg der vi kan teste oss ut, en liste det er tvilsomt at psykopaten vil teste ut, da psykopaten overhode ikke har noen feil, iflg ham selv. Jeg trykker derfor sjekk-listen for «covert narcissism»:
1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.
2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.
3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.
4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.
5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.
6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.
7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.
8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.
9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.
10.Jeg føler meg brydd når andre menesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.
Denne skalaen kan du bruke:
1= usant, helt uenig
2= utypisk
3= nøytral
4= typisk
5= sant, helt enig
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/10/narsissistens-dilemma.html
fredag 22. januar 2010
Håndball: «Lagspill er no' herk»!
«Det går jo opp og ned med Kjelling» - mente de to kommentatorene i TV2-panelet etter kampen på spørsmål fra Carsten Skjelbreid om Kjellings innsats. Og det kan man trygt si. To kamper på rad fremstår han som en som har mistet grepet. Den tredje scorer han 8 mål av - hvor mange mulige?
Nå vet vi jo vi amatør-publikummere som har fulgt med en stund - at for de norske håndballagene er lag-spillet det som gjelder. Personlig kaller jeg dette «å kaste gris». I utenlandske klubber får spillerne mer plass individuelt. Noe som har passet og passer Kjelling best. Det er da han kan sole seg i glansen av sine velrettede skudd. Om han ikke scorer i blinde, da. Noe han tydeligvis ikke gjorde så mange ganger i går mot Russland.
Men hva var egentlig stoda i går kveld? Under den første halve delen av kampen spilte gutta som normalt: et lagspill. Men så i andre skjedde noe som fikk noen og enhver til å stusse. Ikke nok med at Robert Hedin tydeligvis ikke fikk komme til orde med innspill i time-out, men gutta spilte individuelt! Lagspillet var som blåst bort. Hva skjedde egentlig? Er Hedin nå så deseperat at han lar gutta få gjøre som de vil? I så fall burde vi kunne vinne resten av kampene i EM i Østerrike med høy margin. For er det noe Kjelling er best på så er det når han får stor plass. Da er det ingenting som stopper den mannen.
For som sagt: «et ego med høy eksponeringsprosent - er sjelden et ego under kontroll».
http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/01/kjelling-handballens-eneste-idol.html
Nå vet vi jo vi amatør-publikummere som har fulgt med en stund - at for de norske håndballagene er lag-spillet det som gjelder. Personlig kaller jeg dette «å kaste gris». I utenlandske klubber får spillerne mer plass individuelt. Noe som har passet og passer Kjelling best. Det er da han kan sole seg i glansen av sine velrettede skudd. Om han ikke scorer i blinde, da. Noe han tydeligvis ikke gjorde så mange ganger i går mot Russland.
Men hva var egentlig stoda i går kveld? Under den første halve delen av kampen spilte gutta som normalt: et lagspill. Men så i andre skjedde noe som fikk noen og enhver til å stusse. Ikke nok med at Robert Hedin tydeligvis ikke fikk komme til orde med innspill i time-out, men gutta spilte individuelt! Lagspillet var som blåst bort. Hva skjedde egentlig? Er Hedin nå så deseperat at han lar gutta få gjøre som de vil? I så fall burde vi kunne vinne resten av kampene i EM i Østerrike med høy margin. For er det noe Kjelling er best på så er det når han får stor plass. Da er det ingenting som stopper den mannen.
For som sagt: «et ego med høy eksponeringsprosent - er sjelden et ego under kontroll».
http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/01/kjelling-handballens-eneste-idol.html