Heidi Montag: «Mom, am I beautiful now»?

Er du like fascinert av enkelte reality-show som undertegnede er det muligens av forskjellige grunner. Kanskje drømmer du om å være ung og vakker? Eller finner du det mest underholdende å kunne bruke din psykologiske sans? Gjette deg frem til hvem som ender opp med hvem?

Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.

Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».

Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?

Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!

I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?

Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran

«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran

http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/

Spøkelset på «Tømte-hytta»

Som tidligere fortalt har jeg et forhold til naturen og har sansen for den litt primitive ferien der jeg kan ligge i telt. Etter mange år med ferier langt unna denne opplevelsen gjorde jeg alvor av en trang jeg hadde i mange år – vandre omkring med kun en sekk på ryggen. Mine hjem ble for noen år fremover vandrehjem, telt og turisthytter. Så da muligheten bød seg, lagret jeg eiendelene mine og la ut på tur; den første i 3 uker i Rondane - der jeg forøvrig gikk meg vill.

Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.

Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!

Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.

Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.

Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.

Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:

Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!

http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21

Jesus' siste måltid med apostlene og den nye "pakt"

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Lukas kap. 22, vers 14 -

Hyttevert på Røvollen i Femundsmarka

Mitt favorittprogram på TV nå om dagen er 71grader nord. Det er interessant å følge kjendisene som for tiden får prøvd kreftene sine. Hadde jeg vært ung idag hadde jeg garantert prøvd meg om muligheten bød seg.

I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.

På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.

For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.

Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.

Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.

Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.

Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.

Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?

Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".

"Feeling good" - Michael Buble med David Foster orchestra

http://www.youtube.com/watch?v=xflw1JIctTI

"I just haven't met you yet" - Michael Buble

Jenta som deltar i videon er nesten like vakker som min datter ;) Og - hun og Michael Buble er nå et par i flg sladrepressen.

http://www.youtube.com/watch?v=1AJmKkU5POA&feature=related

Kjelling på benken i 15 minutter!

Ser at Robert Hedin skal ha seg frabedt en psykolog som partner under EM. Det samme mente Kjelling etter kampen mot Kroatia for et par år siden. Og skal jeg være ærlig tror jeg neppe en psykolog er svaret. Isåfall bør psykologen være en del av teamet. Psykologer er overvurdert.

At laget skal ha vært forfulgt av uflaks blir en for lettvint konklusjon. Men å være istand til å analysere hva herrelandslaget lider av må være alfa og omega for senere kamper. Og om ikke Hedin er istand til å gå i seg selv så har vi jo Gjekstad og Scheie i panelet som ikveld ikke gikk av veien for en analyse. Og den var streng. Hedin fikk så vi nesten kunne se at ørene flagret. Og absolutt berettiget. Han tok noen ukloke avgjørelser. Og det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor ingen av de «nye» og fremadstormende gutta som henger med i følget ikke får prøve seg; og det selvsagt fra begynnelsen. Vi vet at Steinar Ege er en av de beste målvakter som finnes innen denne idretten. Men ikke minst fordi mannen kanskje burde pensjoneres for sin egen helse skyld, så må vi bruke de spillerne vi har. Og manglende bruk av Ole Erevik gjør jo ikke akkurat Erevik bedre ved at han må sitte på benken. Og hva med Magnus Dahl?

Det nåværende laget har vært å anse som «bænkers» de siste årene. Men det kan vel ikke være noen tvil om at det er enkelte av lagets enere som ikke nødvendigvis bør pensjoneres. Men for å slippe at de ender med stokk alle som en innnen de fyller 40 - så er det vanskelig å forstå - som Gjekstad også hisset seg opp over – at Hedin ikke benytter seg av dem som antagelig bare blir mindre og mindre motivert etter som årene går - når de vises så lite tillit.

Var forresten Kristian Kjelling «dett i nesa»?

Håndball: En «lob» er det sleipeste som finnes

Plutselig var det Håvard Tvedten som ble syndebukken. Men - mindre enn to minutter før han bommet med sin straffe, så pælma Kristian Kjelling ballen i tverrliggern. Så missen til Tvedten kom da i grevens tid for Kjelling kan man vel påstå. Og den klemmen han angivelig ga Håvard som trøst var vel mer å regne som en trøst for sin egen blemme, som vel så mye kunne ha blitt norske mediers hovedoppslag etter kampen. En blemme som altså gikk i glemmeboken bare få sekunder etter at Bredeli bar seg ende over og skrek og bar seg som vanlig.

Nok en håndballkamp! Et varierende spill fra både den ene og den andre av lagets enere. En kamp mot nok en gjeng med grisete motspillere. Er dette en utvikling vi skal akseptere? Det ser ut som om manglende brillianse må kompenseres med ufine taklinger der man river hverandre ned som om det skulle være en brytekamp.

Lobben til Anders Eggert og straffen til Håvard Tvedten var det mest oppsiktsvekkende i den kampen. Tvedtens straffer er blitt forutsigbare. Først i gulvet i rasende fart for derettet å sprette over hodet til keeper og inn i mål. Bærre lekkert! Men hva som var enda vakrere var lobben til Eggert. Det vakreste jeg har sett under disse kampene. For som i tennis der «lob»-uttrykket er mest kjent - er det utspillet det man humrer mest over. Den er så sleip og så elegant og uforberedt at man - både publikum og spillere blir sittende eller stående alt etter som – med åpen munn og gane.

Hva en eplekjekk, dansk "fjortis" mener med sitt utspill i avisen om at nordmenn er «fjellæber» kan ikke forstås på annen måte at det er sånn de selv føler seg - danskene, når de missunnelige som de er hver vinter – drar opp i de norske alper og setter utfor med fare for både egne og andres liv. Snakk om fjell-aper!

http://en.wikipedia.org/wiki/Lob_%28tennis%29

Kjærlighet

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

1. Kor. Kap.13

For alt er tomhet!

Hva «svarte natta» betyr for Kristian Kjelling er ikke godt å si. Det vet han best selv. Når han beskriver sin egen innsats - med mellom 15-20 forsøk på å få ballen i nettet og oppnår 3 scoringer da betyr vel svarte natta noe analogt med noe uforklarlig. Ikke til å undres over; han sa jo dagen før at det ikke var noe galt med formen. Men det var etter at han selv kunne sole seg i glansen av 8 scoringer – av hvor mange mulig? Akkurat det er uinteressant. Men «det går» som kommentatorene i TV2's panel sa det så karakteristisk - «opp og ned med Kjelling». Hvorfor kan man spørre seg. Siden det ikke skorter på formen iflg mannen selv.

Men hva gjelder egen innsats - som fremstår så skiftende fra denne spilleren - som mediene benytter seg mest av når laget vinner - og like mye av når laget taper - må det bero på flere omstendigheter. Uansett - han elsker å uttale seg om kampen og sin egen innsats når han selv fremstår som en vinner - og om laget generelt når det går dårlig. Åkke som – det er noe som ikke stemmer. Og for en som betrakter det hele på sidelinjen, er det fristende å gjøre seg noen tanker.

Livet er som de fleste vet urettferdig til tider og i perioder fremstår det som et eneste stort svart hull. Da er det underlig å betrakte andres tilværelse når det virker som om det går på skinner. For det går opp og ned her i livet. Og ingenting skal tas for gitt. Det har jeg forresten alltid visst noe om. Og ikke alltid er det avgjørende hva du selv gjør livet til. Omstendigheter utenfor din egen kontroll er nok til å vippe enhver av pinnen. Men noen velger å ta livet og de lykkelige omstendighetene for gitt og lever i en nesegrus lykksalighet over sin egen daglige tilværelse uten tanker for andre. Mens andre blir sittende å måpe over livets urimeligheter og bare venter på sitt eget endelikt.

Og kanskje er det en tid for alt?

4Jeg så igjen på all den urett
        som blir gjort under solen.
        Jeg så de undertryktes tårer,
        og ingen trøstet dem.
        De som undertrykte dem,
        hadde makten i sin hånd,
        og det var ingen som trøstet.
     2 Da priste jeg de døde lykksalige,
        de som var borte for lenge siden.
        De har det bedre enn de levende,
        de som ennå er i live.
     3 Men lykkeligere enn begge
        er de som aldri har levd og sett
        det onde som blir gjort under solen.
     4 Jeg så at alt strev og all dyktighet
        kommer av at den ene misunner den andre.
        Også dette er tomhet og jag etter vind.
     5 Dåren legger hendene i fanget
        og tærer på sitt eget hold.
     6 Det er bedre å ha en håndfull
        og få leve i ro,
        enn å ha begge hendene fulle
        og streve og jage etter vind.
     7 Enda mer har jeg sett
        av tomhet under solen.
     8 En mann kan stå helt alene,
        uten sønn eller bror,
        og likevel er det ingen ende
        på alt han strever med;
        hans øyne blir ikke mette av rikdom.

Fra Forkynneren.

Har du et usedvanlig stort ego?

Hva er narsissisme? Denne diagnosen som vi mener kjennetegner mennesker som har et usedvanlig stort ego. Historien om Narsissus er vel ikke alle kjent med, men den handler kort fortalt om han som oppdaget speilbildet av seg selv i et stille vann og falt i staver over hva han oppdaget; seg selv.

La meg først slå fast at jeg er ikke ekspert på faget psykologi; jeg har kun ett års studier på Blindern bak meg. Men finner du en utdannet psykolog som kjenner til denne diagnosen, som har stor likhet med psykopati – så er du mildest talt heldig. Ja heldig, fordi mennesker med denne diagnosen etterlater seg mange ulykkelige ofre i kjølvannet.

Å komme ut for en narsissist eller en psykopat er en surrealistisk opplevelse som går over år hvis det er ditt eget familiemedlem. Ofrene får altså ingen hjelp og har stort sett ingen andre å betro seg til enn «foreningen for psykopatiofre». Dette er det flere grunner til. Psykopaten gjør ikke alle til ofre; i allefall ikke mange samtidig. Men i nære forhold der ofret har blottlagt sine såre og svake sider er det bare peace-of-cake for psykopaten å holde trakasseringen gående. Hvis dette gjelder den som verken kan eller finner at den løsningen er god for alle parter - at han/hun «løper» fra psykopaten. For det eneste rådet ofrene tilbys er nemlig det: løp så fort du kan, eller la deg gradvis ødelegges. For ødeleggende er det! Et offer vil gradvis miste lysten til å leve, mister enhver gnist av initiativ - og ender vel de fleste ensomme og misforstått.

Narsissisten er nemlig en meget sjarmerende person; både kvinner og menn kan ha denne personlighetsforstyrrelsen. Han/hun er dyktig på å manipulere og mangler empati; evne til «å føle med andre mennesker».

De senere års forskning, empiri og teori legger nå til grunn en todeling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse: Overt Narcissism og Covert Narcissism. Om dette kan du lese på Wikipedia. Og her fremstår den sistnevnte typen personlighet som sårbar, sensitiv og stadig på utkikk etter kritikk.

Ser ingen grunn til å belære leserne ytterligere, som kan lese seg til denne diagnosen, som forøvrig ikke finnes i det europeiske diagnosesystemet ICD, men derimot i det amerikanske diagnosesystemet DSM («Narcissistic Personality Disorder»).

Skal heller ikke gå inn på de begge typene av narsissisme, kun den som mange nok har vært i nærkontakt med; Covert Narcissism. Nå hevdes det at det i alle mennesker bør finnes en aldri så liten narsissist og at vi imotsatt fall forblir selvutslettende - og det er ikke sundt.

Det finnes en sjekkliste utarbeidet for deg og meg der vi kan teste oss ut, en liste det er tvilsomt at psykopaten vil teste ut, da psykopaten overhode ikke har noen feil, iflg ham selv. Jeg trykker derfor sjekk-listen for «covert narcissism»:

1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.
2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.
3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.
4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.
5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.
6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.
7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.
8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.
9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.
10.Jeg føler meg brydd når andre menesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.

Denne skalaen kan du bruke:

1= usant, helt uenig
2= utypisk
3= nøytral
4= typisk
5= sant, helt enig

http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/10/narsissistens-dilemma.html

Håndball: «Lagspill er no' herk»!

«Det går jo opp og ned med Kjelling» - mente de to kommentatorene i TV2-panelet etter kampen på spørsmål fra Carsten Skjelbreid om Kjellings innsats. Og det kan man trygt si. To kamper på rad fremstår han som en som har mistet grepet. Den tredje scorer han 8 mål av - hvor mange mulige?

Nå vet vi jo vi amatør-publikummere som har fulgt med en stund - at for de norske håndballagene er lag-spillet det som gjelder. Personlig kaller jeg dette «å kaste gris». I utenlandske klubber får spillerne mer plass individuelt. Noe som har passet og passer Kjelling best. Det er da han kan sole seg i glansen av sine velrettede skudd. Om han ikke scorer i blinde, da. Noe han tydeligvis ikke gjorde så mange ganger i går mot Russland.

Men hva var egentlig stoda i går kveld? Under den første halve delen av kampen spilte gutta som normalt: et lagspill. Men så i andre skjedde noe som fikk noen og enhver til å stusse. Ikke nok med at Robert Hedin tydeligvis ikke fikk komme til orde med innspill i time-out, men gutta spilte individuelt! Lagspillet var som blåst bort. Hva skjedde egentlig? Er Hedin nå så deseperat at han lar gutta få gjøre som de vil? I så fall burde vi kunne vinne resten av kampene i EM i Østerrike med høy margin. For er det noe Kjelling er best på så er det når han får stor plass. Da er det ingenting som stopper den mannen.

For som sagt: «et ego med høy eksponeringsprosent - er sjelden et ego under kontroll».

http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/01/kjelling-handballens-eneste-idol.html

Paulus’ brev til efeserne

1Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige [i Efesos]

Kapittel 2: vers 1

«Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.....»

Disse ordene er skrevet til alle mennesker som tror. Og har Bibelen som sin rettesnor.

Psykopaten og ofret - «På tide å komme seg videre»

Idet jeg skal avslutte min private serie om Psykopaten er det på sin plass å konkludere. Man er som offer nødt til å konludere for å komme videre i livet. Mine analyser, mine tvil og mine mange benektinger underveis er det nok mange som kjenner seg igjen i.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på psykopat-innleggene. Mye har tydeligvis vært i samsvar med det ofrene selv møter i sin hverdag. Mennesker som enten føler de har møtt seg selv i døra og bruker ufine metoder for å tie meg ihjel. Eller det kan bero på at de selv ikke er istand til å frigjøre seg fysisk fra psykopaten fordi de er økonomisk avhengig av ham/henne. Andre grunner kan være at de er stolte og allerede er så manipulert av løgner om ofret at de «ser ikke skogen for bare trær». Løgnene er så omfattende og er blitt bedrevet i så mange år at det er tilslutt blitt vanskelig å skille sannhet og løgn. Fordi noe vil alltid kunne peke på ofret.

Eksempelvis det faktum at de som utses som ofre selv fort blir fanget i nettet av spindel som virker lammende i begynnelsen. Men når ofret selv forstår ondskapen de møter fra disse menneskene og tar til motmæle så skjer det noe fundamentalt i hodet på psykopaten. Og ikke minst hos ofrets omgivelser. Disse registrerer frustrasjonen - men konkluderer at det «må være noe galt med henne». Ofret oppfører seg irrasjonelt og det er all grunn til å stille kritiske spørsmål om ofrets mentale helse.

Men når dette skjer blir psykopaten enda mer aggressiv. Og man kan om man er åpen for å studere vedk - med egne øyne konstatere at han ikke har gode hensikter. Men siden psykopaten bare blir proffere og mer utspekulert etter som han blir eldre og gjør seg erfaringer om hvor enkelt det er å føre sin omgangskrets og familie på avveier - så kan man registrere at støtene mot de han har manipulert i årevis bare blir mer og mer kreative. Når ofret da innser at dette skjer og er bevisst på metodene - er det selvsagt på sin plass å avsløre psykopaten. Man skal ikke la seg tråkke på!

Men som jeg tidligere har sagt så kan man i familieforhold, som eks vis hva gjelder en bror eller en far der det er enklere å ha avstand, oppdage at etter mange år da man trodde seg ferdig med psykopaten – har han/hun brukt tiden usedvanlig godt. Og om man er observant og innser at det er langt mer verdifullt å snu fokuset fra psykopatens løgner til ofrets mange og vonde utfordringer - så kan ofret håpe på at skjebnens lunefullhet snur og sannheten kommer for en dag. Det er lov å håpe. Men psykopaten er farlig!

Om du googler så oppdager man utrolig mange historier fra virkeligheten. Der er det mye å lese og lære. Og det er opp til deg hva slags forhold du skal ha til ofret i familien. Det har mest med modenhet og menneskelig innsikt å gjøre hva du velger; psykopaten eller ofret. Og ikke minst om du velger å være i psykopatens grep eller tar et oppgjør - ikke bare med psykopaten – men også med deg selv.

- Jeg har en oppofrende kjæreste og hun står virkelig på de gangene jeg spiller ....

«Det er altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen».

Har tidligere nevnt hverdagsmanipulasjonen. Der vi står i kassakøen og med litt ekstra sjarm får lov til å gå forbi fordi «du har et barn du må hente i barnehagen og neste buss går om 5 minutter».

Jeg vil hevde at hvis du ikke har denne evnen til å «bløtgjøre» andre i en sånn situasjon er du tapt. Det dette eksempelet dreier seg om er å appelere til andre menneskers godhet. Og dette er sundt, er min mening. Fordi det kan få oss til å føle at vi gjør en god gjerning. Vi ønsker være imøtekommende og ved å si «værsågod» du kan få min plass i køen; jeg har god tid» - så føler du deg straks bedre. Kanskje er du normalt en gretten og sur person - og det med god grunn. Men vi har alle behov for å vise oss fra vår godhets side ikke minst når vi ser takknemligheten lyser ut av øynene på den som – ja, manipulerer. For vi vet at han/hun gjør det og vi vet at vi kunne gjort det samme selv - men dette tiltross det løsner litt på den bitterheten vi ofte føler mot våre medmennesker pga en stressende hverdag og pga stressende forhold både i jobb- og familiesammenheng.

Manipulering som derimot brukes mot dine nærmeste for å oppnå noe du vet at du ikke er fortjent til, det er straks noe annet. La oss si at du lever i et forhold der hverdagen går opp og ned og der du vet du ikke alltid strekker til. La oss si at du vet at du har strukket strikken litt for langt og at du vet at du kunne ha vært imøtegående på punkter der du faktisk er blitt en stor egoist. La oss si at du har makta i begge ender. Du har kontrollen på pengene og mener at selvom samboeren din er verdt din respekt utover din vanlige deltagelse som samboer - så er du allikevel ikke villig til å vise henne den respekten samfunnet normalt forventer av deg. Kanskje hun ikke eier nåla i veggen. Kanskje hun vet at hvis hun forlater deg så får hun økonomiske problemer? Mange kvinner blir hos psykopater som er voldelige fordi de ikke har tro på at løsningen er å gå? Mange kvinner er fanget i en felle. De lever dag ut og dag inn uten den lojaliteten de burde kunne forvente.

Historiene er mange om disse kvinnene som blir værende i denne fella i årevis – og lider under åket men som etterhvert identifiserer seg med psykopaten. Og det tiltross for at det er ikke en eneste grunn for henne til å bli værende – annet enn den økonomiske.

Hvordan vil en person med psykopatiske trekk te seg for å holde henne fanget? Jo, han kan jo «kjøpe» henne ut på forskjellig vis. Låne henne kredittkortet så hun kan handle dyre ting til seg selv. Han kan gi henne komplimenter som: «Hun er verdens beste mor. Hun er der alltid for meg og jeg kunne ikke ha funnet en bedre støttespiller». Dette imidlertid er neppe noe han sier til henne privat. Det er adskillig større muligheter for at han sier dette offentlig. Er han stadig i medienes lys har han ekstra stor mulighet til å drive denne manipuleringen for å holde henne i – sjakk. Dette er ikke en form for manipulering vi setter pris på og gleder oss over. Dette er en form for manipulering som er syk og egoistisk! Det er som sagt altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen.

"Crazy Love" - Michael Buble

En tro kopi av skuespilleren Paul Newman som ung!

http://vodpod.com/watch/2336184-amazon-com-entertainment-michael-buble-crazy-love-detail

De tre burka-kledde bor i Aalborg

Den danske regjering har nedsatt et burka-utvalg og har kommet frem til ved nitid telling at det er sier og skriver 3 – tre – burkakledde kvinner i Danmark. Dette skal visstnok ha vært hemmelig, men mediene har allikevel greid å spore det opp. Hadde jeg visst om denne undersøkelsen hadde jeg kunnet bidratt til å fortelle danskene at disse 3 burkakledde kvinnene (går utfra at det er kvinner jeg registrerte) de bor i – Aalborg! I løpet av mitt 10 dager lange opphold i byen på Jylland i fjor høst, så jeg dem med egne øyne. De oppholdt seg stort sett ved bussholdeplassen.

Hvordan jeg vet det? Jo, som tidligere her på bloggen har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at Aalborg nok ikke er en «gourmet-by». Tiltross for mange hyggelige brune steder har de imidlertid en utmerket biff-restaurant i kvartalet til hoved-bussholdeplassen ved Hovedbanen. Fra de store panorama-vinduene i biff-restauranten kunne jeg uten problemer beskue de nevnte tre; – burkakledde altså. Jeg kan dessuten fortelle at disse så ut til å være fra Somalia.

Presis det inntrykket vi har fra Oslo. Fra Somalia! Og ikke bare på Grønland men også på beste vestkant; Frogner. I motsetning til de tre – burkakledde – i Aalborg er det adskillig flere i Osloregionen. Det er bare å ta trikken forbi Gjestgiveriet på Stortorvet - østover via Storgaten. Ikke særlig langt forøvrig og man kan konstatere at burkakledde kvinner (og menn?) desidert er i flertall. De flagrer av gårde i sine teltlignende gevanter med barnevogn og en hel ungeskokk på slep. Fargerikt? Neiiiii – det vil jeg ikke si! Heller problematisk; man får en følelse av å ikke høre til. En følelse av å være fremmed i sin egen by.

Når vi vet at hijab, burka og dette teltlignende «plagget» som dekker alt – tilogmed øynene der man visstnok kan betrakte verden gjennom et gitter, er undertrykkende og kvinnefiendtlig - så burde det ikke være åpning for debatt overhode. Dette blir for meg så dumt at jeg finner ikke ord for ytterligere utdypning om temaet. Hvilket i og for seg nok er like greit - da jeg merker at tanken om disse patetiske folka som renner ned «dørene våre» og har «slått seg ned på trappa vår» med sin sjuke ideologi - gjør meg dypt deprimert. Jeg har sagt i et annet innlegg her at burkaen burde bli et plagg som man kan spjåke seg ut i under det årlige karnevalet. Og kun da!

http://images.google.no/images?q=burka&oe=utf-8&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&um=1&ie=UTF-8&ei=-6VUS_uZKszJ-QbWgvHWCA&sa=X&oi=image_result_group&ct=title&resnum=5&ved=0CCYQsAQwBA

Kjelling – håndballens eneste idol

Som utdannet journalist må jeg innrømme at jeg gjerne tar avstand til den idolisering vi opplever fra sportsjournalister i de tabloide mediene. TV2 er svak for håndballsporten og det ikke uten grunn. Håndball fenger mer enn fotball fordi vi får kampene så nær inn i tv-stuene som overhode mulig. Spillerne er tett på kameraene og avstanden er særdeles kort mellom målfeltene. Og dermed korte tidsintervaller mellom hver scoring. Når ett lag scorer er det få skritt tilbake der motspillerne når i løpet av sekunder.

For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.

Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».

Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.

I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.

Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.

"Intet nytt under solen" av Annie Gun

Et utdrag fra romanen.

"Min manglende respons på hans løgn; om det nå var det, så ut til å overaske ham mer enn mitt neste spørsmål.
- Har vi et forhold?
Jeg sa det i en ertende tone og lente meg tilbake i stolen og ga inntrykk av at jeg mer filosoferte over denne tanken enn ventet på et oppriktig svar.
- Hvordan kan du forvente at vi skal ha et forhold nå. Jeg som har så mye å tenke på.
Einar kastet dramatisk på hodet og så ut av vinduet. På folk som hastet forbi utenfor. Tillot seg å dvele en stund ved et par som hadde stoppet opp på fortauet. Liksom for å ta seg inn. Tenke seg om.
- Greit det, Einar. Da forholder jeg meg til det.
Jeg hjalp ham nå. Jeg gjorde det lett for ham. Eller gjorde jeg det?
- Ja, om du mener at du vil ta igjen med meg, så får du.....
- Nei, nei for all del. Hvorfor skulle jeg det.
Altså insinuerte han dermed at jeg hadde mine grunner.
- Men ditt krav om frihet, slår vel begge veier, da?
Jeg rettet meg opp i stolen og ga utrykk for at jeg egentlig var helt likegyldig til svaret han nettopp hadde gitt meg.
- Som du vil, repliserte han overraskende.
Einar så ned og grep tak i servietten som han brettet ut over det ene låret. Han unnvek blikket mitt og fikk et umiskjennelig drag i ansiktet. Hele ham oste av ubehag. Et første tegn på tillitsbrudd var et faktum.
- Forstår du forresten hvordan jeg føler meg når du ikke svarer på mine henvendelser. At du slår av telefonen ustanselig, er ikke akkurat tillitvekkende.
- Vel, det må du bare akseptere. Jeg har så mye å tenke på om dagen og det privilegiet tillater jeg meg, svarte han irritert.
- Ja, men tillitvekkende er det ikke.
Han valgte å tie".

http://miasroman.blogspot.com/

Man blir som en balje på åpent hav

Å beskrive en psykopat uten å ha ham/henne nær inn på livet er håpløst. Å anbefale litteratur er enklere. Robert Hares' bok "Without Conscience" er en bok som anbefales varmt; jeg mener den nå utkommer i norsk oversettelse. Å anbefale norske forfattere som Lisbeth Brudal og Grethe Nordhelle gjør jeg enkelt ved å hevde at L. Brudals' bok gir et innblikk i fenomenet men gir allikevel et inntrykk av et overfladisk forhold til temaet; og jeg er overbevist om at hun ikke har vært et offer for psykopaten. Grethe Nordhelles' bok «Manipulasjon» går i dybden og selvom hun kanskje ikke har vært et offer så har hun helt klart mye dybdekunnskap om psykopatiske trekk. Selvom denne boken spesielt ikke tar for seg psykopaten men manupulasjon, som hun hevder er en grenseovergang til mulig psykopati. Hun skriver om «hverdagsmanipulatoren» - til den aggressive psykopat-typen. Ikke bare den voldelige som sitter i fengsel (forhåpentlig) men han/hun som bedriver sin daglige trakassering. Skal her forsøke å beskrive psykopaten og manipulatoren.

Denne personen har kun i oppveksten stått meg tett inn på livet. Da har han vist seg smålig i mange av livets situasjoner, og dermed fremstått så usympatisk at det ikke har falt naturlig å ha kontakt. Og ettersom jeg har vokst opp med en far som helt klart har psykopatiske trekk så lærte jeg tidlig å kjenne lusa på gangen. Tiltross for at jeg benektet at han var psykopat i mange år. Det var lettere å holde avstand. Siden de andre familiemedlemmene var blitt manipulert siden barnsben av gikk det som det måtte gå. Men det er et annet kapittel. Men når psykopaten får det mentale overtaket på disse som lar seg forføre, må man være observant hvis man ønsker ha et familiert forhold til disse.

Man blir som en balje på åpent hav. Man vet ikke hvor man driver; man aner ikke hva som skjer annet enn at det skal et mirakel til om man overlever. Kanskje ender man som drivved på land og takker sin skaper for at man overlevde. Antagelig går man videre i livet med traumer som man takler med stadige inntrykk som man fortrenger fordi de ligner på hverandre. Og livet er som kjent en utfordring fra vugge til grav.

Det er ikke alltid lett å vende ryggen til den sviende snoen som ledsages av løgner og grove manipuleringer fra dem man burde kunne stole på. Og du kan heller aldri stole på at du - når vinden løyer vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Som en kjent psykiater sa: «Enten må du ta en skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten dem»! Du tror kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje ikke lenger der; men denne personen jobber iherdig i kulissene. Les: med dine nærmeste; dine egne barn; og andre i din familie som ikke forstår dette spillet. Derfor er psykopaten farlig. Det er imidlertid aldri for sent å ta tyren ved hornene. Det blir tilslutt en overlevelsesstrategi!

Å være utsatt for den aggressive formen for manipulering gjør deg først og fremst tafatt; trist og lei. Denne manipuleringen kan, hvis du ikke allerede har bestemt deg for at «forholdet» ikke har noen fremtid veksle med tiden - mellom å være en «myk irettesettelse» og simple angrep. For er du i klørne på denne typen psykopat, så vil han bruke enhver situasjon til å kontrollere deg. Denne foregår med lange tirader enten muntlig eller skriftlig med et retorisk innhold av banaliteter, løgner, forvrengning av sannheten, bortforklaringer; alt i en og samme "skuddveksling", som veksler mellom irettesettelser og patronisering av deg av grunner han selv konstruerer. Basert på sitt forskrudde livsbilde. Innimellom er han myk som en katt - for at du ikke skal gå direkte i skyttergraven. For: han vil deg ikke noe vondt, som han sier med ettertrykk. Så du slapper av og er totalt uforberedt på angrepet som gir seg utslag i en surrealistisk opplevelse du finner så fordummende at du tenker: Dette gidder jeg vel ikke kommentere? Hvis du ikke er vant til denne Jekyll&Hyde oppførselen går du kanskje allikevel rett i skyttergraven. Kanskje tar du til tårene og forsvarer deg med nebb og klør – hvilket er det psykopaten er ute etter å oppnå. Eller du er så farget av denne fremgangsmåten etter mange episoder av det samme slaget at du rett og slett tier. Tier ham ihjel! Du vender ham ryggen simpelthen og går derifra.

Klokt tenker du kanskje, men akk, du er ikke kvitt ham av den grunn. Han vil lete etter nye vinkler å ta deg på; han skal ha det siste ordet – han skal knekke deg. Så neste steg blir da f eks å si at «Så jeg har rett? Den som tier samtykker!» Eller noe i den retning. Dette fordi psykopaten har utsett deg til sitt offer hva enten du vil være med på hans noter eller ei.

Så du avgjør selv om du orker mer av dette Jekyll&Hyde opplegget i lengden. Enten så sitter du fast i denne seige gjørma frivillig og argumenterer på psykopatens fordummende nivå. Eller du stålsetter deg og vender ham ryggen.

Det er dermed ikke slutt av den grunn som du vil oppdage. For psykopatens lunefulle humør jobber i kulissene og du har nok ingen anelse om hva som blir presentert av løgner og faenskap om deg for å sette deg i et tvilsomt lys.

Tilslutt: jeg antar at mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Og som I. Nissen skriver i sin bok «Psykopatens diktatur» så kan ofrene selv - for å takle psykopaten fremstå på lignende vis. Men ta ikke feil. Er du reflektert nok vil du innse at dette handler da ikke om en maktsyk person - men mer om en druknende katt! En måte å overleve på.