Ondskapens åndehær; jfr Bibelen: Satan er virkelig

Har du lest om Satan så håper jeg for din skyld at du ikke ristet på hodet eller lot tankene dine vandre. For Satan er en reell person. Han er som det står en fallen engel. Og han dro mange med seg når han ble kastet ut av himmelen. En historie om disse falne englene går om at de begjærte de vakre kvinnene som de selv hadde vært med å skape; ikledde seg et legeme og bosatte seg på jorden. Dette var innen den store vannflommen. De tok til «ekte» disse kvinnene og avlet barn med dem. Om disse englene står det at de ble kalt de veldige. Ergo større i størrelse enn vanlige mennesker. Kanskje var de 2.50 meter høye. Og idag finnes jo også mennesker som er over 2 meter høye uten at vi rygger nevneverdig tilbake av den grunn. De hadde nok sørget for at de fremsto tiltrekkende og vakre. De avlet i alle fall barn.

Men så kom den store vannflommen der Noah og hans sønner overlevde etter at en due hadde funnet et tørt sted å «ankre opp». Disse falne veldige englene overlevde vannflommen fordi de gjorde seg om til engler atter en gang. Men det var bare et tidsspørsmål innen de ble kastet ut av himmelen av Gud selv fordi de gjorde opprør.

Jeg antar at mange ikke tror på denne historien og det fordi de selv bidrar til å gjøre alt så mystisk. F eks sa den gamle kvinnen som jeg hadde geleidet inn på en av benkeradene her i Minnekirken at hun ikke likte at presten talte om det Jesus sa i sitt aftensmåltid; som han innstiftet sammen med disiplene innen han skulle dø. «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Den eldre kvinnen kunne betakke seg når presten ble så voldsom i sine uttrykk der han inviterte til nattverden. Da jeg sa at dette jo var Jesus' sine egne ord ville hun fremdeles ikke tro meg. Det er disse kunnskapsløse som aldri forstår at Satan er reell. De vil bortforklare det med at det «er det onde i oss». Som min «venn» presten sa oppgitt: «Den som ikke tror på Satan har ikke forstått noe som helst». Han var nok villig til å forkynne om Satan, men i kirken skal man jo ikke snakke om det negative; om fattige negre i Afrika, ja, men ikke hvordan det går med oss hvis vi ikke lærer Jesus å kjenne.

Ergo fører de mange vill; prestene, og gjør akkurat det Satan ønsker. Så hvem er han da? Om ham står for det første at han er denne verdens gud. At han har stor makt, at han kan gjøre seg om til «lysets engel». Det står at han førte Jesus ut i ørkenen den gangen og fristet Jesus ved å si: «Alt dette vil bli ditt om du bøyer deg for meg og tilber meg». Jesus benektet ikke dette, han ba ham imidlertid om å forsvinne.

Har du ofte lurt på hvorfor du har et anstrengt forhold til noen mennesker? Du anser deg for å være et godt menneske, men det tiltross blir du ofte behandlet som dritt. Kanskje også av mennesker som står deg nær. Du mener kanskje også at det var Guds mening med deg når det går deg ille. Tro det ikke! Det er Satan som skaper strid. Det står at han gleder seg når han kan skape splid mellom oss mennesker. Det står at han skal skape splid mellom mor og datter; mellom far og sønn. Hvor mange mennesker idag er fortvilet over at den drømmen de trodde skulle bli til virkelighet den gikk i knas. Og av grunner du ikke fatter! Kanskje det får deg til å føle deg lite verdt? Kanskje går du med mørke tanker om å gjøre slutt på livet ditt av den grunn? Ikke gjør det; ikke fall ned i dyp fortvilelse. Den du i så fall tilfredsstiller er Satan.

Har du lest historien om Job? Jeg tror den er gitt oss nettopp for at vi skal forstå dette. Hva var det Satan gjorde for å ta motet fra Job? Ja, hele historien er jo temmelig surrealistisk. Men det var ikke Gud som plaget Job, det var Satan. Når vi tillater oss å klandre Gud; som er feil person å rette finger mot, så fører det til at vi vender oss bort fra Gud og Kristus. Da er Satan fornøyd. Det er nemlig akkurat det det store stridsspørsmålet med utgangspunkt i Eden den gang; handler om. Ville ikke menneske vende seg bort fra Gud når de ikke lenger følte at han var der for dem alltid? Gud forventer at vi skal anstrenge oss. Du kan ikke tillate deg å være lunken om du hevder at du er en kristen!

Og du må innse at du må lære ikke bare Kristus å kjenne - men også Satans makt over deg; over oss.

Hvordan bli kvitt rumenske tiggere

Rumenske sigøynere er plagsomme uansett hvor de dukker opp. I Spania hevdes av noen at spanjoler har det trangt økonomisk. Av andre at dette er en sannhet med modifikasjoner. Endog i Norge har vi folk som bor på gaten. Ikke våre unge narkomane. Men de samme plagsomme rumenske tiggerne de har i Spania. De formerer seg styggelig i England og verre skal det bli når bulgarerne som ligner veldig på rumenere og deres kultur vil oversvømme England i samme grad. Stakkars briter. Knut Hamsun mente Storbritania ville utslette seg selv.

I Oslo forsøker politiet å rydde opp så godt de kan. Men de har ikke gode nok lover å håndheve fordi vi har noen døgenikter av noen politikere som ikke ser driten som samler seg overalt og plager folk med sitt nærvær. Rumenske tiggere blir ryddet fra den ene parken til den andre. Men de gode rådene/tipsene uteblir. For i Norge er vi så forbannet politisk korrekte at halvparten kunne være nok.

Til politiet i Oslo har jeg råd. Det er plukket opp fra en kilde her nede som kan fortelle om hvordan spanjolene selv ordner opp for å kvitte seg med problemet «rumenske tiggere». Og det fra den spanske hovedstaden, Madrid. For andre år på rad har man sett seg lei på disse plageåndene. Og siden politiet i Spania heller ikke har tilfredsstillende lover de kan håndheve; de er jo medlemmer av EU og da må de passe seg. At Norge ikke er medlem er en sannhet med modifikasjoner; EU-regler hoper seg opp i hauger foran norske byråkrater og venter bare på å bli implementert i våre egne norske lover.

Men altså er tipset hentet fra Madrid. Rumenske tiggere oppfører seg på samme måte som i Norge. De sover ute under broer eller inne i bakgårder. Eller i parker rundt om. Om dagen gjemmer de madrassene sine; og sånn gjentar det seg hvert eneste døgn. Men i Madrid er det visst håp frem til tilfredsstillende lover er på plass, for som på Costa Blanca har man sett seg så lei på at man ikke får gå i fred for disse plageåndene at de nå bare venter på å få en slutt på det. Det lokale politiet er overalt og mer tilstede enn i Norge. Men etter å ha forsøkt å rydde opp i Madrids gater og bakgårder i ett år er politiet gått lei. Nå overlates problemet til de fastboende som nå har tatt saken i egne hender. Noe vi nok vil se endrer seg i flere store og mindre byer etterhvert ikke bare i Norge men ellers i Europa.

I Madrid vasker man gatene selv utenfor sitt eget domene. Utenfor butikker og gårder. Og i spanske gårder er det vanlig med det som på fransk heter concierges som tar seg av den jobben; også. Siden politiet er fraværende bruker de nå det rengjøringsmidlet de bruker å vaske gatene med - til å spraye på tiggerne. Dette har vakt oppsikt fordi når det blir kuldegrader legger dette stoffet seg som is på fortauene. Det blir glatt.....Men som de sier; greit, vi skal ikke gjøre det når det er kuldegrader. Men så fort det blir varmegrader kommer vi til å fortsette. Nå har vi nemlig fått nok!

Herlig? Jeg tror at vi også i Norge om ikke lenge vil få de samme tilstandene. Borgere som samler seg sammen om oppdragene; anarkistiske tilstander. For Demokratiet - det er sannelig ikke mye verdt om dagen!

Som et apropos til andre typer tiggere har vi her en gjeng senegalesere, svarte som i natta. En pest og en plage. Den kilden som har informert meg om ovenstående kan fortelle at politiet vet råd hva gjelder denne type problem og bruker det for alt det er verdt. Som vi vet selger denne type plageånder vesker, briller, CD'er, DVD'er, klokker – you name it. I en by som El Campello har politiet gått til aksjon. Fire tusen - 4.000 ulovlige falske dupeditter er konfiskert. For eureka – det er jo ikke lov til å selge falske varer! Ikke bare er varene falske - men man skal ha en lisens for å selge varene også - og det har de ikke, for de er jo her ulovlig. Ergo det er bare å bruke hue og litt fantasi så løser man de fleste patetiske problemene vi også sliter med i Norge og da hovedsaklig i Oslo.

Golfregler: Ja, men ikke i spansk golf

Hvis man går inn for å presse sannheten frem lenge nok så vil den komme frem i lyset.

Her jeg bor nå ligger det en «åkerlapp» av en golfbane. Den tilfredsstiller selvsagt ingen av de opprinnelige golfreglene alle golfspillere skal ha med seg på golfbanen. På denne golfbanen som de kaller en golfklubb ligger utslagfeltene tett i tett. Har du litt peiling og tilhører du dem som ikke fikk golfkortet pr postoppkrav; noe som man idag i realiteten kan få pga nye regler «om at alle kan spille golf» derfor ingen spesielle offisielle krav. Dette vet jeg fordi jeg selv ble golfer etter en ganske streng eksamen for mer enn 15 år siden da det het det grønne kortet.

Har ved ett par anledninger besøkt denne klubben og tenkt at den er en treningsbane. Det er plass til 9 hull, og greenene og utslagfeltene ligger tett i tett. Fra første hull slår du i retning en green. Bare det er oppsiktsvekkende. Det fordi den ligger kun 100 meter unna. Da jeg besøkte klubbens «pro», Miguel må han ha følt at jeg var høy på pæra. I butikken hans rett over gaten fra klubben tok jeg en prat og ba om info om de nærmeste klubbene på Costa Blanca. Ja, svarte Miguel, «proen», vi har jo denne klubben rett over gaten. Okeey, sa jeg, men nå tenkte jeg på en «ornt'lig» klubb. Det der sa jeg og pekte, er vel ikke annet enn en treningsbane? Jeg merket at han ble satt ut, vi fikk ikke noen god kontakt.

Et par uker senere gikk jeg innom klubben da det så ut som de spilte «på ornt'lig». Jeg passerte klubbhuset like ved første nedslagsfelt. Ble vennlig mottatt av en spansk spiller som var svært generøs. Mens vi står der og prater kommer det en golfball susende og traff mønet på det lille klubbhuset. Det ble straks en heftig stemning mellom oss og jeg lurte på hvor den ballen kom fra. Det var ingenting som egentlig skulle tilsi at den skulle i den retningen. Men sånn er det i golf, ikke alle er like flinke til å slå ballen rett frem. Vi forflyttet oss til fremsiden etter dette, da jeg begynte å insinuere at dette var risikabelt.

Hun dro meg med for å treffe Miguel som jeg hadde truffet før, og siden jeg ikke kan dy meg, forteller jeg at det var nære på at jeg fikk en golfball i hodet. Miguel ble litt snurt og svarte prompte at de hadde aldri hatt noen ulykker der i hans tid.

Idag var det igjen spill på banen og siden jeg denne gangen også håpet å treffe nordmenn som kunne gi meg litt inside-info gikk jeg bort til klubbhuset og ble møtt av Annika, en hollandsk litt yngre golfspiller. Hun skravlet i vei og fortalte om hvor morsomt de hadde det i denne klubben. Noen nordmenn, her da, spurte jeg. Ja, de to som står der sa hun og pekte, er norske. De viste seg å være engelske. Ingen nordmenn i spill denne gangen heller. Men bruker ikke du også denne klubben og banen kun til å trene på, da, insisterte jeg. Jo, men vi spiller også for seier her, og andre ganger setter vi oss i en buss og besøker andre klubber. Ja, noe større enn dette her da, sa jeg og pekte utover åkerlappen. Der folk sto tett i tett. Ja da, men dette er en ni-hulls-bane og vi er mer enn fornøyd. Du må bli medlem, du kommer til å trives, sa Annika. Uten tvil tenkte jeg der jeg ble presentert for hennes golf-venninner.

Senere tok jeg veien om banen på utsiden og i siste liten oppdaget jeg et utslagfelt med fire damer der inne i skyggen av et par palmer. Jeg ut til siden og nærmet meg så fort jeg kunne for at de skulle forstå at jeg nå var blitt oppmerksom på dem. Ingen ropte på meg, de slo i vei!

Og der, der var det visst en som nesten var blitt truffet. Selv så jeg ikke hendelsen men merket meg at de var blitt litt urolig. Derfra var neste stopp klubbens bar. Der utenfor satt jeg i ti minutter og akkurat i det jeg skulle reise meg for å gå – suste det en golf-ball - sier og skriver 10 cm fra meg rett forbi ansiktet mitt. Dette hadde jeg vitne på og han skrek til da det skjedde. Vi var begge skjønt enige om at dette var «dangerous».

Jeg var hva man trygt kan si fem sekunder fra å bli drept. Det er nemlig det du kan bli om du får en golf-ball i hodet. Bak baren viste det seg, lå ytterligere utslagfelt tett ved. Ergo burde denne baren ha ligget et helt annet sted, ikke der hvor man hadde satt ut bord og stoler for publikum.

Endelig fikk jeg syn for saken. Jeg hadde provosert golfere; jeg hadde provosert «proen» med at denne banen kanskje ikke holdt mål uten å si det i klartekst. Endelig ble det bekreftet. Ikke rart at nordmenn holder seg langt unna. Eller gjør de det? Hollendere, briter og spanjoler derimot....

Tyskere har jeg ikke møtt.

 

Hellas' hevn over Tyskland

Hvorfor burde EU fungere? Hvorfor har de enkelte medlemsland fått økonomiske problemer? Hva skal tilsi at pengene ikke strekker til? Selv Norge bidrar med flere penger til hele EU enn antallet innbyggere skulle tilsi. Det er noe her som ikke stemmer. Hvorfor er det ingen som tar tak i dette fenomenet man propper oss med hver dag i disse tider. Finanskrise i Hellas. Finanskrise i Spania. Hvordan kan dette ha seg? Hvori ligger den forklaringen. Er det egentlige svaret nærmere enn vi er klar over?

Selv fikk jeg av en forbipasserende golfentusiast jeg ikke aner noe om; den i ansiktet at det ikke er så farlig med spanjolene. Når jeg var på Parga nær det greske fastlandet i fjor sommer var det flere av de næringsdrivende som fnyste av mine kommentarer om dette uføret de har havnet i. Det ble blankt avvist. Grekerne har ikke økonomiske probemer, det er bare tull.

I Spania er det ikke spanjoler som tigger. Det er innvandrende rumenere og negre. De fattige finnes selvsagt men som i Norge og som i Spania er det innvandrere som anses å være såkalt fattig. I Norge er det vel ikke akkurat en aktuel problemstilling, for her får jo endog ulovlige og kriminelle asylsøkere mer enn nok å rutte med. Det viser jo NAVs regnskaper de siste årene.

Etter å ha feriert både i Hellas og i Spania i mange år har jeg sett at de næringsdrivende ikke er særlig villige til å gi meg en faktura. Jeg har sett med egne øyne at kassa-apparatene står åpne hele dagen på hotellet der de også serverer mat og drikke. Og faktura får vi aldri. Man er ikke så villig til å ta imot hele bestillingen på en gang. Man må gjerne vente med dessert-valget f eks eller om vi vil ha kaffe med en likør. Vi får først en slags regning på bordet innen maten blir servert uten prisanslag. Det fremstår som en faktura men er det ikke. Alle restaurantene i Hellas og mange også i Spania driver på på samme måte. Insinuerer du om en faktura skal de nok skaffe til veie dette, men de ser straks mistenksomt på deg. Hvorfor det liksom? What do you care? Nei, de er så runde og manipulerende mot deg at dette er det siste du konfronterer dem med. De er dyktige skuespillere i så måte.

Forleden hadde jeg en samtale med en bekjent om dette da vi skulle betale for kaffe og kake; vi var tre personer og da vi ba om å betale fikk vi vite at jo, det ble 3 euro på hver. Ingen faktura. Noe må de vel slå inn på kassa, men.....

Nå hevdes det og det med tyngde at alt visstnok ikke står så bra til verken i Hellas eller i Spania. Og hvem er det som har tatt initiativ til å gå dem etter i kortene? Jo, selvsagt EU. Og deres folk. I flere ti-år viser det seg at i Spania har selv politikerne deres snytt samfunnet for millioner av euro. Alt kommer nå på bordet. Men først etter at de ansvarlige i EU har tatt initiativet til det. Og hva slags penger er det som nå fremstår som fralurt staten? Om ikke alle milliardene som EU dytter på dem. Med andre ord det finnes penger.

I Hellas og Spania har disse landene levet godt av turisme i mange ti-år. Snart ble de EU-medlem og mottar milliarder i støtte fra EU-landene slik det er avtalt. Hvordan greide disse landene seg før det? Ingen som har trodd at de sultet. Det var aldri sånn at spanjolene og grekerne satt og tigget når vi ferierte der nede. Nei, de hadde kanskje ikke så store krav. De har jo et sympatisk klima og har man sol 365 dager i året, da trenger man ikke så mange penger å rutte med. For oss i det kalde nord stiller det seg annerledes.

Men så har vi altså EU. Hvorfor? Jo Frankrike og Tyskland som alltid har vært glad i å krige. Og langt mer Tyskland enn Frankrike har vist seg å være grådige. Mellom Tyskland og nabolandet Frankrike dreier det seg mer om hvem av dem som er sterkest. Ikke hvem som er størst; det viste jo både Napoleon og Hitler; av størrelse to puslinger uten muskler. Etter den første krigen 1914-18 mistet mange livet men Tyskland tok seg fort opp igjen og de trengte både mat og land. Men tyskerne er også glad i å krige så det skortet ikke på vilje når Hitler samlet dem på 30-tallet. Han tapte den krigen og Tyskland måtte igjen se seg om etter en «løsning».

Og er idag en sterk økonomisk nasjon. Men hva er det egentlig som skjer? Det er grunn til å spørre.

For i Hellas fnyser man av påstandene om at det er så dårlig stelt. At de går til gatene og truer med å skyte asylsøkere i motsetning til andre land (enn så lenge) er det ikke vanskelig å forstå. Demografisk sett er det vel intet land som ønsker at nasjonen skal byttes ut med en befolkning man ikke har noe til felles med. Men fattige grekere? Som i Spania det snakkes om.

Tyskland har hele tiden gått i bresjen for å «redde» Hellas ut av krisen. Kongen på haugen har talt. I Hellas er de av en annen oppfatning og skal man tro ryktene - så spilles det nå for galleriet. For hvem sitter ikke der om ikke øverste sjef for EU; fru Merkel. Og fremdeles har ikke Hellas signert den avtalen med Tyskland som man forventer av dem. For er det kanskje sånn at grekerne er smarte? For dumme er de vel ikke. Ingenting som tyder på at grekere har en lav iq. De er kanskje late og synes de har så det holder. Så hvorfor skal de nå plutselig stå frem å beklage seg? Hvem har bidratt til å snu Hellas på hode!

Nei, det er EU som manipulerer i dette spørsmålet også. Akkurat som i klima-spørsmålet som de færreste tror er noe annet enn en manipulering med folk for å skatt-legge oss. For grekerne hevder visst at de har penger nok de.

Men ryktet derimot sier at dette spillet de nå spiller; det dreier seg om noe helt annet enn at de frykter for pensjonene sine. Det handler om å føre Tyskland og dermed EU bak lyset. En hevn. En takk for sist. Tyskland har jo hele tiden vært villige til å låne Hellas penger. Enorme summer. Og grekerne selv har tatt i mot. Og strukket strikken både lengre enn langt. For er det kanskje ikke sånn at den forakten de føler for tyskerne, er den som driver dem. De betaler fremdeles ikke renter på dette lånet. De hevder at det ikke er mulig. Og Tyskland biter på. Tyskerne selv er i harnisk, men det er jo ikke folket som bestemmer. Verken i Tyskland eller i andre land for den saken skyld.

Det blir vel spennende å se hvordan dette utvikler seg den nærmeste tiden. Med globalisering; med en pervers utskifting av nasjonene som fører med seg kaos og har gjort det fra dag en. Såkalte ekstreme høyre-grupper danner sine egne partier. De truer sågar med å skyte enhver som går dem imot. Ikke bare i Europa men også i midt-østen. For ikke å snakke om vårt eget land! Der gikk det med 77 menneskeliv på en og samme dag. Eller hva med Israel som nå har fått nok av alle afrikanerne som strømmer over grensen. Og hvem har ikke fått nok av dem? Den ene borgerkrigen kommer til å avløse den andre.

Hva var det Abraham Lincoln sa? «You can fool the people .....but not all of them all the time».

Eva og Adam forvist ut av Eden

Eva hadde akkkurat forlatt Adam der under det fikentreet som vokste langt vest i hagen. Deres felles hvilested. Det var sent på dag og solen var i ferd med å gå ned. Deilig temperatur; hun gikk der helt naken i hele sin skrud. Eva var vakker og perfekt på alle vis. Den dagen hun møtte Adam var den flotteste dagen i hennes liv. Adam var hennes make som Gud hadde sagt da Han hadde introdusert dem. Hun husket det som om det skulle vært i går. Adam som la seg ned på kne i takknemlighet og Guds ild som hadde lyst så fantastisk opp foran dem. Det var forresten noen dager siden hun hadde samtalt med Gud, men han hadde lovet å se etter dem snart. Gud med sin særegen basun-røst hadde sagt til Adam: «Eva er din for evig»! At Gud hadde tatt et ribbein av Adam når han sov ble de fortalt en tid senere. De fant hverandre fra første dag og siden vært sammen om alt. Adam var veldig opptatt med dyrene om dagen. Gud hadde bedt ham om å gi dem navn. Og det var visst ingen enkel sak. Derfor hadde Adam etter en lang økt lagt seg ned under fikentreet denne dagen og sagt at Eva gjerne måtte gå en tur i hagen; det var så mye hun ennå ikke hadde sett og opplevet. De vakreste blomstene som Adam hadde kalt roser var de vakreste. Til det hadde Adam svart at han syntes fiolene var penest. Vel, hadde Eva sagt du trenger jo ikke være enig med meg. Du har din vilje; jeg har min.

Så der hadde hun vandret i sine egne tanker. Hun hadde ikke gått særlig langt; hun ville ikke være for langt unna Adam nå da det snart ble mørkt. Solen var på vei ned og det var ganske stille rundt henne der hun gikk og nynnet. Hun hadde en fin røst hadde Adam sagt en gang, da hun diktet en sang om løvene og lammene som gresset sammen. Druene hang i klaser og var svært søte på denne tiden av året; hun plukket en stor blå drue og puttet i munnen. Da hørte hun noe og selv om lyden ikke var ukjent var den noe sterkere enn hun var vant til. Svisj, svisj! Eva stoppet og tenkte at det kanskje var den slangen som pleide sno seg oppetter fikentreet deres; og ventet på at den skulle dukke opp.

«Eva»; noen kalte på henne og ikke kunne det være Adam, hun kjente ikke stemmen igjen og det var jo tross alt bare dem to i Eden. Og så Gud da, selvsagt. «Eva», sa stemmen. Hun stoppet brått opp. «Ja», svarte hun, her er jeg. Hun kjente den igjen, slangen som hun var blitt så glad i. Den hadde et fantastisk flott mønster i skinnet sitt. Og nå snakket den til henne. Hva var nå dette? Den eneste hun pratet med i Eden var jo som hun atter en gang overbeviste seg om; Adam - og Gud. «Eva», sa stemmen igjen, kan du stoppe opp litt; jeg er her oppe, om du snur deg er jeg her på den nederste grenen. Hun så opp; overrasket over at slangen kunne snakke. Men alt var jo så overveldende i Eden; hun hadde ennå ikke vendt seg til det; selv etter denne lange tiden etter at hun møtte Adam.

Slangen kremtet en smule; «e...hem...du vet det treet lengst ned i haven, ja, e... hm...det epletreet du vet». Ja, uhm, svarte Eva, det treet som Gud har sagt at vi aldri må spise av? «Ja, nettopp, svarte slangen, det var akkurat det treet jeg tenkte på. Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg kom til å tenke på det treet idag, der jeg kveilet meg rundt fikentreet ditt. Men da jeg så Adam ligge der så fredelig å snorke, tenkte jeg at du verden hvilken ro! Dere er jo så søte sammen, jeg vet at du er veldig glad i Adam». Og jo, det er jeg, forsikret Eva. Det ble en liten pause mellom dem. Men du nå må jeg gå videre innen det blir mørkt. «Nei, vent litt, jeg har noe å fortelle deg; en hemmelighet. Og når den er fortalt kan du gå å fortelle den til Adam, selvsagt». Javel, svarte hun, la meg få høre!

«Ja, jo, eee. hm... det var bare det at dere vet ikke hele sannheten om det epletreet, men det har du kanskje tenkt litt over?» Ja, nei, det er jo så mange andre epletrær i hagen så hvorfor skulle vi mase på Gud om akkurat det treet? «Helt enig», svarte slangen. «Gud har befalt og de rådene han har gitt dere er av ren kjærlighet, det skal du vite». Ja, det vet vi, svarte Eva med et smil om munnen. Det var ikke så lenge siden hun hadde snakket med Gud og han hadde vært i så godt humør. Han hadde fortalt at nå hadde han liksom ferie. Etter alle disse tusen årene som han hadde drevet på og skapt jorden og alt det som fantes der, ikke minst menneske-paret. Nå var han trøtt og måtte hvile. Men som han hadde sagt så mange ganger; jeg blir så glad etter å ha snakket med dere, mine barn. Dette sa Gud ofte, det var alltid godt å være til etter denne samtalen med Gud.

Det var blitt nok en pause mellom slangen og Eva, han hadde registrert at kvinnen hadde falt litt i tanker. Og han visste også meget godt hva hun tenkte på; han var allvitende, for var han ikke en av Guds sønner? Han hadde jo assistert Gud den tiden Han skapte jorden og alt det andre. Men ikke desto mindre syntes slangen at han ikke ble tatt nok i vare på. Gud var alltid så mye mer interessert i Jesus, Guds første skapning eller engel som de ble kalt. Han var faktisk litt sjalu på Jesus.

«Vel, hva var det nå vi snakket om, startet han opp igjen? Jo, det er det epletreet, har du forresten sett de eplene»? Ja, svarte Eva, de er spesielt store. Men de ligner jo på de andre eplene og de jeg synes best om er de rød-grønne. De er så saftige! «Ja, men det er noe mer med de eplene som du burde vite». Å, sa Eva, hva da? «Jo, Gud har nok sagt at dere ikke skal spise av det treet, og det er en grunn til det, men det har han ikke fortalt dere». Ikke så viktig, svarte Eva kort. «Nei, men i det treet ligger din og Adams fremtid». Fremtid, sa Eva. «Ja, fremtid, sa slangen og kvitterte med å slå et slag med halen. I det treet ligger den egentlige sannheten. Det er riktig som Gud har sagt at dere ikke bør spise av det treet, men har dere gjort dere noen tanker om hvorfor»?» Som sagt nei, sa Eva nå begynte hun å bli trøtt av denne samtalen som ikke førte noen sted hen. «Hvis dere spiser av det treet så vil dere bli lik Gud», sa slangen med ettertrykk. «Dere vil bli opplyste mennesker, dere vil lære Gud å kjenne som dere ennå ikke kjenner Ham, sa slangen, og smalt igjen med halen mot det store treet. Prøv da vel så skal du se, du vil merke det så fort du har tatt en bit. Det er ikke farlig, Gud har bare overdrevet litt. Tro meg!»

Nå var Eva blitt både døsig og nysgjerrig. Hun ba derfor slangen føre henne dit for nå ville hun teste ut denne slangen som hun etterhvert synes så mye om. Den var jo så vakker. De trengte ikke gå så veldig langt og Eva visste veien der hun gikk i sine egne tanker. Slangen fulgte etter henne på jorden. Den var taus nå. Her er det, sa Eva, jeg tror jeg tar det store rød-grønne der, sa hun og pekte på et eple som hang tilgjengelig til. Hun førte det til munnen og det smakte så godt at hun tok to biter i en jafs. Saften var søt og fyldig, det rant nedover halsen hennes og hun lo. Hun tørket seg med håndbaken og tok nok en jafs av eplet. Jeg tror jeg tar med ett til Adam også siden jeg nå allikevel er her, sa hun til seg selv. Slangen så hun ikke mere til.

Hun gikk med forte skritt tilbake og ropte på Adam da hun nærmet seg fikentreet deres. «Ja, jeg er her fremdeles og har akkurat gjort meg noen tanker om hva vi skal spise til kvelds», svarte Adam. Trenger ikke, sa Eva kjekt, her sa hun, skal du få smake det beste eplet noensinne. «Takk», svarte Adam og ga henne et lite kyss på kinnet. Tok en stor bit han også, og mellom tyggingen mumlet han, «hvor fant du dette eplet, Eva?» Jo, nå skal du høre, sa Eva, og så fortalte hun hele denne surrealistiske historien om slangen som hadde snakket til henne. Adam stoppet straks opp i tyggingen, han så på henne med store øyne. «Slanger kan ikke snakke! - hva har du gjort? Du har latt deg lure. Dette lover ikke bra, Eva, og du burde visst bedre. Jeg har jo innprentet deg så ofte i denne tiden at her i Eden kan du spise alt – bare ikke av treet som Gud kaller treet til kunnskap om godt og ondt».

Han fikk ikke sagt mer for der over dem hørte de Gud. - Adam, sa Gud. «Ja, her er vi», svarte Adam. - Og Eva ved din side, ser jeg. «Ja, hun står her». Eva hadde nå kastet eplet fra seg. Det gikk endelig opp for henne at noe var fundamentalt galt. Adam hadde vært så forskrekket over det han hørte at hun hadde aldri før sett ham så opprørt. - Men Adam, hvorfor har du et fikenblad der nede? «Jo, da jeg fikk Evas historie var det som noe merkelig skjedde i hodet mitt. Jeg ble så rar i kroppen, jeg så at Eva var naken; derfor skjuler jeg meg med dette fikenbladet». Ja, Eva som sto nær ham hadde gjort det samme. Hun var taus og lot Adam snakke med Gud. - Eva, sa Gud med en annen røst. Den var ikke lenger mild som hun var vant til. - Eva, sa Han atter en gang, du har vært ulydig? «Ja», pep Eva, nå følte hun seg skikkelig dårlig. Eplet gjorde henne faktisk kvalm. Hun satte seg ned og holdt nesten på å besvime. Dette var noe nytt. Smerter var ikke noe de var vant til.

Eva, sa Gud igjen. Du er blitt lurt. Den slangen du snakket med var en av mine kjære sønner, som stadig vekk gjør meg ulykkelig. Han heter Satan, og det han fortalte deg var en løgn. «Løgn», tenkte Eva. Noe hun aldri hadde hørt uttalt før. Gud fortsatte: - Det kalles en løgn når man ikke forteller sannheten. Satan har fortalt deg verdens første løgn. Nå var Gud bedrøvet og det hørtes på stemmen. - Eva, sa han nå, enda så lei meg jeg er har jeg intet annet valg enn å forvise både deg og Adam ut av Eden. Dere har begge vært ulydige mot meg. Adam hadde skylt på Eva hele tiden. «Det var hun som fristet meg med det eplet», hadde han sagt og sett på Eva med stor mistenksomhet. Hvem var nå denne kvinnen egentlig, hadde han tenkt. Deilig var hun i alle fall, han håpet at Gud snart skulle forsvinne slik at de kunne legge seg.

Det var sent og nå hadde han fått en sånn rar følelse i kroppen. Han kom i tanker der og da, selv innen Gud hadde forlatt dem; om at han skulle elske med Eva og gjøre det som Gud hadde ymtet om at han skulle gjøre etterhvert når han var ferdig med å kalle alle dyrene med et navn. Nå fikk han plutselig litt hastverk. Han irriterte seg over Gud som fremdeles sto der. Og hva var det han sa? At de barna som de skulle få, de skulle Eva føde med smerter? Smerte, hva var nå det? Nei, hva var det nå som gikk av Gud, han var jo deres venn, og nå sa han at Adam skulle få slite for føden fremover. For de hadde vært så ulydige, sa Gud; Han hadde brukt en røst de ikke kjente.

Stakkars mennesker, sa Gud, idet han forsvant opp i skyen. Han var på vei til et møte med Satan.

Fortsettelse følger. 

Stem på Arbeiderpartiet!

Nå tror ikke jeg at jeg er alene om å tenke i disse baner, men la meg allikevel formulere dette så presist som mulig.

Mediene, les: avis-eierne går nå tider i møte der de satser stort på å selge aviser. Det er nemlig valg til høsten og alle «vet» jo at den regjeringen som leder landet i dag ikke kan fortsette. Det er utarbeidet så mange rapporter de siste to årene at det sier seg selv, ikke sant? Ergo, avisene benytter tiden til å argumentere oss i hjel med patetiske synspunkter vi ikke trenger akkurat nå.

Personer som har forlatt regjeringen i denne tiden har enten gjort det frivillig eller Jens har liksom sagt dem opp. Knut Storberget er en av dem som trakk seg da det begynte å bli temmelig hett under føttene hans. Nå ser vi stadig vekk hva den mannen er ansvarlig for. Ikke bare at det ikke fantes politi på plass den dagen Breivik raidet hans eget parti, men også at politidirektoratet nå viser seg ikke å holde mål. Direktoratets misjon har manglet det alt vesentlige som skal til, i tiden den mannen satt ved roret.

Jens er et null som for lengst burde vært en saga blott. Det hevdes at selv hans mor stilte seg tvilsom til hans evner. Vi tviler ikke lenger, vi vet. Men er det så viktig egentlig om det stemmer? Har vi folk i opposisjon som fremstår mer troverdig? Jeg mener nei. Det er kanskje et tankekors at jeg som kvinne nedvurderer både Erna og Siv siden vi alle tre er kvinner. Men ærlig talt. Ta en titt på partiene de representerer. Erna med sine homser. Siv med sine klakører. Sorry Siv, men jeg tviler på at du har den ryggraden som forventes av deg. Vi som ønsker multikulturen til helvete. Er det sant at Sandberg er uønsket? Ja, nå er jeg i utlandet og følger ikke debattene, men det ryktes.

Får vi et bedre land med dere i regjering? Hva har Erna å skilte med? Hun som vender kappen etter vinden. Og hva har Siv og skilte med hun som gjør det samme. Ingen av dem egner seg som statsminister. Tanken får hårene til å reise seg. Jeg grøsser. Ingen av dem har det som skal til. Det de derimot har er meningsberettigede menn med muskler, som alltid vil puste dem i nakken. At kvinner i Norge er i lederposisjoner er ikke nødvendigvis betryggende. De har kommet dit fordi noen naive sjeler har ment i mange år at kvinner må kvoteres inn. Jeg er av den oppfatning at de burde ha blitt ved kjøkkenbenken....ops...ikke nødvendigvis siden de ikke har noe der å gjøre, men altså....

Siv kunne ha vært en ener i partiet. Det er tragisk at Carl I Hagen lot seg friste til å forlate krybben. Jeg klandrer Eli for at dette skjedde. For i det partiet bites hestene. Og Siv, hun har ikke et mannfolk i ryggen. Hun erkjenner sogar at privatlivet hennes nå er kjørt. Hun får ingen barn. Hun har vel kanskje heller ingen mann å dele sin lidenskap med? Hva vet jeg, men Se&Hør burde vel ha avslørt den saken om det var noe å avsløre.

Erna Solberg ble valgt til å lede partiet ved en tilfeldighet. Det tror jeg Carl I Hagen på. Han stiller seg i alle fall skeptisk til det valget i sin bok. Men i det partiet har de heller ingen andre å velge mellom. De som kunne ha vært aktuelle er ikke mannfolk. De er homser. De lever et lidenskapelig liv som ikke egner seg på trykk.

Disse kvinnene har ikke bein i nesa. Men andre i Frp har det. At ikke Carl har fått et hjerteinfarkt ved å sitte på sidelinjen undrer jeg meg over. Men her er det kanskje noe vi ikke vet. Siv var vel det beste valget dengang - men ikke nå. Og nå er det for sent. Det er valg til høsten og de «blå» står frem som seirende etter valgdagen. Selv kommer jeg ikke til å gå til urnene denne gangen. Det er altfor mye som står på spill.

Arbeiderpartiet derimot fører idag den politikken som Frp har strebet etter i 30 år. De har strammet inn asyl- og innvandringspolitikken. Det er det viktigste av alt. Noe særlig mer er det ikke å skryte av. Men det vi burde notere oss det er at Høyre faktisk ønsker endre på akkurat det tema. Kristin Clemet er personen som vil komme på banen med Erna som sjef. Erna har dessuten gitt signaler om at sharia kan være greit.

Så hvorfor endre på noe som ikke akkurat er «broken». For sier vi ja til fortsatt AP-regjering med alle de døgeniktene vi har blitt så godt kjent med i disse 8 årene, så vet vi hva vi har. Men med Erna&co, vet vi i realiteten ikke hva vi får.

Og husk det, i opposisjon oppnår man langt mer enn i posisjon. Denne røde regjeringen lider idag under å være i fokus. De har spesielt etter Breiviks raid mot partiet AP i 2011, stilt seg såpass mye til hugg at de tør ikke annet enn å hoppe når vi ber dem om det. De har kniven på strupen i alle saker det er verdt å kjempe for. Og den trinne Erna har nok med sitt. Døtrene hennes nærmer seg den problematiske opprørs-alderen. Og Siv - har ikke nok tæl i seg til å styre uten en mann ved hennes side.

Det er neppe grønnere på den andre siden!

Siden jeg skrev dette har jeg skaffet meg VG for lørdag den 2.3. Hanne Skartveit skriver en kronikk som jeg oppfatter som et hån mot opposisjonen. Tegningen til Hagen tok det meg litt å forstå. Men så var det jo den lille røde gummibåten som sank utenfor Utøya! Proppfull av politi som skulle redde AP-ungdommene på Utøya leiren. Den er morsom; jeg flirte godt av den! Den tegningen sier ALT om norsk politikk.

At Skartveit klør seg i hodet over manglende respons fra opposisjonen og deres manglende handlekraft forstår jeg som vi begge tviler på høstens valg av ny regjering. For er det ikke det samme Frp's Sandberg sier i en kommentar: han tviler på om de «blå» haler valget i land.

Satan, Djevelen: løgner og morder; denne verdens gud

Gud forsvant i skyen etter samtalen md Eva og Adam. Han fant sin sønn som nå hadde fått et navn; Satan; sittende og flire med noen av de andre englene. «Hei», sa han freidig når han så Gud. - Satan, sa Gud, du gjør meg vondt. Du har ødelagt fremtiden for menneskene, du har forpurret mine planer med dem. «Hva mener du», sa Satan, han gjorde seg dum. - Satan, sa Gud, snart har du ikke lenger noe her i himmelen å gjøre. Satan sendte sine kumpaner et sleskt smil. De hadde lenge snakket om et opprør. Jesus fikk altfor mye oppmerksomhet. Det var blitt mumlet i rekkene.

Idag har jeg gitt deg navnet Satan Djevelen fordi du er en løgner. Og en morder. Mine barn Adam og Eva måtte jeg forvise ut av Eden fordi du brukte din intelligens på en ondskapsfull måte. Eva og Adam var lykkelige i Paradiset jeg forærte dem. Mine planer for dem var at de skulle føde barn og befolke hele jorden; der i Paradiset. Jeg er deres far og jeg hadde mange planer for dem. Du er ond tvers gjennom!

«Vel, sa Satan, de andre englene som var på hans side var nå tause. Menneske-paret er bortskjemte. Det er vel ikke så merkelig att du har et så godt forhold til dem, du som ikke gir dem grunn til noe annet. Hvem som helst ville ha vært din venn om de fikk fortsette å ha det så godt. Ta fra dem Paradiset, la dem få slite for sine liv så skal du se at de vender ryggen til deg», sa Satan; nå var han blitt hissig.

Satan, min sønn du har kanskje rett, men jeg vil allikevel prøve menneske-paret og deres avkom i noen år. Kanskje vil de vende meg ryggen nå som de ikke lenger nyter godt av Edens tilbud. Jeg gir deg rett til å provosere dem, bare ta ikke livet av dem. For jeg er livgiver og vil alltid være det. Det står også kun i min makt å ta liv. «Greit», svarte Satan og luntet avgårde, alene; bak ham satt hans medsammensvorne engler og gapte av forundring. De var ikke lenger så høye på pæra. De sleske smilene var forsvunnet. De ante hva som var i gjære. De ville få som fortjent.

Det skulle heller ikke gå særlig lang tid innen Gud kastet dem ut av himmelen.

Stakkars menneskene, sa Gud oppgitt, der Han igjen satt på sin trone. Han så utover jorden. På menneske-paret som var i ferd med å forlate Eden. Lammene skulle ikke lenger gresse sammen med løvene. Menneskene skulle bli herre over dyrene for å kunne livnære seg. Det hadde han fortalt Adam. Det siste han hadde sagt til Adam var at han nå skulle gjøre Eva med barn og at de skulle føde mange barn og at de etterhvert skulle spre seg utover jorden. Og det gikk som vi har hørt ikke lang tid innen Satan og hans kumpaner skapte skrekk og gru på jorden. Kain og Abel, Adams sønner røk i tottene på hverandre over en bagatell. Satan skapte splid mellom dem, som han har fortsatt å gjøre med menneskene. Den ene drepte den andre i affekt. Sjalusi kom mellom dem. Som så mye annet Satan regisserte mellom menneskene. Til denne dag; og nå på et tidspunkt er han og hans onde ånder desperate, de vet at straffen er nær i tid. Og i motsetning til det håp menneskene har, skal han og hans kumpaner lenkes - og aldri bli fri.

Benidorm for nedadgående?

Det arbeides kontinuerlig her på kysten av Costa Blanca for at vi skal investere pengene våre i eiendom. Logisk nok er dette relatert til å få en sving på økonomien i Spania. Blir vi sittende på pengesekken vår blir det ingen handels-virksomhet. Og mister vi Spania som ferieland er det mulig at vi går glipp av en gylden sjanse til å nyte sol og strandliv i et land som har tatt imot oss med åpne armer. Spania er i motsetning til de arabiske landene et sivilisert land og folk her er imøtegående. At nordmenn er svært populære er heller ingen hemmelighet. Vi oppfører oss redelig og ordensmyndighetene har lite å utsette på oss.

På Costa del Sol har nordmenn i mange år satt sitt preg. Men der har arabere også satt sitt preg og med folk fra den delen av verden følger det også kriminalitet. Blant nordmenn finner vi selvsagt også råtne epler; og er det en gyllen mulighet til å ta del av rikdommen som har etablert seg på Costa del Sol de siste tyve årene, så er det mange som faller for fristelsen. Og blant nordmenn finnes det også en grådighet som rammer dem selv. For med rikdom og penger følger tvilsomme individer fra deler av verden som «nå om dagen» skaper kaos i verden. Disse som spanske myndigheter rett ut kaller «gorillaer»; de skyr ingenting. Ingen skrupler overhode. Det ranes og overfalles på Costa del Sol på et vis som er forholdsvis nytt. Men også her på Costa Blanca. Her stiller politiet seg undrende til at bilene deres blir ramponert. Ja, akkurat som i Norge på øst-kanten der bermen fra ikke-vestlige land bor. Og når grensene ble åpnet og åpnes stadig mer rundt Schengen-avtalen vil vi ser stadig mer kriminalitet. Også lenger nord som her på Costa Blanca.

Inntil videre kan det virke som vi har det forholdsvis fredelig, men så fort pengene blir etablert kommer kjeltringene. For tiden plages vi av 3-4 senegalesere som selvsagt ikke er all verden. De blir stort sett behandlet av oss som luft. Men når disse innser at de blir behandlet som ikke-personer går det snart en jævel i dem også. Fra å bevege seg i snegle-fart mellom kafe-bordene med sine vesker og briller er veien kort til overfall og ran. I Oslo er de kjent for å voldta døtrene våre. Hadde vi hatt et politi og en ordensmakt som de har i Spania hadde vi unngått mye av den kriminaliteten man unngår i Spania. Man har liksom ikke lyst til å legge seg ut med en politi-konstabel med diverse våpen i beltet. Og her patruljerer de også.

Økonomisk kriminalitet derimot er ikke noe spanjolene slår spesielt hardt ned på. Det ser man nå når alle korrupsjons-sakene rulles opp. Og på Costa del Sol har man for lengst satt lyset på den lys-skye virksomheten der nede. Mye tyder på at den forflytter seg nordover. Eks vis til Benidorm.

Benidorm gir et sjuskete inntrykk om man kommer kjørende fra Albir. Kun en halv time unna. De mange skyskraperne fremstår forfalne. I vinduene oppover i etasjene skimtes verken blomster-potter eller gardiner. I en skyskraper har hjørnedelen av en murblokk falt ut. Gudene vet hvem som fikk den i hodet. Et stort hull i øverste etasje på en bygning som nok er mer enn tyve etasjer høy. Manglende oppussede fasader skjemmer disse skyskraperne som møter deg overalt dit du vender blikket om du ser oppover. Du trenger ikke det heller; de er nemlig svært brautende og iøyenfallende. Jeg antar at de fleste stammer fra 1970-tallet. Akkurat som på Mallorca da de var i sving der. Det ble bygget i en fart som var unik for landet. Nå skulle det satses for fullt. Personlig vil jeg aldri tilbake til Mallorca dit Ving og andre sender sine gjester. Rommene bærer stort sett preg av gammel skitt og lort. Møblene er av typisk elendig kvalitet. Der man blir sittende på treverket som møter legemet over en råtten og myk skumgummi-madrass. Med vegg-til-vegg-tepper som nok har sett bedre dager. Oppussingen der går tregt.

I Benidorm satses det stort. Spesielt på briter. De har også penger men ikke så mye at de blir plagsomt representative lenger nord, f eks her i Albir. Der prisene er langt høyere. Kvadratmeter-prisen på en leilighet i Benidorm er pr idag 1,945 euro. Det er ikke mye og passer nok britene mere enn det passer oss nordmenn. Såpass har vi forstått. Benidorms siste skyskraper har et «tvilling-tårn» (av alle ting). Her er prisen på en leilighet høy blir det hevdet. Omtrent 6000 euro/m2.

Så hvorfor bygges det stadig mer. Hvorfor gis det stadig flere lisenser? Man skulle tro at det var nok av leiligheter å oppdrive i denne byen som på folkemunne blir kalt Manhattan. Det jeg registrerer derimot hva gjelder alle disse leilighetene er at de antagelig ikke blir solgt. Og for å endre på dette faktum oppfordres spanjoler å oppgradere leilighetene sine. På godt norsk «pusse opp» innen de selges. Og ikke bare det, for det hjelper lite om du pusser opp leiligheten når den utenfra ser ut som en falleferdig rønne. Ergo satses det nå på investeringer heller i eldre eiendom enn nye. I motsatt fall tror jeg vi årene fremover vil se mange halvferdige hus. Pengesekken er ikke lett å fylle i dagens Spania med arbeidsledighet rundt 25%. Men i Benidorm tviler jeg på at Ola og Kari ønsker bosette seg deler av året.

Naive nordmenn: den forkvaklede godhets-industrien

Nå skal jeg ikke insistere på å være den aller mest imøtekommende nordmannen her nede; der vi snubler i hverandre. Og er det noe vi er kjent for her så er det vårt surmulende oppsyn. Men personlig er jeg kjent for å være et sosialt vesen. Så da jeg gikk ett skritt tilbake for å få mannen i tale var det med en hilsen; «jeg ser at du er norsk». Hvordan skal jeg ikke etablere noe faktum om denne gangen. Bare konstatere at nordmenn i Norge er like naive som nordmenn i Spania. Er det noe rart vi ikke blir enige om hvilken politikk vi bør lede landet med? Svar: Nei!

Etter at vi innledet en samtale om golf, om enn litt nølende, fra mannen som var i ferd med å pakke ned sitt golfutstyr, kom han strenende den rumeneren som har slått seg ned med familien(e) sine her. Han har plaget meg mer enn en gang der jeg sitter alene med min kaffe. Senest igår da kelneren sa: no, no por aqui, no! Det etter å ha hørt mitt stønn; det n'te i rekken etter å ha blitt avbrutt i lesingen fra fire fem andre; 3-4 senegalesere og så denne mannen som er aggressiv i hele sitt vesen. Mora sitter foran Consum og piper pliiiis hver gang jeg entrer butikken. Snur du deg rundt sekundet etter sitter hun kanskje og gnager på en fisk eller noe annet spiselig. Bak henne i rennesteinen ligger tomme sildebokser og annet skrot og søppel som hun har kastet over skulderen.

Nordmannen koketterte med sin samaritanske ånd; til det pakket som vi ikke bare i Norge er plaget av men også her. Her kommer en som jeg helst ønsker ditt peppern gror, sa jeg. Han lette febrilsk etter i lommene sine og sa: jeg tror faktisk ikke jeg har så mye å gi ham idag. Mine protester ble parert med: bare man er høflig mot dem, så går det bra. Jaja menn sann! Og ikke å forglemme denne «opplysningen»: «spanjolene er det ikke så farlig med». Dette var selvsagt «nytt» for meg, men det er den slags stupid kunnskapsløshet som bidrar til at vi gang på gang ender opp med noen døgenikter av noen politikere!

Noen hundre meter opp i gaten dit jeg var på vei for å få meg en norsk avis, tok jeg samtidig i øyesyn de engelsk-språklige. Der sto: «Rumenere i Great-Britain er den største forbryterbanden i landet. De voldtar og stjeler; og de dreper. I et antall av gjennomsnittlig 15 rumenere blir arrestert hver dag. Registrerte rumenere og deres kriminelle handlinger ligger nær opp til 28.000 over fem år. Det bor etter sigende (registrerte) 68.000 rumenere i landet».

Storbritannia gruer seg visst til alle bulgarerne som har varslet sin ankomst etter at EU har sagt sitt om den saken.

Naive nordmenn - og naive svensker ikke minst; er ingen nyhet om du følger litt med på nyhetene. De man omskriver med patetiske oppslag både via Nrk og i aviser. For var hun ikke rumener denne kvinnen som fikk hovedoppslaget på Dagsrevyen for noen uker siden; pga en dom om menneskehandel; stakkarn! Men som (faktisk) hadde tvunget flere menn til å voldta sin egen datter da hun var12 år. Sånn apropos nyheter i vårt eget land. Hva gjelder nordmenns forbannede godhets-kultur, så er det ikke få som bidrar til at landet vårt går på ræva om dagen. Han/hun finnes i alle leire.

Det er ikke alltid de er så lette å avsløre; som den norske golfentusiasten på Costa Blanca.

Knut Hamsun

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufullkomment som en olding kunne skrive det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv. Og denne siste boken var et forsvarsskrift.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke unngå å se hvilken viljesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg Europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi Europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i fullt sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev altså sitt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og traumatisert; og led under den urettferdigheten han var blitt en del av. Men han var større enn sin skjebne. Han hadde mye å bevise.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han ha blitt beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Litteraturens karikerte tidsalder

Knut Hamsun's inntreden på arenaen i tiden da han jobbet med «Sult» må ha vært en tid med store endringer i kulturlivet. Ibsen var blitt en eldre mann, og som Bjørnson og Garborg var disse etablerte men dog ifølge Hamsun en gjeng med «satte» kjendiser på litteratur-fronten. Ingen av de nevnte hadde vært utenfor Europa, som Hamsun som to ganger allerede som 30-åring kunne skilte med. En erfaring som de andre fire store kalte en yankee-erfaring.

Hamsun som den fødte sprade-bass var ikke nådig. Og mye av kritikken han rettet mot de «fire store» forfatterne var mye bygget på hans egne mindreverdighetskomplekser. Bjørnson som ba Hamsun komme tilbake når han var blitt tørr bak ørene, dengang sistnevnte besøkte Aulestad. Eller Garborg med sin karikatur av en ung blivende forfatter, bidro selv til Hamsun's etterhvert infame uttrykk som han via turneer landet rundt foredro om de samme. Hans spissfindigheter og hans kritikk var basert i hans egen narsissistiske personlighet.

Han kranglet med alle; forleggere, redaktører, journalister, kvinner, velgjørere. De siste som alltid holdt liv i ham via diverse lån. Penger han drakk opp sammen med venner. En storveis kar som alltid sto i sentrum av begivenhetene. Han var raus og omsorgsfull. Han brukte penger når han hadde dem i hendene. Og han var ikke gjerrig, verken på råd overfor nye forfatter-spirer eller overfor mennesker han visste trengte en håndsrekning. Og hva gjelder kvinner fikk de erfare en mann uten skrupler.

Man snakket om Hamsun's mange «hatter». Og Nils Kjær i Dagbladet (...) roste likevel hans mot til å stå åpent frem i de «anonyme giftfluers» gyldne tidsalder. Olaf Thommessen derimot om hvem Hamsun la for hat, oppfattet Hamsuns forfatterskap som skriblerier for pøbelen. Noe Arne Garborg kunne bekrefte etter at Redaktør Lynge kom ut. En hevn over redaktør Thommessen. Ikke rart at mannen etterhvert opparbeidet seg en jernvilje. Han skulle tiltross for 252 dager på framhaldskolen vise dem alle. Men ulykkelig til det siste. Om det kan det ikke være noen tvil.

På den tiden var det stor fordragelighet mellom de fire store som nøt stor respekt i Norge og utlandet. Hamsun fikk ord på seg for å kopiere. Både Bjørnson og Dostojevskij. Hva gjelder den siste gjorde det ham stolt og bli sammenlignet med. Han hadde store problemer med å finne en egen stil. Og hadde med sin kjærlighetsløse barndom et stort repertoar å øse av. Led han av stormannsgalskap?

Kilde: Ingar Sletten Kolloen; «Svermeren» og «Erobreren»

Satans prester!

Her jeg bor kan jeg lese Vårt Land gratis. Men hver gang jeg åpner avisa blir jeg bare enda mer frustrert. Nei, forresten frustrert er ikke ordet; forbanna er det rette ordet. De siste ukene har jeg fulgt med i ikke-dagsferske aviser, men hva gjør nå det. Fra Stålsett-prestens utvalg til Bispemøtets utvalg som lyver om Guds inspirerte ord; Bibelen.

En teologi-student begir seg sogar ut i en håpløs analyse av sin egen fremtid som forkynner; prest i den norske kirke. Han fatter og begriper visst ikke hvordan han skal forholde seg den dagen han blir uteksaminert. For den norske kirke idag står for noe helt annet enn hva de eks vis gjorde for ti år siden. Da noen bisper hevdet at det var uetisk å la de homofile få den samme velsignelsen i kirken som normale mennesker. Så han spør seg: hva har skjedd med deres egen overbevisning? Vender de kappen etter vinden? Tenke seg til, Jesus som satte de skriftlærde på plass. Han kalte dem ormeyngel så vidt jeg husker.

Jeg kan fortelle studenten hva som har skjedd. Vi er for tiden underlagt den diktatoriske ideologien «politisk korrekthet». En ond ideologi; like ond på linje med nazismen, fascismen, kommunismen og islamismen. Som handler om et ønske om at alle er like gode og like syndfrie – kan man vel tilføye. Ergo gudløse. Ja, for hvordan skal presten kunne velsigne et par som lever i grov synd og ber om å bli velsignet allikevel? Det er god grunn til å stille dette spørsmålet. Men sannheten er jo den da at vi ikke lenger har en kristen kirke. Vi har en Satans røver-hule. Det startet vel engang mener jeg å huske med at presten mente at for å få folk til guds hus så måtte man «modernisere seg». Friste oss. Med brød og sirkus. Man slapp musikken inn. Jazz, rock hva som helst. De mente det var det folket ba om. Folket hadde imidlertid ikke bedt om dette. Det var bare det at forkynnelsen var det blitt en slutt på. De gudløse venstre-ekstremistene tok over makten i samfunnet. Søndagsskolene var stengt for lengst, og undervisningen i skolen var blitt en saga blott. Det var saken! Som presten her sa for et par uker siden; han var en «klar» prest: «Barna våre hører ikke lenger om Jesus»!

En annen prest jeg har snakket med har et behov for å fokusere på Jesus Kristus. Men hans kolleger sier at det blir pinlig. Jesus er liksom ikke populær nok, iflg presten. Og ikke skal man snakke om Gud's ord heller. Det er jo ikke sikkert at publikum, relatert til dem som besøker sjømannskirken eller rettere sagt dem som besøkte denne kirken, ønsker å høre Gud's ord. Der de kommer rett fra horehuset. Nå er jo ikke disse lenger norske etter at norske rederier flagget ut for mange herrens år siden. Men hva innebærer så dette å ha en sjømanns-KIRKE, da? Idag betyr det ingenting. For de norske sjømenn har som sagt gått på land. Idag er det oldingene som har flyttet sørover det handler om. Det er disse som søker sosial omgang. Og faktum er etter hva jeg har kunnet registrere. De har behov for å høre Gud's ord. Ikke kun møtes for å spise grøt hver lørdag, men for at presten når han allikevel står der skal nevne Jesus. Noe han ikke gjør. Han snakker om vær og vind; han forteller oss om kjendiser som tror på Gud; veldig Se&Hør-aktig. - For tilslutt å føye til: velsigne dere!

Jeg ser for meg Jesus da han gikk på jorden. Da han gikk inn i templet og ryddet det i harnisk over hva som ble begått av synd på dette hellige stedet. Jeg ser Jesus for meg; Han som er «gitt all makt i himmel og på jord». Han som konfronterte de skinnhellige fariseerne og de skriftlærde. Han som kalte en spade for en spade. Han gikk ikke rundt den varme grøten. Han var kommet med «sverd»; og var innstilt på å kløyve hvert ord som kom ut av deres munn.

Jeg ser for meg Jesus Kristus gå inn i den norske kirke. Jeg ser ham så opprørt over det han er vitne til. Jeg hører ham kalle prester og biskoper og gudene vet hva de kaller seg: sjarlataner, ormeyngel, løgnere, Satans budbringere! Idet han snur opp ned på dette huset som skal holdes i rett stand. Guds-huset. Der vi skulle få «føde». Men der vi nå velter oss i synd som i Sodoma og Gomorra. - Med prestens velsignelse!

Hele verden er i Satan, den ondes vold!

Bispemøtet lyver

Kirkens menn har bare forakt til overs for den allmektige Gud!

Ja annerledes kan det vel ikke forstås. Men siden jeg ikke lenger henger med så burde jo kirken og deres såkalte Kirkemøte nå benytte anledningen til å endre det staten har bidratt til av politiske forandringer opp gjennom tidene. Det siden jeg forstår at kirke og stat har skilt lag. Ja, betyr ikke dette i realiteten at staten ikke lenger kan bestemme hvordan guds ord skal forstås?

Ut fra tilgjengelig og troverdig informasjon vet jeg at de som skal forkynne evangeliet om Kristus ikke gjør det. De gjør det som det advares mot; de legger til og trekker fra Bibelen dens sannhet. Dommen over disse er alvorlig skal man tro Guds ord. Og vi vet at dette ikke er bare en sannhet med modifikasjoner. Ekteskapsloven av nyere tid ble endret med presteskapets velsignelse. Ja, at de tør! Sannheten er vel at de ikke bryr seg. Ikke engang med det faktum at de en dag skal stå til rette for denne kriminaliteten på dommens dag. Ja, de tror vel egentlig ikke på den heller.

I de fleste yrker forventes det at man legger frem vitnesbyrd på at man har gjennomgått eksamen. Men hvem har sett et vitnesbyrd fra teologisk fakultet som bevitner at denne presten vi lytter til på en søndags formiddag virkelig har den nødvendige kompetanse? Vi tar hans eller hennes kunnskaper for god fisk. En sjarlatan? Og jeg vet med sikkerhet at det pensumet som har gitt dem tilgang til prekestolene rundt om i landet, det er så som så. For en med solid bibelkunnskap, ja langt mindre enn det; burde ikke ha noen problemer med å utfordre presten. Hva med spørsmålet om døden? Blir du noe klokere av å gå i en begravelse? Vil presten gi deg trøst i den stund du trenger det mest? Han gir deg svada, min venn. Skriv det bak øret.

Det minste man burde kunne forlange er at presten kan svare på hva som skjer når et menneske dør. Ja, de forstår jo ikke engang bønnen Fadervår! Ta setningen: «komme ditt rike, i himmelen og på jorden». På jorden – hva innebærer det? Ja, nei svarer presten «vi forstår at dette er et bilde på noe annet». Bildet på hva? Bibelen er full av forklaringer. Og noen vil vel sukke og si at det gjør den vitterlig, men hvis jeg tar meg til rette og taler om det som står i Bibelen, så vil jeg miste jobben.

Ja, ta f eks det faktum at Bispemøtet og dets flertall i «samlivsutvalget» vil at personer av samme kjønn (homofile; de som ligger med menn samt lesbiske) skal få gifte seg i kirken. Ja, vi har jo forstått at homse-lobbyen bare blir sterkere og sterkere. Men at Guds stedfortredere her på jorden tør å legge seg flate for alskens faenskap (Satans fristelser) er så skammelig at det finnes ikke ord.

Hva sier de samme løgnere? Jo, som i samboerskap mener de at det viktigste er at mennesker får leve sammen med alt hva det evt innebærer av omsorg etc. Og merk deg dette: «For det er ikke godt for mennesket å være alene». Hentet bra Bibelen.

Som han måtte innrømme presten jeg samtalte med her forleden. Muslimenes gud er Satan selv. Ja, sa han og kunne vel legge til at Satan har langt flere tilhengere enn muslimer. For som han sa: «Satan har alltid lagt seg kloss opp til sannheten». Selv Eva dengang lot seg friste. Fordi Satans påstand var jo delvis sann. Han gjorde narr av Gud som hadde frarådet Eva og Adam og spise av det spesielle treet i Eden. Fordi – de da ville få kjennskap til «det onde» og ergo ville de dø.

Med andre ord, Satan la seg dengang også «nær opp til sannheten», det kunne ikke benektes. Men når presteskapet går Satans ærend da er noe fundamentalt galt. De ikke bare fører den blinde i grøfta. De lefler med andre religioner og hevder at det ikke spiller noen rolle hvilken av gudene til tilber. Men de skal dømmes av (den sanne) Gud og hans sønn Jesus Kristus, og ikke bare for den synd de begår mot seg selv og sin egen samvittighet. Men enda verre: mot evangeliet som forkynnes for de kunnskapsløse.

De eldste kirkemedlemmene vet at de blir forsøkt ført bak lyset. De har for mye kunnskap tross alt. De sitter der på benkeradene i kirken og gremmes av alt presten ikke formår å meddele. De sier at det er skammelig. Hvorfor, sier de, kan de ikke fortelle oss sannheten? Det er Guds ord som sier at homofilt samliv er avskyelig. Dette vet vi, men disse like avskyelige prestene tror visst vi er dumme. Eller de er forført av Satan. - Ja, han har stor makt om dagen!

Rasistiske nordmenn?

Nei, nå får de sanneligen gi seg! Påstår svensker seg å vær en egen rase? Leser at svenske arbeidstagere i Norge opplever nordmenn som rasistiske. Noen slenger med leppa sies det. Ja, mon det. Det kan jo bli idet meste laget å møte svensker i en hver situasjon. Hva enten det er på ICA eller Meny. Eller på en kafe eller restaurant. Noen ganger kan det bli litt for mye. For med svensker er det som med all annen importert arbeidskraft. De tar jobber som nordmenn ikke lenger får adgang til. At en norsk student ikke får seg sommerjobb på en restaurant er ikke utenkelig. Og da handler det faktisk om at svenske ungdommer som ikke har utdannelse tar fra oss jobbene. Man kan ikke komme utenom det. Dette er fakta som nok etterhvert vil sette temaet på agendaen. Og da blir det ikke hyggelig å være svensk ungdom i Norge. Vi kan nok drives ganske langt ut på viddene. En stund. Men når vi ser at vi mister grepet om horisonten, er vi nok kjent for vår ikke så langmodige tålmodighet.

Det er derfor bare trist hvis en eller et par personer får spalteplass i norske aviser for å fortelle oss at vi er rasistiske overfor dem. I så fall gjør de seg selv en j.... stor bjørnetjeneste. For de av oss som følger med i det svenske samfunn og ser hvor skakkjørt det er blitt på grunn av misforstått politisk vilje, vi ser jo mer enn den dumme svenske selv oppfatter. I Sverige skal man holde kjeft. Ytrings­fri­heten er under stort press. Alle skal være snille mot hverandre og ikke snakke stygt om innvandring generelt. Og da sier det seg selv at om du forteller svenskevitser som vi alltid har gjort så vil vitsen om hvor mange svensker som trengs til å skru i en lyspære ikke falle i god jord. Ja, for svaret har du vel fått med deg. Vitsen er gammel som alle hauger: «en til å holde lyspæra og en til å skru!»

Så hvis Sverige og deres manipulerte ungdommer nå ser seg selv som ofre for nordmenns morsomheter, så tør jeg påstå at da er det ikke lenge innen de mister vår sympati. Den vi har vært villig til å vise dem lenge. Ja, for selv har jeg ikke vært borte når jeg for n'te gang har kommentert at «ja, nå er dere visst representert overalt». Ja, med et smil på lur da, selvsagt. Men dette smilet kan snart bli til noe muggent. Og er det sånn at svensker i Norge fester mer enn norske, så kan jeg ikke fatte og begripe at dette skulle provosere. I så fall må det ligge noe annet bak. Kan det kanskje være at de svartmuskete innvandrere vi selv ønsker ditt peppern gror står bak hetsingen?

Hvem er denne rapper-duoen det skrives om som laget en sang om «party-svensker». Svartmuskete degoser? Nordmenn skal de jo alle kalles nå for tida. Uansett hudfarge. Og kanskje er dette utspillet fra en svenske et rop om hjelp? De ser jo selv hvor håpløst det er blitt å være svensk i Sverige. Men det får de sannelig ta opp med sine politikere. Eller melde seg inn i partiet Sverigedemokraterna, f eks?

Plagsomme tiggere; her også

Her på Costa Blanca har spanjoler nå sett seg lei på at de ikke «kan vandre fritt omkring». Jo, selvsagt kan de det. Men underforstått ikke uten at de møter gate-selgende rumenere, tiggende rumenere, aggressive tiggende rumenere, gate-prostituerte – you name it. Ja, som i Norge og da spesielt i Oslo. Lovens håndhevere har nå fått nok og med loven i hånd vil disse heretter bli arrestert. Folk skal ha frihet til – å kunne vandre fritt omkring. En ny lov er på trappene.

Nå er det jo mange nordmenn her nede. Og som ved mange området i livet ellers kan man få en mistanke om at nordmenn også står bak dette nye forbudet. Som vi i Norge i mange år håndhevet via Løsgjengerloven. Som noen representanter fra venstre-siden fikk kneblet. At politiet selv så at den ble gjeldende er det ingen av de ansvarlige som bryr seg om. At folket ikke blir hørt, det vet vi. Og med et null som Jens Stoltenberg ved roret vil det neppe bli noen endring.

Mens vi i Norge ikke kommer noen vei med forbud og påbud, blir man visstnok i Oslo fremdeles plaget av aggressive rumenere. Som driter og pisser i parker og streder. Og som her på Costa Blanca snart kanskje blir en saga blott. Men ikke i Norge?

En annen gruppe plagånder er senegalesere som vandrer i sneglefart mellom kafe-bordene med vesker og briller av ymse kvalitet. Opp og ned går de. Og velger du å se til siden eller ned når de nærmer seg bordet ditt, skal du regne med at de vil bli stående til du er nødt til å rette blikket mot plagånden som i alle fall ikke har tenkt å gi seg så lett. Men får de solgt noe? Jeg tør hevde et rungende NEI. Her bor det oppdaterte nordmenn og er det noen de helst vil slippe å bli plaget av så er det folk med annen hudfarge. Det sies at de to-tre senegaleserne som vandrer opp og ned ad gatene her i Albir er fordrevet fra Benidorm. Det ble så mange av dem at politiet fikk nok å gjøre med å holde styr på dem. De ble forvist i fjor sommer. Men siden loven dengang ikke kunne håndheves, dro de samme bare videre langs kysten. De selger altså ikke en lort. Men det tiltross sprader de fremdeles ned og oppad gatene i denne lille byen.

Det er et surrealistisk syn, come to think of it – her med bare hvite mennesker, gamle og enda eldre. Uføre og handicappede, her sprader to svarte personer rundt som om de akkurat har landet fra en annen planet. Befolkningen er blenda-hvite bortsett fra to til tre kølsvarte skapninger. Surrealistisk!

Etiopisk asylsøker: «sønnen min liker ikke etiopisk mat»

Mennesker fra land som aldri vil kunne bidra vesentlig til velferds-kassa. Men tvertimot vil ha sugerøret nedi helt fra de setter sine ben på norsk jord, får avslag på sin søknad om opphold i landet. Høyesterett har behandlet en hel haug med saker og bestemt at tidligere rett har dømt riktig og at UD som har avgjort sakene for lengst; ikke har gjort noe galt. Men tiltross for dette gis de samme som har oppholdt seg ulovlig i mange år, født en skokk med unger osv osv - mulighet til å anke og føre sin sak for domstolene. Er det noe jeg ikke har fått med meg her? Høyesterett har avgjort sakene. Basta! Å hvem er det som betaler for disse ankesakene? Ja, hva tror du?

I VG får vi servert en historie om en familie fra Etiopia, en kriminell familie som har holdt det gående her i landet; utnyttet vår naivitet; mottatt stønader - ja til og med trygder. De har kunnet benytte seg av vårt helsevesen. Når sønnen som i retten er iført en heil-norsk strikket genser ble født fikk moren et gratis opphold på sykehus og hjelp til å føde. Gudene vet hvor mye de har jukset til seg de årene de har blitt boende her i «skjul».

At journalisten har brukt denne historien godt er bra. For hør bare hva morens argument for at de skal få bli her i landet er; med referanse til guttungen på 7 år: «Han har alltid følt seg norsk», forteller hun retten, og legger til «at sønnen ikke liker etiopisk mat»! He he, det er så en ikke tror det er sant det en leser. Det er så jeg får et snev av epileptisk anfall, og ler så krampa er i ferd med å ta meg. Ja, jeg håper da inderlig at retten lyttet. Til denne patetiske familiens sutrete krav om å få lov til å være her i landet - på lovlig vis. Et erkeeksempel.

Ingen barn har vondt av et nytt miljø. De er svært tilpasningsdyktige. Og folk har til alle tider flyttet på seg. Barn av foreldre som jobber i utlandet har ingen problemer med å falle til ro. De lærer språk lettere enn voksne. Min datter fulgt med meg til utlandet da hun var ni år. Hun fikk gå i landets egen offentlige skole og lærte seg språket på null komma niks.

Selv hadde jeg ingen større kunnskaper i språket annet enn at jeg hadde pugget litt grammatikk innen vi reiste hjemmefra. Det første vi gjorde hver ettermiddag var å gå igjennom leksene fra bøker på landets språk. Vi satt med grammatikkboka og ordboka oppslått. Jeg laget et resyme av det hun skulle lese til neste dag. Etter 3-4 måneder kom hun hjem stolt og forkynte at mamma, nå trenger du ikke hjelpe meg mer.

Jenta lærte seg språket. Og som en kommentar flyttet hun tilbake til dette landet som voksen. Det var greit å vite at grunnlaget for språkforståelsen ble lagt noen år tilbake. Og ikke kan jeg se at min datter tok noen skade av å flytte på seg. Hun fremstår idag - som voksen og godt gift men nå tilbake i Skandinavia, som noe av det mest veltilpassede jeg kan tenke meg.

Og maten? Ja, ikke var den etiopisk; og gudene vet hva de forer ungene med der nede i Afrika-land. Men såååå ille er det vel ikke!

Knut Hamsun: Hvilken stor mann

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufolkomment som en olding kunne skirve det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke inngå å se hvilken viljeesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i full sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev endog et nytt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og led under den urettferdigheten han var blitt en el av. Men han var større enn sin skjebne.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han bli beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Forbudt i Tyrkia

I en svært interessant samtale med en prest her jeg oppholder meg, fikk jeg et innblikk i et miljø det ikke alltid er så lett å komme gjennom til. Han hadde vært «reisende prest» i mange år og etter ett kort opphold i Spania hadde han signert for et oppdrag i Tyrkia.

I Tyrkia der 99,95% av landets innbyggere er muslimer per definisjon er han velkommen så lenge han ikke misjonerer. Hvorfor kan man gjette seg til. Tyrkia er for det første økonomisk avhengig av vestlige turister som også er kristne. Apropos forfølgelse av kristne i den delen av verden for tiden. For det andre er fremdeles spørsmålet åpent om et evt medlemskap i EU. Tyrkia bedriver tortur på innsatte og er derfor under lupen fra EU's mange råd, heter det.

Presten vet ikke hvor lenge han vil få lov til å oppholde seg i landet. Og jeg forstår at dette er det flere grunner til. Som han fortalte så er kristne «velkommen» i Tyrkia. Men de får ikke lov til å registrere kirkesamfunn der. Men som «imam» burde det være greit. Nå har det seg imidlertid sånn at denne presten foretrekker å være ærlig om sitt oppdrag. Noe han ikke bare vet vil kunne skjære seg i forhold til sine kolleger der nede, som foretrekker å holde en lav profil. Men også i forhold til myndighetene.

Saken er nemlig den at presten har ytret seg. Han har sagt at «imam» er jeg ikke. Jeg er prest i den norske kirke og forkynner om den kristne Gud; ikke om den muslimske. Muslimene hevder at det ikke er noe problem å la kristne prester virke i Tyrkia så lenge man aksepterer landets formening om at «guden» deres er den samme. På dette område har altså denne frittalende presten sett seg nødt til å signalisere at «sorry den guden dere ber til fem ganger om dagen er nok ikke den «guden» vi kristne norske prester forholder oss til». Stort!

Det kan se ut som om dette ikke helt har sunket inn. Og han presiserer at han er spent på oppholdet sitt og om hvor lenge man vil gi ham tillatelse til å være der. To måneder eller kanskje ett halvt år? Visum er innvilget. Men han har valgt å være ærlig i dette spørsmålet fordi det er så viktig for ham.

Mitt inntrykk er at dette er en av de få prester som tør stå frem med sitt syn. Andre sider av kirkens forkynnelse og det som nå er pålagt ham i relasjon til en ny «reform» er han forøvrig skeptisk til, når jeg utford­rer ham på det.

Hva gjelder den nye reformen som noen kanskje har fått med seg, så dreier det seg om å endre ritualene. Det som i den forbindelse sjokkerte meg mest var det faktum at dette innebærer at om presten ønsker benytte seg av den friheten denne reformen innebærer, så kan han velge å utelate bønnen Fadervår!

Mistenker at avstanden til folket bare blir større og større.

Nordmenn kødder du bare ikke med!

Har kommet over en interessant bok gitt av forfatteren Erik Dahlin selv til sjømannskirken her. Jeg plukket den sogar opp den samme dagen han hadde signert og gitt den fra seg i gave. «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse.

Som alle bøker som fremstiller denne typen historier er den surrealistisk i all sin gru. At tyskere fremstår som psykopater er vel mildt sagt. Men en spør seg hva var egentlig poenget med all den ondskapen de fremviste? Ta mennesker til fange; plassere dem i konsentrasjonsleire der de blir utsatt for umenneskelige påkjenninger. Og ikke minst hvorfor tok ikke folk (fangene) livet av seg, istedet for å utsette seg for disse djevelske ydmykelsene.

Erik Dahlin har skrevet denne boka med bakgrunn i farens dagboknoter under hans fangenskap. Faren har bidratt i årene etter og bekreftet sannhetsgehalten i boka. Faren, Finn Dahlin var politimester under krigen og sammen med mange andre politifolk nektet han å gå tyskernes ærend. De var mange hundre norske politifolk som ble arrestert, sendt med «Donau» fra Oslo først til Tyskland deretter til Polen og leiren Stutthof hvor de var i litt mer enn ett år.

Denne historien er mer et eksempel på psykisk tortur enn noe annet. De ble nemlig behandlet med «respekt». Der andre, eksempelvis polakker ble behandlet som dyr. Hva jødene ble utsatt for blir et sidespor, men jeg har lest om den unge mannen og jøden fra Larvik som overlevde tyskernes tortur; det var mer enn nok til å forstå faenskapet jødene ble utsatt for.

Interessant nok er denne boka et eksempel på at ikke alle politifolk var feige. Boka som kom ut for kort tid siden var en bekreftelse på at mange politifolk over det ganske land anga sine egne borgere. Dette kjenner jeg fra min egen families historie. Det er ingen overdrivelse. Men at mange som Finn Dahlin var et eksempel på et menneske med integritet er jo en trøst.

Men det som slår en når en leser historien er altså den spesielle «forpleiningen» de norske fikk; er at det må ligge og lå mye sympati for nordmenn og Norge under krigen. Og det var vel også derfor at «gutta på skauen» fikk holde det gående i lang tid uten å bli mistenkt for noe.

Min egen far som var ung mann i begynnelsen av tyve-årene fortalte blant annet at han en dag med ryggsekken full av våpen en dag da han skulle med toget ble tilbudt hjelp av en tysker; fordi sekken han så så tung ut. Dette var innen han selv måtte rømme til Sverige. En morsom historie men ikke helt usannsynlig. For det fremstår som om nordmenn ble oppfattet som om vi ikke hadde noe imot okkupasjonen.

Så da det i 1943 ble avslørt at de nok hadde oversett nordmenns sterke motstand ble det altså aksjonert mot disse som skulle få livet sitt snudd opp ned. De hadde det selvsagt jævlig, ingen tvil om det. Og tyskerne hadde sånn tro på dem at de endog etter arrestasjonen og interneringen ble tilbudt å bistå tyskerne. De ble tilbudt blant annet et kurs i tysk. For - mente tyskerne - dette var de overbevist om at de ville få nordmennene med på. Dahlin og hans menn spilte med en stund og opparbeidet seg kanskje energi både psykisk og fysisk, som gjorde dem stadig sterkere. Men som Dahlin sier, de hadde ikke på noen måte til hensikt å endre attityde hva gjelder det oppdraget de hadde fått tidligere; som tjenestemenn. Et eksempel var at de var pålagt å arrestere nordmenn, og da spesielt jøder i Norge. Eller påføre i passet deres en «J».

På slutten av krigen og i leiren Stutthof utviklet situasjonen seg til bli mer dramatisk med hensyn til mat. Og når russerne gjorde sin ankomst undrer Dahlin seg gjentatte ganger over at folk ble drept rundt dem av skyts fra oven. Men aldri nordmennene! Han spør seg om dette skulle kalles et under. Med rette mener jeg. Alle unnslapp på underfundig vis!

De ble syke og matforgiftet men etterhvert som de tyske overordnede rømte eller forsvant fra leiren fikk nordmennene stadig mer frihet. De utviklet en sans for stjeling som de kalte «orging», og ble alle en gjeng med tjueradder. De levde godt, rappet mat her og mat der, og tilslutt hadde de flere heste-krek og griser «på gress» i vaskerommet.

Men selv blant tjueraddene var de skeptiske til hverandre. Det var jo en situasjon hvor enhver var seg selv nærmest. En kommentar er imidlertid hysterisk morsom. Dahlin sier: «Ingen av oss ble tatt på fersk gjerning. Vi visste hvordan dette skulle gjøres, vi var jo politifolk og hadde etterforsket slike saker»!

Tyskere er et grådig folk og har en personlighet som vel er unik for dette folket. At de i det hele tatt kom seg på beina igjen etter nederlag nummer to, er kun fordi resten av verden og spesielt USA mente verden ville tape på ikke å hjelpe dem «igang». Og på beina kom dette folket igjen ganske fort; og idag er landet et av verdens mektigste økonomisk sett.

Og i Norge har de etablert seg i fjellheimen; der de alltid har følt seg hjemme. Og nordmenn har tilgitt. Rare greier!

Men jeg spør meg allikevel om årsaken til at nordmenn er så velsett i tyskernes øyne. Det ble hevdet at politifolkene denne historien gjaldt ble respektert fordi de var så standhaftige. Dette etter at de innså at nordmennene ikke lot seg lure. Tiltross for at de var blitt lovet en langt bedre forpleining, enn – ja, polakkene som sagt.

Hva slags folk er vi egentlig? Vårt lille land kom definitivt på verdenskartet 22. juli 2011. Samtidig som Norge er velkjent for sin meglervirksomhet blant annet i midt-østen, trår vi altså til med en mann som «tar seg av» tilstander vi de siste ti-årene har måttet vende oss til. Er det dette Viking-blodet som ugjendrivelig flyter i årene våre, som gjør oss til det folket vi er. Et hardbarka folk!

I så fall tror jeg ikke nordmenn har noe å frykte hva gjelder fremtiden og trusselen om islamsk okkupasjon. Vi er nok sære og enerådige. Vi trekker oss tilbake i hytter og hjem når kulda setter inn. Vi holder oss for det meste til oss selv. Vi foretrekker ensomheten fremfor store og mindre forsamlinger. Og vi er nok kanskje bedre oppdatert enn det kan fremstå som. Og hadde jeg vært optimistisk muslim i Norge, ville jeg innse dette først som sist. Kjøpe seg billett tilbake der de kom fra. - Ikke nøl!

For nordmenn kødder du bare ikke med!

Kilde: «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse. Erik Dahlin

Kjødets lyst

Etter den søte kløe kommer den sure svie.

Ja, tro det eller ei nå får menn og kvinner over 65 år syfilis og gonoré. De «har seg» uten kondom. Ikke før har vi lagt ned enorme ressurser i å lære barna våre at sex utenfor ekteskap ikke er noen god ide. Fordi det kan føre til ufrivillige svangerskap. Ungene våre får utdelt p-piller bak vår rygg i altfor tidlig alder. Av venstre-vridde helsesøstre som «bare vil oss vel».

At dette som vi i min ungdom kalte en regnfrakk også beskytter mot kjønnssykdommer ble etterhvert et faktum vi ikke kom utenom. Men den gummi-dongen var til hinder for velvære så vi var mange som lot det stå til. Barn ble det også av det. Men alle skulle kunne som vi vet ha sex så lenge de hadde lyst til det; en ide som startet med frigjorte feminister i England lenge innen hippi-kulturen slo an.

Men så fikk kvinner stemmerett og da gikk det etterhvert litt over stokk og stein. Abort-loven ble en realitet fordi det var mange som strøk med hos en ikke-autorisert «lege» som brukte strikkepinner for å få løsnet fosteret. Kvinner døde i haugetall fordi de blødde som regel i hjel. Med fri sex var abortloven en naturlig konsekvens. Idag deler de samme helsesøstrene ut abort-piller. I fall du skulle ha hoppet til køys i fylla med en du traff på diskoteket og hatt uhemmet sex med.

I det hele tatt er sex blitt en industri og fører til umoral uansett hvordan du vrir og vender på det. Men personlig har jeg en formening som nok ikke alle deler. For er det ikke et tankekors at menn og kvinner, og da enslige i dette tilfellet hopper til køys med hverandre i så høy alder? Og da ikke kvier seg for å gjøre det med totalt ukjente. Ikke bare er menn i en alder der han i de fleste tilfeller er impotent og trenger Viagra for å få den opp, men kvinner som nok i de fleste tilfeller hadde sex etter en tur på byen i yngre alder og som ga seg hen fordi de forvekslet lidenskapen med forelskelse og kanskje kanskje ekteskap; de er fremdeles utagerende på området.

Jeg har derfor store problemer med å sympatisere med kvinner i såpass voksen alder om det er dette de innbiller seg fremdeles. For tror du kanskje den mannen som sitter der i baren med øl-mave, grått hår og skjegg i en alder av 70 år er ute etter å binde seg resten av livet? Han er som menn er og alltid har vært kun ute etter å utnytte deg. Om du etter en natt med den fremmede ser for deg sjansen til å få deg en samboer i den alder så tviler jeg ikke på at du vil få det. Men som en kvinnelig bekjent av meg uttrykte det: «Vi ble mer enn venner (hun er 73 år) og en dag hadde han bare flyttet inn for godt». Det var hyggelig en stund men så ble hun lei av å opptre som hans hushjelp og kastet ham ut. At mannen aldri fridde er underforstått men hadde han vært smart hadde han gjort det.

Men i den alder tar (fremdeles) menn for seg av fatet, uten forpliktelser. Det er jo dette han er blitt vant til om han tilhører den generasjonen som idag nettopp er i den alderen som mange ofte er; single og ensomme.

Er det ikke på høy tid at vi kvinner setter oss i respekt? Etter så mange år med dårlige erfaringer. Med menn som forsvinner etter en natts sengehygge. Burde ikke den tiden være over i en alder av 70 år? Fatter ikke at dere synes det er noe allreit heller. Med en dvask, slapp mann; og illeluktende som de ofte er i den alderen. Når hygienen ble en saga blott og noe de kanskje gjør etter tilfeldighetens lov. For hva burde være viktigere enn noe annet når du nå kan nyte livet med barn og barne-barn om ikke en god venn som støtte på dine eldre dager. Det får vi ikke om vi fremdeles signaliserer at vi gjerne spriker med bena i enhver anledning.

Kilde: Health Protection Agency