Eva og Adam forvist ut av Eden

Eva hadde akkkurat forlatt Adam der under det fikentreet som vokste langt vest i hagen. Deres felles hvilested. Det var sent på dag og solen var i ferd med å gå ned. Deilig temperatur; hun gikk der helt naken i hele sin skrud. Eva var vakker og perfekt på alle vis. Den dagen hun møtte Adam var den flotteste dagen i hennes liv. Adam var hennes make som Gud hadde sagt da Han hadde introdusert dem. Hun husket det som om det skulle vært i går. Adam som la seg ned på kne i takknemlighet og Guds ild som hadde lyst så fantastisk opp foran dem. Det var forresten noen dager siden hun hadde samtalt med Gud, men han hadde lovet å se etter dem snart. Gud med sin særegen basun-røst hadde sagt til Adam: «Eva er din for evig»! At Gud hadde tatt et ribbein av Adam når han sov ble de fortalt en tid senere. De fant hverandre fra første dag og siden vært sammen om alt. Adam var veldig opptatt med dyrene om dagen. Gud hadde bedt ham om å gi dem navn. Og det var visst ingen enkel sak. Derfor hadde Adam etter en lang økt lagt seg ned under fikentreet denne dagen og sagt at Eva gjerne måtte gå en tur i hagen; det var så mye hun ennå ikke hadde sett og opplevet. De vakreste blomstene som Adam hadde kalt roser var de vakreste. Til det hadde Adam svart at han syntes fiolene var penest. Vel, hadde Eva sagt du trenger jo ikke være enig med meg. Du har din vilje; jeg har min.

Så der hadde hun vandret i sine egne tanker. Hun hadde ikke gått særlig langt; hun ville ikke være for langt unna Adam nå da det snart ble mørkt. Solen var på vei ned og det var ganske stille rundt henne der hun gikk og nynnet. Hun hadde en fin røst hadde Adam sagt en gang, da hun diktet en sang om løvene og lammene som gresset sammen. Druene hang i klaser og var svært søte på denne tiden av året; hun plukket en stor blå drue og puttet i munnen. Da hørte hun noe og selv om lyden ikke var ukjent var den noe sterkere enn hun var vant til. Svisj, svisj! Eva stoppet og tenkte at det kanskje var den slangen som pleide sno seg oppetter fikentreet deres; og ventet på at den skulle dukke opp.

«Eva»; noen kalte på henne og ikke kunne det være Adam, hun kjente ikke stemmen igjen og det var jo tross alt bare dem to i Eden. Og så Gud da, selvsagt. «Eva», sa stemmen. Hun stoppet brått opp. «Ja», svarte hun, her er jeg. Hun kjente den igjen, slangen som hun var blitt så glad i. Den hadde et fantastisk flott mønster i skinnet sitt. Og nå snakket den til henne. Hva var nå dette? Den eneste hun pratet med i Eden var jo som hun atter en gang overbeviste seg om; Adam - og Gud. «Eva», sa stemmen igjen, kan du stoppe opp litt; jeg er her oppe, om du snur deg er jeg her på den nederste grenen. Hun så opp; overrasket over at slangen kunne snakke. Men alt var jo så overveldende i Eden; hun hadde ennå ikke vendt seg til det; selv etter denne lange tiden etter at hun møtte Adam.

Slangen kremtet en smule; «e...hem...du vet det treet lengst ned i haven, ja, e... hm...det epletreet du vet». Ja, uhm, svarte Eva, det treet som Gud har sagt at vi aldri må spise av? «Ja, nettopp, svarte slangen, det var akkurat det treet jeg tenkte på. Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg kom til å tenke på det treet idag, der jeg kveilet meg rundt fikentreet ditt. Men da jeg så Adam ligge der så fredelig å snorke, tenkte jeg at du verden hvilken ro! Dere er jo så søte sammen, jeg vet at du er veldig glad i Adam». Og jo, det er jeg, forsikret Eva. Det ble en liten pause mellom dem. Men du nå må jeg gå videre innen det blir mørkt. «Nei, vent litt, jeg har noe å fortelle deg; en hemmelighet. Og når den er fortalt kan du gå å fortelle den til Adam, selvsagt». Javel, svarte hun, la meg få høre!

«Ja, jo, eee. hm... det var bare det at dere vet ikke hele sannheten om det epletreet, men det har du kanskje tenkt litt over?» Ja, nei, det er jo så mange andre epletrær i hagen så hvorfor skulle vi mase på Gud om akkurat det treet? «Helt enig», svarte slangen. «Gud har befalt og de rådene han har gitt dere er av ren kjærlighet, det skal du vite». Ja, det vet vi, svarte Eva med et smil om munnen. Det var ikke så lenge siden hun hadde snakket med Gud og han hadde vært i så godt humør. Han hadde fortalt at nå hadde han liksom ferie. Etter alle disse tusen årene som han hadde drevet på og skapt jorden og alt det som fantes der, ikke minst menneske-paret. Nå var han trøtt og måtte hvile. Men som han hadde sagt så mange ganger; jeg blir så glad etter å ha snakket med dere, mine barn. Dette sa Gud ofte, det var alltid godt å være til etter denne samtalen med Gud.

Det var blitt nok en pause mellom slangen og Eva, han hadde registrert at kvinnen hadde falt litt i tanker. Og han visste også meget godt hva hun tenkte på; han var allvitende, for var han ikke en av Guds sønner? Han hadde jo assistert Gud den tiden Han skapte jorden og alt det andre. Men ikke desto mindre syntes slangen at han ikke ble tatt nok i vare på. Gud var alltid så mye mer interessert i Jesus, Guds første skapning eller engel som de ble kalt. Han var faktisk litt sjalu på Jesus.

«Vel, hva var det nå vi snakket om, startet han opp igjen? Jo, det er det epletreet, har du forresten sett de eplene»? Ja, svarte Eva, de er spesielt store. Men de ligner jo på de andre eplene og de jeg synes best om er de rød-grønne. De er så saftige! «Ja, men det er noe mer med de eplene som du burde vite». Å, sa Eva, hva da? «Jo, Gud har nok sagt at dere ikke skal spise av det treet, og det er en grunn til det, men det har han ikke fortalt dere». Ikke så viktig, svarte Eva kort. «Nei, men i det treet ligger din og Adams fremtid». Fremtid, sa Eva. «Ja, fremtid, sa slangen og kvitterte med å slå et slag med halen. I det treet ligger den egentlige sannheten. Det er riktig som Gud har sagt at dere ikke bør spise av det treet, men har dere gjort dere noen tanker om hvorfor»?» Som sagt nei, sa Eva nå begynte hun å bli trøtt av denne samtalen som ikke førte noen sted hen. «Hvis dere spiser av det treet så vil dere bli lik Gud», sa slangen med ettertrykk. «Dere vil bli opplyste mennesker, dere vil lære Gud å kjenne som dere ennå ikke kjenner Ham, sa slangen, og smalt igjen med halen mot det store treet. Prøv da vel så skal du se, du vil merke det så fort du har tatt en bit. Det er ikke farlig, Gud har bare overdrevet litt. Tro meg!»

Nå var Eva blitt både døsig og nysgjerrig. Hun ba derfor slangen føre henne dit for nå ville hun teste ut denne slangen som hun etterhvert synes så mye om. Den var jo så vakker. De trengte ikke gå så veldig langt og Eva visste veien der hun gikk i sine egne tanker. Slangen fulgte etter henne på jorden. Den var taus nå. Her er det, sa Eva, jeg tror jeg tar det store rød-grønne der, sa hun og pekte på et eple som hang tilgjengelig til. Hun førte det til munnen og det smakte så godt at hun tok to biter i en jafs. Saften var søt og fyldig, det rant nedover halsen hennes og hun lo. Hun tørket seg med håndbaken og tok nok en jafs av eplet. Jeg tror jeg tar med ett til Adam også siden jeg nå allikevel er her, sa hun til seg selv. Slangen så hun ikke mere til.

Hun gikk med forte skritt tilbake og ropte på Adam da hun nærmet seg fikentreet deres. «Ja, jeg er her fremdeles og har akkurat gjort meg noen tanker om hva vi skal spise til kvelds», svarte Adam. Trenger ikke, sa Eva kjekt, her sa hun, skal du få smake det beste eplet noensinne. «Takk», svarte Adam og ga henne et lite kyss på kinnet. Tok en stor bit han også, og mellom tyggingen mumlet han, «hvor fant du dette eplet, Eva?» Jo, nå skal du høre, sa Eva, og så fortalte hun hele denne surrealistiske historien om slangen som hadde snakket til henne. Adam stoppet straks opp i tyggingen, han så på henne med store øyne. «Slanger kan ikke snakke! - hva har du gjort? Du har latt deg lure. Dette lover ikke bra, Eva, og du burde visst bedre. Jeg har jo innprentet deg så ofte i denne tiden at her i Eden kan du spise alt – bare ikke av treet som Gud kaller treet til kunnskap om godt og ondt».

Han fikk ikke sagt mer for der over dem hørte de Gud. - Adam, sa Gud. «Ja, her er vi», svarte Adam. - Og Eva ved din side, ser jeg. «Ja, hun står her». Eva hadde nå kastet eplet fra seg. Det gikk endelig opp for henne at noe var fundamentalt galt. Adam hadde vært så forskrekket over det han hørte at hun hadde aldri før sett ham så opprørt. - Men Adam, hvorfor har du et fikenblad der nede? «Jo, da jeg fikk Evas historie var det som noe merkelig skjedde i hodet mitt. Jeg ble så rar i kroppen, jeg så at Eva var naken; derfor skjuler jeg meg med dette fikenbladet». Ja, Eva som sto nær ham hadde gjort det samme. Hun var taus og lot Adam snakke med Gud. - Eva, sa Gud med en annen røst. Den var ikke lenger mild som hun var vant til. - Eva, sa Han atter en gang, du har vært ulydig? «Ja», pep Eva, nå følte hun seg skikkelig dårlig. Eplet gjorde henne faktisk kvalm. Hun satte seg ned og holdt nesten på å besvime. Dette var noe nytt. Smerter var ikke noe de var vant til.

Eva, sa Gud igjen. Du er blitt lurt. Den slangen du snakket med var en av mine kjære sønner, som stadig vekk gjør meg ulykkelig. Han heter Satan, og det han fortalte deg var en løgn. «Løgn», tenkte Eva. Noe hun aldri hadde hørt uttalt før. Gud fortsatte: - Det kalles en løgn når man ikke forteller sannheten. Satan har fortalt deg verdens første løgn. Nå var Gud bedrøvet og det hørtes på stemmen. - Eva, sa han nå, enda så lei meg jeg er har jeg intet annet valg enn å forvise både deg og Adam ut av Eden. Dere har begge vært ulydige mot meg. Adam hadde skylt på Eva hele tiden. «Det var hun som fristet meg med det eplet», hadde han sagt og sett på Eva med stor mistenksomhet. Hvem var nå denne kvinnen egentlig, hadde han tenkt. Deilig var hun i alle fall, han håpet at Gud snart skulle forsvinne slik at de kunne legge seg.

Det var sent og nå hadde han fått en sånn rar følelse i kroppen. Han kom i tanker der og da, selv innen Gud hadde forlatt dem; om at han skulle elske med Eva og gjøre det som Gud hadde ymtet om at han skulle gjøre etterhvert når han var ferdig med å kalle alle dyrene med et navn. Nå fikk han plutselig litt hastverk. Han irriterte seg over Gud som fremdeles sto der. Og hva var det han sa? At de barna som de skulle få, de skulle Eva føde med smerter? Smerte, hva var nå det? Nei, hva var det nå som gikk av Gud, han var jo deres venn, og nå sa han at Adam skulle få slite for føden fremover. For de hadde vært så ulydige, sa Gud; Han hadde brukt en røst de ikke kjente.

Stakkars mennesker, sa Gud, idet han forsvant opp i skyen. Han var på vei til et møte med Satan.

Fortsettelse følger. 

Stem på Arbeiderpartiet!

Nå tror ikke jeg at jeg er alene om å tenke i disse baner, men la meg allikevel formulere dette så presist som mulig.

Mediene, les: avis-eierne går nå tider i møte der de satser stort på å selge aviser. Det er nemlig valg til høsten og alle «vet» jo at den regjeringen som leder landet i dag ikke kan fortsette. Det er utarbeidet så mange rapporter de siste to årene at det sier seg selv, ikke sant? Ergo, avisene benytter tiden til å argumentere oss i hjel med patetiske synspunkter vi ikke trenger akkurat nå.

Personer som har forlatt regjeringen i denne tiden har enten gjort det frivillig eller Jens har liksom sagt dem opp. Knut Storberget er en av dem som trakk seg da det begynte å bli temmelig hett under føttene hans. Nå ser vi stadig vekk hva den mannen er ansvarlig for. Ikke bare at det ikke fantes politi på plass den dagen Breivik raidet hans eget parti, men også at politidirektoratet nå viser seg ikke å holde mål. Direktoratets misjon har manglet det alt vesentlige som skal til, i tiden den mannen satt ved roret.

Jens er et null som for lengst burde vært en saga blott. Det hevdes at selv hans mor stilte seg tvilsom til hans evner. Vi tviler ikke lenger, vi vet. Men er det så viktig egentlig om det stemmer? Har vi folk i opposisjon som fremstår mer troverdig? Jeg mener nei. Det er kanskje et tankekors at jeg som kvinne nedvurderer både Erna og Siv siden vi alle tre er kvinner. Men ærlig talt. Ta en titt på partiene de representerer. Erna med sine homser. Siv med sine klakører. Sorry Siv, men jeg tviler på at du har den ryggraden som forventes av deg. Vi som ønsker multikulturen til helvete. Er det sant at Sandberg er uønsket? Ja, nå er jeg i utlandet og følger ikke debattene, men det ryktes.

Får vi et bedre land med dere i regjering? Hva har Erna å skilte med? Hun som vender kappen etter vinden. Og hva har Siv og skilte med hun som gjør det samme. Ingen av dem egner seg som statsminister. Tanken får hårene til å reise seg. Jeg grøsser. Ingen av dem har det som skal til. Det de derimot har er meningsberettigede menn med muskler, som alltid vil puste dem i nakken. At kvinner i Norge er i lederposisjoner er ikke nødvendigvis betryggende. De har kommet dit fordi noen naive sjeler har ment i mange år at kvinner må kvoteres inn. Jeg er av den oppfatning at de burde ha blitt ved kjøkkenbenken....ops...ikke nødvendigvis siden de ikke har noe der å gjøre, men altså....

Siv kunne ha vært en ener i partiet. Det er tragisk at Carl I Hagen lot seg friste til å forlate krybben. Jeg klandrer Eli for at dette skjedde. For i det partiet bites hestene. Og Siv, hun har ikke et mannfolk i ryggen. Hun erkjenner sogar at privatlivet hennes nå er kjørt. Hun får ingen barn. Hun har vel kanskje heller ingen mann å dele sin lidenskap med? Hva vet jeg, men Se&Hør burde vel ha avslørt den saken om det var noe å avsløre.

Erna Solberg ble valgt til å lede partiet ved en tilfeldighet. Det tror jeg Carl I Hagen på. Han stiller seg i alle fall skeptisk til det valget i sin bok. Men i det partiet har de heller ingen andre å velge mellom. De som kunne ha vært aktuelle er ikke mannfolk. De er homser. De lever et lidenskapelig liv som ikke egner seg på trykk.

Disse kvinnene har ikke bein i nesa. Men andre i Frp har det. At ikke Carl har fått et hjerteinfarkt ved å sitte på sidelinjen undrer jeg meg over. Men her er det kanskje noe vi ikke vet. Siv var vel det beste valget dengang - men ikke nå. Og nå er det for sent. Det er valg til høsten og de «blå» står frem som seirende etter valgdagen. Selv kommer jeg ikke til å gå til urnene denne gangen. Det er altfor mye som står på spill.

Arbeiderpartiet derimot fører idag den politikken som Frp har strebet etter i 30 år. De har strammet inn asyl- og innvandringspolitikken. Det er det viktigste av alt. Noe særlig mer er det ikke å skryte av. Men det vi burde notere oss det er at Høyre faktisk ønsker endre på akkurat det tema. Kristin Clemet er personen som vil komme på banen med Erna som sjef. Erna har dessuten gitt signaler om at sharia kan være greit.

Så hvorfor endre på noe som ikke akkurat er «broken». For sier vi ja til fortsatt AP-regjering med alle de døgeniktene vi har blitt så godt kjent med i disse 8 årene, så vet vi hva vi har. Men med Erna&co, vet vi i realiteten ikke hva vi får.

Og husk det, i opposisjon oppnår man langt mer enn i posisjon. Denne røde regjeringen lider idag under å være i fokus. De har spesielt etter Breiviks raid mot partiet AP i 2011, stilt seg såpass mye til hugg at de tør ikke annet enn å hoppe når vi ber dem om det. De har kniven på strupen i alle saker det er verdt å kjempe for. Og den trinne Erna har nok med sitt. Døtrene hennes nærmer seg den problematiske opprørs-alderen. Og Siv - har ikke nok tæl i seg til å styre uten en mann ved hennes side.

Det er neppe grønnere på den andre siden!

Siden jeg skrev dette har jeg skaffet meg VG for lørdag den 2.3. Hanne Skartveit skriver en kronikk som jeg oppfatter som et hån mot opposisjonen. Tegningen til Hagen tok det meg litt å forstå. Men så var det jo den lille røde gummibåten som sank utenfor Utøya! Proppfull av politi som skulle redde AP-ungdommene på Utøya leiren. Den er morsom; jeg flirte godt av den! Den tegningen sier ALT om norsk politikk.

At Skartveit klør seg i hodet over manglende respons fra opposisjonen og deres manglende handlekraft forstår jeg som vi begge tviler på høstens valg av ny regjering. For er det ikke det samme Frp's Sandberg sier i en kommentar: han tviler på om de «blå» haler valget i land.

Satan, Djevelen: løgner og morder; denne verdens gud

Gud forsvant i skyen etter samtalen md Eva og Adam. Han fant sin sønn som nå hadde fått et navn; Satan; sittende og flire med noen av de andre englene. «Hei», sa han freidig når han så Gud. - Satan, sa Gud, du gjør meg vondt. Du har ødelagt fremtiden for menneskene, du har forpurret mine planer med dem. «Hva mener du», sa Satan, han gjorde seg dum. - Satan, sa Gud, snart har du ikke lenger noe her i himmelen å gjøre. Satan sendte sine kumpaner et sleskt smil. De hadde lenge snakket om et opprør. Jesus fikk altfor mye oppmerksomhet. Det var blitt mumlet i rekkene.

Idag har jeg gitt deg navnet Satan Djevelen fordi du er en løgner. Og en morder. Mine barn Adam og Eva måtte jeg forvise ut av Eden fordi du brukte din intelligens på en ondskapsfull måte. Eva og Adam var lykkelige i Paradiset jeg forærte dem. Mine planer for dem var at de skulle føde barn og befolke hele jorden; der i Paradiset. Jeg er deres far og jeg hadde mange planer for dem. Du er ond tvers gjennom!

«Vel, sa Satan, de andre englene som var på hans side var nå tause. Menneske-paret er bortskjemte. Det er vel ikke så merkelig att du har et så godt forhold til dem, du som ikke gir dem grunn til noe annet. Hvem som helst ville ha vært din venn om de fikk fortsette å ha det så godt. Ta fra dem Paradiset, la dem få slite for sine liv så skal du se at de vender ryggen til deg», sa Satan; nå var han blitt hissig.

Satan, min sønn du har kanskje rett, men jeg vil allikevel prøve menneske-paret og deres avkom i noen år. Kanskje vil de vende meg ryggen nå som de ikke lenger nyter godt av Edens tilbud. Jeg gir deg rett til å provosere dem, bare ta ikke livet av dem. For jeg er livgiver og vil alltid være det. Det står også kun i min makt å ta liv. «Greit», svarte Satan og luntet avgårde, alene; bak ham satt hans medsammensvorne engler og gapte av forundring. De var ikke lenger så høye på pæra. De sleske smilene var forsvunnet. De ante hva som var i gjære. De ville få som fortjent.

Det skulle heller ikke gå særlig lang tid innen Gud kastet dem ut av himmelen.

Stakkars menneskene, sa Gud oppgitt, der Han igjen satt på sin trone. Han så utover jorden. På menneske-paret som var i ferd med å forlate Eden. Lammene skulle ikke lenger gresse sammen med løvene. Menneskene skulle bli herre over dyrene for å kunne livnære seg. Det hadde han fortalt Adam. Det siste han hadde sagt til Adam var at han nå skulle gjøre Eva med barn og at de skulle føde mange barn og at de etterhvert skulle spre seg utover jorden. Og det gikk som vi har hørt ikke lang tid innen Satan og hans kumpaner skapte skrekk og gru på jorden. Kain og Abel, Adams sønner røk i tottene på hverandre over en bagatell. Satan skapte splid mellom dem, som han har fortsatt å gjøre med menneskene. Den ene drepte den andre i affekt. Sjalusi kom mellom dem. Som så mye annet Satan regisserte mellom menneskene. Til denne dag; og nå på et tidspunkt er han og hans onde ånder desperate, de vet at straffen er nær i tid. Og i motsetning til det håp menneskene har, skal han og hans kumpaner lenkes - og aldri bli fri.

Benidorm for nedadgående?

Det arbeides kontinuerlig her på kysten av Costa Blanca for at vi skal investere pengene våre i eiendom. Logisk nok er dette relatert til å få en sving på økonomien i Spania. Blir vi sittende på pengesekken vår blir det ingen handels-virksomhet. Og mister vi Spania som ferieland er det mulig at vi går glipp av en gylden sjanse til å nyte sol og strandliv i et land som har tatt imot oss med åpne armer. Spania er i motsetning til de arabiske landene et sivilisert land og folk her er imøtegående. At nordmenn er svært populære er heller ingen hemmelighet. Vi oppfører oss redelig og ordensmyndighetene har lite å utsette på oss.

På Costa del Sol har nordmenn i mange år satt sitt preg. Men der har arabere også satt sitt preg og med folk fra den delen av verden følger det også kriminalitet. Blant nordmenn finner vi selvsagt også råtne epler; og er det en gyllen mulighet til å ta del av rikdommen som har etablert seg på Costa del Sol de siste tyve årene, så er det mange som faller for fristelsen. Og blant nordmenn finnes det også en grådighet som rammer dem selv. For med rikdom og penger følger tvilsomme individer fra deler av verden som «nå om dagen» skaper kaos i verden. Disse som spanske myndigheter rett ut kaller «gorillaer»; de skyr ingenting. Ingen skrupler overhode. Det ranes og overfalles på Costa del Sol på et vis som er forholdsvis nytt. Men også her på Costa Blanca. Her stiller politiet seg undrende til at bilene deres blir ramponert. Ja, akkurat som i Norge på øst-kanten der bermen fra ikke-vestlige land bor. Og når grensene ble åpnet og åpnes stadig mer rundt Schengen-avtalen vil vi ser stadig mer kriminalitet. Også lenger nord som her på Costa Blanca.

Inntil videre kan det virke som vi har det forholdsvis fredelig, men så fort pengene blir etablert kommer kjeltringene. For tiden plages vi av 3-4 senegalesere som selvsagt ikke er all verden. De blir stort sett behandlet av oss som luft. Men når disse innser at de blir behandlet som ikke-personer går det snart en jævel i dem også. Fra å bevege seg i snegle-fart mellom kafe-bordene med sine vesker og briller er veien kort til overfall og ran. I Oslo er de kjent for å voldta døtrene våre. Hadde vi hatt et politi og en ordensmakt som de har i Spania hadde vi unngått mye av den kriminaliteten man unngår i Spania. Man har liksom ikke lyst til å legge seg ut med en politi-konstabel med diverse våpen i beltet. Og her patruljerer de også.

Økonomisk kriminalitet derimot er ikke noe spanjolene slår spesielt hardt ned på. Det ser man nå når alle korrupsjons-sakene rulles opp. Og på Costa del Sol har man for lengst satt lyset på den lys-skye virksomheten der nede. Mye tyder på at den forflytter seg nordover. Eks vis til Benidorm.

Benidorm gir et sjuskete inntrykk om man kommer kjørende fra Albir. Kun en halv time unna. De mange skyskraperne fremstår forfalne. I vinduene oppover i etasjene skimtes verken blomster-potter eller gardiner. I en skyskraper har hjørnedelen av en murblokk falt ut. Gudene vet hvem som fikk den i hodet. Et stort hull i øverste etasje på en bygning som nok er mer enn tyve etasjer høy. Manglende oppussede fasader skjemmer disse skyskraperne som møter deg overalt dit du vender blikket om du ser oppover. Du trenger ikke det heller; de er nemlig svært brautende og iøyenfallende. Jeg antar at de fleste stammer fra 1970-tallet. Akkurat som på Mallorca da de var i sving der. Det ble bygget i en fart som var unik for landet. Nå skulle det satses for fullt. Personlig vil jeg aldri tilbake til Mallorca dit Ving og andre sender sine gjester. Rommene bærer stort sett preg av gammel skitt og lort. Møblene er av typisk elendig kvalitet. Der man blir sittende på treverket som møter legemet over en råtten og myk skumgummi-madrass. Med vegg-til-vegg-tepper som nok har sett bedre dager. Oppussingen der går tregt.

I Benidorm satses det stort. Spesielt på briter. De har også penger men ikke så mye at de blir plagsomt representative lenger nord, f eks her i Albir. Der prisene er langt høyere. Kvadratmeter-prisen på en leilighet i Benidorm er pr idag 1,945 euro. Det er ikke mye og passer nok britene mere enn det passer oss nordmenn. Såpass har vi forstått. Benidorms siste skyskraper har et «tvilling-tårn» (av alle ting). Her er prisen på en leilighet høy blir det hevdet. Omtrent 6000 euro/m2.

Så hvorfor bygges det stadig mer. Hvorfor gis det stadig flere lisenser? Man skulle tro at det var nok av leiligheter å oppdrive i denne byen som på folkemunne blir kalt Manhattan. Det jeg registrerer derimot hva gjelder alle disse leilighetene er at de antagelig ikke blir solgt. Og for å endre på dette faktum oppfordres spanjoler å oppgradere leilighetene sine. På godt norsk «pusse opp» innen de selges. Og ikke bare det, for det hjelper lite om du pusser opp leiligheten når den utenfra ser ut som en falleferdig rønne. Ergo satses det nå på investeringer heller i eldre eiendom enn nye. I motsatt fall tror jeg vi årene fremover vil se mange halvferdige hus. Pengesekken er ikke lett å fylle i dagens Spania med arbeidsledighet rundt 25%. Men i Benidorm tviler jeg på at Ola og Kari ønsker bosette seg deler av året.

Naive nordmenn: den forkvaklede godhets-industrien

Nå skal jeg ikke insistere på å være den aller mest imøtekommende nordmannen her nede; der vi snubler i hverandre. Og er det noe vi er kjent for her så er det vårt surmulende oppsyn. Men personlig er jeg kjent for å være et sosialt vesen. Så da jeg gikk ett skritt tilbake for å få mannen i tale var det med en hilsen; «jeg ser at du er norsk». Hvordan skal jeg ikke etablere noe faktum om denne gangen. Bare konstatere at nordmenn i Norge er like naive som nordmenn i Spania. Er det noe rart vi ikke blir enige om hvilken politikk vi bør lede landet med? Svar: Nei!

Etter at vi innledet en samtale om golf, om enn litt nølende, fra mannen som var i ferd med å pakke ned sitt golfutstyr, kom han strenende den rumeneren som har slått seg ned med familien(e) sine her. Han har plaget meg mer enn en gang der jeg sitter alene med min kaffe. Senest igår da kelneren sa: no, no por aqui, no! Det etter å ha hørt mitt stønn; det n'te i rekken etter å ha blitt avbrutt i lesingen fra fire fem andre; 3-4 senegalesere og så denne mannen som er aggressiv i hele sitt vesen. Mora sitter foran Consum og piper pliiiis hver gang jeg entrer butikken. Snur du deg rundt sekundet etter sitter hun kanskje og gnager på en fisk eller noe annet spiselig. Bak henne i rennesteinen ligger tomme sildebokser og annet skrot og søppel som hun har kastet over skulderen.

Nordmannen koketterte med sin samaritanske ånd; til det pakket som vi ikke bare i Norge er plaget av men også her. Her kommer en som jeg helst ønsker ditt peppern gror, sa jeg. Han lette febrilsk etter i lommene sine og sa: jeg tror faktisk ikke jeg har så mye å gi ham idag. Mine protester ble parert med: bare man er høflig mot dem, så går det bra. Jaja menn sann! Og ikke å forglemme denne «opplysningen»: «spanjolene er det ikke så farlig med». Dette var selvsagt «nytt» for meg, men det er den slags stupid kunnskapsløshet som bidrar til at vi gang på gang ender opp med noen døgenikter av noen politikere!

Noen hundre meter opp i gaten dit jeg var på vei for å få meg en norsk avis, tok jeg samtidig i øyesyn de engelsk-språklige. Der sto: «Rumenere i Great-Britain er den største forbryterbanden i landet. De voldtar og stjeler; og de dreper. I et antall av gjennomsnittlig 15 rumenere blir arrestert hver dag. Registrerte rumenere og deres kriminelle handlinger ligger nær opp til 28.000 over fem år. Det bor etter sigende (registrerte) 68.000 rumenere i landet».

Storbritannia gruer seg visst til alle bulgarerne som har varslet sin ankomst etter at EU har sagt sitt om den saken.

Naive nordmenn - og naive svensker ikke minst; er ingen nyhet om du følger litt med på nyhetene. De man omskriver med patetiske oppslag både via Nrk og i aviser. For var hun ikke rumener denne kvinnen som fikk hovedoppslaget på Dagsrevyen for noen uker siden; pga en dom om menneskehandel; stakkarn! Men som (faktisk) hadde tvunget flere menn til å voldta sin egen datter da hun var12 år. Sånn apropos nyheter i vårt eget land. Hva gjelder nordmenns forbannede godhets-kultur, så er det ikke få som bidrar til at landet vårt går på ræva om dagen. Han/hun finnes i alle leire.

Det er ikke alltid de er så lette å avsløre; som den norske golfentusiasten på Costa Blanca.

Knut Hamsun

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufullkomment som en olding kunne skrive det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv. Og denne siste boken var et forsvarsskrift.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke unngå å se hvilken viljesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg Europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi Europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i fullt sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev altså sitt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og traumatisert; og led under den urettferdigheten han var blitt en del av. Men han var større enn sin skjebne. Han hadde mye å bevise.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han ha blitt beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Litteraturens karikerte tidsalder

Knut Hamsun's inntreden på arenaen i tiden da han jobbet med «Sult» må ha vært en tid med store endringer i kulturlivet. Ibsen var blitt en eldre mann, og som Bjørnson og Garborg var disse etablerte men dog ifølge Hamsun en gjeng med «satte» kjendiser på litteratur-fronten. Ingen av de nevnte hadde vært utenfor Europa, som Hamsun som to ganger allerede som 30-åring kunne skilte med. En erfaring som de andre fire store kalte en yankee-erfaring.

Hamsun som den fødte sprade-bass var ikke nådig. Og mye av kritikken han rettet mot de «fire store» forfatterne var mye bygget på hans egne mindreverdighetskomplekser. Bjørnson som ba Hamsun komme tilbake når han var blitt tørr bak ørene, dengang sistnevnte besøkte Aulestad. Eller Garborg med sin karikatur av en ung blivende forfatter, bidro selv til Hamsun's etterhvert infame uttrykk som han via turneer landet rundt foredro om de samme. Hans spissfindigheter og hans kritikk var basert i hans egen narsissistiske personlighet.

Han kranglet med alle; forleggere, redaktører, journalister, kvinner, velgjørere. De siste som alltid holdt liv i ham via diverse lån. Penger han drakk opp sammen med venner. En storveis kar som alltid sto i sentrum av begivenhetene. Han var raus og omsorgsfull. Han brukte penger når han hadde dem i hendene. Og han var ikke gjerrig, verken på råd overfor nye forfatter-spirer eller overfor mennesker han visste trengte en håndsrekning. Og hva gjelder kvinner fikk de erfare en mann uten skrupler.

Man snakket om Hamsun's mange «hatter». Og Nils Kjær i Dagbladet (...) roste likevel hans mot til å stå åpent frem i de «anonyme giftfluers» gyldne tidsalder. Olaf Thommessen derimot om hvem Hamsun la for hat, oppfattet Hamsuns forfatterskap som skriblerier for pøbelen. Noe Arne Garborg kunne bekrefte etter at Redaktør Lynge kom ut. En hevn over redaktør Thommessen. Ikke rart at mannen etterhvert opparbeidet seg en jernvilje. Han skulle tiltross for 252 dager på framhaldskolen vise dem alle. Men ulykkelig til det siste. Om det kan det ikke være noen tvil.

På den tiden var det stor fordragelighet mellom de fire store som nøt stor respekt i Norge og utlandet. Hamsun fikk ord på seg for å kopiere. Både Bjørnson og Dostojevskij. Hva gjelder den siste gjorde det ham stolt og bli sammenlignet med. Han hadde store problemer med å finne en egen stil. Og hadde med sin kjærlighetsløse barndom et stort repertoar å øse av. Led han av stormannsgalskap?

Kilde: Ingar Sletten Kolloen; «Svermeren» og «Erobreren»

Satans prester!

Her jeg bor kan jeg lese Vårt Land gratis. Men hver gang jeg åpner avisa blir jeg bare enda mer frustrert. Nei, forresten frustrert er ikke ordet; forbanna er det rette ordet. De siste ukene har jeg fulgt med i ikke-dagsferske aviser, men hva gjør nå det. Fra Stålsett-prestens utvalg til Bispemøtets utvalg som lyver om Guds inspirerte ord; Bibelen.

En teologi-student begir seg sogar ut i en håpløs analyse av sin egen fremtid som forkynner; prest i den norske kirke. Han fatter og begriper visst ikke hvordan han skal forholde seg den dagen han blir uteksaminert. For den norske kirke idag står for noe helt annet enn hva de eks vis gjorde for ti år siden. Da noen bisper hevdet at det var uetisk å la de homofile få den samme velsignelsen i kirken som normale mennesker. Så han spør seg: hva har skjedd med deres egen overbevisning? Vender de kappen etter vinden? Tenke seg til, Jesus som satte de skriftlærde på plass. Han kalte dem ormeyngel så vidt jeg husker.

Jeg kan fortelle studenten hva som har skjedd. Vi er for tiden underlagt den diktatoriske ideologien «politisk korrekthet». En ond ideologi; like ond på linje med nazismen, fascismen, kommunismen og islamismen. Som handler om et ønske om at alle er like gode og like syndfrie – kan man vel tilføye. Ergo gudløse. Ja, for hvordan skal presten kunne velsigne et par som lever i grov synd og ber om å bli velsignet allikevel? Det er god grunn til å stille dette spørsmålet. Men sannheten er jo den da at vi ikke lenger har en kristen kirke. Vi har en Satans røver-hule. Det startet vel engang mener jeg å huske med at presten mente at for å få folk til guds hus så måtte man «modernisere seg». Friste oss. Med brød og sirkus. Man slapp musikken inn. Jazz, rock hva som helst. De mente det var det folket ba om. Folket hadde imidlertid ikke bedt om dette. Det var bare det at forkynnelsen var det blitt en slutt på. De gudløse venstre-ekstremistene tok over makten i samfunnet. Søndagsskolene var stengt for lengst, og undervisningen i skolen var blitt en saga blott. Det var saken! Som presten her sa for et par uker siden; han var en «klar» prest: «Barna våre hører ikke lenger om Jesus»!

En annen prest jeg har snakket med har et behov for å fokusere på Jesus Kristus. Men hans kolleger sier at det blir pinlig. Jesus er liksom ikke populær nok, iflg presten. Og ikke skal man snakke om Gud's ord heller. Det er jo ikke sikkert at publikum, relatert til dem som besøker sjømannskirken eller rettere sagt dem som besøkte denne kirken, ønsker å høre Gud's ord. Der de kommer rett fra horehuset. Nå er jo ikke disse lenger norske etter at norske rederier flagget ut for mange herrens år siden. Men hva innebærer så dette å ha en sjømanns-KIRKE, da? Idag betyr det ingenting. For de norske sjømenn har som sagt gått på land. Idag er det oldingene som har flyttet sørover det handler om. Det er disse som søker sosial omgang. Og faktum er etter hva jeg har kunnet registrere. De har behov for å høre Gud's ord. Ikke kun møtes for å spise grøt hver lørdag, men for at presten når han allikevel står der skal nevne Jesus. Noe han ikke gjør. Han snakker om vær og vind; han forteller oss om kjendiser som tror på Gud; veldig Se&Hør-aktig. - For tilslutt å føye til: velsigne dere!

Jeg ser for meg Jesus da han gikk på jorden. Da han gikk inn i templet og ryddet det i harnisk over hva som ble begått av synd på dette hellige stedet. Jeg ser Jesus for meg; Han som er «gitt all makt i himmel og på jord». Han som konfronterte de skinnhellige fariseerne og de skriftlærde. Han som kalte en spade for en spade. Han gikk ikke rundt den varme grøten. Han var kommet med «sverd»; og var innstilt på å kløyve hvert ord som kom ut av deres munn.

Jeg ser for meg Jesus Kristus gå inn i den norske kirke. Jeg ser ham så opprørt over det han er vitne til. Jeg hører ham kalle prester og biskoper og gudene vet hva de kaller seg: sjarlataner, ormeyngel, løgnere, Satans budbringere! Idet han snur opp ned på dette huset som skal holdes i rett stand. Guds-huset. Der vi skulle få «føde». Men der vi nå velter oss i synd som i Sodoma og Gomorra. - Med prestens velsignelse!

Hele verden er i Satan, den ondes vold!

Bispemøtet lyver

Kirkens menn har bare forakt til overs for den allmektige Gud!

Ja annerledes kan det vel ikke forstås. Men siden jeg ikke lenger henger med så burde jo kirken og deres såkalte Kirkemøte nå benytte anledningen til å endre det staten har bidratt til av politiske forandringer opp gjennom tidene. Det siden jeg forstår at kirke og stat har skilt lag. Ja, betyr ikke dette i realiteten at staten ikke lenger kan bestemme hvordan guds ord skal forstås?

Ut fra tilgjengelig og troverdig informasjon vet jeg at de som skal forkynne evangeliet om Kristus ikke gjør det. De gjør det som det advares mot; de legger til og trekker fra Bibelen dens sannhet. Dommen over disse er alvorlig skal man tro Guds ord. Og vi vet at dette ikke er bare en sannhet med modifikasjoner. Ekteskapsloven av nyere tid ble endret med presteskapets velsignelse. Ja, at de tør! Sannheten er vel at de ikke bryr seg. Ikke engang med det faktum at de en dag skal stå til rette for denne kriminaliteten på dommens dag. Ja, de tror vel egentlig ikke på den heller.

I de fleste yrker forventes det at man legger frem vitnesbyrd på at man har gjennomgått eksamen. Men hvem har sett et vitnesbyrd fra teologisk fakultet som bevitner at denne presten vi lytter til på en søndags formiddag virkelig har den nødvendige kompetanse? Vi tar hans eller hennes kunnskaper for god fisk. En sjarlatan? Og jeg vet med sikkerhet at det pensumet som har gitt dem tilgang til prekestolene rundt om i landet, det er så som så. For en med solid bibelkunnskap, ja langt mindre enn det; burde ikke ha noen problemer med å utfordre presten. Hva med spørsmålet om døden? Blir du noe klokere av å gå i en begravelse? Vil presten gi deg trøst i den stund du trenger det mest? Han gir deg svada, min venn. Skriv det bak øret.

Det minste man burde kunne forlange er at presten kan svare på hva som skjer når et menneske dør. Ja, de forstår jo ikke engang bønnen Fadervår! Ta setningen: «komme ditt rike, i himmelen og på jorden». På jorden – hva innebærer det? Ja, nei svarer presten «vi forstår at dette er et bilde på noe annet». Bildet på hva? Bibelen er full av forklaringer. Og noen vil vel sukke og si at det gjør den vitterlig, men hvis jeg tar meg til rette og taler om det som står i Bibelen, så vil jeg miste jobben.

Ja, ta f eks det faktum at Bispemøtet og dets flertall i «samlivsutvalget» vil at personer av samme kjønn (homofile; de som ligger med menn samt lesbiske) skal få gifte seg i kirken. Ja, vi har jo forstått at homse-lobbyen bare blir sterkere og sterkere. Men at Guds stedfortredere her på jorden tør å legge seg flate for alskens faenskap (Satans fristelser) er så skammelig at det finnes ikke ord.

Hva sier de samme løgnere? Jo, som i samboerskap mener de at det viktigste er at mennesker får leve sammen med alt hva det evt innebærer av omsorg etc. Og merk deg dette: «For det er ikke godt for mennesket å være alene». Hentet bra Bibelen.

Som han måtte innrømme presten jeg samtalte med her forleden. Muslimenes gud er Satan selv. Ja, sa han og kunne vel legge til at Satan har langt flere tilhengere enn muslimer. For som han sa: «Satan har alltid lagt seg kloss opp til sannheten». Selv Eva dengang lot seg friste. Fordi Satans påstand var jo delvis sann. Han gjorde narr av Gud som hadde frarådet Eva og Adam og spise av det spesielle treet i Eden. Fordi – de da ville få kjennskap til «det onde» og ergo ville de dø.

Med andre ord, Satan la seg dengang også «nær opp til sannheten», det kunne ikke benektes. Men når presteskapet går Satans ærend da er noe fundamentalt galt. De ikke bare fører den blinde i grøfta. De lefler med andre religioner og hevder at det ikke spiller noen rolle hvilken av gudene til tilber. Men de skal dømmes av (den sanne) Gud og hans sønn Jesus Kristus, og ikke bare for den synd de begår mot seg selv og sin egen samvittighet. Men enda verre: mot evangeliet som forkynnes for de kunnskapsløse.

De eldste kirkemedlemmene vet at de blir forsøkt ført bak lyset. De har for mye kunnskap tross alt. De sitter der på benkeradene i kirken og gremmes av alt presten ikke formår å meddele. De sier at det er skammelig. Hvorfor, sier de, kan de ikke fortelle oss sannheten? Det er Guds ord som sier at homofilt samliv er avskyelig. Dette vet vi, men disse like avskyelige prestene tror visst vi er dumme. Eller de er forført av Satan. - Ja, han har stor makt om dagen!

Rasistiske nordmenn?

Nei, nå får de sanneligen gi seg! Påstår svensker seg å vær en egen rase? Leser at svenske arbeidstagere i Norge opplever nordmenn som rasistiske. Noen slenger med leppa sies det. Ja, mon det. Det kan jo bli idet meste laget å møte svensker i en hver situasjon. Hva enten det er på ICA eller Meny. Eller på en kafe eller restaurant. Noen ganger kan det bli litt for mye. For med svensker er det som med all annen importert arbeidskraft. De tar jobber som nordmenn ikke lenger får adgang til. At en norsk student ikke får seg sommerjobb på en restaurant er ikke utenkelig. Og da handler det faktisk om at svenske ungdommer som ikke har utdannelse tar fra oss jobbene. Man kan ikke komme utenom det. Dette er fakta som nok etterhvert vil sette temaet på agendaen. Og da blir det ikke hyggelig å være svensk ungdom i Norge. Vi kan nok drives ganske langt ut på viddene. En stund. Men når vi ser at vi mister grepet om horisonten, er vi nok kjent for vår ikke så langmodige tålmodighet.

Det er derfor bare trist hvis en eller et par personer får spalteplass i norske aviser for å fortelle oss at vi er rasistiske overfor dem. I så fall gjør de seg selv en j.... stor bjørnetjeneste. For de av oss som følger med i det svenske samfunn og ser hvor skakkjørt det er blitt på grunn av misforstått politisk vilje, vi ser jo mer enn den dumme svenske selv oppfatter. I Sverige skal man holde kjeft. Ytrings­fri­heten er under stort press. Alle skal være snille mot hverandre og ikke snakke stygt om innvandring generelt. Og da sier det seg selv at om du forteller svenskevitser som vi alltid har gjort så vil vitsen om hvor mange svensker som trengs til å skru i en lyspære ikke falle i god jord. Ja, for svaret har du vel fått med deg. Vitsen er gammel som alle hauger: «en til å holde lyspæra og en til å skru!»

Så hvis Sverige og deres manipulerte ungdommer nå ser seg selv som ofre for nordmenns morsomheter, så tør jeg påstå at da er det ikke lenge innen de mister vår sympati. Den vi har vært villig til å vise dem lenge. Ja, for selv har jeg ikke vært borte når jeg for n'te gang har kommentert at «ja, nå er dere visst representert overalt». Ja, med et smil på lur da, selvsagt. Men dette smilet kan snart bli til noe muggent. Og er det sånn at svensker i Norge fester mer enn norske, så kan jeg ikke fatte og begripe at dette skulle provosere. I så fall må det ligge noe annet bak. Kan det kanskje være at de svartmuskete innvandrere vi selv ønsker ditt peppern gror står bak hetsingen?

Hvem er denne rapper-duoen det skrives om som laget en sang om «party-svensker». Svartmuskete degoser? Nordmenn skal de jo alle kalles nå for tida. Uansett hudfarge. Og kanskje er dette utspillet fra en svenske et rop om hjelp? De ser jo selv hvor håpløst det er blitt å være svensk i Sverige. Men det får de sannelig ta opp med sine politikere. Eller melde seg inn i partiet Sverigedemokraterna, f eks?

Plagsomme tiggere; her også

Her på Costa Blanca har spanjoler nå sett seg lei på at de ikke «kan vandre fritt omkring». Jo, selvsagt kan de det. Men underforstått ikke uten at de møter gate-selgende rumenere, tiggende rumenere, aggressive tiggende rumenere, gate-prostituerte – you name it. Ja, som i Norge og da spesielt i Oslo. Lovens håndhevere har nå fått nok og med loven i hånd vil disse heretter bli arrestert. Folk skal ha frihet til – å kunne vandre fritt omkring. En ny lov er på trappene.

Nå er det jo mange nordmenn her nede. Og som ved mange området i livet ellers kan man få en mistanke om at nordmenn også står bak dette nye forbudet. Som vi i Norge i mange år håndhevet via Løsgjengerloven. Som noen representanter fra venstre-siden fikk kneblet. At politiet selv så at den ble gjeldende er det ingen av de ansvarlige som bryr seg om. At folket ikke blir hørt, det vet vi. Og med et null som Jens Stoltenberg ved roret vil det neppe bli noen endring.

Mens vi i Norge ikke kommer noen vei med forbud og påbud, blir man visstnok i Oslo fremdeles plaget av aggressive rumenere. Som driter og pisser i parker og streder. Og som her på Costa Blanca snart kanskje blir en saga blott. Men ikke i Norge?

En annen gruppe plagånder er senegalesere som vandrer i sneglefart mellom kafe-bordene med vesker og briller av ymse kvalitet. Opp og ned går de. Og velger du å se til siden eller ned når de nærmer seg bordet ditt, skal du regne med at de vil bli stående til du er nødt til å rette blikket mot plagånden som i alle fall ikke har tenkt å gi seg så lett. Men får de solgt noe? Jeg tør hevde et rungende NEI. Her bor det oppdaterte nordmenn og er det noen de helst vil slippe å bli plaget av så er det folk med annen hudfarge. Det sies at de to-tre senegaleserne som vandrer opp og ned ad gatene her i Albir er fordrevet fra Benidorm. Det ble så mange av dem at politiet fikk nok å gjøre med å holde styr på dem. De ble forvist i fjor sommer. Men siden loven dengang ikke kunne håndheves, dro de samme bare videre langs kysten. De selger altså ikke en lort. Men det tiltross sprader de fremdeles ned og oppad gatene i denne lille byen.

Det er et surrealistisk syn, come to think of it – her med bare hvite mennesker, gamle og enda eldre. Uføre og handicappede, her sprader to svarte personer rundt som om de akkurat har landet fra en annen planet. Befolkningen er blenda-hvite bortsett fra to til tre kølsvarte skapninger. Surrealistisk!

Etiopisk asylsøker: «sønnen min liker ikke etiopisk mat»

Mennesker fra land som aldri vil kunne bidra vesentlig til velferds-kassa. Men tvertimot vil ha sugerøret nedi helt fra de setter sine ben på norsk jord, får avslag på sin søknad om opphold i landet. Høyesterett har behandlet en hel haug med saker og bestemt at tidligere rett har dømt riktig og at UD som har avgjort sakene for lengst; ikke har gjort noe galt. Men tiltross for dette gis de samme som har oppholdt seg ulovlig i mange år, født en skokk med unger osv osv - mulighet til å anke og føre sin sak for domstolene. Er det noe jeg ikke har fått med meg her? Høyesterett har avgjort sakene. Basta! Å hvem er det som betaler for disse ankesakene? Ja, hva tror du?

I VG får vi servert en historie om en familie fra Etiopia, en kriminell familie som har holdt det gående her i landet; utnyttet vår naivitet; mottatt stønader - ja til og med trygder. De har kunnet benytte seg av vårt helsevesen. Når sønnen som i retten er iført en heil-norsk strikket genser ble født fikk moren et gratis opphold på sykehus og hjelp til å føde. Gudene vet hvor mye de har jukset til seg de årene de har blitt boende her i «skjul».

At journalisten har brukt denne historien godt er bra. For hør bare hva morens argument for at de skal få bli her i landet er; med referanse til guttungen på 7 år: «Han har alltid følt seg norsk», forteller hun retten, og legger til «at sønnen ikke liker etiopisk mat»! He he, det er så en ikke tror det er sant det en leser. Det er så jeg får et snev av epileptisk anfall, og ler så krampa er i ferd med å ta meg. Ja, jeg håper da inderlig at retten lyttet. Til denne patetiske familiens sutrete krav om å få lov til å være her i landet - på lovlig vis. Et erkeeksempel.

Ingen barn har vondt av et nytt miljø. De er svært tilpasningsdyktige. Og folk har til alle tider flyttet på seg. Barn av foreldre som jobber i utlandet har ingen problemer med å falle til ro. De lærer språk lettere enn voksne. Min datter fulgt med meg til utlandet da hun var ni år. Hun fikk gå i landets egen offentlige skole og lærte seg språket på null komma niks.

Selv hadde jeg ingen større kunnskaper i språket annet enn at jeg hadde pugget litt grammatikk innen vi reiste hjemmefra. Det første vi gjorde hver ettermiddag var å gå igjennom leksene fra bøker på landets språk. Vi satt med grammatikkboka og ordboka oppslått. Jeg laget et resyme av det hun skulle lese til neste dag. Etter 3-4 måneder kom hun hjem stolt og forkynte at mamma, nå trenger du ikke hjelpe meg mer.

Jenta lærte seg språket. Og som en kommentar flyttet hun tilbake til dette landet som voksen. Det var greit å vite at grunnlaget for språkforståelsen ble lagt noen år tilbake. Og ikke kan jeg se at min datter tok noen skade av å flytte på seg. Hun fremstår idag - som voksen og godt gift men nå tilbake i Skandinavia, som noe av det mest veltilpassede jeg kan tenke meg.

Og maten? Ja, ikke var den etiopisk; og gudene vet hva de forer ungene med der nede i Afrika-land. Men såååå ille er det vel ikke!

Knut Hamsun: Hvilken stor mann

«Erobreren», en biografi om Knut Hamsun er en sterk historie. Ikke bare om en stor dikter, men en stor mann og menneske. Snakk om å være «større enn sin skjebne». Et uttrykk Hamsun selv står inne for. Hvilken innsikt i menneskenes sjeleliv. Denne mannen fikk mange år på å analysere sitt eget liv. Han ble over 90 år. Om sin siste bok som Gyldendal ved Harald Grieg dengang ikke ønsket utgi, sier han selv: «Det er ufolkomment som en olding kunne skirve det, men jeg har fingret ved alt som skal fingres». Han var så klar i hodet sitt inn i det siste. Tiltross for at han nesten ikke verken kunne se eller var på det tidspunktet døv.

Han var så forbannet over sin skjebne. Han levde og åndet fordi og tiltross for sin skjebne som rammet ham som barn og ti-åring da han måtte flytte fra sine foreldre. En kan vanskelig tenke seg en verre skjebne for noe barn. Og den som har lest hans aller første roman «Sult» kan ikke inngå å se hvilken viljeesterk mann og menneske Hamsun var. Han lever fremdeles gjennom sine skrifter.

Han var proppet full av propaganda i sin ungdom om engelskmenn; og latterliggjorde dette folket helt til sin død. På det grunnlaget støttet han Hitler og Tyskland i deres streben om å tilrane seg europa. Og som vi vet tapte Hitler dette slaget og idag har full kontroll. Hitler skal ha sagt: «Ja, neste gang tar vi europa ad diplomatisk vei». Som sagt så gjort. Hvem styrer EU? Svar: Tyskland.

Hamsun derimot fikk etterhvert kalde føtter når han innså at den mannen som skulle gi Norge en stor plass i det germanske riket; Josef Terboven i Norge, var en sadist. Da takket Hamsun nei, og forlangte et møte med sjefen selv; Hitler på Berghof; Ørneredet. Der Hitler snakket ham rundt og i full sinne forlot møtet fordi Hamsun avbrøt den store diktator; der han satt og manipulerte den gamle «norweger» som nærmest var på gråten fordi Hitler ikke ville høre på ham. - Han måtte fjerne Terboven; mannen var jo gal!

At Hamsun slapp å sone i fengsel var vel heller et nederlag for den store dikter. Han innrømmet alt. At han sympatiserte med Quislings parti; det var nå så. Men juridisk fikk retten problemer med å bevise at han hadde vært medlem av NS. At han ikke hadde betalt kontingent i disse krigsårene brydde man seg ikke om. Hamsun sto på sitt og skrev endog et nytt forsvarsskrift «På gjengrodde stier»; og forlangte at Gyldendal ved Grieg skulle gi ut romanen. Men som han sa: «Manuskriptet skal ikke fingres med»!

Det som gjør meg betenkt når man leser en biografi som «Erobreren» er at forfatteren unnlater seg å analysere mannens personlighet. Dette kunne man gjøre om man hadde innblikk i menneskets innerste sjel og hvordan det utvikler seg med bakgrunn i ens oppvekst. Hamsun var dysfunksjonell og led under den urettferdigheten han var blitt en el av. Men han var større enn sin skjebne.

At han skulle mentalundersøkes på Vinderen psykiatriske var et hån mot en dikter som i alle sine bøker hadde utlevert alt han selv kunne stå inne for. Det var fra hans eget indre han forklarte alle sine romanfigurer. Det var fra hans eget liv han fikk ut sin frustrasjon. Og at Hamsun så sent som i sitt 90.ende år var så klar i hjernen, var nok mye en viljessak. Han skulle ha seg frabedt det inntrykket at han skulle være et offer. Han var et geni, men kanskje burde han bli beskyttet mot seg selv. - Men hvilken viljestyrke!

Forbudt i Tyrkia

I en svært interessant samtale med en prest her jeg oppholder meg, fikk jeg et innblikk i et miljø det ikke alltid er så lett å komme gjennom til. Han hadde vært «reisende prest» i mange år og etter ett kort opphold i Spania hadde han signert for et oppdrag i Tyrkia.

I Tyrkia der 99,95% av landets innbyggere er muslimer per definisjon er han velkommen så lenge han ikke misjonerer. Hvorfor kan man gjette seg til. Tyrkia er for det første økonomisk avhengig av vestlige turister som også er kristne. Apropos forfølgelse av kristne i den delen av verden for tiden. For det andre er fremdeles spørsmålet åpent om et evt medlemskap i EU. Tyrkia bedriver tortur på innsatte og er derfor under lupen fra EU's mange råd, heter det.

Presten vet ikke hvor lenge han vil få lov til å oppholde seg i landet. Og jeg forstår at dette er det flere grunner til. Som han fortalte så er kristne «velkommen» i Tyrkia. Men de får ikke lov til å registrere kirkesamfunn der. Men som «imam» burde det være greit. Nå har det seg imidlertid sånn at denne presten foretrekker å være ærlig om sitt oppdrag. Noe han ikke bare vet vil kunne skjære seg i forhold til sine kolleger der nede, som foretrekker å holde en lav profil. Men også i forhold til myndighetene.

Saken er nemlig den at presten har ytret seg. Han har sagt at «imam» er jeg ikke. Jeg er prest i den norske kirke og forkynner om den kristne Gud; ikke om den muslimske. Muslimene hevder at det ikke er noe problem å la kristne prester virke i Tyrkia så lenge man aksepterer landets formening om at «guden» deres er den samme. På dette område har altså denne frittalende presten sett seg nødt til å signalisere at «sorry den guden dere ber til fem ganger om dagen er nok ikke den «guden» vi kristne norske prester forholder oss til». Stort!

Det kan se ut som om dette ikke helt har sunket inn. Og han presiserer at han er spent på oppholdet sitt og om hvor lenge man vil gi ham tillatelse til å være der. To måneder eller kanskje ett halvt år? Visum er innvilget. Men han har valgt å være ærlig i dette spørsmålet fordi det er så viktig for ham.

Mitt inntrykk er at dette er en av de få prester som tør stå frem med sitt syn. Andre sider av kirkens forkynnelse og det som nå er pålagt ham i relasjon til en ny «reform» er han forøvrig skeptisk til, når jeg utford­rer ham på det.

Hva gjelder den nye reformen som noen kanskje har fått med seg, så dreier det seg om å endre ritualene. Det som i den forbindelse sjokkerte meg mest var det faktum at dette innebærer at om presten ønsker benytte seg av den friheten denne reformen innebærer, så kan han velge å utelate bønnen Fadervår!

Mistenker at avstanden til folket bare blir større og større.

Nordmenn kødder du bare ikke med!

Har kommet over en interessant bok gitt av forfatteren Erik Dahlin selv til sjømannskirken her. Jeg plukket den sogar opp den samme dagen han hadde signert og gitt den fra seg i gave. «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse.

Som alle bøker som fremstiller denne typen historier er den surrealistisk i all sin gru. At tyskere fremstår som psykopater er vel mildt sagt. Men en spør seg hva var egentlig poenget med all den ondskapen de fremviste? Ta mennesker til fange; plassere dem i konsentrasjonsleire der de blir utsatt for umenneskelige påkjenninger. Og ikke minst hvorfor tok ikke folk (fangene) livet av seg, istedet for å utsette seg for disse djevelske ydmykelsene.

Erik Dahlin har skrevet denne boka med bakgrunn i farens dagboknoter under hans fangenskap. Faren har bidratt i årene etter og bekreftet sannhetsgehalten i boka. Faren, Finn Dahlin var politimester under krigen og sammen med mange andre politifolk nektet han å gå tyskernes ærend. De var mange hundre norske politifolk som ble arrestert, sendt med «Donau» fra Oslo først til Tyskland deretter til Polen og leiren Stutthof hvor de var i litt mer enn ett år.

Denne historien er mer et eksempel på psykisk tortur enn noe annet. De ble nemlig behandlet med «respekt». Der andre, eksempelvis polakker ble behandlet som dyr. Hva jødene ble utsatt for blir et sidespor, men jeg har lest om den unge mannen og jøden fra Larvik som overlevde tyskernes tortur; det var mer enn nok til å forstå faenskapet jødene ble utsatt for.

Interessant nok er denne boka et eksempel på at ikke alle politifolk var feige. Boka som kom ut for kort tid siden var en bekreftelse på at mange politifolk over det ganske land anga sine egne borgere. Dette kjenner jeg fra min egen families historie. Det er ingen overdrivelse. Men at mange som Finn Dahlin var et eksempel på et menneske med integritet er jo en trøst.

Men det som slår en når en leser historien er altså den spesielle «forpleiningen» de norske fikk; er at det må ligge og lå mye sympati for nordmenn og Norge under krigen. Og det var vel også derfor at «gutta på skauen» fikk holde det gående i lang tid uten å bli mistenkt for noe.

Min egen far som var ung mann i begynnelsen av tyve-årene fortalte blant annet at han en dag med ryggsekken full av våpen en dag da han skulle med toget ble tilbudt hjelp av en tysker; fordi sekken han så så tung ut. Dette var innen han selv måtte rømme til Sverige. En morsom historie men ikke helt usannsynlig. For det fremstår som om nordmenn ble oppfattet som om vi ikke hadde noe imot okkupasjonen.

Så da det i 1943 ble avslørt at de nok hadde oversett nordmenns sterke motstand ble det altså aksjonert mot disse som skulle få livet sitt snudd opp ned. De hadde det selvsagt jævlig, ingen tvil om det. Og tyskerne hadde sånn tro på dem at de endog etter arrestasjonen og interneringen ble tilbudt å bistå tyskerne. De ble tilbudt blant annet et kurs i tysk. For - mente tyskerne - dette var de overbevist om at de ville få nordmennene med på. Dahlin og hans menn spilte med en stund og opparbeidet seg kanskje energi både psykisk og fysisk, som gjorde dem stadig sterkere. Men som Dahlin sier, de hadde ikke på noen måte til hensikt å endre attityde hva gjelder det oppdraget de hadde fått tidligere; som tjenestemenn. Et eksempel var at de var pålagt å arrestere nordmenn, og da spesielt jøder i Norge. Eller påføre i passet deres en «J».

På slutten av krigen og i leiren Stutthof utviklet situasjonen seg til bli mer dramatisk med hensyn til mat. Og når russerne gjorde sin ankomst undrer Dahlin seg gjentatte ganger over at folk ble drept rundt dem av skyts fra oven. Men aldri nordmennene! Han spør seg om dette skulle kalles et under. Med rette mener jeg. Alle unnslapp på underfundig vis!

De ble syke og matforgiftet men etterhvert som de tyske overordnede rømte eller forsvant fra leiren fikk nordmennene stadig mer frihet. De utviklet en sans for stjeling som de kalte «orging», og ble alle en gjeng med tjueradder. De levde godt, rappet mat her og mat der, og tilslutt hadde de flere heste-krek og griser «på gress» i vaskerommet.

Men selv blant tjueraddene var de skeptiske til hverandre. Det var jo en situasjon hvor enhver var seg selv nærmest. En kommentar er imidlertid hysterisk morsom. Dahlin sier: «Ingen av oss ble tatt på fersk gjerning. Vi visste hvordan dette skulle gjøres, vi var jo politifolk og hadde etterforsket slike saker»!

Tyskere er et grådig folk og har en personlighet som vel er unik for dette folket. At de i det hele tatt kom seg på beina igjen etter nederlag nummer to, er kun fordi resten av verden og spesielt USA mente verden ville tape på ikke å hjelpe dem «igang». Og på beina kom dette folket igjen ganske fort; og idag er landet et av verdens mektigste økonomisk sett.

Og i Norge har de etablert seg i fjellheimen; der de alltid har følt seg hjemme. Og nordmenn har tilgitt. Rare greier!

Men jeg spør meg allikevel om årsaken til at nordmenn er så velsett i tyskernes øyne. Det ble hevdet at politifolkene denne historien gjaldt ble respektert fordi de var så standhaftige. Dette etter at de innså at nordmennene ikke lot seg lure. Tiltross for at de var blitt lovet en langt bedre forpleining, enn – ja, polakkene som sagt.

Hva slags folk er vi egentlig? Vårt lille land kom definitivt på verdenskartet 22. juli 2011. Samtidig som Norge er velkjent for sin meglervirksomhet blant annet i midt-østen, trår vi altså til med en mann som «tar seg av» tilstander vi de siste ti-årene har måttet vende oss til. Er det dette Viking-blodet som ugjendrivelig flyter i årene våre, som gjør oss til det folket vi er. Et hardbarka folk!

I så fall tror jeg ikke nordmenn har noe å frykte hva gjelder fremtiden og trusselen om islamsk okkupasjon. Vi er nok sære og enerådige. Vi trekker oss tilbake i hytter og hjem når kulda setter inn. Vi holder oss for det meste til oss selv. Vi foretrekker ensomheten fremfor store og mindre forsamlinger. Og vi er nok kanskje bedre oppdatert enn det kan fremstå som. Og hadde jeg vært optimistisk muslim i Norge, ville jeg innse dette først som sist. Kjøpe seg billett tilbake der de kom fra. - Ikke nøl!

For nordmenn kødder du bare ikke med!

Kilde: «De trodde på en ny dag»; om politi, krig, fangenskap og befrielse. Erik Dahlin

Kjødets lyst

Etter den søte kløe kommer den sure svie.

Ja, tro det eller ei nå får menn og kvinner over 65 år syfilis og gonoré. De «har seg» uten kondom. Ikke før har vi lagt ned enorme ressurser i å lære barna våre at sex utenfor ekteskap ikke er noen god ide. Fordi det kan føre til ufrivillige svangerskap. Ungene våre får utdelt p-piller bak vår rygg i altfor tidlig alder. Av venstre-vridde helsesøstre som «bare vil oss vel».

At dette som vi i min ungdom kalte en regnfrakk også beskytter mot kjønnssykdommer ble etterhvert et faktum vi ikke kom utenom. Men den gummi-dongen var til hinder for velvære så vi var mange som lot det stå til. Barn ble det også av det. Men alle skulle kunne som vi vet ha sex så lenge de hadde lyst til det; en ide som startet med frigjorte feminister i England lenge innen hippi-kulturen slo an.

Men så fikk kvinner stemmerett og da gikk det etterhvert litt over stokk og stein. Abort-loven ble en realitet fordi det var mange som strøk med hos en ikke-autorisert «lege» som brukte strikkepinner for å få løsnet fosteret. Kvinner døde i haugetall fordi de blødde som regel i hjel. Med fri sex var abortloven en naturlig konsekvens. Idag deler de samme helsesøstrene ut abort-piller. I fall du skulle ha hoppet til køys i fylla med en du traff på diskoteket og hatt uhemmet sex med.

I det hele tatt er sex blitt en industri og fører til umoral uansett hvordan du vrir og vender på det. Men personlig har jeg en formening som nok ikke alle deler. For er det ikke et tankekors at menn og kvinner, og da enslige i dette tilfellet hopper til køys med hverandre i så høy alder? Og da ikke kvier seg for å gjøre det med totalt ukjente. Ikke bare er menn i en alder der han i de fleste tilfeller er impotent og trenger Viagra for å få den opp, men kvinner som nok i de fleste tilfeller hadde sex etter en tur på byen i yngre alder og som ga seg hen fordi de forvekslet lidenskapen med forelskelse og kanskje kanskje ekteskap; de er fremdeles utagerende på området.

Jeg har derfor store problemer med å sympatisere med kvinner i såpass voksen alder om det er dette de innbiller seg fremdeles. For tror du kanskje den mannen som sitter der i baren med øl-mave, grått hår og skjegg i en alder av 70 år er ute etter å binde seg resten av livet? Han er som menn er og alltid har vært kun ute etter å utnytte deg. Om du etter en natt med den fremmede ser for deg sjansen til å få deg en samboer i den alder så tviler jeg ikke på at du vil få det. Men som en kvinnelig bekjent av meg uttrykte det: «Vi ble mer enn venner (hun er 73 år) og en dag hadde han bare flyttet inn for godt». Det var hyggelig en stund men så ble hun lei av å opptre som hans hushjelp og kastet ham ut. At mannen aldri fridde er underforstått men hadde han vært smart hadde han gjort det.

Men i den alder tar (fremdeles) menn for seg av fatet, uten forpliktelser. Det er jo dette han er blitt vant til om han tilhører den generasjonen som idag nettopp er i den alderen som mange ofte er; single og ensomme.

Er det ikke på høy tid at vi kvinner setter oss i respekt? Etter så mange år med dårlige erfaringer. Med menn som forsvinner etter en natts sengehygge. Burde ikke den tiden være over i en alder av 70 år? Fatter ikke at dere synes det er noe allreit heller. Med en dvask, slapp mann; og illeluktende som de ofte er i den alderen. Når hygienen ble en saga blott og noe de kanskje gjør etter tilfeldighetens lov. For hva burde være viktigere enn noe annet når du nå kan nyte livet med barn og barne-barn om ikke en god venn som støtte på dine eldre dager. Det får vi ikke om vi fremdeles signaliserer at vi gjerne spriker med bena i enhver anledning.

Kilde: Health Protection Agency

«God natt, Miranda»

Leser for tiden en bok. En psykologisk thriller. Alle som har vært utsatt for en psykopat eller en person som de forstår driver med manipulering; i mangel av at de ikke har kunnskap om psykopater vil kjenne seg igjen. Etter år utsatt for psykopater kjenner du lusa på gangen og vet at den boka du leser den handler om nettopp denne personlighetsforstyrrelsen. Det er da du kan legge fra deg boken å fortelle deg selv at dette er en bok fantastisk godt skrevet; tatt på kornet!

Det er da du kan hevde at boka er et «psykologisk mesterverk» som Terje Stemland, Aftenposten har vurdert boka: «God natt, Miranda». Handlingen utspiller seg grovt sett mellom to mennesker samt deres omgivelser. Som i en boble som aldri ser ut til å sprekke. Miranda har konkludert med at den mannen hun har hatt et forhold til i 8 dager ikke er den hun trodde han var. Hun er en god menneskekjenner og gjør det slutt. Noe hun er «god på» i motsetning til mange mennesker som er avhengig av å være i et forhold; og da gjerne livet ut uansett hvor trakassert du blir.

Mirandas x-venn, Brendan takler ikke å bli avvist og starter et spill som først sjokkerer, men som gradvis avsløres som ren ondskap. Han sjekker opp søsteren til Miranda; og etter et par uker frir han til henne, noe som ikke går upåaktet hen, da søsteren er ei jente som hele sitt voksne liv har kjempet om oppmerksomheten, som alltid ble Miranda til del. Foreldrene deres er overlykkelig og trykker Brendan til sitt bryst umiddelbart. Han fremstår som kjærlighet personifisert. Han tar vare på alle, selv den mislykkede lille-broren til Miranda og Kerry, som storesøsteren heter. Brendan fremstår som en superhelt i alles øyne, og fører de naive foreldrene bak lyset.

At foreldrene fremstår naive er her et viktig psykologisk poeng. For burde det ikke ringe en advarende bjelle når Kerrys nye kjæreste hadde et forhold til datteren kort tid innen? Det er bare Miranda som kjenner sannheten og hun er klok nok eller «dum» nok til ikke å fremstille dette forholdet som det det er, satt i scene av en psykopat. I alle fall ikke ved første korsvei. De færreste har noen kunnskap om psykopaters spill og personlig har jeg sluttet å snakke om dem. For de aller fleste vil si til mine utlegninger, at «han er vel bare vanskelig, han som så mange er idag». Kanskje er han som du sier en drittsekk, men so what? Du trenger jo ikke ha noe med ham å gjøre.

Nettopp, det var det Miranda også regnet med da hun var forutseende nok til å gjøre det slutt med Brendan. Mens han derimot med sitt spill forlengst har erkjent at Miranda forstår. Hvilket han utnytter. For er det noe psykopater er innforstått med, så er det nettopp det ofrene har innsett. Ingen vil tro dem! Ofret har forlengst forstått ondskapens natur, men har forlengst innsett at om hun beklager seg vil fokuset rettes mot henne (eller ham). Det er derfor klokest å tie. For ingen vettug person ønsker et negativt fokus mot seg.

Mirandas liv blir gradvis ødelagt. Og det interessante er at det er ikke bare Miranda som offer, som blir ødelagt. Alle i hennes omgangskrets, venner og familie blir det også. Først er det Mirandas søster som fortvilet blir om mulig enda mer dysfunksjonell når hun innser at mannen som var så sjarmerende behandler henne som dritt. Deretter er det Mirandas familie som mener seg misforstått og gradvis har fått et anstrengt forhold til sin datter; som etterhvert ikke orker forstille seg. Så er det kjæresten Nick som ganske så fort forsvinner ut av hennes liv den dagen hun begynner å betro seg. Og det er jo naturlig i et forhold som utvikler seg intimt. Han blir mistenksom og hevder at hun «fremdeles er forelsket i Brendan, så mye som hun snakker om ham». En naturlig reaksjon hos personer som mangler innsikt og alltid har pleiet sitt ego med omhu. Egoister er mistenksomme av natur. Og finner andres problemer som noe negativt de ikke orker å dele. De aller fleste har «nok med seg selv».

Snart forsvinner også Mirandas gode venninne Laura også dessuten, som får en mistanke om at Miranda er blitt hysterisk; hun oppfører seg ikke lenger som den jenta hun engang kjente. Og helt i tråd med Brendans manipulerende evner forelsker Laura seg i ham. Alt dette er basert på en hevn som er i iverksatt for å straffe Miranda; som gradvis mister fotfeste. Alle hennes nærmeste betrakter henne som forstyrret. Og – de orker ikke høre noe mer om «ham».

I denne historien dør Mirandas dysfunksjonelle lille-bror og ikke overraskende er det Brendan som står bak dette også. Han er oppsatt av å ta fra henne alt som er henne kjært. Men selv ikke politibetjent Pryor tror henne. Og når selv ikke ordensmakten har evner til å oppdage sannheten, da blir det håpløst. Dette innser Miranda og ender opp med å alliere seg med en av Brendans nye flamme som han dessuten har betrodd seg til. Og han blir dermed arrestert på bakgrunn av forskjellige omstendigheter og straffet. Psykopater gir seg aldri før sannheten kommer på bordet. Og underlig nok sørger de for det selv. Men skuespillet fortjener minst en Oscar.

En absolutt lesverdig bok.

Hvordan beseire faenskapet?

Når er man slått? Svar: når man ikke når målet i tide.

Når er det på tide å innse at man er beseiret? Og er selvmordet det enkleste svaret?

Fru Jensen har erfaring med slemme naboer som ikke innser når det er på tide å gi seg. Fru Jensen vet alltid hva enden på visa blir. Hun har en tålmodighet som en slapp strikk og vet når det er på tide å sette inn støtet.

Hun ferierer for tiden i en gård der det er svært lytt. Dette faktum er hun vant med etter mange år som gjest ved Middelhavet. Hun er derfor ikke uforberedt. Trodde hun. Inntil det ikke bare er støyen hun må vende seg til. Men regelrett ondskap.

Den første natten sov hun som en stein etter en lang og trettende reise. Den neste våknet hun av dundring på døren. Ikke overraskende men det fikk henne til å tenke seg om. Var dette et forsøk på å vekke henne eller var det kanskje noen som trengte hjelp? Man skal ikke tenke det verste i første omgang. Natten etter skjedde det samme. Noe som tvang henne til å analysere situasjonen. Hvorfor og hvem?

Konklusjonen endte med at det måtte være naboen over henne som var den skyldige. Og at dette var en form for trakassering som ikke er helt uvanlig, men som av taktiske grunner gjør offeret (fru Jensen) frustrert. Hun kan umulig ha gjort seg fortjent til dette. Og ondskap som er ufortjent virker provoserende, derfor god grunn til å gå til motangrep. På det tidspunktet ingen tvil om hvem som var den skyldige. Ingen tvil!

Når strikken nå ikke kunne strekkes lenger, slo hun derfor til. Etter som hun ofte våkner hver natt fordi blæra verker bestemte hun seg for å benytte anledningen til å sende langkosten opp i taket. Der naboen og alle naboer ligger under hverandre. Neste natt ingen som dundret på døra til fru Jensen. Ergo virket dette helt etter oppskriften. Naboen signaliserte at han ikke lot seg skremme av denslags. Han hadde heller ikke hørt noe, hadde han vel? Han lot derfor være å gå ned en etasje den natten.

Natten derpå var han derimot klar for et nytt angrep. Fru Jensen gir folk alltid en sjanse til å angre på sin ondskap. Men her var det ingen ting som tydet på at ondskapen lot seg knekke. Det måtte helt andre metoder til. Ergo fikk langkosten igjen betydning. Et dunk i taket som i denslags murhus utvilsomt gir gjenklang i resten av huset. Men som ingen andre enn han som bor rett over føler et sterkest ubehag mot.

Etter fire fem uker ble det slutt på dundringen på fru Jensens dør. Nå kom den fra hans egen dør rett over. Og på det tidspunktet sov heller ikke fru Jensen i etasjen under de andre. Nå hadde hun forflyttet seg til den sjarmerende glassverandaen i den andre enden av leiligheten. Nesten usjenert men et godt stykke fra naboens ondskap. Lydene derfra var fra nå av knapt merkbar. Ikke kun på grunn av avstanden men også fordi fru Jensen allerede i mange år har gardert seg med silikon i ørene. Silikonen holder spesielle lyder ute av bevisstheten; andre lyder trenger gjennom.

Etter to måneder sov fru Jensen stort sett godt, hun, bortsett fra når hun måtte tisse, men dette foregikk så stille at ingen kunne ha noen anelse om det. Og så snart hun var tilbake i sengen sovnet hun alltid om. Men noen lyder gjorde henne våken. Og da dro hun silikonen ut av øret av ren nysgjerrighet. Jo da, riktig nok. Møbler ble skjøvet over marmorgulvet. Det ble dunket i veggen og denslags som helt klart nå ikke bare kom fra naboen men fra naboen til naboen.

Det er da det er deilig å vite at man har beseiret naboens faenskap. Fra nå av var det naboen til fru Jensen som var i fokus. Fra de andre naboene som bor rundt. Både over og ved siden av. I etasjen rett under sover ingen for tiden. Der står soverommet tomt. Noe naboen ikke forstår.

Når naboen som nå ikke lenger var alene der oppe men sammen med samboeren som nå var tilbake etter noen ukers juleferie i Norge, stilte seg undrende til at fru Jensen var like tidlig pånn hver morgen; tiltross for at hun etter alle solemerker burde ha vært like slått ut som han og samboeren, var tiden inne mente de visstnok til å sørge for at fru Jensen ikke fikk en fnutt av en sjanse til en ettermiddagshvil en gang. Og metodene som er velkjente blant denslags turister. Skyve møblene over gulvet gjentatt ganger; frem og tilbake frem og tilbake ble nå forsterket. Ikke bare for å forhindre at hun sovnet i sofaen men at hun - om mulig gikk tidlig til sengs - ikke skulle få sove.

For nede hos fru Jensen var det stort sett stille som i graven. Hun leser blant annet bøker. Og det til langt på kveld. Og siden fru Jensen bor under og ikke over naboen, er det naturlig nok vanskelig å følge med på hennes bevegelser over gulvet. Derfor ble om-møbleringen også et alternativ på naboens soverom. De anså seg snart å være helgardert sånn sett. Trodde de. Lite forsto de!

For fra det tidspunktet satte de nå fokuset på seg selv. Til langt på kveld. Andre naboer som «naboen» tidligere ikke hadde et anstrengt forhold til, ble nå oppmerksom på bråket. Og dermed var faenskapet mellom fru Jensen og «naboen" redusert til et semikolon; i historien som strakk seg over tre måneder da fru Jensen dro hjem til sitt. Fru Jensen fikk sin etterlengtede søvn. Hver natt. Naboene derimot kriger nå seg imellom. Ingen snakker sammen. Det er de for feige til. For hva skal fru Jensens nabo si til sitt forsvar egentlig? At «jo i utgangspunktet var det fru Jensen de planla å ta rotta på; ikke dem».

Norsk kultur på danskebåten

Ser i VG fra lørdag at den somaliske jenta/kvinnen Kadra stiller seg undrende til norsk kultur. Burde hun det? I så fall burde hun ikke fremstå som en autoritet på enkelte tema i debatter på tv. Det er flere grunner til at jeg stiller meg skeptisk. For det første virker det veldig søkt politisk korrekt. For det andre fremstår hun «støyende» på billedskjermen, hvis du forstår meg rett.

At hun i det hele tatt får spalteplass i denne blekka som jeg må betale over 20 kroner for bekrefter bare den konklusjonen jeg for lengst har kommet til og det er at VG ikke lenger tjener folket som en nyhets-avis. Selv kjøper jeg den hver lørdag på grunn av kryssordet. De andre sidene blar jeg fort forbi. Men siden jeg tross alt er nysgjerrig på hva folk mener om ditt og datt; leser jeg sidene der leserne får uttale seg, samt leder og essayet på annen og tredje siden. Skartveit har som regel ordet der og noen ganger uttrykker hun seg bra. Andre ganger oppfatter jeg henne som en vis-vas-fremførende journalist, som holder en fot i begge «leire»; politisk sett, om dagen.

Hva gjelder den somaliske kvinnen som altså rett så ofte får spalteplass (burde hun forresten ikke beskyttes mot seg selv?) stiller jeg meg skeptisk til at hun blir brukt som meningsberettiget i spørsmål som ikke handler om innvandring. At hun spør oss nordmenn om det er norsk kultur hun finner på danskebåten, samtidig som hun konkluderer med at de reisende ikke kun er norske men også pakistanske og somaliske, kortslutter hun allerede der. For de reisende oppfører seg jo på samme vis, konkluderer hun. I tillegg spør hun «hva er norsk?». Hvorfor skal vi bruke tid på å lese dette i en nyhetsavis? Får hun spalteplass av politisk korrekte årsaker, kanskje? Har en mistanke om det, ja. En stakkkars røst fra innvandrer-dypet.

Til den somaliske kvinnen som attpå til har rukket å få et barn med en norsk mann (?) ja, er han kanskje ikke etnisk norsk, siden hun ikke selv er i stand til å definere «norskhet». Uinteressant er det dog, men vi merket oss at hun har problemer med å falle på plass i vår norske kultur. Og det overrasker vel ingen nordmann. For kultur har ingenting med de reisende på danskebåten å gjøre. Og at de reisende på danskebåten oppfører seg ganske så likt uansett nasjonalitet tyder ikke på at det er noe galt med dem. Poenget er at de kan reise tur/retur Norge-Danmark; for en billig penge. Et enklere svar finnes ikke.

Hadde hun betalt sin billett på en cruisebåt på første klasse, hadde hun aldri fått spørsmålet: hvor kommer du fra? På første klasse på en cruisebåt hadde hun nemlig ikke truffet verken pakistanske kvinner eller somaliske for den delen; som passasjerer. Av grunner som jeg tror selv Kadra forstår. Men også fordi det ikke burde være en grunn for spørsmålet; eller kommentaren om at «du snakker bra norsk».

At Kadra ikke forstår såpass er greit, men at hun får spalteplass i VG for å filosofere over sine medpassasjerer virker søkt for oss nordmenn. For Kadra vil aldri bli norsk på grunn av hudfarven. Jo, hun vil ha et norsk pass og lignende papirer. Men norsk i betydning nordmann blir hun aldri. At en svenske omsider kan sies å ha blitt norsk tar noen år og ingen vil heller stusse over at han kaller seg norsk etter 50 år. Etter å ha bidratt til å bygge landet på kryss og tvers. Men det er unektelig visse kriterier som de facto endrer din etnisitet. Men hudfarven som indikerer at du er neger vil aldri uansett bidrag gjøre deg norsk. Ergo blir det meningløst å lytte til en person med afrikanske gener ironisere over «nordmenn» på danskebåten. Hvis det var målet, da?

Jeg lurer forresten på: ville dette essayet fått spalteplass i VG?

Breiviks kompendium «2083»

Med referanse til Behring Breiviks kompendium «2083» er det kanskje på tide å vurdere dette som enten pure rubbish, ville fantasier eller som noe vi kan regne med de neste 5 årene. Han sier der han intervjuer seg selv at et angrep som det han gjorde i 2011 ikke har noe for seg hvis det skjer med korte mellomrom eller ikke er spektakulært nok. At et angrep som det i Norge, måtte overskride enhver fantasi; skulle det ha en hensikt. Han sier at neste angrep vil antas å skje innen 5-12 år. Videre sier han at de ansvarlige for muslimsk innvandring vil bli krevet til ansvar innen fristen 2020. Hvis mot formodning utviklingen vil eskalere eller «man» velger å fortsette å vende ryggen til folket, vil de ansvarlige måtte regne med å bli henrettet.

Dette med å henrette norske menn og kvinner fordi de ble ansett å være «quislinger» er vi kjent med fra oppgjøret etter krigen. Ergo ikke noe uvanlig i Norge. Etter som dagens regjering med Arbeiderpartiet i spissen later som det som skjedde på Utøya ikke angår dem, men var en sprø handling fra en gal mann; som nå sitter innelåst, så er det foreløpig ingenting som tyder på at ting er i endring. Tvertimot har denne regjeringen som styres av Arbeiderpartiet, sine sekretærer og andre typer representanter, som fremdeles tiltross for stor motstand mot muslimske uniformer inkorporert i Forsvaret, Domstolen og Politiet (av alle steder) - gjentatte ganger gitt tillatelse til å ta opp spørsmålet. Det er sogar blitt som å vifte med en rød klut.

At disse forsøkene tilsynelatende blir stoppet innen det havner på et høyere plan i administrasjonen, betyr ikke at det ikke vil stå på agendaen igjen og igjen de neste 2-3 årene. Ingen partier har klargjort dette, heller ikke Frp. I Høyre sitter partiets leder som sist gang hun «hadde noe å si» sa at sharia-lover ikke var helt «out of the question». At medienes propaganda-maskin vil sørge for at Erna vil være den mest populære person til å inneha vervet som statsminister ser vi hver dag nå frem til valget til høsten. Ikke fordi de garanterer at dette er til det beste for landet, men for å signalisere at de helst ikke vil ha noe med Frp og deres nazistiske velgere, som de frekt nok kaller rasister. Valget er for dem mellom pest og kolera. Den venstre-ekstreme eliten befinner seg i beste velgående der de har autoritet. Eksempelvis som professorer på Blindern. Gamle marxist-leninister; bosatt i Holmenkollen og deromkring.

Breivik omtaler i kompendiet sitt personer innen media og innen politikken som tilhører kategorier han kaller A og B. Disse skal om de ikke beviselig gjør noe seriøst for å rette opp den feilen/feilene de har bidratt til for at samfunnet har utviklet seg i; den retningen, som vi blir advart mot idag, så vil de bli henrettet.

Noe jeg ofte har spurt meg selv siden jeg ikke levde i tiden før den annen verdenskrig ei heller under, er dette forunderlige faktum at en mann, Hitler var istand til å samle massene til de grader. Og at tyskerne når de selvsagt fikk nyss om gasskamrene ikke løftet en finger. Idag sier mange at de ikke ante noe om hva som foregikk. De så togene fullstappet med jøder, som lot seg føre viljeløse inn i vogner som kyr, men valgte å lukke øynene. Jødene var på den tiden en paria-kaste i Tyskland; som muslimer er det i dag over hele den siviliserte verden.

I Hellas er det ikke fascister som har samlet seg mot dagens regjering. De bruker riktignok den samme type hilsen som Hitler i sin tid, men denne hilsen stammer opprinnelig fra helt andre tider. At dette partiet ser ut til å få en dimensjon vi her oppe i nord ikke helt kan fatte, og at partiet snakker om å rette våpen mot ulovlige innvandrere som jo svømmer over Hellas i disse dager, forklarer deres leder med at dette er den eneste måten å bli kvitt problemene på.

Med andre ord: drar dere ikke frivillig, vil dere bli skutt. Klar tale!

Man kan si hva man vil som det heter, men er det lurt å lukke øynene for at det samme vil kunne skje her oppe i nord også? I Holland vil Geert Wilders deportere alle muslimer. Får han en sjans så vil han gjøre dette. I Israel har de nå et gjerde som stenger alle afrikanere ute. Disse omtales som spioner. Disse som allerede er innenfor gjerdet blir deportert hver dag. De som allikevel prøver seg vil bli låst inne bak et gjerde der de vil måtte bli i 6 måneder. Innen de blir deportert tilbake til der de kommer fra. Med eller uten id-papirer da, regner jeg med. Klar tale det også!

Det kommer meldinger - også i norske medier - om at høyreorienterte partier i Europa har seksdoblet seg de siste par årene. Seksdoblet seg! Er det feil å insinuere at mye har skjedd etter at Breivik fikk satt dagsorden? I Norge og i andre land i Europa går fremdeles muslimske kvinner med hevet hode; iført hijab og annen mundur. At de tør! Man kan jo tenke seg at de vet hva de gjør. For jeg har ennå ikke glemt kommentaren fra en muslimsk kvinne som skrev en kommentar i VG, der hun henviste til nordmenns aversjon mot at de får kle seg som de selv vil. Hun oppmuntret sine medsøstre til å – ja, kle seg i muslimsk mundur - «bare for å irritere oss». At de tør, sier nå jeg! Og så snakker man om islam «light»! De forholder seg alle som en hva enten de er «ekstreme» eller ei – til den samme tåpelige boka.

At Breivik sitter innelåst betyr altså ikke at andre ikke vil kopiere ham. I Hellas griper de nå til våpen. Det er ikke lenger bare et spørsmål om tid. At Breivik gikk under radaren hos PST bekrefter bare at alt er mulig; ikke bare i Norge. Når folket har fått nok vil det samle seg. Israel, Holland, Hellas er ikke land vi ikke ønsker identifisere oss med. De er alle demokratier i navnet. Og de er ikke som i noen øst-europeiske land nazister; med et inngrodd hat mot jøder.

Hunder blir torturert i hjel. I Spania

Dette essayet skal bli et objektivt innlegg for hunder. Så får enhver bedømme. Men legg merke til linken: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=1509.

Med andre ord en kampanje som nordmenn står bak. Jeg ber deg innstendig: støtt den!

Flg vil gjøre deg syk, men du kan ikke lukke øynene for denne ondskapen. Som foregår i Spania. I det landet der det bor mennesker jeg alltid har respektert. Nå begynner det imidlertid å røyne på. Vi vet at hunder i Spania først nå de siste årene har blitt et populært kjæledyr for spanjoler også. Men ærlig talt er de det, eller er de blitt en «ting» som de som ønsker «være noe» drar med seg. Ja, som de som får seg en av de små hunderasene man kan putte i en veske. Jeg undres og det er det grunn til.

«Organisasjonen WSPA anslår at tusenvis av spanske greyhounds (galgos) blir hengt hvert år». Slik starter artikkelen som jeg kom over i en spansk/norsk lokalavis.

Disse hundene blir brukt til jakt og da hovedsaklig hare-jakt. De fores opp på sukker, vann og brød. Når de er 12 måneder gamle tas de ut for bruk som veddeløps-hund. Og som sagt harejakt. Hvis og når disse hundene ikke lenger er innbringende som hund, sånn omtrent når den er to år gammel tar spanjolene livet av den.

Enten henger de hunden i et lavt tre; med labbene slik at den knapt kan røre bakken. Der blir den hengende til den langsomt møter døden.

Eller hva med denne metoden? Den bindes til en busk og blir forlatt uten mat (vann, sukker og brød) til den sulter ihjel.

Eller hva med denne metoden? Den steines. Denne metoden er jo kjent blant muslimer, dette er jo en metode de gjerne også bruker på sine medmennesker.

Eller hva med denne metoden? Hunden kastes ned i en brønn, hvor den også blir påtent.

Ikke nok med det men innen hunden skal benytte som veddeløps-hund blir den lukket inne i et trangt og lite bur. Dette for visstnok å vekke jakt-instinktet.

Harejakt er populært i Spania og da spesielt i Castilla y Leon, i det nordlige Spania. Og i Andalucia.

Og hvem er det som bodde i Andalucia for x- antall år siden? Hvem er ansvarlig for de omtalte bygningene i Granada, dit mange turister valfarter hvert år. Jo, muslimer!

Jeg velger derfor å trekke den konklusjon at det er ondsinnede muslimer som har bragt denne mildt sagt brutale tradisjonen til Spania. Men nå er det på tide at spanjoler ser seg selv i speilet og får en slutt på denne torturen, som vi normalt ikke relaterer til spanjoler. Men til muslimer som kaller kristne for «vantro hunder». Hunder er ett skjellsord, og lufter du hunden din på gaten i Norge, vil en muslim løpe over gaten for ikke å komme i kontakt med hunden din. Snakk om Guds-forakt!

Jeg velger å avslutte; for denne artikkelen jeg leste på morgenkvisten satte meg helt ut. Så jeg ber deg gå inn på ovennevnte link - og gjør det du blir bedt om der.