Nå er de fleste nordmenn klar over hvor skakk-kjørt dette landet Norge/Noreg er blitt. Og det pga en regjering som fører en forkastelig fordelingspolitikk som ingen har glede av. Mange er ikke klar over at den oljen vi fant i 1970-årene den kommer oss ikke tilgode noensinne hvis vi ikke våkner og revurderer våre politiske valg. Mine to innlegg her ifjor høst innen det fatale valgresultatet - der vår statsminister Jens Stoltenberg av forunderlige grunner gikk av med seiern – kan dere lese nedenfor.
For dere som har en fremtid med barn dere føler ansvar for og ikke minst dere selv og håp om en god alderdom – dere bør sette dere inn i hva sosialisme faktisk er. Dagens politikk skal på død og liv gjøre alle like; hva enten det er i skolesammenheng eller det behovet DU vil komme til å ha om noen år. Den dagen du ikke kan regne med at du vil være førsteprioritet - når dagens regjering allerede legger planer for bønnerom for muslimene - på bekostning av enkeltrom for deg. Fordi vi ikke har råd til noe annet.
«Sosialisme – del 1»
Sosialisme som ideologi burde være langt mer i fokus enn det er idag. Spesielt nå innen vi skal ta stilling til hva slags politikk som skal føres i Norge de nærmeste årene. Sosialdemokratiet har vel på mange måter blitt en hvilepute og noe vi har tatt for gitt. Da vi fikk Lov om Folketrygd for alle i 1967 var det en milepæl for landet og vi har mye å takke det norske folk og Arbeiderpartiet for i årene etter krigen.
Kanskje har utviklingen gått for fort for mange i landet? Plutselig en dag på 70-tallet kunne vi innkassere enorme summer på funn av oljen som ble vår største sovepute. Kanskje ble vi for laid-back og naive; soveputen var fylt med lun, myk dun; vi sank ned i en uendelig deilig følelse av velvære. Når utlendingene kom fra Pakistan på turistvisum var det ingen som blunket. Og plutselig slo de seg ned; og ingen blunket da heller. At jeg solgte min første leilighet til en pakistansk familie på Rodeløkka allerede på 70-tallet, sier mye om hvor etablert denne folkegruppen var allerede dengang.
Tidene forandret seg og det betraktelig. Plutselig skjedde saker og ting så fort at vi knapt enset det fra den ene dagen til den andre. Det gikk rykter om de empatiske nordmenn i landet der oppe der man kunne møte på isbjørner i gatene; uten at resten av verden lot seg skremme av den slags. Plutselig strømmet de til landet vårt i en fart som ingen hadde merket før. Det kom mennesker som sa de hadde det så vondt i hjemlandet at siden de hadde hørt om det snille folket der langt nord så tenkte de at – ja, hvorfor ikke flytte til et av de rikeste landene i verden. At langt rikere land lå og fremdeles ligger mer laglig til geografisk betød lite. De skulle til Norge - og ingen reagerte før vi fikk en regjering som lovte «endringer» med Jens Stoltenberg i spissen på nasjonalt TV. Endringene burde vel strengt tatt den gang blitt identifisert, men siden vi jo er vant med endringer i dette landet så takket vi ja uten å blunke.
Hva vi takket ja til, det har vi nå sett de siste fire årene. Jens statsminister var så kåt på en lederjobb som nasjonens sjef at han var villig til å selge både sin egen sjel og landets sjeler til djevelen: nemlig partiet SV. I regjeringskontorene har dette partiet bidratt til at tilliten til landets regjering er på kokepunktet. Ja rent bortsett fra de som mener at Jens statsminister anses for å være en svigermorsdrøm, da. Det er visst dessverre altfor mange av dem.
Min favoritt-bok The Liberal Mind: «the psychological causes of political madness» er det nok ikke mange nordmenn som har lest. Den er ikke oversatt, men la meg bare til slutt referere til enkelte påstander fra boken; fritt oversatt fra engelsk.
«Hvis Andersen tjener 1 mill. i året og Olsen tjener halvparten av dette så anses inntektsforskjellen å være ganske stor. Men ingen med hånden på hjertet kan påstå at Olsen dermed sagt har det økonomisk dårlig. Ei heller at han ikke burde kunne leve godt av dette. Ei heller forventer man normalt at Andersen skal måtte dele sin inntekt med Olsen. Med andre ord kan man ikke påstå at denne forskjellen per se er urettferdig. Men den sosialistiske ide derimot vil for enhver pris få oss og Andersen til å tro at dette faktum er urettferdig. Med andre ord ren misunnelse!»
Med SV i regjering er det vel ingen nå lenger som er i tvil om hvordan stoda er og vil bli i fremtiden. For skal disse mentalt forstyrrede sosialistene få bestemme, så vil skatter og avgifter bare eskalere. Og formuesskatten og arveavgiften som Frp vil fjerne; den skatten som allerede er penger som for lengst er skattlagt – den skal i pengebingen til SV - som enten vil spare oss til fant uten investeringer av noe slag, eller de vil dele formuen ut til økonomiske lykkesøkere og andre som ser sitt snitt til å snyte oss med sugerøret langt ned i Folktrygdfondet - og andre fond for den sakens skyld.
Les forøvrig dette: http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme
fredag 23. april 2010
«Sosialisme – del 2»
Dr Lyle H. Rossiter jr., M.D. «The Liberal Mind: the psychological causes of political madness»
«In the course of this analysis, The Liberal Mind asks and answers the following critical question: Why would anyone want a political system that restricts personal freedom instead of enhancing it; denounces personal responsibility instead of promoting it; surrenders personal sovereignty instead of honoring it; attacks the philosophical foundations of liberty instead of defending them; encourages government dependency instead of self-reliance; and undermines the character of the people by making them wards of the state?»
Dr Lyle H. Rossiter, en anerkjent amerikansk spesialist i psykiatri, har skrevet denne boken med titelen «The Liberal Mind». Den handler om mennesker som gradvis utvikler traumer som starter allerede i barndommen. Og senere får disse til å handle mot bedre vitende; mildt sagt. Sosialisme er ren skjær misunnelse over at andre ikke har det like vondt eller dårlig som dem. Det starter med at barnet ikke får den oppmerksomheten og kjærligheten som det har behov for. Min egen oppfatning er i tillegg den at vi som forskjellige personligheter fra fødselen av, reagerer forskjellig på dette. Andre er mer ressurssterke enn noen og takler livet rimlig godt; alt tiltross.
Kompetente mennesker vet at de kan styre sine egne liv gjennom et frivillig samarbeid med sine medmennesker. Og siden de elsker en verden med frihet til å velge å leve sine liv som de ønsker, har de ikke behov for - og nekter - å underordne seg et regime som undertrykker disse valgene - som sosialismen er en ekte eksponent for. Vi er født med en fri vilje men ønsker et strukturert samfunn der lov og orden står i første rekke. Med en ansvarlig regjering som respekterer folkets vilje og ikke begrenser dets frihet ved å pålegge oss regler som er undertrykkende i sin form - og som fratar oss retten til å rå over egen eiendom. Eller med andre ord en konstant strøm av krav om å underordne oss en kollektivistisk samfunnsorden, der staten skal bestemme over oss fra vugge til grav.
Oppskriften på et samfunn med muligheter for alle mennesker blir kontinuerlig satt under press fra sosialistene, som gjennom sin ideologi overfører ideene sine på et folk som blir stadig mer undertrykket. Sosialisten har et ekstremt behov for trygghet. Den trygghet de savnet i oppveksten da de trengte den som mest. Deres behov for at staten skal tre inn som et betryggende alternativ til familien - med sine endeløse garantier og reguleringer. Dette syklige behovet er sosialisten forberedt på å forholde seg til for å få gjennomført sin ideologi, via sin rolle som part i en regjering og dette om så måtte være på bekostning av et sivilisert og fritt samfunn. Han/hun søker via den for ham trygge og klamme staten - et liv som garanterer ham oppreising for urettferdighet, traumer, hjelpesløshet og ydmykelser han erfarte i oppveksten av sin egen familie.
Han/hun tror dette er gjennomførbart ved at han foreslår - samt får gjennomført lover og regler som fratar ham et ansvar han selv ikke ønsker i sitt voksne liv. Han ønsker gjøre staten om til en - etter hans oppfattelse en ideell familie. Og måtene han ønsker gjennomføre denne syklige trangen, er å tvinge kompetente mennesker til å underordne seg - på bekostning av friheten vi alle er født inn i denne verden med.
«The liberal agenda’s basic principles are not only antithetical to our most cherished liberties; they are also directly contrary to all that is good and noble in the human enterprise. The Liberal Mind is the first work to explain why modern liberalism appeals to the irrational tendencies of the human mind».
«In the course of this analysis, The Liberal Mind asks and answers the following critical question: Why would anyone want a political system that restricts personal freedom instead of enhancing it; denounces personal responsibility instead of promoting it; surrenders personal sovereignty instead of honoring it; attacks the philosophical foundations of liberty instead of defending them; encourages government dependency instead of self-reliance; and undermines the character of the people by making them wards of the state?»
Dr Lyle H. Rossiter, en anerkjent amerikansk spesialist i psykiatri, har skrevet denne boken med titelen «The Liberal Mind». Den handler om mennesker som gradvis utvikler traumer som starter allerede i barndommen. Og senere får disse til å handle mot bedre vitende; mildt sagt. Sosialisme er ren skjær misunnelse over at andre ikke har det like vondt eller dårlig som dem. Det starter med at barnet ikke får den oppmerksomheten og kjærligheten som det har behov for. Min egen oppfatning er i tillegg den at vi som forskjellige personligheter fra fødselen av, reagerer forskjellig på dette. Andre er mer ressurssterke enn noen og takler livet rimlig godt; alt tiltross.
Kompetente mennesker vet at de kan styre sine egne liv gjennom et frivillig samarbeid med sine medmennesker. Og siden de elsker en verden med frihet til å velge å leve sine liv som de ønsker, har de ikke behov for - og nekter - å underordne seg et regime som undertrykker disse valgene - som sosialismen er en ekte eksponent for. Vi er født med en fri vilje men ønsker et strukturert samfunn der lov og orden står i første rekke. Med en ansvarlig regjering som respekterer folkets vilje og ikke begrenser dets frihet ved å pålegge oss regler som er undertrykkende i sin form - og som fratar oss retten til å rå over egen eiendom. Eller med andre ord en konstant strøm av krav om å underordne oss en kollektivistisk samfunnsorden, der staten skal bestemme over oss fra vugge til grav.
Oppskriften på et samfunn med muligheter for alle mennesker blir kontinuerlig satt under press fra sosialistene, som gjennom sin ideologi overfører ideene sine på et folk som blir stadig mer undertrykket. Sosialisten har et ekstremt behov for trygghet. Den trygghet de savnet i oppveksten da de trengte den som mest. Deres behov for at staten skal tre inn som et betryggende alternativ til familien - med sine endeløse garantier og reguleringer. Dette syklige behovet er sosialisten forberedt på å forholde seg til for å få gjennomført sin ideologi, via sin rolle som part i en regjering og dette om så måtte være på bekostning av et sivilisert og fritt samfunn. Han/hun søker via den for ham trygge og klamme staten - et liv som garanterer ham oppreising for urettferdighet, traumer, hjelpesløshet og ydmykelser han erfarte i oppveksten av sin egen familie.
Han/hun tror dette er gjennomførbart ved at han foreslår - samt får gjennomført lover og regler som fratar ham et ansvar han selv ikke ønsker i sitt voksne liv. Han ønsker gjøre staten om til en - etter hans oppfattelse en ideell familie. Og måtene han ønsker gjennomføre denne syklige trangen, er å tvinge kompetente mennesker til å underordne seg - på bekostning av friheten vi alle er født inn i denne verden med.
«The liberal agenda’s basic principles are not only antithetical to our most cherished liberties; they are also directly contrary to all that is good and noble in the human enterprise. The Liberal Mind is the first work to explain why modern liberalism appeals to the irrational tendencies of the human mind».
torsdag 22. april 2010
Hva og hvordan styres våre personlige valg
Og ikke minst - hvilke følger får det for de involverte?
Forskning eller hva det nå skal kalles hevder at vi velger partnere ut fra det vi kjenner og er vokst opp med. Er du en kvinne som er vokst opp med en alkoholiker eller en voldelig far vil du ubevisst velge en mann som har disse trekkene; hevdes det. Fordi dette er noe du kjenner igjen. Med andre ord vi velger det vi kjenner oss igjen i. Noe som visstnok skal gi oss trygghet. Noe som vel forøvrig utvilsomt må sies å kunne kalles en falsk trygghet.
Dette spesielt sies det om kvinner som er vokst opp med en far som er «glad i flaska». Eller kanskje er det noe genetisk her? Og er det arvelig så er det vel en mulighet for at du kanskje blir litt for glad i flaska du også? Men er du vokst opp med en voldelig far vil jeg påstå at det ikke nødvendigvis gjør deg til en voldelig mor. Og jeg har problemer med å tro at det voldelige aspektet er arvelig. Men det voldelige kan nok heller være relatert til en personlighetsforstyrrelse. F eks psykopati.
Er som mange andre fascinert av den amerikanske reality-serien The Hills. Og nå sist har jeg for andre gang i reprise kunnet møte Heidi Montags foreldre som er gift på nytt med hver sin ektefelle som vi ikke blir kjent med; kun presentert uten at det kommer noen ytringer derfra. Heidis far derimot finner jeg spooky. En kald fisk; spør du meg. Han presenterer seg for Spencer med å fortelle ham det første han gjør – å forsikre Pratt om at han alltid går rundt med en «gun». Ikke virker det humoristisk sagt heller. Dead serious; spør du meg. Han følger til alt overmål sin datter frem til alteret ikledd sin svarte cow-boy-hatt. Personlig aner jeg en mann med sterke antipatier mot alt som ikke passer mannens innsnevrede og forkvaklede oppfatning av omgivelsene. Han kunne like gjerne gå kledd i en ku-klux-klan-hette og jeg ville ikke bli overrasket.
Men det som da unektelig slår en er Heidis eget valg av partner. For Spencer Pratt fremstår da vel også for de fleste som en tro kopi av sin svigerfar etterhvert. Og med «gunnern» likeså vil jeg anta; selvom vi ennå ikke har sett noe av dette. Men det sies i «Hollywood Gossips» at han nå er svært så hissig på paparazziene som følger dem overalt f.t. Det sies at Spencer Pratt er blitt paranoid.
Det er ikke lett å bli klok på paret Montag/Pratt. Hvem er den mest manipulerende av de to? De virker utad like kalde og ufølsomme overfor sine nærmeste og fremstår mer og mer som psykopater begge to. Men vi får jo ikke bivåne alt. Men at Heidi har taket på Spencer levnes det ingen tvil om. Og når hun ufølsom spør moren sin - i hva som visstnok er aller siste sesong av serien - om hva hun synes om hennes nye utseendet blir det virkelig tragisk!
En mor som helt fra fødselen har elsket sitt avkom og som alltid vil elske sitt avkom uansett hvor lite tiltrekkende det fremstår for omgivelsene. Darlene Montag som selvsagt med den mest naturligste ting i livet stolt har ført sin til alt overmål så vakre datter frem til det hun har blitt idag - med eller uten forstyrrelser – hun vil nå i den siste sesongen av The Hills måtte stå overfor et spørsmål hun først nekter å svare på. Men som hun - fordi hun settes på en umenneskelig prøve ikke slipper unna - spør om dattern mener alvor. Hun har intet annet valg enn å bidra til at Heidis utspekulerte og narsissistiske spill med henne vil hale i land det forholdet alle mødre frykter – et forhold det her sies er blitt alvorlig forstyrret etterhvert: Å miste sitt barns tillit; sitt barns kjærlighet. Fordi barnet har utviklet en personlighetsforstyrrelse som gjør henne til et følelseskaldt monster?
Hva gjelder menn og deres valg er selvsagt ikke uvesentlig. Og personlig tror jeg menn i mange tilfeller drar på en ryggsekk der moren har spilt en vesentlig rolle i hans egen personlighetsutvikling og der hun ofte spøker i bakgrunnen hele livet gjennom. Til stor frustrasjon for hans egne valg av partner og ikke minst hans barn - men også de relasjoner som følger i kjølvannet.
Forskning eller hva det nå skal kalles hevder at vi velger partnere ut fra det vi kjenner og er vokst opp med. Er du en kvinne som er vokst opp med en alkoholiker eller en voldelig far vil du ubevisst velge en mann som har disse trekkene; hevdes det. Fordi dette er noe du kjenner igjen. Med andre ord vi velger det vi kjenner oss igjen i. Noe som visstnok skal gi oss trygghet. Noe som vel forøvrig utvilsomt må sies å kunne kalles en falsk trygghet.
Dette spesielt sies det om kvinner som er vokst opp med en far som er «glad i flaska». Eller kanskje er det noe genetisk her? Og er det arvelig så er det vel en mulighet for at du kanskje blir litt for glad i flaska du også? Men er du vokst opp med en voldelig far vil jeg påstå at det ikke nødvendigvis gjør deg til en voldelig mor. Og jeg har problemer med å tro at det voldelige aspektet er arvelig. Men det voldelige kan nok heller være relatert til en personlighetsforstyrrelse. F eks psykopati.
Er som mange andre fascinert av den amerikanske reality-serien The Hills. Og nå sist har jeg for andre gang i reprise kunnet møte Heidi Montags foreldre som er gift på nytt med hver sin ektefelle som vi ikke blir kjent med; kun presentert uten at det kommer noen ytringer derfra. Heidis far derimot finner jeg spooky. En kald fisk; spør du meg. Han presenterer seg for Spencer med å fortelle ham det første han gjør – å forsikre Pratt om at han alltid går rundt med en «gun». Ikke virker det humoristisk sagt heller. Dead serious; spør du meg. Han følger til alt overmål sin datter frem til alteret ikledd sin svarte cow-boy-hatt. Personlig aner jeg en mann med sterke antipatier mot alt som ikke passer mannens innsnevrede og forkvaklede oppfatning av omgivelsene. Han kunne like gjerne gå kledd i en ku-klux-klan-hette og jeg ville ikke bli overrasket.
Men det som da unektelig slår en er Heidis eget valg av partner. For Spencer Pratt fremstår da vel også for de fleste som en tro kopi av sin svigerfar etterhvert. Og med «gunnern» likeså vil jeg anta; selvom vi ennå ikke har sett noe av dette. Men det sies i «Hollywood Gossips» at han nå er svært så hissig på paparazziene som følger dem overalt f.t. Det sies at Spencer Pratt er blitt paranoid.
Det er ikke lett å bli klok på paret Montag/Pratt. Hvem er den mest manipulerende av de to? De virker utad like kalde og ufølsomme overfor sine nærmeste og fremstår mer og mer som psykopater begge to. Men vi får jo ikke bivåne alt. Men at Heidi har taket på Spencer levnes det ingen tvil om. Og når hun ufølsom spør moren sin - i hva som visstnok er aller siste sesong av serien - om hva hun synes om hennes nye utseendet blir det virkelig tragisk!
En mor som helt fra fødselen har elsket sitt avkom og som alltid vil elske sitt avkom uansett hvor lite tiltrekkende det fremstår for omgivelsene. Darlene Montag som selvsagt med den mest naturligste ting i livet stolt har ført sin til alt overmål så vakre datter frem til det hun har blitt idag - med eller uten forstyrrelser – hun vil nå i den siste sesongen av The Hills måtte stå overfor et spørsmål hun først nekter å svare på. Men som hun - fordi hun settes på en umenneskelig prøve ikke slipper unna - spør om dattern mener alvor. Hun har intet annet valg enn å bidra til at Heidis utspekulerte og narsissistiske spill med henne vil hale i land det forholdet alle mødre frykter – et forhold det her sies er blitt alvorlig forstyrret etterhvert: Å miste sitt barns tillit; sitt barns kjærlighet. Fordi barnet har utviklet en personlighetsforstyrrelse som gjør henne til et følelseskaldt monster?
Hva gjelder menn og deres valg er selvsagt ikke uvesentlig. Og personlig tror jeg menn i mange tilfeller drar på en ryggsekk der moren har spilt en vesentlig rolle i hans egen personlighetsutvikling og der hun ofte spøker i bakgrunnen hele livet gjennom. Til stor frustrasjon for hans egne valg av partner og ikke minst hans barn - men også de relasjoner som følger i kjølvannet.
tirsdag 20. april 2010
Profeter og andre falske menn
Leser vi Bibel-historien om Jesus får man et inntrykk av en lavmælt ung mann som ikke gjør noen noe fortred. Han er født av en kjødelig kvinne - Maria, unnfanget ved den Hellige Ånd - i den hensikt å forkynne for menneskene løftet om en ny og paradisisk jord – men også for deretter å dø for alle menneskers synder. Ref. «Trosbekjennelsen» her.
De jødiske skriftlærde og fariseerne stilte ham ofte til veggs og prøvde alltid forgjeves å lure ham med sine spørsmål. Jesus svarte ofte i gåter men ikke alltid. Hans disipler var hans trofaste følgesvenner og de var oppriktig interessert i å lære.
I Matteus kap. 7 setter han disiplene på plass ved at han forbyr dem å dømme hverandre. Han sier noe vi alle burde merke oss: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (....) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye». - Ingen kan vel benekte at dette er utrolig godt sagt!
Disiplene er også interessert i å vite hva de må gjøre for å bli frelst. Og leser vi historien blir i alle fall en mann oppfordret til å selge alt han har og eier for deretter å følge Jesus. Men Jesus taler også om det mange idag lurer på, det at vi daglig blir konfrontert med religioner og ideologier som hevder at de er av Gud. Noen religioner tror ikke engang på Gud men følger sin egen filosofi.
Men Jesus sier rett ut at det er kun to veier å velge mellom; fortapelsen eller livet. Han snakker om glupske ulver og falske profeter. Og han snakker i gåter når han bruker «frukt» som en forklaring. Han sier at vi skal kjenne menneskene på «frukten» de tilbyr. Han sier som sant er bl a at «hvert tre som ikke bærer god frukt, (skal bli) blir hogd ned og kastet på ilden, fordi et dårlig tre er lite verdt når det gir dårlig frukt».
Han snakker altså om falske profeter. I den forbindelse er vi etterhvert godt kjent med profeten Muhammed her i Norge og resten av verden likeså; uten at jeg skal reklamere for den mannen. La det derfor bli opp til enhver å teste «frukten»! Og i den forbindelse kan det være på sin plass og vise til den «gyldne regel»: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er hva loven og profetene bygger på».
Selv har jeg det håp at Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde; de siste som skal få en jordisk oppstandelse. Jesus skal da gjøre et skille mellom sauer og gjeiter. Til mange vil han si dem rett ut (som det står )i Matt. Kap.7, vers 23: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett»!
Som sagt det skal komme profeter i Guds navn og forlede menneskene. Det har vært nok av dem opp gjennom årene. Men en spesiel mann har vi hørt spesielt mye om i den senere tid. Navnet begynner på bokstaven M. - La dere ikke lure!
Så blir det opp til enhver å velge den rette «sti». Og ikke å forglemme den «gyldne regel»! - Så enkelt er det!
Denne bloggen var ikke ment å skulle bli en blogg som retter seg mot forkynnelse. Men ettersom Norge og resten av skandinavia opplever en kulturkrise og der vi ser at ideologien islam gis stadig mer spalteplass i våre medier - og ikke minst der islam allerede har overtatt skolens programforpliktelse til å spre det kristne budskap i hht Grunnloven, ser jeg bloggen som en mulighet til å endre på dette faktum. Og samtidig oppmuntre andre bloggere som gir inntrykk av å ha et ønske om å spre Guds ord – og som dessverre bruker mer av sin tid på å fremstå som en motvekt til de politiske partier i landet – om å endre fokus!
De jødiske skriftlærde og fariseerne stilte ham ofte til veggs og prøvde alltid forgjeves å lure ham med sine spørsmål. Jesus svarte ofte i gåter men ikke alltid. Hans disipler var hans trofaste følgesvenner og de var oppriktig interessert i å lære.
I Matteus kap. 7 setter han disiplene på plass ved at han forbyr dem å dømme hverandre. Han sier noe vi alle burde merke oss: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? (....) Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye». - Ingen kan vel benekte at dette er utrolig godt sagt!
Disiplene er også interessert i å vite hva de må gjøre for å bli frelst. Og leser vi historien blir i alle fall en mann oppfordret til å selge alt han har og eier for deretter å følge Jesus. Men Jesus taler også om det mange idag lurer på, det at vi daglig blir konfrontert med religioner og ideologier som hevder at de er av Gud. Noen religioner tror ikke engang på Gud men følger sin egen filosofi.
Men Jesus sier rett ut at det er kun to veier å velge mellom; fortapelsen eller livet. Han snakker om glupske ulver og falske profeter. Og han snakker i gåter når han bruker «frukt» som en forklaring. Han sier at vi skal kjenne menneskene på «frukten» de tilbyr. Han sier som sant er bl a at «hvert tre som ikke bærer god frukt, (skal bli) blir hogd ned og kastet på ilden, fordi et dårlig tre er lite verdt når det gir dårlig frukt».
Han snakker altså om falske profeter. I den forbindelse er vi etterhvert godt kjent med profeten Muhammed her i Norge og resten av verden likeså; uten at jeg skal reklamere for den mannen. La det derfor bli opp til enhver å teste «frukten»! Og i den forbindelse kan det være på sin plass og vise til den «gyldne regel»: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er hva loven og profetene bygger på».
Selv har jeg det håp at Jesus Kristus skal komme tilbake til jorden og dømme levende og døde; de siste som skal få en jordisk oppstandelse. Jesus skal da gjøre et skille mellom sauer og gjeiter. Til mange vil han si dem rett ut (som det står )i Matt. Kap.7, vers 23: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett»!
Som sagt det skal komme profeter i Guds navn og forlede menneskene. Det har vært nok av dem opp gjennom årene. Men en spesiel mann har vi hørt spesielt mye om i den senere tid. Navnet begynner på bokstaven M. - La dere ikke lure!
Så blir det opp til enhver å velge den rette «sti». Og ikke å forglemme den «gyldne regel»! - Så enkelt er det!
Denne bloggen var ikke ment å skulle bli en blogg som retter seg mot forkynnelse. Men ettersom Norge og resten av skandinavia opplever en kulturkrise og der vi ser at ideologien islam gis stadig mer spalteplass i våre medier - og ikke minst der islam allerede har overtatt skolens programforpliktelse til å spre det kristne budskap i hht Grunnloven, ser jeg bloggen som en mulighet til å endre på dette faktum. Og samtidig oppmuntre andre bloggere som gir inntrykk av å ha et ønske om å spre Guds ord – og som dessverre bruker mer av sin tid på å fremstå som en motvekt til de politiske partier i landet – om å endre fokus!
mandag 19. april 2010
Den katolske kirke: Guds' stedfortreder på jorden?
Etter som tiden går så fremstår den katolske kirke mer og mer som en kirke uten troverdighet. Selv katolikker i syd-europeiske land – de vi oppfatter som ihuga troende katolikker har vel forlengst forstått at noe er galt. De siste årene er da dette også bevist utover enhver rimelig tvil. Prester og biskoper er under lupen. Deres hellige kontrakt med Gud om å leve i sølibat er krenket – ikke bare som barne-overgripere men kanskje også på annet vis?
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
Leser f.t Dan Brown's «Angels and Demons». Like godt skrevet som den boka som han ble så viden kjent for - «The Da Vinci Code", er min mening. På s 594 i min engelske utgave er jeg nå kommet til en forklaring på historien som har utspilt seg i Vatikanet - der det skal utpekes en ny pave etter den forrige som ble forgiftet. Fire kardinaler er foreslått og spenningen når flere høydepunkter underveis.
Men så – som om ikke de siste nyheter om katolske prester's overgrep her i landet og påstander om et aktivt og liberalt homofilt miljø i Oslo med pater Pollestad i hovedrollen - etter at et annet hode har rullet i mediene – så settes den katolske historie på nok en prøve. Og om vi er åpne for å strekke strikken enda litt til - er det nok noen som kunne tenke seg å undersøke det Dan Brown har gjort - svært så utspekulert og troverdig i sin roman. Og kanskje er det ikke bare fiction?
Løsningen på den kriminelle gåten i Brown's roman tar oss nemlig over på et annet og aktuelt tema. Nemlig kunstig inseminasjon. «The Pope fathered a child»! Nooooo....no.. no way! tenker jeg når jeg leser denne passasjen. Og idet jeg vurderer å legge fra meg boka for natta, er det så jeg må gni meg i øynene. Brown tar oss med inn i den katolske kirke og deres ritualer om prester og løfter til Gud om å leve avholdende seksuelt. Og som konsekvens et liv uten familie – og barn. For deretter å presenteres for nok en mulighet for at så kan omgås ved hjelp av vitenskap. Som vi for lengst har akseptert som noe mange par idag både homofile (!) og heterofile benytter seg av. Nemlig kunstig inseminasjon. Der moren enten med sin egen livmor eller med en surrogat benytter seg av egne eller andres egg som blir befruktet av sæd fra kjent eller ukjent mann/sæd-donor.
Vitenskapen setter knapt noen grenser lenger. Vi inngår avtaler med Djevelen både titt og ofte. Og bidrar dermed til å fremstille Gud som en sjarlatan - og ikke en allmektig skaper. Så - vil man spekulere ytterligere i den katolske kirkes forhold til utenverden - så lever den kirken kanskje vel like mye på utsiden som på innsiden av Guds ord. Alt er jo mulig!
Det sies at alle veier fører til Roma. Men ikke alle veier fører til den ene sanne Gud!
søndag 18. april 2010
Cinque Terre
Italia er mitt favoritt-ferie-land nummer to etter Norge. Landets historie og vakre natur fascinerte meg allerede som ung dengang jeg var reiseleder for Tjæreborg Rejser. Dengang da jeg guidet full buss mellom København og Lago Maggiore; en utrolig vakkert beliggende innsjø nord i Italia. Hver 14 dag startet jeg turen nedover gjennom Tyskland og Sveits for endelig å gjøre 1 uke stopp i Baveno en liten by ved innsjøen. Den uken guidet jeg reisefølget mitt i Monte Rosa, Milano og noen landsbyer i regionen.
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
Har også senere vært tilbake i nord-Italia og for noen år siden bodde vi - min datter og jeg ved Lago di Garda; Italias største innsjø. Et annet vakkert feriested; der Greta Garbo i sin tid ferierte i sin villa. Fra Lago di Garda er veien kort til Venezia og Verona. Og fra Frankrike er veien kort fra den franske riviera til den italienske - om du befinner deg ved førstnevnte.
For noen år siden benyttet jeg meg av Interrail nedover i europa til Italia og dengang gjorde jeg et stopp i La Spezia; på den italienske riviera - som ble mitt knutepunkt når jeg besøkte de omtalte Cinque Terre. De første dagene lå jeg, som de andre turistene og italienere på den fine sandstranden i Monterosso - tett som sild i tønne.
Da jeg hadde fått nok av dette forberedte jeg vandringen mellom de fem «terre» langs kysten. Tok toget til ende-byen Monterosso al mare - godt beskodd i mine joggesko. Først en lunsj på en av byens mange tavernaer. Fant deretter frem til stien som skulle ta meg over til neste by der planen var å hoppe på toget ut på ettermiddagen tilbake til La Spezia; knutepunktet for ferien.
Den første delen var forholdsvis grei å forsere; via trapper støpt i sement en eller gang i forrige århundre. Greit, men tungt da stigningen startet fhv raskt. For plutselig å ende i en smal sti og ingenting annet å holde seg fast i enn busker og kjerr. Dårlig med skilting - så her var det bare å bruke sunt bondevett. Ikke bare for å kunne følge stien – men for å holde seg på den. Til tider med livet som innsats; med bratte stup til høyre på tørr grus og som sagt intet annet å gripe tak i en kvister; brunsvidde etter en tørr sommer - og noe kjerr på steder der det eneste fornuftige å gjøre var å krype på knærne for å holde om mulig en bedre bakkekontakt. For plutselig å måtte klatre opp på et høyere nivå. Fremdeles uten noe annet å holde seg fast i på grus som løsnet for hvert steg. Har - sier og skriver aldri vært så redd for å miste livet som på den turen.
Omsider oppe i høyden etter den mest strabasiøse turen jeg noensinne har lagt ut på, åpnet seg store områder med drue- og olivendyrking. Endelig kunne jeg puste ut innen neste etappe som egentlig ikke er så mye å skrive om da den ikke var sammenlignbar med den første. På den første strekningen hadde jeg heller ikke møtt en sjel. De første jeg møtte satt avslappet på et møtested og nøt den fantastiske utsikten og medbragt matpakke; (noe jeg også endte opp med å gjøre) intetanende om hva som ville møte dem senere på turen. Mine egne utlegninger var det visst ingen som trodde på.
Nedturen frem til neste «terre» gikk over all forventning og det ble nå også mulig å nyte havutsikten. Med rekkverk her og der og ikke på langt nær så avskrekkende. Fordi nå var stien; fremdeles ubehagelig smal, men faren for å trå feil og rase ned for klippen var her adskillig mindre. Det som imidlertid sjokkerte og samtidig moret meg var britiske turister i høyhelte sommersko, kledd som om de kom rett fra byturen i forrige «terre» og bare hadde tenkt seg en tur; voksne og barn. Og som antagelig bare ble mer og mer skrekkslagen over å innse hva de hadde begitt seg ut på.
Dette er en ferie jeg kan anbefale med eller uten livsfarlige og strabasiøse turer langs kysten og Cinque Terre - og byene: Monterosso al mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore.
Advarsel: Ta ikke ferien dit når italienerne tar sin.
http://en.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre
fredag 16. april 2010
Reklame er sååå ut!
Takk og lov for Adblock Plus! Etter å ha fjernet manuelt all reklame fra nettsidene til VG for noen uker siden kunne jeg endelig lese nyheter uten å bli forstyrret av «bannere» og all slags reklame som etterhvert har gjort meg mer og mer irritert. Nettsiden så nesten litt naken ut og jeg vurderte å gjenopprette noe for å få litt mer farge på siden. Jeg hadde beholdt bilder men det var alt.
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
Så her for et par dager siden var det omtrent håpløst å lese nettsidene til Dagbladet. Ja, det var som å lese en seig masse jeg aldri kom meg gjennom. Sidene beveget seg ikke. Ja, så nær opp til. Jeg bestemte meg derfor for å Adblocke all reklame og da først og fremst disse «bannerne» som tar svært mye plass og blinker og peser så det er umulig å konsentrere seg. Jeg fjernet det ene «bannere» etter det andre. Men hadde ikke før fjernet ett banner så dukket ett nytt opp på samme plass. SOS-barnebyer med tigging om penger til sultne barn i Afrika, Kiwi med reklame for ett eller annet; eller kansje var det for å fortelle meg at Kiwi er billigst? Husker ikke!
Da fjerning av bannere ikke ga den virkningen jeg ønsket, innså jeg at jeg måtte gå ytterligere til verks. Jeg mente å ha lært meg å lese Adblock-skjemaet om hva som kunne irriterte meg mest. Men da det viste seg at det ikke bare var blinkende bannere men også bilder; ja, da fjernet jeg disse også med omhu. Jeg tenkte at bilder av askeskyene fra Island var greit å få med seg. Bilder av våre norske politikere derimot kan jeg dy meg for. Derfor satte jeg igang med å fjerne bildene også.
Etterhvert forsto jeg at dette kunne jeg holde på med resten av dagen hvilket var vel drøyt. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: hvorfor lese Dagbladet og VG overhode? Jeg kom i hu VG's alle nyheter om svineinfluensaen ifjor og hvor mektig irritert jeg var over det peset de viste oss hver bidige dag. De tok aldri en pause; samtidig som majoriteten av den norske befolkning var overbevist om at det var noe forbannet dikt alt sammen. Hvilket vi jo i ettertid har fått konstatert. For hvor ble det av svineinfluensaen – som de forøvrig måtte finne et annet navn på for ikke å støte de som ikke eter svin!
Ok, jeg er et typisk vanemenneske, hvilket er grunnen til at jeg i lengre tid har holdt meg til de kjente tabloide Oslo-avisene. Men siden det jo også finnes nyheter fra andre nett-medier linket jeg meg derfor til Hegnars avis pluss en norsk avis til. Utenlandske nyheter er en betingelse for å forstå verdensbildet generelt. Og etterhvert har diverse norske bloggere fått mer troverdighet enn norske tradisjonelle aviser. At 99% av norske journalister var venstrevridde skapninger da de studerte journalistikk nekter jeg å tro. Men det sies om dem at det er det de nå er etter å ha fått seg jobb i norske medier. De har vel ikke no' valg!
Vel, etter å ha linket meg inn på nettsiden til Hegnar fant jeg ut at det jo faktisk ikke var noe bedre der. Så nå har jeg fjernet rubel og bit: bannere, bilder, objekter, rammer – you name it! Jeg kan nå lese nyheter og velge dette fra deres oversiktslister. Bilder av askeskyer fra Island kan jeg få på TV. Det holder!
Sa jeg at jeg skifter kanal når reklamen flasher over TV-sjermen?
onsdag 14. april 2010
Smerter - hva er det?
Har siden jeg var i 20-årene slitt med skjellet- og muskelsmerter. Jeg har strukket meg langt i å gjøre det som ble forventet av meg og har skrudd termostaten så langt opp at den ikke lot seg skru lenger. Det siste som et bilde på det som skjer med kroppen hvis du ikke tar signalene på alvor. Ansvaret for min familie ble for tyngende og kroppen sa tilslutt fra og jeg fikk den mistenkelig diagnosen fibromyalgi. Mistenkelig fordi det ikke kan påvises noe objektivt ved blodprøver.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
For noen år siden hadde jeg mistanke om at jeg hadde slitasjegikt i hoftene. Min avdøde mor skiftet ut deler av kroppen pga av dette. Nå kan det synes som om det ikke var nødvendig. Det fordi jeg har lært ved å ta til meg kunnskap om smerter generelt og fordi en idrettsmedisiner sånn apropos fortalte meg at jeg lider av «myofascialt pain syndrom». Sånn apropos; fordi leger generelt ikke gidder bruke for mye tid på pasientene og av den grunn får man ikke den informasjonen man trenger for at man selv kan fortsette livet på en levelig måte. Min fastlege gjennom 30 år var et unikum; dessverre begynte hun å skrive bøker og har forlatt sin privat-praksis. Hun var et unikum i den forstand at jeg aldri følte at jeg forlot hennes kontor uten å ha fått en liten leksjon i evt årsaker til mine plager hva det enn måtte være.
Da jeg oppdaget - altså ved en tilfeldighet hva min diagnose egentlig var - gjennom en undersøkelse ved idrettsmedisinsk institutt - undersøkt av en idrettsmedisiner gikk det ett lys opp for meg. Og jeg har i ettertid tatt til meg kunnskap som jeg mener mange blant annet idrettsutøvere med diverse plager burde undersøke nærmere. Legene og fysioterapeutene vil ikke stå i kø for å behandle deg adekvat - så regn ikke med at du blir helbredet ved et besøk hos disse. Selv har jeg møtt måpende fastleger og fysioterapeuter som aldri har hørt om Myofascialt Smerte-Syndrom. Dette er fatalt fordi mange i dette landet ikke får adekvat behandling og mange gir til slutt opp og legger seg under den kirurgiske kniven. Hvilket igjen kan få fatale følger. De fleste kirurger er av den oppfatning at å operere ryggen spesielt er en stor risiko.
MYOFASCIAL PAIN SYNDROM
Med denne diagnosen kan du ha smerter hvorsomhelst i kroppen. Med diagnosen fibromyalgi vil legen som bør vite noe om dette konstatere at du har «tenderpoints» på deler av kroppen etter et skjema. Med MPS har du uttalte «triggerpoints» i muskelaturen hvor som helst på kroppen. Disse er knuter du kan finne frem til ved palpasjon. Eks vis har jeg tiltider problemer med gangen. Ved å bruke hånden/fingrene kan jeg føle meg fram via tre store muskler på låret som strekker seg fra lysken nedover til kneet. Det er ikke alltid lett å føle disse knutene men du vil føle ubehag/smerter på disse punktene som du kan massere på forskjellig vis. Jeg har blitt kvitt det største problemet hittil ved å følge anvisningene i boka jeg vil referere til nedenfor som du kan få kjøpt via Amazon. Dette er basert på fhv ny forskning og jeg garanterer at du med diffuse smerter vil finne boka svært interessant. Det er som sagt antagelig få medisinere i Norge som kan hjelpe deg, men de finnes visstnok. Det positive med denne kunnskapen er imidlertid at du kan slippe unna dyre kirurgiske inngrep ved å behandle deg selv. Smerter er ikke alltid noe mystisk; tvertimot.
Det finnes litteratur på amerikansk fordi det i Norge; ikke overraskende forskes på dette (f.t) og jeg kan anbefale boka: «The Trigger Point Therapy Workbook» (yourself-treatment guide for pain relief) av Clair Davies.
mandag 12. april 2010
Menneskene idag og på Noas tid
Før Jesus inntok minnemåltidet med sine apostler gikk han rundt i Jerusalem med dem. Etter å ha drukket vinen med dem etter måltidet sa han at dette var det siste måltidet med dem inntil han skulle komme igjen.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
Dette sa han på spørsmål om hvilke tegn de skulle kunne tyde for Jesu tilbakekomst til jorden og slutten på denne verdens ordning:
Trengselstiden begynner
"Da han satt på Oljeberget, og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: «Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?»
Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er Messias!' Og de skal villede mange. Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene.
Da skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; (les: de kristne idag forfølges og masakeres idag over store deler av jorden av muslimer )ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.
Men den som holder ut til enden, skal bli frelst. Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme".
Matteus kap. 24: 3-14
Det snakkes om «en trengsel» og dens begynnelse. Jorden og menneskene har opplevd mange jordskjelv de siste 100 årene men spesielt intenst har det vært de siste 12 årene hva gjelder jordskjelv, tsunami og oversvømmelser generelt.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2419051.ece
Jordskjelv (Haiti), tsunami (Thailand) oversvømmelser (New Orleans) - store trengsler for menneskene. Og dette er altså bare begynnelsen!
Kanskje på høy tid at vi som bor i et kristent land nå for alvor fokuserer på å lære barna våre om Gud, Jesus og det Bibelen lover oss. En fremtid på denne jord uten all den ondskapen menneskene har erfart siden tidenes morgen. Som startet i Eden.
søndag 11. april 2010
Den ondskapsfulle naboen
Som ung så jeg «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen som en sprø mann på et galehus. Dette var på en ikke akkurat liten kino men i en forholdsvis liten by i Norge som idag ikke lenger er en forholdsvis liten by men en by som er svært populær på Østlandet. Jeg husker at jeg var en av de få som lo av denne filmen. Ja, jeg husker endog at de jeg var på kino sammen med hysjet på meg og jeg forsto at denne filmen for de mange tilstedeværende var «dead serious». Men like fullt kan jeg huske at jeg gapskrattet av den galskapen som Jack fremstilte i sin rolle som antagelig passet ham perfekt. Ved senere anledninger i andre filmer har han jo fremstått som en person med sans for det surrealistiske. «Heksene i Eastwick» var også en film jeg tror han koste seg i - i rollen som ja; en gal og forskrudd mann.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
Senere i livet var jeg svært opptatt av Ingemar Bergmanns filmer og selvsagt også Woody Allans filmer; alle en sjanger med en psykologisk vri. Bøker av August Strindberg har også alltid fascinert meg. Hans forskrudde forhold til kvinner og livet generelt. Og de nevnte filmskapers forskjellige tilnærminger til livet.
Under meg; jeg bor i en gård i det sentrale Oslo – bor en kvinne på min alder. Iflg hennes arbeidsgiver er hun «sykmeldt». Hvilket hun må ha vært i mer enn to år. At hun er syk er jeg ikke i tvil om men diagnosen er uklar for meg som hennes nabo, som sagt. Det jeg imidlertid har kunnet konstatere er at hun er i et behov av hjelp av helsevesenet. Og da tenker jeg spesielt på den delen av det norske helsevesenet mange i Norge har behov for; mer og mer men som de/vi ikke får - ved behov. Noen over en kortere periode poliklinisk, andre burde vel heller «vært innlagt».
Denne kvinnnen har jeg truffet i heisen ved ett par anledninger. Noe som har vært mildest talt en guffen opplevelse. Hver gang har jeg tenkt «kjære Gud la ikke denne heisen stoppe mellom to etasjer»! Hun ser olmt på meg og har aldri til dags dato hilst uansett hvor jeg har møtt på henne. Nå går jeg demonstrativt ikke lenger inn i heisen sammen med dette vesenet; for av skade blir man klok. Selv har jeg tenkt at hun har ett utrolig trist liv som har gjort henne bitter på alle. Men jeg har også opplevd sider ved henne der jeg har blitt mer og mer overbevist om at hun er psykopat. Et par anledninger har fått meg på den tanken. Men jeg skal la den diagnosen ligge denne gangen. Men som jeg har påstått her tidligere så er jeg overbevist om at jeg kjenner den lusa på gangen.
Nå har det seg sånn at denne kvinnen/vesenet tydeligvis kan høre når jeg dusjer. Da skjer det som vel mange av oss har erfart - det faktum at hvis du manipulerer med vannkrana ved å bruke f eks vannet i en annen del av huset, så vil man som regel føle ubehag ved at vannet veksler fra varmt til kaldt hvis man står naken under en dusj et annet sted i huset. Dette fenomenet er muligens noe vi som har vokst opp i private hus bygget for noen årtider siden har erfart. Dette har vesenet i leiligheten under meg tydeligvis også erfart. Og siden hun tydeligvis også misliker meg som pesten og siden jeg for ikke å forglemme bor over henne, så er det kanskje mye å utsette på meg. Spesielt om hun burde «vært innlagt». Jeg kan ikke forstå hvorfor hun skulle føle seg sjenert; jeg går alltid med bløte tøfler og etter å ha danset ballett i mine unge år så har jeg fått en gyngende gange i motsetning til noen som høres ut som om de beveger seg som en elefant.
Det går altså ikke en dag uten at vesenet forsøker å dytte sin onde natur over på meg. Jeg har sjekket alle muligheter for at fenomenet kan ha sin årsak i andre nabor; noe jeg har utelukket for lengst. Og dette har pågått i snart to år. Og det som etterhvert fremstår så hysterisk morsomt - er det faktum at jeg ser henne for meg sittende på doen sin i timevis slik at hun ikke går glipp av sin daglige dose med ondskap. Det fordi jeg etterhvert som tiden har gått har forsøkt meg på nye metoder for å sette henne ut av spill. Ved f eks å late som jeg dusjer i 20 minutter - der vannstyrken er på et lavt nivå eller sette vannstyrken på det høyeste i noen minutter for å signalisere at nå venter jeg på det varme vannet og klar for dusjen (jeg bor lengst oppe i gården og vannet bruker fra kjellern og opp til meg ganske lang tid). Uansett når hun tror at jeg dusjer skjer følgende nesten umiddelbart – vannslangen hopper opp og ned som en levende Boa som vet den er iferd med å møte døden. Eller en huggorm som vi som barn følte trang til å ta livet av når vi var i skogen og på varme dager plutselig møtte på den tørre stien. Jeg har i opp til 20 minutter sittet å fulgt med på dette spillet og gjort meg endel tanker (utvilsomt). Og når jeg møter henne har jeg alltid lyst til å spørre om hun har sett «Gjøkeredet». Har ennå ikke mannet meg opp til dette. Det fordi hun også fremstår som en farlig person. Bredskuldret og lut; og som sagt så sur og usympatisk at man kan få frysninger av mindre.
Hun vet at jeg vet og hun vet også at jeg er innforstått med at spillet er gjensidig. Det hun umulig kan vite er at manipuleringen med varmt-vannet ikke plager meg. Noe rørsystemet i gården ikke tillater. Men - hvis hun etter to år ennå ikke har forstått at hun ikke kan skolde meg ved denne fremgangsmåten; ja da er det dessto større grunn til å bekymre seg. Da er det dessto større grunn til å holde avstand til denne kvinnen - som langt på vei minner om en psykopat.
mandag 5. april 2010
"Trosbekjennelsen"
Har aldri hatt et forhold til den norske stat's kirke. Men det jeg måtte ha hatt, tok defintivt slutt den dagen da den norske stat ved sosialistene bestemte at alle veier fører til den Sanne Gud. Og noe som man deretter skulle forføre de minste med gjennom x-antall års statlig skolegang.
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
Det nærmeste jeg kommer den norske stat's kirke er imidlertid allikevel den s.k. «trosbekjennelsen». Den brukes fremdeles ved enkelte ritualer blant annet dåpen. Den lyder som følger:
«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde (den) tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allminnelig kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv».
søndag 4. april 2010
Heidi Montag: «Mom, am I beautiful now»?
Er du like fascinert av enkelte reality-show som undertegnede er det muligens av forskjellige grunner. Kanskje drømmer du om å være ung og vakker? Eller finner du det mest underholdende å kunne bruke din psykologiske sans? Gjette deg frem til hvem som ender opp med hvem?
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
Ta «Ungkaren» som vi på norske TV-skjermer kan følge både på norsk og amerikansk. Kan du «på forhånd» si hvem HAN velger? Kanskje er jeg god på å gjette riktig men det er få ganger jeg har tatt feil. Det er jo ikke engang en utfordring. Vi kvinner vet etter mange års erfaring at vakre menn og vakre kvinner hører sammen. Det finnes unntak men disse finner du neppe på et program som «Ungkaren». Vi vet at menn er opptatt av vakre kropper, store pupper; i det hele tatt en kvinne han kan vise frem. Som en han velger fra et fe-sjå. Et fesjå er et sted du velger ut den største oksen eller den flotteste hingsten.
Så da Stig Kjos velger den eksotiske – ja , hva var det nå hun het? Jo, da vet vi allerede etter ett program eller to at han allerede har valgt henne. Hun er ikke bare vakker men spiller på alle de strengene hun har å spille på; gjerne også et byks i senga når kameraene ikke er der og fanger dem opp. Vi vet altså på forhånd at Stig som er en flott mann (gutt?) velger henne. Og det selvom hun som konkurrerer til sist i programmet i tillegg har stil, humor, er ekte og burde ha vært den kvinnen enhver mann burde velge – ja, da vet vi at nei forresten; glem det – «hun er ikke sexy nok; har ikke store nok pupper»!
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen spilte sin rolle som dette svært bra i Harald Eias program-serie «Hjernevask». Ja, jeg kroet meg når Lorentzen sa at det er samfunnet som alltid bestemmer hva vi vil komme til å akseptere; det er det som kalles demokrati. Og siden de homofile fremdeles ikke forstår hvor patetiske de fremstår med sin legning, så forstår jeg Lorentzen dit hen at så lenge vi «aksepterer» deres gay-parade nedover Karl-Johan og at det gudegitte Ekteskapet blir tråkket ned i søla av de samme – ja, da blir det sånn! Da får vi det samfunnet vi «velger». De boltrer seg i sin ekstreme egoisme og «kan ikke forstå», som en undrende spurte i en debatt nylig «har vi ikke kommet lenger i 2010». Underforstått at majoriteten av oss fremdeles hisser oss opp over deres «legning». Det arvelige genet som skal forklare deres seksuelle avvik er fremdeles en «gåte».
Så hvor langt skal vi strekke oss i vår kjærlighet til våre barn?
Den siste sesongen av The Hills er nå innspilt og har premiere i slutten av april. En serie som i utgangspunktet handlet om unge jenter fra landet som flyttet til Hollywood. Og som vi i episoder har kunnet følge i deres kjærlighetsliv; oppturer og nedturer. Heidi Montag fra Collorado og hennes manipulerende samboer Spencer Pratt er vel ikke så langt unna galskap per se enn sin samboer Heidi. De spiller begge på sine personlighetsforstyrrelser. Heidi med sin ekstreme kritiske holdning til seg selv; Spencer en sjøldiggende Løve født i dette tegnet og en enda større narsissist enn Heidi - som nå gradvis vil fremstå som et monster. Hun har hatt så mange inngrep i den unge kroppen sin at hun høyst sannsynlig vil ende opp som den avdøde Michael Jackson. Hun er drevet inn i en ond sirkel der utseendet hennes er det eneste som driver henne fremover. Hun er rett og slett gal!
I den vedlagte linken er Heidi Montag på besøk hos mor i Collorado og vi får der høre og bivåne dialogen mellom morens «elskede datter» (for oss mødre er ungene våre spesielle og helt unike uansett) og den elskede datterens patetiske spørsmål: «Mom, do I look good»? Og morens høyst ærlige og reelle respons: «Maybe you should rephrase the question»! Og Heidis manipulerende oppførsel mot moren som er villig til å gå i døden for henne; insisterende: «No, do I look good»?
Tilslutt et sitat av Kahlil Gibran
«The mother is everything - she is our consolation in sorrow, our hope in misery, and our strength in weakness. She is the source of love, mercy, sympathy, and forgiveness. He who loses his mother loses a pure soul who blesses and guards him constantly».
Kahlil Gibran
http://www.thehollywoodgossip.com/2010/04/the-hills-spoilers-final-season-trailer-released/
lørdag 3. april 2010
Spøkelset på «Tømte-hytta»
Som tidligere fortalt har jeg et forhold til naturen og har sansen for den litt primitive ferien der jeg kan ligge i telt. Etter mange år med ferier langt unna denne opplevelsen gjorde jeg alvor av en trang jeg hadde i mange år – vandre omkring med kun en sekk på ryggen. Mine hjem ble for noen år fremover vandrehjem, telt og turisthytter. Så da muligheten bød seg, lagret jeg eiendelene mine og la ut på tur; den første i 3 uker i Rondane - der jeg forøvrig gikk meg vill.
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
Etter denne erfaringen og etter å ha oppdaget en av Turistforeningens små og eventyrlige hytter i Oslo-marka, dro jeg dit i en periode med min sønns hund; en nydelig Rottweiler. En fantastisk klok hund. Vi dro dit opp så ofte vi kunne; jeg og hunden. Turistforeningen har i mange år ikke tillatt hunder på hyttene sine; ei heller den gang jeg benyttet meg av denne - som ikke ligger langt unna Oslo-gryta og som du kan nå i løpet av få timer.
Vi hadde kost oss der ofte - alene for det meste, men også sammen men noen få andre da hytta er liten. Den er også kald selv i mai måned men en vedovn står til disposisjon med ferdig opphugget ved samt en brønn med friskt vann. Gass til å koke mat på og et enkelt utstyr. Akkurat det jeg har sansen for. Det litt primitive!
Denne helgen dro vi opp Eros og jeg en lørdag ettermiddag litt sent. Vi ankom i solnedgangen og denne helgen skulle jeg få en litt spesiell opplevelse. På nabohytta var det ikke tegn til liv men ved benken utenfor min «Tømtehytte» sto en reise-radio og skurret lavt med en norsk folkesang ut av eteren. Trolsk og vakkert! Hunden gikk alltid løs og var aldri utenfor øyesyn. Han snuste litt rundt og idet jeg slang fra meg sekken på trappa utenfor hytta hører jeg en lyd av at en stol blir slept langs gulvet. Samtidig som jeg aner en skygge av noe som beveger seg innenfor.
Samtidig som jeg tråkker inn i hytta sier jeg: «Hallo, så hyggelig at .....». Jeg kom ikke lenger for – der var ingen. Ikke en levende sjel, som det heter. Jeg stopper opp og kan knapt tro mine øyne og tenker - her har jeg med en som vil spille meg et puss. Greit; jeg har sans for det. Hytta er liten og oversiktlig så jeg bøyer meg ned og kikker under spisebordet for deretter å entre stigen opp til hemsen. Ingenting her; ingenting der! Vel, så hadde jeg vel tatt feil? Noe hadde spilt meg et puss, men det var ikke noe levende, såpass måtte jeg konstatere.
Jeg fyrte i ovnen, varmet opp litt mat, hentet vann i brønnen like ved og forberedte kvelden sammen med min følgesvenn, Eros. Nabohytta var bebodd av et par karer; frivillige fra Turistforeningen. Hvilket var hyggelig; jeg hadde møtt dem før. Etter å ha fått opp varmen i hytta gjorde jeg klar for natta som jeg alltid valgte å tilbringe på en av de smale benkene. I soveposen med diverse ullpledd over meg som alltid finnes der. Eros la seg ned på sin vante plass ved ovnen og sovnet som vanlig etter å ha inntatt sitt kjedlige tørrfor.
Det ble etterhvert kaldt i hytta og jeg sov urolig gjennom natten. I søvnen registrerte jeg stadig vekk Eros oppe i ansiktet mitt; noe som var uvanlig. Han vekket meg imidlertid ikke og jeg sov en dyp søvn - og drømmer; helt frem til klokken var 5 om morgen. Da skjer følgende:
Drømmen: Jeg fryser og registrerer at ullteppene var sklidd ned på gulvet men er for trøtt til å gjøre noe med det. Bak meg ved hodeenden står noen og trekker tepper over meg - noe som gir meg en følelse av velvære. For en stakket stund. For teppene trekkes - langsomt lenger og lenger over meg - til jeg registrerer (fortsatt i drømmen) at de er i ferd med å bli trukket over hodet mitt - og dermed kvele meg. Bråvåkner i panikk; for deretter - til min skrekk - finner jeg to lag med ulltepper over meg; glattstrøkne som om jeg aldri hadde beveget et eneste lem verken armer eller ben. - Og klokka – den var presis 5!
http://www.dntoslo.no/cabin.php?ca_id=223&fo_id=21
fredag 2. april 2010
Jesus' siste måltid med apostlene og den nye "pakt"
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Lukas kap. 22, vers 14 -
Lukas kap. 22, vers 14 -
torsdag 1. april 2010
Hyttevert på Røvollen i Femundsmarka
Mitt favorittprogram på TV nå om dagen er 71grader nord. Det er interessant å følge kjendisene som for tiden får prøvd kreftene sine. Hadde jeg vært ung idag hadde jeg garantert prøvd meg om muligheten bød seg.
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
I yngre år og i barndommen var vi alltid i skauen; sommer som vinter. Siden jeg tilhører den generasjonen som ikke vokste opp med barne-TV var vi ute fra tidlig morgen til sent på kveld. Ingen ropte oss inn og foreldrene var alltid trygge på at vi dukket opp ved middagstid. På ski i «Bøylen»; et grustak om vintern og på skøyter på «Myra» langt inne i skauen. På et lite tjern som alltid frøys på så fort vintern var et faktum. Det var alltid snø på Østlandet føritiden; og ikke et par cm som tinte i løpet av noen dager, men så høye snøfonner at faren min ga opp å måke. Vi ungene kjedet oss heller aldri når snøen forsvant. Om våren fant vi oss små plasser i furuskogen hvor vi lagde bondegårder av kongler. Eller lekte indianer og hvit. Noen ganger kunne vi bli stående igjen bundet til ei gran hvis noen av oss fant det for godt å stikke hjem en tur. Spennende var det og jeg har alltid likt lukten av fuktig jord - hva enten det er i fjellet i åpent lende eller i skogen blant tettvokste trær og kratt.
På fjellet har jeg gått meg vill to ganger og alltid uten kart og kompass. Den første gangen med mannen min i Jotunheimen; den andre alene i Rondane. Naturen i Norge er utfordrende og vill. Og variert hva enten du er i vakre og fargerike Rondane om høsten eller i steinete Femundsmarka med Femundsjøen like ved.
For noen år siden var jeg tilknyttet Turistforeningen som hyttevakt på Røvollen i Femundsmarka i 3 uker. Jeg hadde fått tildelt aller siste økt om høsten. Flotte dager på tunet der folk hastet forbi på vei til Femunden for å fiske - eller regntunge dager da ravnen og tamreinen holdt meg selskap. De siste kom i enorme flokker og beitet rundt turisthytta om natten. Mørket var så tett at du kunne skjære den med kniv og ble du tissetrengt om natta var det bare å bruke potta. Å bevege seg utendørs til utedassen var ikke fristende; reinen var tam og farlig å støte på. De gikk langs veggen og ikke vet jeg hva de fant så interessant, men det hendte de besøkende var så late at de ikke gadd gå ut på tunet men helte vaskevannet ut gjennom vinduet.
Som hyttevert var min jobb og legge til rette for vandrere som gikk fra og til andre hytter eller Femunden for å fiske. Disse stikker som regel innom en natt eller kanskje to og da for å sove og spise. Og ikke sjelden delte de både god mat og drikke med meg om kvelden foran vedovn og stearinlys.
Den siste uken derimot var jeg mo alene og jeg må innrømme at jeg ikke følte meg høy i hatten da to narkomane vandrere braket inn døra. Skogvokter og kona som tilfeldigvis var i marka for å samle søppel var borte for natta og jeg måtte bare innse at jeg sto overfor en utfordring jeg ikke var vant med. To godt voksne karer som ville inn å ha seg en kopp kaffe og som etterhvert la seg til på benken var ikke en beroligende tanke for en enslig kvinne langt ute i ødemarken; langt til neste gård.
Det løste seg imidlertid med litt kløkt og jeg kunne puste lettet ut de neste dagene innen jeg møtte på nok en utfordring. Det hadde regnet i flere døgn og tåka lå lavt over terrenget. Jeg hadde høstet multer men var blitt advart mot å gå for langt da bjørn var blitt observert ved svenskegrensa og noen mente at han var i nærheten. Jeg holdt meg derfor inne foran vedovnen og gjorde det jeg kunne for å få tiden til å gå.
Det var nå tre dager igjen av mitt opphold i Femundsmarka og sent en ettermiddag nærmest ramlet en mann innover dørstokken. Innenfor døra satt han med en blodig klut rundt hodet. En ung belgier var på vei hjem for å rekke den siste fergen for sesongen. Og tiltross for det ulendte terrenget i Femundsmarka hadde han denne gangen, fortalte han, vandret uten staver. På den våte stien hadde han snublet og truffet en stor sten som det er så mange av i dette terrenget. Hullet i hodet var stort som en gammel fem-øring og så ikke bra ut. Førstehjelpssaker var det heller ikke overdådig av men jeg hadde noe rensende krem og et par-tre strips liggende. Mannen var i god fysisk form og er vant til å ferdes rundt om i verden. Jeg får fremdeles den dag idag reise-kort fra hele verden; fra Alain og hans kone Kathy.
Jeg fikk etterhvert beordret Alain inn på benken og renset såret med antiseptisk krem. Hullet var stort og jord og rusk og rask hadde samlet seg i sårskorpen og tanken på blodforgiftning gjorde meg kald av bekymring. Såret var dessuten et ubehagelig skue, så jeg gjorde hva jeg kunne uten å stirre for mye mens jeg renset det - og fikk smurt på det som var igjen i den lille tuben. Og det var ikke lite heldigvis. Alain lå over til neste dag og jeg forberedte å låse hytta for sesongen. En times vandring gjorde det mulig å komme såpass høyt i terrenget at jeg fikk mobilkontakt med sykehuset på Røros. Som igjen rekvirerte helikopter. Nok en times vandring og vi var fremme ved fergeleiet der vi ble hentet og fraktet til poliklinikken på Røros. Der ble Alain undersøkt og jeg spurt om jeg var medisinsk utdannet; sykepleier kanskje? Såret var så godt ivaretatt og var nå begynt å gro så pent at Alain ble dimitert uten inngrep. I alle fall inntil han igjen var tilbake på belgisk jord der han igjen fikk legetilsyn. Det gikk godt for Alain denne gangen. Men hva om han hadde kommet til stengt hytte uten førstehjelpsutstyr for hånden?
Interessante bilder ligger utlagt på nett. Søk på "røvollen + foto".
tirsdag 2. februar 2010
"Feeling good" - Michael Buble med David Foster orchestra
http://www.youtube.com/watch?v=xflw1JIctTI
"I just haven't met you yet" - Michael Buble
Jenta som deltar i videon er nesten like vakker som min datter ;) Og - hun og Michael Buble er nå et par i flg sladrepressen.
http://www.youtube.com/watch?v=1AJmKkU5POA&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=1AJmKkU5POA&feature=related
torsdag 28. januar 2010
Kjelling på benken i 15 minutter!
Ser at Robert Hedin skal ha seg frabedt en psykolog som partner under EM. Det samme mente Kjelling etter kampen mot Kroatia for et par år siden. Og skal jeg være ærlig tror jeg neppe en psykolog er svaret. Isåfall bør psykologen være en del av teamet. Psykologer er overvurdert.
At laget skal ha vært forfulgt av uflaks blir en for lettvint konklusjon. Men å være istand til å analysere hva herrelandslaget lider av må være alfa og omega for senere kamper. Og om ikke Hedin er istand til å gå i seg selv så har vi jo Gjekstad og Scheie i panelet som ikveld ikke gikk av veien for en analyse. Og den var streng. Hedin fikk så vi nesten kunne se at ørene flagret. Og absolutt berettiget. Han tok noen ukloke avgjørelser. Og det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor ingen av de «nye» og fremadstormende gutta som henger med i følget ikke får prøve seg; og det selvsagt fra begynnelsen. Vi vet at Steinar Ege er en av de beste målvakter som finnes innen denne idretten. Men ikke minst fordi mannen kanskje burde pensjoneres for sin egen helse skyld, så må vi bruke de spillerne vi har. Og manglende bruk av Ole Erevik gjør jo ikke akkurat Erevik bedre ved at han må sitte på benken. Og hva med Magnus Dahl?
Det nåværende laget har vært å anse som «bænkers» de siste årene. Men det kan vel ikke være noen tvil om at det er enkelte av lagets enere som ikke nødvendigvis bør pensjoneres. Men for å slippe at de ender med stokk alle som en innnen de fyller 40 - så er det vanskelig å forstå - som Gjekstad også hisset seg opp over – at Hedin ikke benytter seg av dem som antagelig bare blir mindre og mindre motivert etter som årene går - når de vises så lite tillit.
Var forresten Kristian Kjelling «dett i nesa»?
At laget skal ha vært forfulgt av uflaks blir en for lettvint konklusjon. Men å være istand til å analysere hva herrelandslaget lider av må være alfa og omega for senere kamper. Og om ikke Hedin er istand til å gå i seg selv så har vi jo Gjekstad og Scheie i panelet som ikveld ikke gikk av veien for en analyse. Og den var streng. Hedin fikk så vi nesten kunne se at ørene flagret. Og absolutt berettiget. Han tok noen ukloke avgjørelser. Og det må være lov å stille spørsmål ved hvorfor ingen av de «nye» og fremadstormende gutta som henger med i følget ikke får prøve seg; og det selvsagt fra begynnelsen. Vi vet at Steinar Ege er en av de beste målvakter som finnes innen denne idretten. Men ikke minst fordi mannen kanskje burde pensjoneres for sin egen helse skyld, så må vi bruke de spillerne vi har. Og manglende bruk av Ole Erevik gjør jo ikke akkurat Erevik bedre ved at han må sitte på benken. Og hva med Magnus Dahl?
Det nåværende laget har vært å anse som «bænkers» de siste årene. Men det kan vel ikke være noen tvil om at det er enkelte av lagets enere som ikke nødvendigvis bør pensjoneres. Men for å slippe at de ender med stokk alle som en innnen de fyller 40 - så er det vanskelig å forstå - som Gjekstad også hisset seg opp over – at Hedin ikke benytter seg av dem som antagelig bare blir mindre og mindre motivert etter som årene går - når de vises så lite tillit.
Var forresten Kristian Kjelling «dett i nesa»?
onsdag 27. januar 2010
Håndball: En «lob» er det sleipeste som finnes
Plutselig var det Håvard Tvedten som ble syndebukken. Men - mindre enn to minutter før han bommet med sin straffe, så pælma Kristian Kjelling ballen i tverrliggern. Så missen til Tvedten kom da i grevens tid for Kjelling kan man vel påstå. Og den klemmen han angivelig ga Håvard som trøst var vel mer å regne som en trøst for sin egen blemme, som vel så mye kunne ha blitt norske mediers hovedoppslag etter kampen. En blemme som altså gikk i glemmeboken bare få sekunder etter at Bredeli bar seg ende over og skrek og bar seg som vanlig.
Nok en håndballkamp! Et varierende spill fra både den ene og den andre av lagets enere. En kamp mot nok en gjeng med grisete motspillere. Er dette en utvikling vi skal akseptere? Det ser ut som om manglende brillianse må kompenseres med ufine taklinger der man river hverandre ned som om det skulle være en brytekamp.
Lobben til Anders Eggert og straffen til Håvard Tvedten var det mest oppsiktsvekkende i den kampen. Tvedtens straffer er blitt forutsigbare. Først i gulvet i rasende fart for derettet å sprette over hodet til keeper og inn i mål. Bærre lekkert! Men hva som var enda vakrere var lobben til Eggert. Det vakreste jeg har sett under disse kampene. For som i tennis der «lob»-uttrykket er mest kjent - er det utspillet det man humrer mest over. Den er så sleip og så elegant og uforberedt at man - både publikum og spillere blir sittende eller stående alt etter som – med åpen munn og gane.
Hva en eplekjekk, dansk "fjortis" mener med sitt utspill i avisen om at nordmenn er «fjellæber» kan ikke forstås på annen måte at det er sånn de selv føler seg - danskene, når de missunnelige som de er hver vinter – drar opp i de norske alper og setter utfor med fare for både egne og andres liv. Snakk om fjell-aper!
http://en.wikipedia.org/wiki/Lob_%28tennis%29
Nok en håndballkamp! Et varierende spill fra både den ene og den andre av lagets enere. En kamp mot nok en gjeng med grisete motspillere. Er dette en utvikling vi skal akseptere? Det ser ut som om manglende brillianse må kompenseres med ufine taklinger der man river hverandre ned som om det skulle være en brytekamp.
Lobben til Anders Eggert og straffen til Håvard Tvedten var det mest oppsiktsvekkende i den kampen. Tvedtens straffer er blitt forutsigbare. Først i gulvet i rasende fart for derettet å sprette over hodet til keeper og inn i mål. Bærre lekkert! Men hva som var enda vakrere var lobben til Eggert. Det vakreste jeg har sett under disse kampene. For som i tennis der «lob»-uttrykket er mest kjent - er det utspillet det man humrer mest over. Den er så sleip og så elegant og uforberedt at man - både publikum og spillere blir sittende eller stående alt etter som – med åpen munn og gane.
Hva en eplekjekk, dansk "fjortis" mener med sitt utspill i avisen om at nordmenn er «fjellæber» kan ikke forstås på annen måte at det er sånn de selv føler seg - danskene, når de missunnelige som de er hver vinter – drar opp i de norske alper og setter utfor med fare for både egne og andres liv. Snakk om fjell-aper!
http://en.wikipedia.org/wiki/Lob_%28tennis%29
mandag 25. januar 2010
Kjærlighet
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1. Kor. Kap.13
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1. Kor. Kap.13
søndag 24. januar 2010
For alt er tomhet!
Hva «svarte natta» betyr for Kristian Kjelling er ikke godt å si. Det vet han best selv. Når han beskriver sin egen innsats - med mellom 15-20 forsøk på å få ballen i nettet og oppnår 3 scoringer da betyr vel svarte natta noe analogt med noe uforklarlig. Ikke til å undres over; han sa jo dagen før at det ikke var noe galt med formen. Men det var etter at han selv kunne sole seg i glansen av 8 scoringer – av hvor mange mulig? Akkurat det er uinteressant. Men «det går» som kommentatorene i TV2's panel sa det så karakteristisk - «opp og ned med Kjelling». Hvorfor kan man spørre seg. Siden det ikke skorter på formen iflg mannen selv.
Men hva gjelder egen innsats - som fremstår så skiftende fra denne spilleren - som mediene benytter seg mest av når laget vinner - og like mye av når laget taper - må det bero på flere omstendigheter. Uansett - han elsker å uttale seg om kampen og sin egen innsats når han selv fremstår som en vinner - og om laget generelt når det går dårlig. Åkke som – det er noe som ikke stemmer. Og for en som betrakter det hele på sidelinjen, er det fristende å gjøre seg noen tanker.
Livet er som de fleste vet urettferdig til tider og i perioder fremstår det som et eneste stort svart hull. Da er det underlig å betrakte andres tilværelse når det virker som om det går på skinner. For det går opp og ned her i livet. Og ingenting skal tas for gitt. Det har jeg forresten alltid visst noe om. Og ikke alltid er det avgjørende hva du selv gjør livet til. Omstendigheter utenfor din egen kontroll er nok til å vippe enhver av pinnen. Men noen velger å ta livet og de lykkelige omstendighetene for gitt og lever i en nesegrus lykksalighet over sin egen daglige tilværelse uten tanker for andre. Mens andre blir sittende å måpe over livets urimeligheter og bare venter på sitt eget endelikt.
Og kanskje er det en tid for alt?
4Jeg så igjen på all den urett
som blir gjort under solen.
Jeg så de undertryktes tårer,
og ingen trøstet dem.
De som undertrykte dem,
hadde makten i sin hånd,
og det var ingen som trøstet.
2 Da priste jeg de døde lykksalige,
de som var borte for lenge siden.
De har det bedre enn de levende,
de som ennå er i live.
3 Men lykkeligere enn begge
er de som aldri har levd og sett
det onde som blir gjort under solen.
4 Jeg så at alt strev og all dyktighet
kommer av at den ene misunner den andre.
Også dette er tomhet og jag etter vind.
5 Dåren legger hendene i fanget
og tærer på sitt eget hold.
6 Det er bedre å ha en håndfull
og få leve i ro,
enn å ha begge hendene fulle
og streve og jage etter vind.
7 Enda mer har jeg sett
av tomhet under solen.
8 En mann kan stå helt alene,
uten sønn eller bror,
og likevel er det ingen ende
på alt han strever med;
hans øyne blir ikke mette av rikdom.
Fra Forkynneren.
Men hva gjelder egen innsats - som fremstår så skiftende fra denne spilleren - som mediene benytter seg mest av når laget vinner - og like mye av når laget taper - må det bero på flere omstendigheter. Uansett - han elsker å uttale seg om kampen og sin egen innsats når han selv fremstår som en vinner - og om laget generelt når det går dårlig. Åkke som – det er noe som ikke stemmer. Og for en som betrakter det hele på sidelinjen, er det fristende å gjøre seg noen tanker.
Livet er som de fleste vet urettferdig til tider og i perioder fremstår det som et eneste stort svart hull. Da er det underlig å betrakte andres tilværelse når det virker som om det går på skinner. For det går opp og ned her i livet. Og ingenting skal tas for gitt. Det har jeg forresten alltid visst noe om. Og ikke alltid er det avgjørende hva du selv gjør livet til. Omstendigheter utenfor din egen kontroll er nok til å vippe enhver av pinnen. Men noen velger å ta livet og de lykkelige omstendighetene for gitt og lever i en nesegrus lykksalighet over sin egen daglige tilværelse uten tanker for andre. Mens andre blir sittende å måpe over livets urimeligheter og bare venter på sitt eget endelikt.
Og kanskje er det en tid for alt?
4Jeg så igjen på all den urett
som blir gjort under solen.
Jeg så de undertryktes tårer,
og ingen trøstet dem.
De som undertrykte dem,
hadde makten i sin hånd,
og det var ingen som trøstet.
2 Da priste jeg de døde lykksalige,
de som var borte for lenge siden.
De har det bedre enn de levende,
de som ennå er i live.
3 Men lykkeligere enn begge
er de som aldri har levd og sett
det onde som blir gjort under solen.
4 Jeg så at alt strev og all dyktighet
kommer av at den ene misunner den andre.
Også dette er tomhet og jag etter vind.
5 Dåren legger hendene i fanget
og tærer på sitt eget hold.
6 Det er bedre å ha en håndfull
og få leve i ro,
enn å ha begge hendene fulle
og streve og jage etter vind.
7 Enda mer har jeg sett
av tomhet under solen.
8 En mann kan stå helt alene,
uten sønn eller bror,
og likevel er det ingen ende
på alt han strever med;
hans øyne blir ikke mette av rikdom.
Fra Forkynneren.
lørdag 23. januar 2010
Har du et usedvanlig stort ego?
Hva er narsissisme? Denne diagnosen som vi mener kjennetegner mennesker som har et usedvanlig stort ego. Historien om Narsissus er vel ikke alle kjent med, men den handler kort fortalt om han som oppdaget speilbildet av seg selv i et stille vann og falt i staver over hva han oppdaget; seg selv.
La meg først slå fast at jeg er ikke ekspert på faget psykologi; jeg har kun ett års studier på Blindern bak meg. Men finner du en utdannet psykolog som kjenner til denne diagnosen, som har stor likhet med psykopati – så er du mildest talt heldig. Ja heldig, fordi mennesker med denne diagnosen etterlater seg mange ulykkelige ofre i kjølvannet.
Å komme ut for en narsissist eller en psykopat er en surrealistisk opplevelse som går over år hvis det er ditt eget familiemedlem. Ofrene får altså ingen hjelp og har stort sett ingen andre å betro seg til enn «foreningen for psykopatiofre». Dette er det flere grunner til. Psykopaten gjør ikke alle til ofre; i allefall ikke mange samtidig. Men i nære forhold der ofret har blottlagt sine såre og svake sider er det bare peace-of-cake for psykopaten å holde trakasseringen gående. Hvis dette gjelder den som verken kan eller finner at den løsningen er god for alle parter - at han/hun «løper» fra psykopaten. For det eneste rådet ofrene tilbys er nemlig det: løp så fort du kan, eller la deg gradvis ødelegges. For ødeleggende er det! Et offer vil gradvis miste lysten til å leve, mister enhver gnist av initiativ - og ender vel de fleste ensomme og misforstått.
Narsissisten er nemlig en meget sjarmerende person; både kvinner og menn kan ha denne personlighetsforstyrrelsen. Han/hun er dyktig på å manipulere og mangler empati; evne til «å føle med andre mennesker».
De senere års forskning, empiri og teori legger nå til grunn en todeling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse: Overt Narcissism og Covert Narcissism. Om dette kan du lese på Wikipedia. Og her fremstår den sistnevnte typen personlighet som sårbar, sensitiv og stadig på utkikk etter kritikk.
Ser ingen grunn til å belære leserne ytterligere, som kan lese seg til denne diagnosen, som forøvrig ikke finnes i det europeiske diagnosesystemet ICD, men derimot i det amerikanske diagnosesystemet DSM («Narcissistic Personality Disorder»).
Skal heller ikke gå inn på de begge typene av narsissisme, kun den som mange nok har vært i nærkontakt med; Covert Narcissism. Nå hevdes det at det i alle mennesker bør finnes en aldri så liten narsissist og at vi imotsatt fall forblir selvutslettende - og det er ikke sundt.
Det finnes en sjekkliste utarbeidet for deg og meg der vi kan teste oss ut, en liste det er tvilsomt at psykopaten vil teste ut, da psykopaten overhode ikke har noen feil, iflg ham selv. Jeg trykker derfor sjekk-listen for «covert narcissism»:
1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.
2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.
3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.
4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.
5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.
6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.
7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.
8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.
9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.
10.Jeg føler meg brydd når andre menesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.
Denne skalaen kan du bruke:
1= usant, helt uenig
2= utypisk
3= nøytral
4= typisk
5= sant, helt enig
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/10/narsissistens-dilemma.html
La meg først slå fast at jeg er ikke ekspert på faget psykologi; jeg har kun ett års studier på Blindern bak meg. Men finner du en utdannet psykolog som kjenner til denne diagnosen, som har stor likhet med psykopati – så er du mildest talt heldig. Ja heldig, fordi mennesker med denne diagnosen etterlater seg mange ulykkelige ofre i kjølvannet.
Å komme ut for en narsissist eller en psykopat er en surrealistisk opplevelse som går over år hvis det er ditt eget familiemedlem. Ofrene får altså ingen hjelp og har stort sett ingen andre å betro seg til enn «foreningen for psykopatiofre». Dette er det flere grunner til. Psykopaten gjør ikke alle til ofre; i allefall ikke mange samtidig. Men i nære forhold der ofret har blottlagt sine såre og svake sider er det bare peace-of-cake for psykopaten å holde trakasseringen gående. Hvis dette gjelder den som verken kan eller finner at den løsningen er god for alle parter - at han/hun «løper» fra psykopaten. For det eneste rådet ofrene tilbys er nemlig det: løp så fort du kan, eller la deg gradvis ødelegges. For ødeleggende er det! Et offer vil gradvis miste lysten til å leve, mister enhver gnist av initiativ - og ender vel de fleste ensomme og misforstått.
Narsissisten er nemlig en meget sjarmerende person; både kvinner og menn kan ha denne personlighetsforstyrrelsen. Han/hun er dyktig på å manipulere og mangler empati; evne til «å føle med andre mennesker».
De senere års forskning, empiri og teori legger nå til grunn en todeling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse: Overt Narcissism og Covert Narcissism. Om dette kan du lese på Wikipedia. Og her fremstår den sistnevnte typen personlighet som sårbar, sensitiv og stadig på utkikk etter kritikk.
Ser ingen grunn til å belære leserne ytterligere, som kan lese seg til denne diagnosen, som forøvrig ikke finnes i det europeiske diagnosesystemet ICD, men derimot i det amerikanske diagnosesystemet DSM («Narcissistic Personality Disorder»).
Skal heller ikke gå inn på de begge typene av narsissisme, kun den som mange nok har vært i nærkontakt med; Covert Narcissism. Nå hevdes det at det i alle mennesker bør finnes en aldri så liten narsissist og at vi imotsatt fall forblir selvutslettende - og det er ikke sundt.
Det finnes en sjekkliste utarbeidet for deg og meg der vi kan teste oss ut, en liste det er tvilsomt at psykopaten vil teste ut, da psykopaten overhode ikke har noen feil, iflg ham selv. Jeg trykker derfor sjekk-listen for «covert narcissism»:
1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.
2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.
3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.
4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.
5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.
6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.
7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.
8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.
9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.
10.Jeg føler meg brydd når andre menesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.
Denne skalaen kan du bruke:
1= usant, helt uenig
2= utypisk
3= nøytral
4= typisk
5= sant, helt enig
http://miaculpa2009.blogspot.com/2009/10/narsissistens-dilemma.html
fredag 22. januar 2010
Håndball: «Lagspill er no' herk»!
«Det går jo opp og ned med Kjelling» - mente de to kommentatorene i TV2-panelet etter kampen på spørsmål fra Carsten Skjelbreid om Kjellings innsats. Og det kan man trygt si. To kamper på rad fremstår han som en som har mistet grepet. Den tredje scorer han 8 mål av - hvor mange mulige?
Nå vet vi jo vi amatør-publikummere som har fulgt med en stund - at for de norske håndballagene er lag-spillet det som gjelder. Personlig kaller jeg dette «å kaste gris». I utenlandske klubber får spillerne mer plass individuelt. Noe som har passet og passer Kjelling best. Det er da han kan sole seg i glansen av sine velrettede skudd. Om han ikke scorer i blinde, da. Noe han tydeligvis ikke gjorde så mange ganger i går mot Russland.
Men hva var egentlig stoda i går kveld? Under den første halve delen av kampen spilte gutta som normalt: et lagspill. Men så i andre skjedde noe som fikk noen og enhver til å stusse. Ikke nok med at Robert Hedin tydeligvis ikke fikk komme til orde med innspill i time-out, men gutta spilte individuelt! Lagspillet var som blåst bort. Hva skjedde egentlig? Er Hedin nå så deseperat at han lar gutta få gjøre som de vil? I så fall burde vi kunne vinne resten av kampene i EM i Østerrike med høy margin. For er det noe Kjelling er best på så er det når han får stor plass. Da er det ingenting som stopper den mannen.
For som sagt: «et ego med høy eksponeringsprosent - er sjelden et ego under kontroll».
http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/01/kjelling-handballens-eneste-idol.html
Nå vet vi jo vi amatør-publikummere som har fulgt med en stund - at for de norske håndballagene er lag-spillet det som gjelder. Personlig kaller jeg dette «å kaste gris». I utenlandske klubber får spillerne mer plass individuelt. Noe som har passet og passer Kjelling best. Det er da han kan sole seg i glansen av sine velrettede skudd. Om han ikke scorer i blinde, da. Noe han tydeligvis ikke gjorde så mange ganger i går mot Russland.
Men hva var egentlig stoda i går kveld? Under den første halve delen av kampen spilte gutta som normalt: et lagspill. Men så i andre skjedde noe som fikk noen og enhver til å stusse. Ikke nok med at Robert Hedin tydeligvis ikke fikk komme til orde med innspill i time-out, men gutta spilte individuelt! Lagspillet var som blåst bort. Hva skjedde egentlig? Er Hedin nå så deseperat at han lar gutta få gjøre som de vil? I så fall burde vi kunne vinne resten av kampene i EM i Østerrike med høy margin. For er det noe Kjelling er best på så er det når han får stor plass. Da er det ingenting som stopper den mannen.
For som sagt: «et ego med høy eksponeringsprosent - er sjelden et ego under kontroll».
http://miaculpa2009.blogspot.com/2010/01/kjelling-handballens-eneste-idol.html
torsdag 21. januar 2010
Paulus’ brev til efeserne
1Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige [i Efesos]
Kapittel 2: vers 1
«Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.....»
Disse ordene er skrevet til alle mennesker som tror. Og har Bibelen som sin rettesnor.
Kapittel 2: vers 1
«Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.....»
Disse ordene er skrevet til alle mennesker som tror. Og har Bibelen som sin rettesnor.
onsdag 20. januar 2010
Psykopaten og ofret - «På tide å komme seg videre»
Idet jeg skal avslutte min private serie om Psykopaten er det på sin plass å konkludere. Man er som offer nødt til å konludere for å komme videre i livet. Mine analyser, mine tvil og mine mange benektinger underveis er det nok mange som kjenner seg igjen i.
Jeg har fått mange tilbakemeldinger på psykopat-innleggene. Mye har tydeligvis vært i samsvar med det ofrene selv møter i sin hverdag. Mennesker som enten føler de har møtt seg selv i døra og bruker ufine metoder for å tie meg ihjel. Eller det kan bero på at de selv ikke er istand til å frigjøre seg fysisk fra psykopaten fordi de er økonomisk avhengig av ham/henne. Andre grunner kan være at de er stolte og allerede er så manipulert av løgner om ofret at de «ser ikke skogen for bare trær». Løgnene er så omfattende og er blitt bedrevet i så mange år at det er tilslutt blitt vanskelig å skille sannhet og løgn. Fordi noe vil alltid kunne peke på ofret.
Eksempelvis det faktum at de som utses som ofre selv fort blir fanget i nettet av spindel som virker lammende i begynnelsen. Men når ofret selv forstår ondskapen de møter fra disse menneskene og tar til motmæle så skjer det noe fundamentalt i hodet på psykopaten. Og ikke minst hos ofrets omgivelser. Disse registrerer frustrasjonen - men konkluderer at det «må være noe galt med henne». Ofret oppfører seg irrasjonelt og det er all grunn til å stille kritiske spørsmål om ofrets mentale helse.
Men når dette skjer blir psykopaten enda mer aggressiv. Og man kan om man er åpen for å studere vedk - med egne øyne konstatere at han ikke har gode hensikter. Men siden psykopaten bare blir proffere og mer utspekulert etter som han blir eldre og gjør seg erfaringer om hvor enkelt det er å føre sin omgangskrets og familie på avveier - så kan man registrere at støtene mot de han har manipulert i årevis bare blir mer og mer kreative. Når ofret da innser at dette skjer og er bevisst på metodene - er det selvsagt på sin plass å avsløre psykopaten. Man skal ikke la seg tråkke på!
Men som jeg tidligere har sagt så kan man i familieforhold, som eks vis hva gjelder en bror eller en far der det er enklere å ha avstand, oppdage at etter mange år da man trodde seg ferdig med psykopaten – har han/hun brukt tiden usedvanlig godt. Og om man er observant og innser at det er langt mer verdifullt å snu fokuset fra psykopatens løgner til ofrets mange og vonde utfordringer - så kan ofret håpe på at skjebnens lunefullhet snur og sannheten kommer for en dag. Det er lov å håpe. Men psykopaten er farlig!
Om du googler så oppdager man utrolig mange historier fra virkeligheten. Der er det mye å lese og lære. Og det er opp til deg hva slags forhold du skal ha til ofret i familien. Det har mest med modenhet og menneskelig innsikt å gjøre hva du velger; psykopaten eller ofret. Og ikke minst om du velger å være i psykopatens grep eller tar et oppgjør - ikke bare med psykopaten – men også med deg selv.
Jeg har fått mange tilbakemeldinger på psykopat-innleggene. Mye har tydeligvis vært i samsvar med det ofrene selv møter i sin hverdag. Mennesker som enten føler de har møtt seg selv i døra og bruker ufine metoder for å tie meg ihjel. Eller det kan bero på at de selv ikke er istand til å frigjøre seg fysisk fra psykopaten fordi de er økonomisk avhengig av ham/henne. Andre grunner kan være at de er stolte og allerede er så manipulert av løgner om ofret at de «ser ikke skogen for bare trær». Løgnene er så omfattende og er blitt bedrevet i så mange år at det er tilslutt blitt vanskelig å skille sannhet og løgn. Fordi noe vil alltid kunne peke på ofret.
Eksempelvis det faktum at de som utses som ofre selv fort blir fanget i nettet av spindel som virker lammende i begynnelsen. Men når ofret selv forstår ondskapen de møter fra disse menneskene og tar til motmæle så skjer det noe fundamentalt i hodet på psykopaten. Og ikke minst hos ofrets omgivelser. Disse registrerer frustrasjonen - men konkluderer at det «må være noe galt med henne». Ofret oppfører seg irrasjonelt og det er all grunn til å stille kritiske spørsmål om ofrets mentale helse.
Men når dette skjer blir psykopaten enda mer aggressiv. Og man kan om man er åpen for å studere vedk - med egne øyne konstatere at han ikke har gode hensikter. Men siden psykopaten bare blir proffere og mer utspekulert etter som han blir eldre og gjør seg erfaringer om hvor enkelt det er å føre sin omgangskrets og familie på avveier - så kan man registrere at støtene mot de han har manipulert i årevis bare blir mer og mer kreative. Når ofret da innser at dette skjer og er bevisst på metodene - er det selvsagt på sin plass å avsløre psykopaten. Man skal ikke la seg tråkke på!
Men som jeg tidligere har sagt så kan man i familieforhold, som eks vis hva gjelder en bror eller en far der det er enklere å ha avstand, oppdage at etter mange år da man trodde seg ferdig med psykopaten – har han/hun brukt tiden usedvanlig godt. Og om man er observant og innser at det er langt mer verdifullt å snu fokuset fra psykopatens løgner til ofrets mange og vonde utfordringer - så kan ofret håpe på at skjebnens lunefullhet snur og sannheten kommer for en dag. Det er lov å håpe. Men psykopaten er farlig!
Om du googler så oppdager man utrolig mange historier fra virkeligheten. Der er det mye å lese og lære. Og det er opp til deg hva slags forhold du skal ha til ofret i familien. Det har mest med modenhet og menneskelig innsikt å gjøre hva du velger; psykopaten eller ofret. Og ikke minst om du velger å være i psykopatens grep eller tar et oppgjør - ikke bare med psykopaten – men også med deg selv.
tirsdag 19. januar 2010
- Jeg har en oppofrende kjæreste og hun står virkelig på de gangene jeg spiller ....
«Det er altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen».
Har tidligere nevnt hverdagsmanipulasjonen. Der vi står i kassakøen og med litt ekstra sjarm får lov til å gå forbi fordi «du har et barn du må hente i barnehagen og neste buss går om 5 minutter».
Jeg vil hevde at hvis du ikke har denne evnen til å «bløtgjøre» andre i en sånn situasjon er du tapt. Det dette eksempelet dreier seg om er å appelere til andre menneskers godhet. Og dette er sundt, er min mening. Fordi det kan få oss til å føle at vi gjør en god gjerning. Vi ønsker være imøtekommende og ved å si «værsågod» du kan få min plass i køen; jeg har god tid» - så føler du deg straks bedre. Kanskje er du normalt en gretten og sur person - og det med god grunn. Men vi har alle behov for å vise oss fra vår godhets side ikke minst når vi ser takknemligheten lyser ut av øynene på den som – ja, manipulerer. For vi vet at han/hun gjør det og vi vet at vi kunne gjort det samme selv - men dette tiltross det løsner litt på den bitterheten vi ofte føler mot våre medmennesker pga en stressende hverdag og pga stressende forhold både i jobb- og familiesammenheng.
Manipulering som derimot brukes mot dine nærmeste for å oppnå noe du vet at du ikke er fortjent til, det er straks noe annet. La oss si at du lever i et forhold der hverdagen går opp og ned og der du vet du ikke alltid strekker til. La oss si at du vet at du har strukket strikken litt for langt og at du vet at du kunne ha vært imøtegående på punkter der du faktisk er blitt en stor egoist. La oss si at du har makta i begge ender. Du har kontrollen på pengene og mener at selvom samboeren din er verdt din respekt utover din vanlige deltagelse som samboer - så er du allikevel ikke villig til å vise henne den respekten samfunnet normalt forventer av deg. Kanskje hun ikke eier nåla i veggen. Kanskje hun vet at hvis hun forlater deg så får hun økonomiske problemer? Mange kvinner blir hos psykopater som er voldelige fordi de ikke har tro på at løsningen er å gå? Mange kvinner er fanget i en felle. De lever dag ut og dag inn uten den lojaliteten de burde kunne forvente.
Historiene er mange om disse kvinnene som blir værende i denne fella i årevis – og lider under åket men som etterhvert identifiserer seg med psykopaten. Og det tiltross for at det er ikke en eneste grunn for henne til å bli værende – annet enn den økonomiske.
Hvordan vil en person med psykopatiske trekk te seg for å holde henne fanget? Jo, han kan jo «kjøpe» henne ut på forskjellig vis. Låne henne kredittkortet så hun kan handle dyre ting til seg selv. Han kan gi henne komplimenter som: «Hun er verdens beste mor. Hun er der alltid for meg og jeg kunne ikke ha funnet en bedre støttespiller». Dette imidlertid er neppe noe han sier til henne privat. Det er adskillig større muligheter for at han sier dette offentlig. Er han stadig i medienes lys har han ekstra stor mulighet til å drive denne manipuleringen for å holde henne i – sjakk. Dette er ikke en form for manipulering vi setter pris på og gleder oss over. Dette er en form for manipulering som er syk og egoistisk! Det er som sagt altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen.
Har tidligere nevnt hverdagsmanipulasjonen. Der vi står i kassakøen og med litt ekstra sjarm får lov til å gå forbi fordi «du har et barn du må hente i barnehagen og neste buss går om 5 minutter».
Jeg vil hevde at hvis du ikke har denne evnen til å «bløtgjøre» andre i en sånn situasjon er du tapt. Det dette eksempelet dreier seg om er å appelere til andre menneskers godhet. Og dette er sundt, er min mening. Fordi det kan få oss til å føle at vi gjør en god gjerning. Vi ønsker være imøtekommende og ved å si «værsågod» du kan få min plass i køen; jeg har god tid» - så føler du deg straks bedre. Kanskje er du normalt en gretten og sur person - og det med god grunn. Men vi har alle behov for å vise oss fra vår godhets side ikke minst når vi ser takknemligheten lyser ut av øynene på den som – ja, manipulerer. For vi vet at han/hun gjør det og vi vet at vi kunne gjort det samme selv - men dette tiltross det løsner litt på den bitterheten vi ofte føler mot våre medmennesker pga en stressende hverdag og pga stressende forhold både i jobb- og familiesammenheng.
Manipulering som derimot brukes mot dine nærmeste for å oppnå noe du vet at du ikke er fortjent til, det er straks noe annet. La oss si at du lever i et forhold der hverdagen går opp og ned og der du vet du ikke alltid strekker til. La oss si at du vet at du har strukket strikken litt for langt og at du vet at du kunne ha vært imøtegående på punkter der du faktisk er blitt en stor egoist. La oss si at du har makta i begge ender. Du har kontrollen på pengene og mener at selvom samboeren din er verdt din respekt utover din vanlige deltagelse som samboer - så er du allikevel ikke villig til å vise henne den respekten samfunnet normalt forventer av deg. Kanskje hun ikke eier nåla i veggen. Kanskje hun vet at hvis hun forlater deg så får hun økonomiske problemer? Mange kvinner blir hos psykopater som er voldelige fordi de ikke har tro på at løsningen er å gå? Mange kvinner er fanget i en felle. De lever dag ut og dag inn uten den lojaliteten de burde kunne forvente.
Historiene er mange om disse kvinnene som blir værende i denne fella i årevis – og lider under åket men som etterhvert identifiserer seg med psykopaten. Og det tiltross for at det er ikke en eneste grunn for henne til å bli værende – annet enn den økonomiske.
Hvordan vil en person med psykopatiske trekk te seg for å holde henne fanget? Jo, han kan jo «kjøpe» henne ut på forskjellig vis. Låne henne kredittkortet så hun kan handle dyre ting til seg selv. Han kan gi henne komplimenter som: «Hun er verdens beste mor. Hun er der alltid for meg og jeg kunne ikke ha funnet en bedre støttespiller». Dette imidlertid er neppe noe han sier til henne privat. Det er adskillig større muligheter for at han sier dette offentlig. Er han stadig i medienes lys har han ekstra stor mulighet til å drive denne manipuleringen for å holde henne i – sjakk. Dette er ikke en form for manipulering vi setter pris på og gleder oss over. Dette er en form for manipulering som er syk og egoistisk! Det er som sagt altfor enkelt å strø om seg med komplimenter hvis man slipper unna med det - uten å ta det ansvaret omgivelsene forventer. Motivet er lett gjennomskuelig for den som betrakter det hele fra sidelinjen.
"Crazy Love" - Michael Buble
En tro kopi av skuespilleren Paul Newman som ung!
http://vodpod.com/watch/2336184-amazon-com-entertainment-michael-buble-crazy-love-detail
http://vodpod.com/watch/2336184-amazon-com-entertainment-michael-buble-crazy-love-detail
mandag 18. januar 2010
De tre burka-kledde bor i Aalborg
Den danske regjering har nedsatt et burka-utvalg og har kommet frem til ved nitid telling at det er sier og skriver 3 – tre – burkakledde kvinner i Danmark. Dette skal visstnok ha vært hemmelig, men mediene har allikevel greid å spore det opp. Hadde jeg visst om denne undersøkelsen hadde jeg kunnet bidratt til å fortelle danskene at disse 3 burkakledde kvinnene (går utfra at det er kvinner jeg registrerte) de bor i – Aalborg! I løpet av mitt 10 dager lange opphold i byen på Jylland i fjor høst, så jeg dem med egne øyne. De oppholdt seg stort sett ved bussholdeplassen.
Hvordan jeg vet det? Jo, som tidligere her på bloggen har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at Aalborg nok ikke er en «gourmet-by». Tiltross for mange hyggelige brune steder har de imidlertid en utmerket biff-restaurant i kvartalet til hoved-bussholdeplassen ved Hovedbanen. Fra de store panorama-vinduene i biff-restauranten kunne jeg uten problemer beskue de nevnte tre; – burkakledde altså. Jeg kan dessuten fortelle at disse så ut til å være fra Somalia.
Presis det inntrykket vi har fra Oslo. Fra Somalia! Og ikke bare på Grønland men også på beste vestkant; Frogner. I motsetning til de tre – burkakledde – i Aalborg er det adskillig flere i Osloregionen. Det er bare å ta trikken forbi Gjestgiveriet på Stortorvet - østover via Storgaten. Ikke særlig langt forøvrig og man kan konstatere at burkakledde kvinner (og menn?) desidert er i flertall. De flagrer av gårde i sine teltlignende gevanter med barnevogn og en hel ungeskokk på slep. Fargerikt? Neiiiii – det vil jeg ikke si! Heller problematisk; man får en følelse av å ikke høre til. En følelse av å være fremmed i sin egen by.
Når vi vet at hijab, burka og dette teltlignende «plagget» som dekker alt – tilogmed øynene der man visstnok kan betrakte verden gjennom et gitter, er undertrykkende og kvinnefiendtlig - så burde det ikke være åpning for debatt overhode. Dette blir for meg så dumt at jeg finner ikke ord for ytterligere utdypning om temaet. Hvilket i og for seg nok er like greit - da jeg merker at tanken om disse patetiske folka som renner ned «dørene våre» og har «slått seg ned på trappa vår» med sin sjuke ideologi - gjør meg dypt deprimert. Jeg har sagt i et annet innlegg her at burkaen burde bli et plagg som man kan spjåke seg ut i under det årlige karnevalet. Og kun da!
http://images.google.no/images?q=burka&oe=utf-8&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&um=1&ie=UTF-8&ei=-6VUS_uZKszJ-QbWgvHWCA&sa=X&oi=image_result_group&ct=title&resnum=5&ved=0CCYQsAQwBA
Hvordan jeg vet det? Jo, som tidligere her på bloggen har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at Aalborg nok ikke er en «gourmet-by». Tiltross for mange hyggelige brune steder har de imidlertid en utmerket biff-restaurant i kvartalet til hoved-bussholdeplassen ved Hovedbanen. Fra de store panorama-vinduene i biff-restauranten kunne jeg uten problemer beskue de nevnte tre; – burkakledde altså. Jeg kan dessuten fortelle at disse så ut til å være fra Somalia.
Presis det inntrykket vi har fra Oslo. Fra Somalia! Og ikke bare på Grønland men også på beste vestkant; Frogner. I motsetning til de tre – burkakledde – i Aalborg er det adskillig flere i Osloregionen. Det er bare å ta trikken forbi Gjestgiveriet på Stortorvet - østover via Storgaten. Ikke særlig langt forøvrig og man kan konstatere at burkakledde kvinner (og menn?) desidert er i flertall. De flagrer av gårde i sine teltlignende gevanter med barnevogn og en hel ungeskokk på slep. Fargerikt? Neiiiii – det vil jeg ikke si! Heller problematisk; man får en følelse av å ikke høre til. En følelse av å være fremmed i sin egen by.
Når vi vet at hijab, burka og dette teltlignende «plagget» som dekker alt – tilogmed øynene der man visstnok kan betrakte verden gjennom et gitter, er undertrykkende og kvinnefiendtlig - så burde det ikke være åpning for debatt overhode. Dette blir for meg så dumt at jeg finner ikke ord for ytterligere utdypning om temaet. Hvilket i og for seg nok er like greit - da jeg merker at tanken om disse patetiske folka som renner ned «dørene våre» og har «slått seg ned på trappa vår» med sin sjuke ideologi - gjør meg dypt deprimert. Jeg har sagt i et annet innlegg her at burkaen burde bli et plagg som man kan spjåke seg ut i under det årlige karnevalet. Og kun da!
http://images.google.no/images?q=burka&oe=utf-8&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&um=1&ie=UTF-8&ei=-6VUS_uZKszJ-QbWgvHWCA&sa=X&oi=image_result_group&ct=title&resnum=5&ved=0CCYQsAQwBA
lørdag 16. januar 2010
Kjelling – håndballens eneste idol
Som utdannet journalist må jeg innrømme at jeg gjerne tar avstand til den idolisering vi opplever fra sportsjournalister i de tabloide mediene. TV2 er svak for håndballsporten og det ikke uten grunn. Håndball fenger mer enn fotball fordi vi får kampene så nær inn i tv-stuene som overhode mulig. Spillerne er tett på kameraene og avstanden er særdeles kort mellom målfeltene. Og dermed korte tidsintervaller mellom hver scoring. Når ett lag scorer er det få skritt tilbake der motspillerne når i løpet av sekunder.
For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.
Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».
Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.
I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.
Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.
For noen år siden, nærmere bestemt i 2005 spilte det norske håndballaget for menn VM i Tunis og håndball-idolet Kristian Kjellings karriere fikk umiddelbart stor fart. Den gikk for å bruke en klisje; rett til himmels. Han scoret mål vi aldri før hadde sett, med en presisjon og en teknikk som fikk oss til å gi oss ende over. I kulissene ventet kjæresten og mediene; alle som en av sladrepressene – inkludert de tabloide dagsavisene smurte artiklene sine side opp og side ned om Kristian Kjelling og hans kjæreste; den blonde og vakre Madeleine. At Kjelling har vært en viktig bidragsyter for norsk herrehåndball er det ingen tvil. Og da spesielt de første par årene etter Tunis - og sladrespaltenes interesse for gutten med den lekre kroppen lot seg ikke stoppe. Ikke bare avbildet i aviser og ukeblader men også smurt opp på diverse plakater oppetter veggene her i Bygdøy Alle har vi kunnet skue denne unge mannen med six-packen utrolig frekt eksponert.
Man kan imidlertid spørre seg er det kun Kjelling på det norske laget som virkelig scorer mål? Selvfølgelig er det ikke det; og det kan vi som er istand til å lukke ørene for kommentatorenes evige gauling om Kjelling selvsagt få med oss. Frank Løke er en mann som ikke skyr noen midler; han ligger som regel nærmere gulvet enn sine medspillere når han dæljer ballen i mål - og kan vel sies å være den mest fryktløse spilleren på laget. Men bortsett fra Håvard Tvedten så er det vel knapt noen som blir så idolisert som «Kjelling».
Men er han av den grunn lagets beste spiller? Den siste tiden med Gunnar Pettersen som trener, satt Kjelling mye på benken og mange lurte vel på hva grunnen var til det og debatten raste da også på noen nettsider hvor man ga uttrykk for det meningsløse i at nettopp Kjelling ble satt på benken. Ikke uten grunn; denne unge mannen som nå vel må sies å ha kommet i godt voksen alder, er ikke lenger den gudegitte spillern som Bredeli og gutta gauler om i enhver kamp.
I Oslo Spektrum i kveld den 16. januar fikk vi en utmerket demonstrasjon på at den tidligere så gode bak-spillern på mange måter har mistet grepet. Å score 3 mål i den siste oppladingskampen før EM i Østerrike er ikke mye å skryte av. At mannen kanskje fremdeles lider av sin lyskestrekk skal man ikke se bort ifra. Men siden han fremstår som en person som heller lider seg gjennom sin karriere enn bruker helbredelsesprosessen på en fornuftig måte - så er sjansene store for at innsatsen i Østerrike blir en flopp for Kjelling sånn sett. Og at tiden på benken muligens blir lenger og oftere enn han ønsker seg.
Personlig ønsker jeg ham imidlertid lykke til - og håper at hans velutviklede ego ikke kommer helt ut av proposjoner. Det sies at et ego med høy eksponeringsprosent sjelden er et ego under kontroll.
fredag 15. januar 2010
"Intet nytt under solen" av Annie Gun
Et utdrag fra romanen.
"Min manglende respons på hans løgn; om det nå var det, så ut til å overaske ham mer enn mitt neste spørsmål.
- Har vi et forhold?
Jeg sa det i en ertende tone og lente meg tilbake i stolen og ga inntrykk av at jeg mer filosoferte over denne tanken enn ventet på et oppriktig svar.
- Hvordan kan du forvente at vi skal ha et forhold nå. Jeg som har så mye å tenke på.
Einar kastet dramatisk på hodet og så ut av vinduet. På folk som hastet forbi utenfor. Tillot seg å dvele en stund ved et par som hadde stoppet opp på fortauet. Liksom for å ta seg inn. Tenke seg om.
- Greit det, Einar. Da forholder jeg meg til det.
Jeg hjalp ham nå. Jeg gjorde det lett for ham. Eller gjorde jeg det?
- Ja, om du mener at du vil ta igjen med meg, så får du.....
- Nei, nei for all del. Hvorfor skulle jeg det.
Altså insinuerte han dermed at jeg hadde mine grunner.
- Men ditt krav om frihet, slår vel begge veier, da?
Jeg rettet meg opp i stolen og ga utrykk for at jeg egentlig var helt likegyldig til svaret han nettopp hadde gitt meg.
- Som du vil, repliserte han overraskende.
Einar så ned og grep tak i servietten som han brettet ut over det ene låret. Han unnvek blikket mitt og fikk et umiskjennelig drag i ansiktet. Hele ham oste av ubehag. Et første tegn på tillitsbrudd var et faktum.
- Forstår du forresten hvordan jeg føler meg når du ikke svarer på mine henvendelser. At du slår av telefonen ustanselig, er ikke akkurat tillitvekkende.
- Vel, det må du bare akseptere. Jeg har så mye å tenke på om dagen og det privilegiet tillater jeg meg, svarte han irritert.
- Ja, men tillitvekkende er det ikke.
Han valgte å tie".
http://miasroman.blogspot.com/
"Min manglende respons på hans løgn; om det nå var det, så ut til å overaske ham mer enn mitt neste spørsmål.
- Har vi et forhold?
Jeg sa det i en ertende tone og lente meg tilbake i stolen og ga inntrykk av at jeg mer filosoferte over denne tanken enn ventet på et oppriktig svar.
- Hvordan kan du forvente at vi skal ha et forhold nå. Jeg som har så mye å tenke på.
Einar kastet dramatisk på hodet og så ut av vinduet. På folk som hastet forbi utenfor. Tillot seg å dvele en stund ved et par som hadde stoppet opp på fortauet. Liksom for å ta seg inn. Tenke seg om.
- Greit det, Einar. Da forholder jeg meg til det.
Jeg hjalp ham nå. Jeg gjorde det lett for ham. Eller gjorde jeg det?
- Ja, om du mener at du vil ta igjen med meg, så får du.....
- Nei, nei for all del. Hvorfor skulle jeg det.
Altså insinuerte han dermed at jeg hadde mine grunner.
- Men ditt krav om frihet, slår vel begge veier, da?
Jeg rettet meg opp i stolen og ga utrykk for at jeg egentlig var helt likegyldig til svaret han nettopp hadde gitt meg.
- Som du vil, repliserte han overraskende.
Einar så ned og grep tak i servietten som han brettet ut over det ene låret. Han unnvek blikket mitt og fikk et umiskjennelig drag i ansiktet. Hele ham oste av ubehag. Et første tegn på tillitsbrudd var et faktum.
- Forstår du forresten hvordan jeg føler meg når du ikke svarer på mine henvendelser. At du slår av telefonen ustanselig, er ikke akkurat tillitvekkende.
- Vel, det må du bare akseptere. Jeg har så mye å tenke på om dagen og det privilegiet tillater jeg meg, svarte han irritert.
- Ja, men tillitvekkende er det ikke.
Han valgte å tie".
http://miasroman.blogspot.com/
onsdag 13. januar 2010
Man blir som en balje på åpent hav
Å beskrive en psykopat uten å ha ham/henne nær inn på livet er håpløst. Å anbefale litteratur er enklere. Robert Hares' bok "Without Conscience" er en bok som anbefales varmt; jeg mener den nå utkommer i norsk oversettelse. Å anbefale norske forfattere som Lisbeth Brudal og Grethe Nordhelle gjør jeg enkelt ved å hevde at L. Brudals' bok gir et innblikk i fenomenet men gir allikevel et inntrykk av et overfladisk forhold til temaet; og jeg er overbevist om at hun ikke har vært et offer for psykopaten. Grethe Nordhelles' bok «Manipulasjon» går i dybden og selvom hun kanskje ikke har vært et offer så har hun helt klart mye dybdekunnskap om psykopatiske trekk. Selvom denne boken spesielt ikke tar for seg psykopaten men manupulasjon, som hun hevder er en grenseovergang til mulig psykopati. Hun skriver om «hverdagsmanipulatoren» - til den aggressive psykopat-typen. Ikke bare den voldelige som sitter i fengsel (forhåpentlig) men han/hun som bedriver sin daglige trakassering. Skal her forsøke å beskrive psykopaten og manipulatoren.
Denne personen har kun i oppveksten stått meg tett inn på livet. Da har han vist seg smålig i mange av livets situasjoner, og dermed fremstått så usympatisk at det ikke har falt naturlig å ha kontakt. Og ettersom jeg har vokst opp med en far som helt klart har psykopatiske trekk så lærte jeg tidlig å kjenne lusa på gangen. Tiltross for at jeg benektet at han var psykopat i mange år. Det var lettere å holde avstand. Siden de andre familiemedlemmene var blitt manipulert siden barnsben av gikk det som det måtte gå. Men det er et annet kapittel. Men når psykopaten får det mentale overtaket på disse som lar seg forføre, må man være observant hvis man ønsker ha et familiert forhold til disse.
Man blir som en balje på åpent hav. Man vet ikke hvor man driver; man aner ikke hva som skjer annet enn at det skal et mirakel til om man overlever. Kanskje ender man som drivved på land og takker sin skaper for at man overlevde. Antagelig går man videre i livet med traumer som man takler med stadige inntrykk som man fortrenger fordi de ligner på hverandre. Og livet er som kjent en utfordring fra vugge til grav.
Det er ikke alltid lett å vende ryggen til den sviende snoen som ledsages av løgner og grove manipuleringer fra dem man burde kunne stole på. Og du kan heller aldri stole på at du - når vinden løyer vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Som en kjent psykiater sa: «Enten må du ta en skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten dem»! Du tror kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje ikke lenger der; men denne personen jobber iherdig i kulissene. Les: med dine nærmeste; dine egne barn; og andre i din familie som ikke forstår dette spillet. Derfor er psykopaten farlig. Det er imidlertid aldri for sent å ta tyren ved hornene. Det blir tilslutt en overlevelsesstrategi!
Å være utsatt for den aggressive formen for manipulering gjør deg først og fremst tafatt; trist og lei. Denne manipuleringen kan, hvis du ikke allerede har bestemt deg for at «forholdet» ikke har noen fremtid veksle med tiden - mellom å være en «myk irettesettelse» og simple angrep. For er du i klørne på denne typen psykopat, så vil han bruke enhver situasjon til å kontrollere deg. Denne foregår med lange tirader enten muntlig eller skriftlig med et retorisk innhold av banaliteter, løgner, forvrengning av sannheten, bortforklaringer; alt i en og samme "skuddveksling", som veksler mellom irettesettelser og patronisering av deg av grunner han selv konstruerer. Basert på sitt forskrudde livsbilde. Innimellom er han myk som en katt - for at du ikke skal gå direkte i skyttergraven. For: han vil deg ikke noe vondt, som han sier med ettertrykk. Så du slapper av og er totalt uforberedt på angrepet som gir seg utslag i en surrealistisk opplevelse du finner så fordummende at du tenker: Dette gidder jeg vel ikke kommentere? Hvis du ikke er vant til denne Jekyll&Hyde oppførselen går du kanskje allikevel rett i skyttergraven. Kanskje tar du til tårene og forsvarer deg med nebb og klør – hvilket er det psykopaten er ute etter å oppnå. Eller du er så farget av denne fremgangsmåten etter mange episoder av det samme slaget at du rett og slett tier. Tier ham ihjel! Du vender ham ryggen simpelthen og går derifra.
Klokt tenker du kanskje, men akk, du er ikke kvitt ham av den grunn. Han vil lete etter nye vinkler å ta deg på; han skal ha det siste ordet – han skal knekke deg. Så neste steg blir da f eks å si at «Så jeg har rett? Den som tier samtykker!» Eller noe i den retning. Dette fordi psykopaten har utsett deg til sitt offer hva enten du vil være med på hans noter eller ei.
Så du avgjør selv om du orker mer av dette Jekyll&Hyde opplegget i lengden. Enten så sitter du fast i denne seige gjørma frivillig og argumenterer på psykopatens fordummende nivå. Eller du stålsetter deg og vender ham ryggen.
Det er dermed ikke slutt av den grunn som du vil oppdage. For psykopatens lunefulle humør jobber i kulissene og du har nok ingen anelse om hva som blir presentert av løgner og faenskap om deg for å sette deg i et tvilsomt lys.
Tilslutt: jeg antar at mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Og som I. Nissen skriver i sin bok «Psykopatens diktatur» så kan ofrene selv - for å takle psykopaten fremstå på lignende vis. Men ta ikke feil. Er du reflektert nok vil du innse at dette handler da ikke om en maktsyk person - men mer om en druknende katt! En måte å overleve på.
Denne personen har kun i oppveksten stått meg tett inn på livet. Da har han vist seg smålig i mange av livets situasjoner, og dermed fremstått så usympatisk at det ikke har falt naturlig å ha kontakt. Og ettersom jeg har vokst opp med en far som helt klart har psykopatiske trekk så lærte jeg tidlig å kjenne lusa på gangen. Tiltross for at jeg benektet at han var psykopat i mange år. Det var lettere å holde avstand. Siden de andre familiemedlemmene var blitt manipulert siden barnsben av gikk det som det måtte gå. Men det er et annet kapittel. Men når psykopaten får det mentale overtaket på disse som lar seg forføre, må man være observant hvis man ønsker ha et familiert forhold til disse.
Man blir som en balje på åpent hav. Man vet ikke hvor man driver; man aner ikke hva som skjer annet enn at det skal et mirakel til om man overlever. Kanskje ender man som drivved på land og takker sin skaper for at man overlevde. Antagelig går man videre i livet med traumer som man takler med stadige inntrykk som man fortrenger fordi de ligner på hverandre. Og livet er som kjent en utfordring fra vugge til grav.
Det er ikke alltid lett å vende ryggen til den sviende snoen som ledsages av løgner og grove manipuleringer fra dem man burde kunne stole på. Og du kan heller aldri stole på at du - når vinden løyer vil være fri fra psykopaten uansett hvor lav profil du holder. Som en kjent psykiater sa: «Enten må du ta en skikkelig oppgjør, eller du må forberede deg på å leve et liv uten dem»! Du tror kanskje at du er løst fra psykopatens grep; det er en illusjon. Den reelle kontakten er kanskje ikke lenger der; men denne personen jobber iherdig i kulissene. Les: med dine nærmeste; dine egne barn; og andre i din familie som ikke forstår dette spillet. Derfor er psykopaten farlig. Det er imidlertid aldri for sent å ta tyren ved hornene. Det blir tilslutt en overlevelsesstrategi!
Å være utsatt for den aggressive formen for manipulering gjør deg først og fremst tafatt; trist og lei. Denne manipuleringen kan, hvis du ikke allerede har bestemt deg for at «forholdet» ikke har noen fremtid veksle med tiden - mellom å være en «myk irettesettelse» og simple angrep. For er du i klørne på denne typen psykopat, så vil han bruke enhver situasjon til å kontrollere deg. Denne foregår med lange tirader enten muntlig eller skriftlig med et retorisk innhold av banaliteter, løgner, forvrengning av sannheten, bortforklaringer; alt i en og samme "skuddveksling", som veksler mellom irettesettelser og patronisering av deg av grunner han selv konstruerer. Basert på sitt forskrudde livsbilde. Innimellom er han myk som en katt - for at du ikke skal gå direkte i skyttergraven. For: han vil deg ikke noe vondt, som han sier med ettertrykk. Så du slapper av og er totalt uforberedt på angrepet som gir seg utslag i en surrealistisk opplevelse du finner så fordummende at du tenker: Dette gidder jeg vel ikke kommentere? Hvis du ikke er vant til denne Jekyll&Hyde oppførselen går du kanskje allikevel rett i skyttergraven. Kanskje tar du til tårene og forsvarer deg med nebb og klør – hvilket er det psykopaten er ute etter å oppnå. Eller du er så farget av denne fremgangsmåten etter mange episoder av det samme slaget at du rett og slett tier. Tier ham ihjel! Du vender ham ryggen simpelthen og går derifra.
Klokt tenker du kanskje, men akk, du er ikke kvitt ham av den grunn. Han vil lete etter nye vinkler å ta deg på; han skal ha det siste ordet – han skal knekke deg. Så neste steg blir da f eks å si at «Så jeg har rett? Den som tier samtykker!» Eller noe i den retning. Dette fordi psykopaten har utsett deg til sitt offer hva enten du vil være med på hans noter eller ei.
Så du avgjør selv om du orker mer av dette Jekyll&Hyde opplegget i lengden. Enten så sitter du fast i denne seige gjørma frivillig og argumenterer på psykopatens fordummende nivå. Eller du stålsetter deg og vender ham ryggen.
Det er dermed ikke slutt av den grunn som du vil oppdage. For psykopatens lunefulle humør jobber i kulissene og du har nok ingen anelse om hva som blir presentert av løgner og faenskap om deg for å sette deg i et tvilsomt lys.
Tilslutt: jeg antar at mange vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Og som I. Nissen skriver i sin bok «Psykopatens diktatur» så kan ofrene selv - for å takle psykopaten fremstå på lignende vis. Men ta ikke feil. Er du reflektert nok vil du innse at dette handler da ikke om en maktsyk person - men mer om en druknende katt! En måte å overleve på.
tirsdag 12. januar 2010
Psykopatens splitt- og herskmetoder
Det ligger som regel mange ofre i kjølvannet av en psykopat eller en som manipulerer. Som forskning viser så er det ofte en grensegang mellom disse to. Ingen er diagnoser i den forstand vi kjenner det.
En person med disse trekkene er så vidt jeg kan bedømme usikre mennesker som ikke ønsker å fremstå som det. Derfor må de motivere et behov for å skjule dette. Og det kan gjøres ved å utse seg ofre. Det kan være tilfeldig eller bevisst. Hvis f eks broren i et søsken-forhold finner ut at søstern kan inngå i hans prosjekt så kan flg histore illustrere dette.
Det sies at manipulatoren når situasjonen er spent nok i hans (familie) forhold så kan han gå til ytterligheter ved å skape en «kaos-situasjon» som tar vekk fokuset på det som oppleves ubehaglig. La oss si at ekteskapet er iferd med å revne i sømmene. Han innser at dette vil bli en vanskelig situasjon og bestemmer seg for endring. Han er bevisst på at noe bør gjøres og kompetent som han er og har vært i andre situasjoner i livet hittil, vet han at ofret dukker opp når det er som mest beleilig. Han tar med seg familien sin (sin kone som han nå har et anstrengt forhold til og sin unge tenåringsdatter) og besøker søstern som han normalt ikke omgås.
Samtalen mellom de to søsken endrer plutselig karakter fra å være overfladisk til å bli intim. Nå er samtaleemnet deres felles foreldre. Han vet av erfaring at han har et nyttig publikum i sin kone og sin unge datter (sistnevnte som er oppdratt til å backe ham opp når han involverer seg litt for sterkt i diskusjoner) når han ønsker uttrykke sin avstand til andre medlemmer i familien. Som han forøvrig har et anstrengt forhold til. Disse to er s k. nyttige idioter for psykopaten. For i dette tilfellet vil man konkludere at grenseovergangen fra en manipulator til en psykopat allerede er konstant. Han ser at en potensiell slitsom skillsmisse er på trappene og ønsker fokuset bort på noe annet, fordi han makter ikke tanken på det forestående.
Han må derfor finne et nytt fokus. Og til søsterns overraskelse, så legger han hele følelsesregistret for dagen overfor søstern - med sine nyttige idioter som tilhørere – og involverer alle i et komplott mot deres felles foreldre som nå fremstår så fantasifullt for søstern, at hun der og da tviler på hensikten. Det som hittil ikke en gang fra søstern er uttalt om farens voldelige oppførsel, blir plutselig til at moren er og alltid har vært «håpløs». Med andre ord oppleves dette som om de begge, bror/søster har helt ulike oppfatninger av oppveksten. Moren som er et offer fremstår for broren som patetisk; faren som er psykopat og i alle år har fremstått som dette for søstern, blir ikke nevnt av broren som et «uromoment» overhode. Overaskelsen over denne vendingen blir deretter lagt i skuffen for unike erfaringer og glemt av søstern.
Inntil søstern etter noen år selv kommer til erkjennelse om at hun blir syk av samvær med sin far, noe som får konsekvenser for hennes mor, som hun har tilgitt. For deretter å bli møtt av sin maktsyke bror som ressonerer henne huden full for ikke å ta hensyn til at foreldrene er gamle og fortjener bedre enn som så. Hans egne sjikanerende uttalelser om moren noen år tidligere, har han ikke lenger noe forhold til. Det han derimot har oppnådd er å manipulere; ikke bare kona og dattern (de nyttige idiotene) men også et forsøk på det samme med sin søster, som til hans overraskelse ikke lot seg forføre. Og nå fremstår søstern som et monster - godt regissert av broren – overfor både mor og far.
Det som er farlig med disse menneskene er at når de innser at de har møtt sin «overmann» så går de over lik for å gjenvinne sympati med dem han har manipulert i årevis; sine egne nyttige idioter samt søsterns nærmeste; hennes barn - samt hennes mor som aldri utgjorde noen fundamental trussel. Kaoset er komplett! Psykopaten er tilfreds; inntil han møter seg selv i døra - når sannheten utvilsomt kommer for en dag.
En person som ikke lar seg knekke blir en dyster tragedie. Men heller en dyster tragedie enn enn maktsyk og kynisk psykopat!
En person med disse trekkene er så vidt jeg kan bedømme usikre mennesker som ikke ønsker å fremstå som det. Derfor må de motivere et behov for å skjule dette. Og det kan gjøres ved å utse seg ofre. Det kan være tilfeldig eller bevisst. Hvis f eks broren i et søsken-forhold finner ut at søstern kan inngå i hans prosjekt så kan flg histore illustrere dette.
Det sies at manipulatoren når situasjonen er spent nok i hans (familie) forhold så kan han gå til ytterligheter ved å skape en «kaos-situasjon» som tar vekk fokuset på det som oppleves ubehaglig. La oss si at ekteskapet er iferd med å revne i sømmene. Han innser at dette vil bli en vanskelig situasjon og bestemmer seg for endring. Han er bevisst på at noe bør gjøres og kompetent som han er og har vært i andre situasjoner i livet hittil, vet han at ofret dukker opp når det er som mest beleilig. Han tar med seg familien sin (sin kone som han nå har et anstrengt forhold til og sin unge tenåringsdatter) og besøker søstern som han normalt ikke omgås.
Samtalen mellom de to søsken endrer plutselig karakter fra å være overfladisk til å bli intim. Nå er samtaleemnet deres felles foreldre. Han vet av erfaring at han har et nyttig publikum i sin kone og sin unge datter (sistnevnte som er oppdratt til å backe ham opp når han involverer seg litt for sterkt i diskusjoner) når han ønsker uttrykke sin avstand til andre medlemmer i familien. Som han forøvrig har et anstrengt forhold til. Disse to er s k. nyttige idioter for psykopaten. For i dette tilfellet vil man konkludere at grenseovergangen fra en manipulator til en psykopat allerede er konstant. Han ser at en potensiell slitsom skillsmisse er på trappene og ønsker fokuset bort på noe annet, fordi han makter ikke tanken på det forestående.
Han må derfor finne et nytt fokus. Og til søsterns overraskelse, så legger han hele følelsesregistret for dagen overfor søstern - med sine nyttige idioter som tilhørere – og involverer alle i et komplott mot deres felles foreldre som nå fremstår så fantasifullt for søstern, at hun der og da tviler på hensikten. Det som hittil ikke en gang fra søstern er uttalt om farens voldelige oppførsel, blir plutselig til at moren er og alltid har vært «håpløs». Med andre ord oppleves dette som om de begge, bror/søster har helt ulike oppfatninger av oppveksten. Moren som er et offer fremstår for broren som patetisk; faren som er psykopat og i alle år har fremstått som dette for søstern, blir ikke nevnt av broren som et «uromoment» overhode. Overaskelsen over denne vendingen blir deretter lagt i skuffen for unike erfaringer og glemt av søstern.
Inntil søstern etter noen år selv kommer til erkjennelse om at hun blir syk av samvær med sin far, noe som får konsekvenser for hennes mor, som hun har tilgitt. For deretter å bli møtt av sin maktsyke bror som ressonerer henne huden full for ikke å ta hensyn til at foreldrene er gamle og fortjener bedre enn som så. Hans egne sjikanerende uttalelser om moren noen år tidligere, har han ikke lenger noe forhold til. Det han derimot har oppnådd er å manipulere; ikke bare kona og dattern (de nyttige idiotene) men også et forsøk på det samme med sin søster, som til hans overraskelse ikke lot seg forføre. Og nå fremstår søstern som et monster - godt regissert av broren – overfor både mor og far.
Det som er farlig med disse menneskene er at når de innser at de har møtt sin «overmann» så går de over lik for å gjenvinne sympati med dem han har manipulert i årevis; sine egne nyttige idioter samt søsterns nærmeste; hennes barn - samt hennes mor som aldri utgjorde noen fundamental trussel. Kaoset er komplett! Psykopaten er tilfreds; inntil han møter seg selv i døra - når sannheten utvilsomt kommer for en dag.
En person som ikke lar seg knekke blir en dyster tragedie. Men heller en dyster tragedie enn enn maktsyk og kynisk psykopat!
søndag 10. januar 2010
Manipulering som kommunikasjon
Manipulasjon er kommunikasjon. Mellom to parter med et ønske om ett eller flere goder. Hvis kun den ene parten har forholdet i sin makt, lider den andre. Har de begge fordeler av hverandre blir manipulasjonen gjensidig.
Det er ingen grunn til å bedrive manipulasjon hvis det ikke på noen måte ender i et gode for partene. Og manipulasjoner har mange retninger og mange type ofre. For selvsagt finnes det ofre underveis siden manipulasjon ikke er sundt for noen, og verre er det hvis det finnes barn med i bildet. Det fordi det kan umulig være kjærlighet mellom to parter som manipulerer. Dette er jo bygget på å utnytte hverandres «goder».
Et ekteskap/samboerforhold er nok ofte bygget på gjensidig manipulasjon av hverandre. Spesielt den første tiden og da blir den mer lik en hverdagsmanipulasjon. Den dagen den ene nekter å bidra til at den andre nyter godt av det godet han engang nøt godt av, så kommer konfliktene til overflaten. Denne manipuleringen kan komme til syne i alle forhold; mellom mann /kvinne, på arbeidsplassen, i menigheten.
La meg ta det siste først. I de enkelte menigheter er det ikke nok å komme sammen å tilbe Gud. Mange har et mål for øyet og det er å fremstå som bedre enn andre. Aller mest blant sine brødre og søstre i troen, som det kalles. De blir ærgjerrige på egne vegne og om de er dyktige på manipulasjon hva enten de allerede er kristne eller har vært det hele livet, så får de snart oppgaver som eldste og lignende som gir dem et mer meningsfullt liv. Og mange er ydmyke overfor Gud, men dessverre ikke alle.
På arbeidsplassen strekker disse seg lengre enn de strengt tatt trenger fordi de ikke ønsker å være en grå mus på et kontor lengst inne i korridoren. Eller fordi de har høye ambisjoner. Om en inntekt som overgår de andre medarbeiderne, eller fordi de har et behov for å stråle i glansen av ledere og andre på et høyere nivå i pyramiden. Den som er dyktig på manipulasjon, når langt men det kan sies at de går over lik for å nå dit de desperat ønsker seg.
Manipulasjon i et forhold; samboer eller ekteskap må bygges på et «gi og ta» forhold nødvendigvis. Men noen ektefeller oppdager at de gir mer enn de får igjen. Dette kan bero på at den ene parten har psykopatiske trekk. Er kontrollerende, overkjører familien i de aller fleste spørsmål, bedriver baksnakking av andre familiemedlemmer. Som igjen skaper ondt blod i en større sammenheng. Som igjen kan føre til isolasjon og ensomhet for den ene parten i forholdet, som velger å tie av fri eller ufri vilje. Og i dette eksemplet kan man snakke om at manipulasjonen er gått over i psykopati.
Noen holder seg på et nivå der de ikke får gjort større skade av betydning og/eller der den ene parten er "fornøyd". Fordi hun vet at skulle hun prøve å opponere så er forholdet over. Skillsmissen er et faktum og siden hun ikke er villig til å bli sittende igjen med barna alene og alt strevet som følger med «enslig-mor» tilværelse, så strekker hun strikken og gjerne til bristepunket. Spørsmålet som melder seg blir derfor – hvor lenge kan hun takle misforholdet? Hvis det er et misforhold. For det kan ikke være noen tvil om at partene i denne form for kommunikasjon også kan ha gjensidig nytte av hverandre.
Det er ingen grunn til å bedrive manipulasjon hvis det ikke på noen måte ender i et gode for partene. Og manipulasjoner har mange retninger og mange type ofre. For selvsagt finnes det ofre underveis siden manipulasjon ikke er sundt for noen, og verre er det hvis det finnes barn med i bildet. Det fordi det kan umulig være kjærlighet mellom to parter som manipulerer. Dette er jo bygget på å utnytte hverandres «goder».
Et ekteskap/samboerforhold er nok ofte bygget på gjensidig manipulasjon av hverandre. Spesielt den første tiden og da blir den mer lik en hverdagsmanipulasjon. Den dagen den ene nekter å bidra til at den andre nyter godt av det godet han engang nøt godt av, så kommer konfliktene til overflaten. Denne manipuleringen kan komme til syne i alle forhold; mellom mann /kvinne, på arbeidsplassen, i menigheten.
La meg ta det siste først. I de enkelte menigheter er det ikke nok å komme sammen å tilbe Gud. Mange har et mål for øyet og det er å fremstå som bedre enn andre. Aller mest blant sine brødre og søstre i troen, som det kalles. De blir ærgjerrige på egne vegne og om de er dyktige på manipulasjon hva enten de allerede er kristne eller har vært det hele livet, så får de snart oppgaver som eldste og lignende som gir dem et mer meningsfullt liv. Og mange er ydmyke overfor Gud, men dessverre ikke alle.
På arbeidsplassen strekker disse seg lengre enn de strengt tatt trenger fordi de ikke ønsker å være en grå mus på et kontor lengst inne i korridoren. Eller fordi de har høye ambisjoner. Om en inntekt som overgår de andre medarbeiderne, eller fordi de har et behov for å stråle i glansen av ledere og andre på et høyere nivå i pyramiden. Den som er dyktig på manipulasjon, når langt men det kan sies at de går over lik for å nå dit de desperat ønsker seg.
Manipulasjon i et forhold; samboer eller ekteskap må bygges på et «gi og ta» forhold nødvendigvis. Men noen ektefeller oppdager at de gir mer enn de får igjen. Dette kan bero på at den ene parten har psykopatiske trekk. Er kontrollerende, overkjører familien i de aller fleste spørsmål, bedriver baksnakking av andre familiemedlemmer. Som igjen skaper ondt blod i en større sammenheng. Som igjen kan føre til isolasjon og ensomhet for den ene parten i forholdet, som velger å tie av fri eller ufri vilje. Og i dette eksemplet kan man snakke om at manipulasjonen er gått over i psykopati.
Noen holder seg på et nivå der de ikke får gjort større skade av betydning og/eller der den ene parten er "fornøyd". Fordi hun vet at skulle hun prøve å opponere så er forholdet over. Skillsmissen er et faktum og siden hun ikke er villig til å bli sittende igjen med barna alene og alt strevet som følger med «enslig-mor» tilværelse, så strekker hun strikken og gjerne til bristepunket. Spørsmålet som melder seg blir derfor – hvor lenge kan hun takle misforholdet? Hvis det er et misforhold. For det kan ikke være noen tvil om at partene i denne form for kommunikasjon også kan ha gjensidig nytte av hverandre.
søndag 3. januar 2010
Psykopatens fordummende talemåter
Psykopatens retorikk er fordummende. Ikke derfor sagt at han er dum i ordets forstand. Han er heller ikke nødvendigvis intelligent. Men legger du merke til hva han/hun sier, så har du kanskje lyst til å gå i dybden av det uttalte. Spesielt hvis du er en person som ikke nøyer deg med ett svar. Og de som lever med hverdagspsykopaten er nok ofte fristet i en periode i samlivet til å stille spørsmål ved innholdet i den uttalte talemåten, men da har de garantert en voldsom krangel å se frem til. Og den ender definitivt så stygt at du ønsker du aldri hadde åpnet munnen. Og noe den type ofre gjør mer og mer; de tier og lever med ydmykelsen. Krangelen fører nemlig garantert ut i en endeløs meningsutveksling.
Har selv nevnt noen uttalelser i tidligere innlegg her og skal gjenta disse med ytterligere noen jeg har i minnet:
«Mine barn har nok med min familie» (altså ikke MIN skyld at du har urimelige forventninger)
«Jeg gir faen i hvordan dere har det dere imellom» (ikke MIN skyld at du forventer sympati)
«Jeg ringer politiet hvis du ikke fjerner deg fra min eiendom» (ikke MIN skyld at du ønsker kontakt)
«Det er din mors skyld at vi ikke var sammen i oppveksten». (det var ikke MIN skyld at jeg ikke overholdt avtaler)
«Vi var jo uvenner dengang» (altså ikke MIN skyld at du trengte litt omsorg)
«Jeg burde ikke ha ringt og informert deg om mors død» (hvorfor må JEG ha noe med deg å gjøre)
«Det er ikke min skyld at hundene utenfor ICA står og bjeffer». Dette da det ble påpekt at hunden hennes bjeffer når den er alene og det kanskje fordi den svarer på hundene utenfor butikken. (ikke MIN skyld at hunden min plager deg)
Den slags uttalelser er så innlysende fordummende - at hvis du har sluttet med å avfeie enhver krangel fordi du engang fryktet en dårlig stemning i mange dager - så vil du oppdage hvor tåplig krangelen utvikler seg; ikke bare fordummende - men ondskapsfullt. Denne retorikken avslører vedk som totalt uten medfølelse. Men han forstår det visstnok ikke selv. Og hvis du konfronterer ham, så går han inn i en lang utredning om hvorfor han mener ditt og datt. Kun for å stille deg til veggs med at det er deg det må være noe galt med. Og fordi han har i allefall ikke gjort noe som burde utløse den krangelen. Nei, «du er ikke ydmyk nok», kan han si på sitt fordummende språk.
Nå skal det ikke stikkes under en stol at mange menn finner det problematisk å følge en kvinnes argumentasjon. At kvinner er fra Venus og menn fra Mars er et uttrykk for at vi ikke alle formår å holde en diskusjon på et fornuftig nivå pga omstendigheter som er innlysende. Så min analyse her er basert på helt andre kriterier enn det vi vet om forskjellene.
Psykopatens retorikk kan relateres til etikken og moralens språk. Men er hentet opp fra hans eget forhold til sine medmennesker – i ren egoisme. Det motsatte av egoisme er «altruisme».
"Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt.
Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
Har selv nevnt noen uttalelser i tidligere innlegg her og skal gjenta disse med ytterligere noen jeg har i minnet:
«Mine barn har nok med min familie» (altså ikke MIN skyld at du har urimelige forventninger)
«Jeg gir faen i hvordan dere har det dere imellom» (ikke MIN skyld at du forventer sympati)
«Jeg ringer politiet hvis du ikke fjerner deg fra min eiendom» (ikke MIN skyld at du ønsker kontakt)
«Det er din mors skyld at vi ikke var sammen i oppveksten». (det var ikke MIN skyld at jeg ikke overholdt avtaler)
«Vi var jo uvenner dengang» (altså ikke MIN skyld at du trengte litt omsorg)
«Jeg burde ikke ha ringt og informert deg om mors død» (hvorfor må JEG ha noe med deg å gjøre)
«Det er ikke min skyld at hundene utenfor ICA står og bjeffer». Dette da det ble påpekt at hunden hennes bjeffer når den er alene og det kanskje fordi den svarer på hundene utenfor butikken. (ikke MIN skyld at hunden min plager deg)
Den slags uttalelser er så innlysende fordummende - at hvis du har sluttet med å avfeie enhver krangel fordi du engang fryktet en dårlig stemning i mange dager - så vil du oppdage hvor tåplig krangelen utvikler seg; ikke bare fordummende - men ondskapsfullt. Denne retorikken avslører vedk som totalt uten medfølelse. Men han forstår det visstnok ikke selv. Og hvis du konfronterer ham, så går han inn i en lang utredning om hvorfor han mener ditt og datt. Kun for å stille deg til veggs med at det er deg det må være noe galt med. Og fordi han har i allefall ikke gjort noe som burde utløse den krangelen. Nei, «du er ikke ydmyk nok», kan han si på sitt fordummende språk.
Nå skal det ikke stikkes under en stol at mange menn finner det problematisk å følge en kvinnes argumentasjon. At kvinner er fra Venus og menn fra Mars er et uttrykk for at vi ikke alle formår å holde en diskusjon på et fornuftig nivå pga omstendigheter som er innlysende. Så min analyse her er basert på helt andre kriterier enn det vi vet om forskjellene.
Psykopatens retorikk kan relateres til etikken og moralens språk. Men er hentet opp fra hans eget forhold til sine medmennesker – i ren egoisme. Det motsatte av egoisme er «altruisme».
"Den virkelige verdien av det moralske spørsmål ligger formelt i det de normale intuitivt føler er godt for alle. (Altruismen). Psykopater oppfatter denne verdien til bare å gjelde hva som er godt for ham (Egoismen).Ethvert spørsmål om hva som er bra for andre blir dermed meningsløst å diskutere. Psykopaten har liten evne til direkte å se hva det moralske er, liten evne til å bestemme innholdet av den moralske holdning og i det hele tatt liten evne til direkte å forstå hva som er verdifullt.
Altså begrenset til ideen om «moralen» for moralens skyld - og ikke for moralens innhold. Hvis et menneske ikke har evne til direkte å fatte egenskapen «verdi», kan ingen definisjon få ham til å forstå det".
fredag 1. januar 2010
Psykopaten: lær deg å kjenne lusa på gangen!
Min serie om psykopater er basert på erfaringer jeg har gjort meg i mange år. Først og fremst i min nære familie. Senere med en ektemann. Det jeg imidlertid finner overraskende og forunderlig er hvor mange som ikke fatter at dette er onde mennesker. De fleste som ikke anser seg å være et offer gir inntrykk av at de nok kjenner «noen» også i sin familie, men når man fremstiller dem som psykopater går de rett i «denial». Ja, ja sier de fleste og man aner at her har de ikke grunnlag nok til å ta diskusjonen.
Dette forunder meg ikke og jeg vet at heller ikke dommerstanden her i landet er godt nok opplyst om denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har selv stilt spørsmål direkte under foredrag om «kriminelle». Ei heller kjente advokater innehar kunnskap om emnet. Det er derfor ikke uten grunn at det oppnevnes rettspsykiatriske kvinner og menn til domstolene når enkeltpersoner fremstilles for kriminelle handlinger.
Den kjente pakistaneren Arfan Bhatti ble av politiet påstått å ha forbrutt seg på en fhv ny lov; terrorloven. Han hadde bl a skutt på flere boliger, bl a den jødiske synagogen i Oslo. Alt tiltross ble denne mannen som av de rettspsykiatriske ble diagnostisert som psykopat frikjent for dette. Argumentasjonen i sånne rettssaker er oppsiktsvekkende fordi forsvaret finner huller i aktoratets argumentasjon ved f eks å påstå at politiet ikke «hadde grunnlag for å avlytte/lov til» vedk. I dette tilfelle Bhatti, som vi som tilhørere kunne høre snakke i sin mobil med sine venninner midt på natten, der han ringte dem opp og med sin sjarmerende røst manipulerte dem til å stille opp for ham – for en kjøretur eller noe lignende.
Det siste innslaget om denne mannen som venter på ytterligere en rettegang og som i mellomtiden går fri rundt iblant oss, det var under Obamas besøk i desember. Politiet holder ham uten tvil under avlytting 24/7 og under en av sine avlyttinger hører de ham si: «hvor blir det av våpnene» eller noe lignende. De satte ham i arresten til Obama var ute av landet. Men det som karakteriserer en psykopat som Bhatti er at han driver gjøn med alle; inkludert politiet. For selvsagt vet og visste Bhatti at han ble avlyttet. Og som han sa: «jeg bare kødda med politiet». Men – når de blir arrestert så «skjønner de ikke hvorfor»!
Psykopater er ikke som folk flest og de kriminelle blir diagnostisert og sitter i fengsel endel år. Hverdagspsykopatene blant oss derimot, de blir ikke avslørt uten videre. Det fordi de som er «ekte» ofre – de blir ikke trodd. Hverdagspsykopatene er nemlig så sleipe at er man villig til å krangle med denne typen og blir værende i forholdet så lider den type ofre i stillhet. Settes det imidlertid et fokus på psykopaten fra «ofrene som har forstått psykologien» og nekter å la seg knekke - så blir det en skitten krig. Siden jeg ikke har latt meg knekke av denne galskapen, er jeg opp gjennom årene blitt stilt i et forhatt lys og løgnene om meg blir bare mer og mer virkelighetsfjerne.
Om du velger å vende dem ryggen er det ikke ensbetydende med at løgnene stopper; tvert imot. Du har nok personene på avstand men en dag blir du plutselig konfronert med manipuleringer og løgner om deg du ikke visste om. Du har merket at enkeltpersoner er blitt kalde og avvisende, men kan ikke gjøre noe med det. Psykopaten har dermed overtaket. Men forholdet til din nære familie kan slå alvorlige sprekker pga denne onde personen. Derfor er det ditt valg: enten tar du tyren ved hornene og avslører ham eller du går inn i en depresjon der du føler at selvrespekten gradvis undergraves.
Neste innlegg skal handle om psykopatens retorikk. Altså innholdet i det de uttrykker - uten blygsel - og som du etterhvert lærer deg å tolke. Denne retorikken er simpelthen fordummende.
Dette forunder meg ikke og jeg vet at heller ikke dommerstanden her i landet er godt nok opplyst om denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg har selv stilt spørsmål direkte under foredrag om «kriminelle». Ei heller kjente advokater innehar kunnskap om emnet. Det er derfor ikke uten grunn at det oppnevnes rettspsykiatriske kvinner og menn til domstolene når enkeltpersoner fremstilles for kriminelle handlinger.
Den kjente pakistaneren Arfan Bhatti ble av politiet påstått å ha forbrutt seg på en fhv ny lov; terrorloven. Han hadde bl a skutt på flere boliger, bl a den jødiske synagogen i Oslo. Alt tiltross ble denne mannen som av de rettspsykiatriske ble diagnostisert som psykopat frikjent for dette. Argumentasjonen i sånne rettssaker er oppsiktsvekkende fordi forsvaret finner huller i aktoratets argumentasjon ved f eks å påstå at politiet ikke «hadde grunnlag for å avlytte/lov til» vedk. I dette tilfelle Bhatti, som vi som tilhørere kunne høre snakke i sin mobil med sine venninner midt på natten, der han ringte dem opp og med sin sjarmerende røst manipulerte dem til å stille opp for ham – for en kjøretur eller noe lignende.
Det siste innslaget om denne mannen som venter på ytterligere en rettegang og som i mellomtiden går fri rundt iblant oss, det var under Obamas besøk i desember. Politiet holder ham uten tvil under avlytting 24/7 og under en av sine avlyttinger hører de ham si: «hvor blir det av våpnene» eller noe lignende. De satte ham i arresten til Obama var ute av landet. Men det som karakteriserer en psykopat som Bhatti er at han driver gjøn med alle; inkludert politiet. For selvsagt vet og visste Bhatti at han ble avlyttet. Og som han sa: «jeg bare kødda med politiet». Men – når de blir arrestert så «skjønner de ikke hvorfor»!
Psykopater er ikke som folk flest og de kriminelle blir diagnostisert og sitter i fengsel endel år. Hverdagspsykopatene blant oss derimot, de blir ikke avslørt uten videre. Det fordi de som er «ekte» ofre – de blir ikke trodd. Hverdagspsykopatene er nemlig så sleipe at er man villig til å krangle med denne typen og blir værende i forholdet så lider den type ofre i stillhet. Settes det imidlertid et fokus på psykopaten fra «ofrene som har forstått psykologien» og nekter å la seg knekke - så blir det en skitten krig. Siden jeg ikke har latt meg knekke av denne galskapen, er jeg opp gjennom årene blitt stilt i et forhatt lys og løgnene om meg blir bare mer og mer virkelighetsfjerne.
Om du velger å vende dem ryggen er det ikke ensbetydende med at løgnene stopper; tvert imot. Du har nok personene på avstand men en dag blir du plutselig konfronert med manipuleringer og løgner om deg du ikke visste om. Du har merket at enkeltpersoner er blitt kalde og avvisende, men kan ikke gjøre noe med det. Psykopaten har dermed overtaket. Men forholdet til din nære familie kan slå alvorlige sprekker pga denne onde personen. Derfor er det ditt valg: enten tar du tyren ved hornene og avslører ham eller du går inn i en depresjon der du føler at selvrespekten gradvis undergraves.
Neste innlegg skal handle om psykopatens retorikk. Altså innholdet i det de uttrykker - uten blygsel - og som du etterhvert lærer deg å tolke. Denne retorikken er simpelthen fordummende.